Oppdrett av whippet

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig innføring i alle aspekter ved ansvarlig whippet-oppdrett, fra de innledende overveielsene til oppfølgingen av valpekjøpere.

Whippet, med sin elegante fremtoning, sitt vennlige vesen og sin imponerende hurtighet, har kapret hjertene til mange hundeentusiaster verden over. Denne mynden, opprinnelig avlet frem for hetsjakt på småvilt, er i dag en populær familiehund og en dyktig deltaker i ulike hundesporter. Å oppdrette whippet er et stort ansvar som krever betydelig kunnskap, engasjement og ressurser. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig innføring i alle aspekter ved ansvarlig whippet-oppdrett, fra de innledende overveielsene til oppfølgingen av valpekjøpere. Vi vil gå i dybden på genetikk, helse, avlsstrategier, samt de praktiske og etiske sidene ved å bringe nye whippetkull til verden. Målet er å utruste potensielle og eksisterende oppdrettere med den informasjonen som trengs for å bidra positivt til rasens fremtid.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

KUPP!

Del 1: Før du starter – grunnleggende overveielser

Før man i det hele tatt vurderer å starte med oppdrett av whippet, er det essensielt å sette seg grundig inn i hva det innebærer. Det handler om mye mer enn bare å få søte valper; det handler om å forvalte en rase, ivareta dens helse, temperament og bruksegenskaper.

Hvorfor whippet? Forstå rasen i dybden

KJØP NÅ >>

LANSERING!

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Å ha en genuin kjærlighet til rasen er et godt utgangspunkt, men det er ikke nok. Som oppdretter må man ha inngående kunnskap om whippetens spesifikke egenskaper og behov.

En nærmere titt på rasestandarden, slik den er definert av Fédération Cynologique Internationale (FCI) og forvaltet av Norsk Kennel Klub (NKK) i Norge, er helt nødvendig. Rasestandarden beskriver den ideelle whippet, både eksteriørmessig og mentalt. Den tar for seg alt fra størrelse, proporsjoner, pels, farge, bevegelsesmønster til ønsket temperament. Det er viktig å undersøke hvordan standarden tolkes og vektlegges i ulike miljøer, og å utvikle et eget “øye” for en god representant for rasen. Standarden er ikke bare et mål for utstillingshunder; den beskriver en funksjonell hund bygget for hurtighet og smidighet, noe som også har betydning for hundens generelle helse og velvære.

Temperament og personlighet hos whippet er ofte det som gjør dem så elsket. De beskrives gjerne som milde, vennlige, hengivne og rolige innendørs, men med en eksplosiv energi og jaktlyst utendørs. Det er imidlertid variasjoner innen rasen, og som oppdretter er det viktig å avle på hunder med et stabilt og rasetypisk gemytt. Man bør være bevisst på potensielle utfordringer som separasjonsangst eller en sterk jaktlyst som kan kreve spesifikk håndtering. Å gå i dybden på mentalbeskrivelser og observere ulike whippets i forskjellige situasjoner vil gi verdifull innsikt.

Whippetens aktivitetsnivå og behov må også forstås fullt ut. Selv om de kan være sofagriser inne, trenger de regelmessig mosjon med mulighet for å løpe fritt på et trygt område. Dette er avgjørende for deres fysiske og mentale helse. En potensiell oppdretter må kunne formidle disse behovene til fremtidige valpekjøpere.

Generelle helsebetraktninger for rasen er et annet sentralt punkt. Selv om whippet generelt anses som en sunn rase, finnes det forekomster av visse arvelige lidelser. Det er oppdretterens ansvar å kjenne til disse, teste avlsdyr og ta informerte valg for å minimere risikoen for sykdom hos avkommet. Vi vil belyse spesifikke helseutfordringer senere i artikkelen.

Er oppdrett noe for deg? En ærlig selvvurdering

Å være oppdretter er en livsstil som krever mye. En ærlig selvvurdering er derfor på sin plass før man tar steget fullt ut.

De realistiske kravene til tid, engasjement og økonomi kan ikke understrekes nok. Et valpekull krever kontinuerlig tilsyn og stell, spesielt de første ukene. Dette innebærer ofte søvnløse netter, mye rengjøring og en hverdag som må tilpasses valpenes behov. Drektighet, fødsel og oppfostring av valper medfører også betydelige økonomiske utgifter til veterinærbesøk, kvalitetsfôr, eventuelle komplikasjoner, registrering, vaksiner og utstyr. Det er sjelden økonomisk gevinst som er drivkraften bak seriøst oppdrett.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

BILLIG!!

Kunnskap og læringsvilje er alfa og omega. Oppdrett er et fagfelt i stadig utvikling, spesielt innen genetikk og helse. Man må være villig til å lese faglitteratur, delta på kurs og seminarer, og lære av erfarne oppdrettere. Å tro at man kan alt fra starten av, er en farlig felle.

Etiske betraktninger og ansvar veier tungt. Som oppdretter tar man ansvar for å sette nytt liv til verden. Dette innebærer et ansvar for valpenes helse og velferd, for å finne gode og varige hjem til dem, og for å være en støtte for valpekjøperne gjennom hele hundens liv. Det innebærer også et ansvar for rasen som helhet – å bidra til dens sunnhet og bevaring av gode egenskaper. Man må være forberedt på å ta vanskelige avgjørelser, for eksempel å utelukke en ellers flott hund fra avl på grunn av helseproblemer eller uønsket temperament.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Nødvendige fasiliteter og miljø er også en viktig faktor. Man må ha tilstrekkelig plass til en drektig tispe og et valpekull. Valperommet eller valpekassen må være trygg, hygienisk, trekkfri og ha riktig temperatur. Valpene trenger også et trygt uteområde hvor de kan utforske og sosialisere seg når de blir eldre.

Lovverk og regler for oppdrett i Norge

Oppdrett av hunder i Norge er regulert av både Norsk Kennel Klub (NKK) sine retningslinjer og norsk lovgivning gjennom Mattilsynet.

NKK, som er den sentrale stambokførende organisasjonen for rasehunder i Norge, har etiske grunnregler for avl og oppdrett som alle medlemmer og oppdrettere som registrerer valper i NKK må følge. Disse reglene omhandler blant annet helsekrav for avlsdyr, begrensninger på antall kull for en tispe, krav til alder ved første kull, og forbud mot matadoravl og overdreven innavl. Det er viktig å sette seg grundig inn i disse reglene, samt rasespesifikke avlsstrategier (RAS) for whippet, dersom slike foreligger. RAS-dokumentet gir spesifikke anbefalinger for avl innen rasen, basert på en kartlegging av rasens status når det gjelder helse, gemytt og eksteriør.

Mattilsynet fører tilsyn med dyrevelferd i Norge, og deres forskrift om hold av hund (hundeloven) stiller generelle krav til hvordan hunder skal holdes og stelles. Dette inkluderer krav til plass, fôring, mosjon, og beskyttelse mot skade og sykdom. Ved oppdrett er det spesielt viktig å være oppmerksom på bestemmelsene om forsvarlig avl, som innebærer at man ikke skal avle på dyr som kan nedarve sykdommer eller defekter som påvirker dyrenes velferd.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Kontraktuelle forpliktelser er også en del av oppdretterlivet. NKK anbefaler bruk av standardiserte kjøpekontrakter ved salg av valper. Disse kontraktene regulerer forholdet mellom oppdretter og kjøper, og kan inneholde bestemmelser om helse, eventuelle avlsrestriksjoner, og oppdretters ansvar. Dersom man bruker en hannhund eid av andre, vil det også være nødvendig med en skriftlig paringsavtale som regulerer betingelser for paring, vederlag, og ansvar.

Å undersøke disse juridiske og organisatoriske rammene grundig er et fundamentalt skritt for enhver som vurderer å bli oppdretter.

Del 2: Avlsdyrene – grunnlaget for suksessfullt oppdrett

Valget av avlsdyr er den mest kritiske faktoren for utfallet av et oppdrettsprogram. Målet er å kombinere en tispe og en hannhund som sammen har størst mulig sannsynlighet for å produsere sunne, velfungerende valper med rasetypisk eksteriør og temperament.

Valg av avlstispe

Tispens rolle er fundamental, da hun ikke bare bidrar med halvparten av genene, men også preger valpene under drektighet og i de første viktige leveukene.

Kriterier for en god avlstispe er mangefasetterte:

• Helse: Dette er det aller viktigste. Tispen må være klinisk frisk og grundig undersøkt for rasespesifikke arvelige lidelser. For whippet innebærer dette typisk offisiell øyelysing uten anmerkning (fri for tegn til arvelige øyesykdommer som PRA eller katarakt) og hjerteundersøkelse (auskultasjon og gjerne ultralyd/ekkokardiografi) for å utelukke eller kartlegge forekomst av hjertesykdom, spesielt mitralklaffdegenerasjon (MVD) som kan forekomme hos eldre whippets. Eventuelle genetiske tester som er tilgjengelige og relevante for rasen bør også vurderes, for eksempel for myostatin-mutasjonen (“Bully Whippet”). Alle helseattester bør være offisielle og ikke for gamle. Det er også viktig å vurdere tispenes generelle helsetilstand, allergier, hudproblemer og fordøyelsesproblemer, da dette også kan ha en arvelig komponent.
• Temperament: En avlstispe må ha et stabilt, vennlig og rasetypisk temperament. Hun bør være trygg i ulike miljøer, sosial med mennesker og andre hunder (med rasetypiske variasjoner tatt i betraktning), og vise gode morsinstinkter. En nervøs, aggressiv eller overdrevent sky tispe bør ikke brukes i avl, da temperament er sterkt arvelig og også påvirkes av pregingen valpene får fra sin mor. Mentalbeskrivelse (MH) eller BPH (Beteende- och Personlighetsbeskrivning Hund) kan være verdifulle verktøy for å objektivt vurdere tispens mentale egenskaper.
• Eksteriør: Tispen bør være en god representant for rasen i henhold til gjeldende rasestandard. Dette betyr ikke nødvendigvis at hun må være en utstillingschampion, men hun bør ha en sunn og funksjonell kroppsbygning uten overdrivelser eller anatomiske svakheter som kan påvirke hennes helse eller avkommets funksjonalitet. Det er viktig å vurdere hennes styrker og svakheter objektivt, slik at man kan finne en hannhund som komplementerer henne.
• Bruksmeritter: For en rase som whippet, som har sterke bruksegenskaper innen løp og hetsjakt (simulert via lure coursing), kan meritter fra slike aktiviteter være en indikasjon på at tispen besitter rasetypisk funksjonalitet og instinkter. Selv om ikke alle oppdrettere prioriterer bruksmeritter like høyt, er det et aspekt som bidrar til å bevare rasens opprinnelige formål.
• Stamtavle og genetisk bakgrunn: En grundig gjennomgang av tispens stamtavle er nødvendig. Dette innebærer å undersøke helsestatus, temperament og eksteriør hos hennes forfedre og eventuelle tidligere avkom. Man bør se etter kjente risikolinjer for spesifikke sykdommer og prøve å få et bilde av hvilke egenskaper som er sterke i hennes familie.

Anbefalt alder for en tispes første kull er vanligvis etter at hun er fullt utvokst fysisk og mentalt, og etter at nødvendige helseundersøkelser er gjennomført med tilfredsstillende resultat. For whippet vil dette typisk være tidligst rundt to års alder. NKKs regler setter også en øvre aldersgrense for siste kull. Antall kull en tispe bør ha i løpet av livet er også begrenset, både av etiske hensyn til tispen og for å unngå at enkeltdyr får for stor innflytelse på rasens genpool.

Betydningen av tispefamiliens egenskaper kan ikke overvurderes. En tispe fra en linje der søstre, mor og bestemødre har vist seg å være gode mødre, hatt ukompliserte fødsler og produsert sunne, velfungerende avkom, er ofte et tryggere valg enn en tispe uten en slik dokumentert bakgrunn.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Valg av hannhund

Valget av hannhund er like viktig som valget av tispe, da han bidrar med halvparten av genene til valpene. Målet er å finne en hannhund som ikke bare er en god representant for rasen selv, men som også komplementerer tispen og kan bidra til å forbedre eventuelle svakheter hos henne.

Kriterier for en god avlshannhund ligner de for tispen:

• Helse: Hannhunden må ha dokumentert god helse, med de samme testene som anbefales for tispen (øyelysing, hjerteundersøkelse, relevante gentester). Det er avgjørende at resultatene er offisielle og tilgjengelige. Man bør også undersøke helsen til hans nære slektninger og eventuelle tidligere avkom. Åpenhet om helse er et nøkkelord.
• Temperament: Et stabilt, trygt og rasetypisk temperament er like viktig hos hannhunden. Han bør være håndterbar, sosial og ikke vise tegn til unødig aggressivitet eller nervøsitet.
• Eksteriør: Hannhunden bør være en god representant for rasen, og ideelt sett kunne komplementere tispen. Hvis tispen for eksempel har en svakhet i vinklingen bak, bør man se etter en hannhund med korrekt vinkling. Det handler ikke om å doble opp på tispens beste egenskaper, men å søke en balanse og en helhetlig forbedring.
• Bruksmeritter og prestasjoner: Som for tispen, kan meritter innen utstilling, lure coursing eller andre grener indikere kvalitet og rasetypisk funksjonalitet.
• Stamtavle – unngå innavl, vurdere genetisk mangfold: Hannhundens stamtavle må analyseres nøye, både for å vurdere kvaliteten på hans forfedre og for å beregne innavlsgraden på den planlagte kombinasjonen. Høy innavl øker risikoen for arvelige sykdommer og redusert vitalitet. Det er viktig å strebe etter lavest mulig innavlsgrad, samtidig som man ivaretar ønskede rasetypiske egenskaper. Genetisk mangfold er viktig for rasens langsiktige helse.
• Tidligere avkom – evaluering av kvalitet: Hvis hannhunden har blitt brukt i avl tidligere, er det svært verdifullt å undersøke kvaliteten på hans avkom. Gir han jevnt over gode resultater med ulike tisper? Hvilke egenskaper ser ut til å nedarves sterkt? Dette kan gi en god pekepinn på hva man kan forvente.

Å finne passende hannhunder kan kreve en del detektivarbeid. Raseklubber har ofte hannhundlister, og det finnes også databaser (som NKK DogWeb eller lignende internasjonale databaser) hvor man kan søke etter hunder og se deres stamtavler, helseresultater og eventuelle avkom. Nettverksbygging med andre oppdrettere, både nasjonalt og internasjonalt, er også uvurderlig.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Man står ofte overfor valget mellom å bruke en hannhund man eier selv (avlslån er mer vanlig for tisper) eller å bruke en ekstern hannhund. Å bruke eksterne hannhunder gir tilgang til et bredere genmateriale og mulighet til å velge den hunden som passer best til ens egen tispe, men det medfører også kostnader og logistikk knyttet til reise eller sending av sæd.

Genetikk og arvelighet – en dypere forståelse

En grunnleggende forståelse av genetikk er uunnværlig for en ansvarlig oppdretter. Dette er et komplekst felt, men det er noen nøkkelprinsipper man må kjenne til.

Grunnleggende genetiske prinsipper inkluderer kunnskap om hvordan gener arves fra foreldre til avkom, forskjellen på dominante og recessive gener, og hvordan polygen arv (hvor mange gener samvirker for å bestemme en egenskap, som f.eks. hofteleddsdysplasi eller temperament) fungerer.

Når det gjelder arvelige sykdommer hos whippet, er det flere man bør være oppmerksom på og teste for. Vi skal gå i dybden på de mest relevante:

• Hjerteproblemer: Mitralklaffdegenerasjon (MVD) er den vanligste hjertesykdommen hos hund generelt, og den forekommer også hos whippet, vanligvis hos eldre individer. Regelmessig auskultasjon (lytting på hjertet) av en veterinær med spesialkompetanse, og gjerne ekkokardiografi (ultralyd av hjertet), er viktig for avlsdyr. Det finnes foreløpig ingen gentest for MVD hos whippet, så avlsvalg må baseres på kliniske undersøkelser og informasjon om hjertestatus hos nære slektninger. Målet er å bruke hunder som er frie for tidlige tegn på sykdommen, og som kommer fra linjer med god hjertehelse.
• Øyesykdommer: Progressiv Retinal Atrofi (PRA), ulike former for katarakt, og andre arvelige øyelidelser kan forekomme. Årlig øyelysing av en autorisert øyelyser er et minimumskrav for avlsdyr. For noen former for PRA finnes det gentester, og disse bør benyttes der det er relevant for rasen.
• Bully Whippet Syndrome (Myostatin-mutasjon): Dette er en recessivt arvelig tilstand forårsaket av en mutasjon i myostatin-genet, som regulerer muskelvekst. Hunder som er homozygote for mutasjonen (har to kopier av det muterte genet) får en ekstrem muskelmasse (“double-muscled”) som kan gi et “bully”-utseende. Selv om disse hundene ofte er friske, er utseendet ikke i henhold til rasestandarden, og det har vært diskusjon rundt potensielle helseimplikasjoner. Heterozygote bærere (en kopi av mutasjonen) kan være raskere enn normale whippets, men ser ellers normale ut. Det finnes en gentest for denne mutasjonen. Ansvarlige oppdrettere tester sine avlsdyr for å unngå å produsere valper som er affiserte (homozygote). Det er fullt mulig å bruke bærere i avl, så lenge de pares med en hund som er testet fri, slik at man unngår å produsere affiserte valper og samtidig bevarer genetisk mangfold.
• Andre potensielle lidelser: Autoimmune sykdommer, allergier, og enkelte former for kreft kan også ha en arvelig komponent. Selv om det ikke alltid finnes spesifikke tester, er det viktig å føre nøye helsejournaler og være åpen om helseproblemer som oppstår i egne linjer.

Innavlsgrad og dens konsekvenser må vies stor oppmerksomhet. Innavl er paring mellom beslektede individer. En viss grad av innavl har vært brukt for å feste ønskede egenskaper i raser, men høy innavl øker risikoen for at recessive gener for sykdommer kommer til uttrykk, og kan føre til redusert fruktbarhet, mindre kullstørrelser, dårligere immunforsvar og kortere levetid (innavlsdepresjon). NKK har retningslinjer for maksimal innavlsgrad på en kombinasjon (vanligvis anbefales det at den ikke overstiger 6,25 % beregnet over 5 generasjoner). Det er viktig å bruke stamtavledatabaser for å beregne innavlskoeffisienten nøyaktig.

Linjeavl er en form for innavl der man parer hunder som er beslektet med en spesifikk, fremragende forfar eller formor, for å prøve å konsentrere dennes gode gener. Dette kan være et effektivt verktøy, men må brukes med stor forsiktighet og kunnskap, da det også øker risikoen for å doble opp på uønskede recessive gener. Utavl er paring mellom ubeslektede individer, og brukes for å øke genetisk mangfold og redusere risikoen for innavlsdepresjon. En balanse mellom disse strategiene er ofte nødvendig.

Viktigheten av genetisk mangfold for rasens fremtid kan ikke understrekes nok. En rase med et smalt genmateriale er mer sårbar for nye sykdommer og genetiske problemer. Oppdrettere har et kollektivt ansvar for å bevare og helst øke det genetiske mangfoldet innenfor rasen ved å bruke et bredt spekter av avlsdyr og unngå overdreven bruk av populære hannhunder (matadoravl).

Relatert: Farger på whippet

Del 3: Paring, drektighet og fødsel

Når man har valgt ut en passende kombinasjon av tispe og hannhund, begynner den praktiske delen av avlsarbeidet. God planlegging og forberedelse er nøkkelen til en vellykket prosess.

Forberedelser til paring

Før paring må tispen være i toppform. En helsesjekk hos veterinær anbefales for å bekrefte at hun er frisk og klar for drektighet. Eventuelle vaksiner bør være oppdatert i god tid før paring. Tispen bør være i normalt, godt hold – verken over- eller undervektig.

Å bestemme optimalt paringstidspunkt er avgjørende for å øke sjansene for en vellykket befruktning. Tisper har løpetid vanligvis to ganger i året, og den fertile perioden er relativt kort. Tegn på at tispen nærmer seg eggløsning inkluderer hevelse i vulva, blodig utflod som endrer farge til lysere rosa eller strågul, og økt interesse fra hannhunder. Den mest nøyaktige metoden for å fastslå optimalt paringstidspunkt er ved hjelp av progesteronmålinger (blodprøver) hos veterinær. Disse målingene viser når eggløsningen skjer, og man kan da planlegge paringene (vanligvis 2-3 paringer med 24-48 timers mellomrom) for å maksimere sjansene for befruktning.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Selve paringen kan skje naturlig, der tispen og hannhunden får pare seg fritt under tilsyn. Det er viktig at begge hundene er komfortable og at miljøet er rolig. Noen ganger kan det være nødvendig med litt assistanse, spesielt hvis en av hundene er uerfaren. Alternativt kan man benytte kunstig inseminasjon (AI). AI kan være aktuelt hvis hannhunden befinner seg langt unna, hvis en av hundene har problemer med naturlig paring, eller for å bruke frossen sæd. AI krever nøyaktig timing og utføres av veterinær.

En skriftlig paringsavtale med hannhundeier bør være på plass før paringen finner sted. Denne avtalen bør spesifisere blant annet paringsavgift (ofte en fast sum eller prisen for en valp), hva som skjer dersom tispen ikke blir drektig (omparingsrett), og ansvar dersom det oppstår skader under paring.

Drektigheten – uke for uke

En normal drektighet hos hund varer i gjennomsnitt 63 dager (ca. 9 uker), regnet fra første paring, men variasjoner fra 58 til 68 dager er ikke uvanlig. Det er en spennende tid for oppdretteren, men krever også nøye oppfølging.

Tegn på drektighet kan være subtile de første ukene. Noen tisper kan vise redusert matlyst eller kvalme rundt uke 3-4 (morgenkvalme). Andre tidlige tegn kan være litt forstørrede brystvorter og klar, seig utflod fra vulva. Veterinæren kan bekrefte drektighet ved hjelp av ultralyd fra ca. dag 25-30 etter paring. Ultralyd kan gi en indikasjon på antall valper, men er ikke alltid helt nøyaktig. Røntgen kan tas senere i drektigheten (etter dag 45-50, når skjelettene er forkalket) for å få et mer nøyaktig antall valper, noe som kan være nyttig med tanke på fødselen. Palpasjon (at veterinæren kjenner på buken) kan også gi en indikasjon på drektighet rundt uke 3-4, men er mindre pålitelig enn ultralyd.

Fôring av den drektige tispen er svært viktig. De første 4-5 ukene har hun vanligvis ikke behov for økt fôrmengde, med mindre hun er tynn i utgangspunktet. Det viktigste er at hun får et høykvalitetsfôr. Fra ca. uke 5 øker energibehovet gradvis, og man bør gå over til et energirikt valpefôr eller et spesialfôr for drektige og diegivende tisper. Fôrmengden økes gradvis, og mot slutten av drektigheten kan hun trenge 25-50 % mer mat enn normalt, fordelt på flere små måltider, da valpene tar opp mye plass i buken. Det er viktig å unngå at tispen blir overvektig, da dette kan øke risikoen for komplikasjoner under fødselen. Friskt vann skal alltid være tilgjengelig.

Mosjon og aktivitet under drektigheten bør opprettholdes, men tilpasses. Normal mosjon som turer i bånd er bra for å holde tispen i form. Intensiv trening, hopping og voldsom lek bør unngås, spesielt i siste halvdel av drektigheten.

Veterinæroppfølging gjennom drektigheten er viktig for å sikre at alt utvikler seg normalt. Utover bekreftelse av drektighet, kan det være aktuelt med en helsesjekk mot slutten av drektigheten. Det er også lurt å diskutere fødselsforberedelser og eventuelle risikofaktorer med veterinæren.

Forberedelse av valpekassen og fødselsområdet bør skje i god tid før termin. Valpekassen bør være stor nok til at tispen kan strekke seg ut komfortabelt, og ha kanter som hindrer de nyfødte valpene i å komme på avveie, men som er lave nok til at tispen lett kan gå inn og ut. Den bør plasseres på et rolig, trekkfritt sted med jevn temperatur (ca. 22-25 grader Celsius for nyfødte valper). Underlaget i kassen bør være rent, tørt og lett å skifte (f.eks. aviser med tepper eller vetbeds over). Det er lurt å introdusere tispen for valpekassen noen uker før fødselen, slik at hun blir trygg og komfortabel der.

Fødselen – en veiledning

Selve fødselen er en naturlig prosess, men det er viktig at oppdretteren er forberedt på å overvåke og eventuelt assistere, samt å gjenkjenne tegn på komplikasjoner.

Tegn på forestående fødsel inkluderer ofte at tispen blir mer urolig, peser, skraper i valpekassen (bygger rede), og mister matlysten. Et tydelig tegn er at kroppstemperaturen hennes synker med ca. 1 grad Celsius (fra normalt 38-39°C til under 37°C) omtrent 12-24 timer før fødselen starter. Det er derfor lurt å måle temperaturen rektalt morgen og kveld den siste uken før termin. Utflod fra vulva kan også endre seg.

Fødselens faser kan deles inn i tre stadier:

1. Oppblokkingsstadiet: Dette stadiet kan vare fra 6 til 12 timer, noen ganger lenger for førstegangsfødende. Livmorhalsen åpner seg gradvis. Tispen er ofte urolig, peser, kan skjelve, og vil kanskje ikke spise. Hun kan søke eiers selskap eller trekke seg tilbake. Det er viktig å la henne være mest mulig i fred, men holde et øye med henne.
2. Utdrivningsstadiet: Dette er selve fødselen av valpene. Tispen begynner å få synlige pressveer. Den første valpen kommer vanligvis innen 1-2 timer etter at sterke, regelmessige pressveer har startet. Fosterhinnene (vannblæren) kan briste, og fostervann kommer ut. Valpene fødes vanligvis med hodet eller bakbena først. Mellom hver valp kan det gå fra noen minutter til et par timer. Tispen vil vanligvis slikke valpen ren, fjerne fosterhinnene fra ansiktet og bite over navlestrengen. Hvis hun ikke gjør dette raskt, må oppdretteren hjelpe til.
3. Etterbyrdsstadiet: Etterbyrden (morkaken) kommer vanligvis ut sammen med eller kort tid etter hver valp. Det er viktig å telle etterbyrdene for å sikre at alle kommer ut, da en tilbakeholdt etterbyrd kan føre til infeksjon. Tispen vil ofte spise etterbyrdene, noe som er normalt.

Normal fødsel kontra komplikasjoner – når kontakte veterinær? Det er viktig å vite når man skal søke veterinærhjelp. Noen faresignaler inkluderer:

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

• Temperaturen har sunket, men ingen tegn til fødsel innen 24 timer.
• Sterke, vedvarende pressveer i mer enn 30 minutter uten at det kommer en valp.
• Mer enn 2-4 timer mellom valpene, og man vet det er flere igjen.
• Tispen virker utmattet, har store smerter, eller blør kraftig (mer enn litt blodtilblandet fostervann).
• Grønn eller illeluktende utflod før den første valpen er født (kan tyde på morkakeløsning).
• Man ser en del av en valp, men den sitter fast.
• Tispen virker generelt syk eller har feber.
• Ikke alle etterbyrder har kommet ut innen noen timer etter siste valp.

Hjelp under fødselen – hva kan oppdretter gjøre? Oppdretterens rolle er primært å være en rolig observatør og tilrettelegger. Sørg for et rent og varmt miljø. Ha rene håndklær, en sugepumpe (for å fjerne slim fra valpens luftveier om nødvendig), steril saks (for å klippe navlestreng hvis tispen ikke gjør det, men dette er sjelden nødvendig), og desinfeksjonsmiddel (til navlestumpen) klart. Hvis tispen ikke fjerner fosterhinnene fra valpens ansikt raskt, må du gjøre det forsiktig. Gni valpen tørr med et håndkle for å stimulere pusting. Sørg for at valpene finner frem til spenene og begynner å die så snart som mulig. Noter fødselstidspunkt, kjønn og vekt på hver valp.

Stell av nyfødte valper og tispen rett etter fødsel er viktig. Sørg for at valpene holdes varme og får die. Kontroller at alle valpene puster normalt og virker livskraftige. Tispen vil trenge hvile, mat og vann. Hun vil vanligvis slikke seg ren selv, men kan trenge litt hjelp til å holde valpekassen ren de første dagene. Hold øye med henne for tegn på komplikasjoner som melkefeber (eklampsi), mastitt (jurbetennelse) eller livmorbetennelse (metritt).

Relatert: Erfaringer med Whippet

Del 4: Valpeperioden – fra nyfødt til leveringsklar

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

De første åtte ukene av en valps liv er en periode med enorm utvikling. Oppdretterens innsats i denne perioden legger grunnlaget for valpens fremtidige helse, temperament og tilpasningsevne.

De første kritiske ukene (0-3 uker)

Denne perioden kalles også den neonatale og overgangsperioden. Valpene er helt avhengige av moren for mat, varme og stimulering.

Stell av nyfødte valper innebærer daglig vektkontroll. Valpene bør legge på seg jevnt hver dag. Hvis en valp ikke legger på seg eller går ned i vekt, er det et tegn på at noe kan være galt, og veterinær bør kontaktes. Navlestumpen vil tørke inn og falle av i løpet av den første uken; hold den ren og tørr for å unngå infeksjon. Nyfødte valper kan ikke regulere sin egen kroppstemperatur, så det er kritisk å opprettholde en stabil og varm temperatur i valpekassen (ca. 29-32°C den første uken, gradvis redusert til romtemperatur over de neste ukene). En varmelampe kan være nødvendig, men pass på at tispen og valpene også har mulighet til å trekke seg unna varmekilden.

Tispens rolle og morsinstinkter er sentrale. En god mor vil holde valpene rene, varme, mate dem regelmessig og stimulere dem til å urinere og avføre ved å slikke dem. Oppdretteren må overvåke at tispen tar seg godt av alle valpene og at hun selv har det bra. Noen tisper kan være overbeskyttende, mens andre kan trenge litt oppmuntring.

Tidlig nevrologisk stimulering (ENS), også kjent som “Bio Sensor Program”, er en serie enkle øvelser som utføres på valpene fra dag 3 til dag 16. Disse øvelsene innebærer kortvarig eksponering for milde stressfaktorer som termisk stimulering (kald klut), taktil stimulering (berøring med q-tips mellom tærne), og endring av posisjon. Forskning tyder på at ENS kan ha positive langtidseffekter på valpens stressmestring, immunforsvar og hjerte-kar-system. Det er viktig å følge protokollen nøyaktig og ikke overstimulere valpene.

Identifisering av eventuelle problemer hos valpene må skje tidlig. Tegn på problemer kan inkludere manglende vektøkning, konstant piping, slapphet, diaré, pusteproblemer eller misdannelser (f.eks. ganespalte). Rask intervensjon er ofte nødvendig.

Rundt 2 ukers alder begynner valpenes øyne å åpne seg, og rundt 3 ukers alder åpnes øregangene. De begynner også å bli mer mobile, stabber rundt i valpekassen og interagerer forsiktig med kullsøsknene.

Sosialisering og miljøtrening (3-8 uker)

Dette er den viktigste sosialiseringsperioden i en hunds liv. Erfaringene valpen gjør seg i denne perioden, vil i stor grad forme dens fremtidige atferd og evne til å håndtere ulike situasjoner.

Den kritiske sosialiseringsperioden strekker seg omtrent fra 3 til 12-16 ukers alder. I den tiden valpene er hos oppdretter (opptil ca. 8 uker), er det oppdretterens ansvar å legge et solid grunnlag. Valpene bør gradvis og positivt introduseres for et bredt spekter av stimuli:

• Ulike mennesker: Barn, voksne, eldre, personer med ulike utseender (briller, hatt, skjegg). All interaksjon må være positiv.
• Lyder: Hverdagslige lyder som støvsuger, TV, radio, kjøkkenlyder. Man kan også bruke lydspor med mer spesifikke lyder (trafikk, fyrverkeri – på lavt volum).
• Underlag: Gress, grus, tepper, glatte gulv, etc.
• Miljøer: Innendørs i ulike rom, og etter hvert korte, trygge turer utendørs (i egen hage før vaksiner er fullt effektive).
• Andre trygge dyr: Hvis mulig og under full kontroll.
• Bilkjøring: Korte, positive turer i bil.

Lek og interaksjon med kullsøsken og mor er ekstremt viktig. Gjennom lek lærer valpene bitehemming (hvor hardt de kan bite før leken stopper), hundespråk og sosial rangordning. Moren spiller også en viktig rolle i å oppdra og irettesette valpene.

Renholdstrening starter hos oppdretteren. Valper vil instinktivt prøve å gjøre fra seg et stykke unna sove- og spiseplassen. Ved å tilby et eget “toalettområde” (f.eks. med avispapir eller en valpedo) i valpebingen, og senere gi dem hyppig tilgang til et uteområde etter måltider og søvn, kan man legge et godt grunnlag for senere renslighetstrening hos ny eier.

Håndtering og tilvenning til stell bør skje daglig og på en positiv måte. Valpene bør vennes til å bli løftet, holdt, få klørne klippet, tennene sjekket og ørene renset. Dette gjør fremtidig stell og veterinærbesøk mye enklere.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Fôring av valper

Riktig ernæring er avgjørende for valpenes vekst og utvikling. Fra fødsel til ca. 3-4 ukers alder er morsmelk den eneste næringskilden. Fra ca. 3-4 ukers alder begynner interessen for fast føde å våkne. Man kan da introdusere et høykvalitets valpefôr, oppbløtt i vann eller melkeerstatning for valper, servert som en grøt. Gradvis reduseres mengden væske slik at valpene venner seg til tørrfôr.

Valg av valpefôr er viktig. Det bør være et komplett og balansert fôr spesielt utviklet for valper av passende størrelse (whippet er en mellomstor rase). Fôret bør ha et korrekt innhold av proteiner, fett, karbohydrater, vitaminer og mineraler for å støtte sunn vekst. Følg fôringstabellen på pakken som en veiledning, men juster mengden etter valpenes individuelle hold og aktivitetsnivå.

Fôringsrutiner bør etableres. Når valpene er fullt avvent (vanligvis ved 6-7 ukers alder), bør de få mat 3-4 ganger daglig. Friskt vann skal alltid være tilgjengelig.

Helseoppfølging av valpekullet

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Regelmessig helseoppfølging er nødvendig for å sikre at valpene er friske og utvikler seg normalt. Ormekur er standard prosedyre. Valper bør behandles mot spolorm flere ganger i løpet av de første leveukene, vanligvis fra 2-3 ukers alder og deretter annenhver uke frem til levering, eller i henhold til veterinærens anbefalinger. Tispen bør også få ormekur samtidig med valpene.

Vaksinering er viktig for å beskytte valpene mot smittsomme sykdommer. Grunnvaksineringen starter vanligvis ved 8 ukers alder (noen ganger tidligere avhengig av smittepress og veterinærens anbefaling). Valpene vaksineres typisk mot valpesyke, smittsom leverbetennelse, parvovirus og kennelhoste. Ny eier må fortsette vaksinasjonsprogrammet.

En grundig helsesjekk hos veterinær bør utføres på hele kullet før levering til nye eiere, vanligvis ved 7-8 ukers alder. Veterinæren vil sjekke allmenntilstand, hjerte, lunger, øyne, ører, tenner (bitt), og hos hannhunder om testiklene er på plass i pungen. Hver valp får en individuell helseattest.

ID-merking med mikrochip er et krav fra NKK for registrering, og er en permanent og sikker måte å identifisere hunden på. Chipen settes vanligvis av veterinær i forbindelse med helsesjekken eller vaksineringen.

Registrering av valpekullet

For at valpene skal kunne regnes som rasehunder og få stamtavle, må kullet registreres i Norsk Kennel Klub. Dette innebærer at oppdretteren sender inn en registreringsanmeldelse med informasjon om foreldredyr, fødselsdato, antall valper, kjønn, farge, og chipnummer for hver valp. Begge foreldredyrene må oppfylle NKKs krav for avl (f.eks. premiering, helsekrav). Etter godkjent registrering utstedes stamtavler for hver valp.

Del 5: Valg av valpekjøpere og salgsprosessen

En av de viktigste og noen ganger vanskeligste oppgavene for en oppdretter er å finne gode, ansvarlige og varige hjem til valpene.

Å finne de rette hjemmene – oppdretterens ansvar

Det er oppdretterens ansvar å sørge for at hver valp kommer til et hjem som kan dekke dens behov og gi den et godt liv. Dette krever en grundig vurdering av potensielle valpekjøpere.

Kriterier for gode valpekjøpere kan variere noe mellom oppdrettere, men fellesnevnere er ofte:

• De har satt seg inn i rasens egenskaper og behov.
• De har en stabil livssituasjon og tilstrekkelig tid til en hund.
• De kan tilby et trygt og kjærlig hjem med passende boforhold.
• De er villige til å investere i sosialisering, trening og helseoppfølging.
• De har tenkt gjennom det langsiktige ansvaret det er å eie en hund (10-15 år).
• De har realistiske forventninger til livet med en whippet.

Intervjuprosessen er viktig for å bli kjent med potensielle kjøpere. Dette kan starte med en e-post eller telefonsamtale, etterfulgt av et personlig møte, gjerne hjemme hos oppdretteren slik at de kan hilse på tispen og eventuelt valpene (når de er gamle nok). Still åpne spørsmål om deres motivasjon for å velge whippet, tidligere erfaring med hund, familiesituasjon, boforhold, planer for hunden (familiehund, utstilling, sport), og hvordan de ser for seg hverdagen med en valp. Vær ærlig om både positive og krevende sider ved rasen.

Informasjon til potensielle kjøpere er også en del av prosessen. Gi grundig informasjon om rasen generelt, om foreldredyrene (helse, temperament, meritter), og om det aktuelle kullet. Vis frem stamtavler og helseattester.

Viktigheten av å matche valp med kjøper bør ikke undervurderes. Selv om alle valpene i et kull er whippets, kan det være individuelle forskjeller i temperament og energinivå. En erfaren oppdretter vil observere valpene nøye og prøve å matche den enkelte valps personlighet med kjøperens ønsker, livsstil og erfaringsnivå. Noen oppdrettere lar kjøperne velge valp selv (innenfor visse rammer), mens andre tar den endelige beslutningen om hvilken valp som går til hvilket hjem, basert på sin kunnskap om valpene og kjøperne. Det er viktig å ha en åpen dialog om dette.

Salgskontrakt og garantier

En skriftlig kontrakt er viktig for å sikre trygghet for både oppdretter og kjøper. NKKs standard kjøpekontrakt anbefales på det sterkeste. Denne kontrakten er utarbeidet for å ivareta begge parters interesser og dekker de viktigste punktene ved et valpekjøp.

Innhold i kontrakten inkluderer vanligvis:

• Identifikasjon av selger (oppdretter) og kjøper.
• Identifikasjon av valpen (navn, registreringsnummer, chipnummer, fødselsdato).
• Kjøpesum og betalingsbetingelser.
• Helseopplysninger (veterinærattest, informasjon om kjente arvelige sykdommer i linjene).
• Eventuelle garantier fra oppdretter (f.eks. mot visse arvelige sykdommer som utvikles innen en viss alder, selv om dette kan være komplekst).
• Kjøperens plikter (f.eks. å følge opp vaksinasjoner, gi hunden et godt hjem).
• Eventuelle avlsrestriksjoner eller avtaler om tilbakekjøp/omplassering hvis kjøperen av ulike årsaker ikke kan beholde hunden.
• Informasjon om angrerett (i henhold til forbrukerkjøpsloven).

Oppdretterens forpliktelser etter salg stopper ikke når valpen er levert. En seriøs oppdretter vil være tilgjengelig for råd og veiledning gjennom hele hundens liv.

Overlevering av valpen

Valpene er vanligvis leveringsklare ved 8-10 ukers alder. Da er de tilstrekkelig avvent, sosialisert innenfor kullet, og har fått sin første vaksine og helsesjekk.

Forberedelser før valpen hentes inkluderer å sørge for at all dokumentasjon er i orden (stamtavle, helseattest, kjøpekontrakt, informasjonsskriv). Det er også lurt å sende med litt av det fôret valpen er vant til, for å unngå brå fôrskifte. Et teppe eller leke med lukt fra mor og kullsøsken kan også bidra til en tryggere overgang.

En informasjonspakke til valpekjøper er verdifull. Denne bør inneholde:

• Stamtavle (eller bevis på registrering hvis stamtavlen ikke er klar).
• Signert kjøpekontrakt.
• Helseattest fra veterinær.
• Informasjon om vaksinasjoner og ormekurer som er gitt, og anbefalinger for videre oppfølging.
• Fôringsveiledning (type fôr, mengde, antall måltider).
• Råd om den første tiden i nytt hjem (renslighetstrening, alene hjemme-trening, sosialisering, grensesetting).
• Informasjon om raseklubben og eventuelle lokale aktiviteter.
• Kontaktinformasjon til oppdretter.

Gi råd om den første tiden i nytt hjem. De første dagene og ukene kan være overveldende for en liten valp. Rådgivning om hvordan man best kan hjelpe valpen med å finne seg til rette, etablere rutiner, og starte på en positiv måte med sosialisering og trening, er gull verdt for den nye eieren.

Del 6: Oppdretterens rolle videre

Engasjementet til en ansvarlig oppdretter slutter ikke når valpen forlater redet. Tvert imot, det er ofte starten på et langvarig forhold til valpekjøperne.

Livslang støtte og veiledning

Å være tilgjengelig for valpekjøpere gjennom hele hundens liv er et kjennetegn på en dedikert oppdretter. Valpekjøpere vil uunngåelig ha spørsmål eller støte på utfordringer underveis, enten det gjelder helse, atferd, trening eller fôring. Å vite at de kan kontakte oppdretteren for råd og støtte, er en stor trygghet.

Noen oppdrettere arrangerer valpetreff eller samlinger for kullene sine. Dette er en fin måte for søsken å møtes igjen, for eiere å utveksle erfaringer, og for oppdretteren å se hvordan valpene har utviklet seg.

Å følge opp valpenes utvikling og helse er viktig for oppdretteren, ikke bare av omsorg for den enkelte hund, men også som en del av evalueringen av eget oppdrett. Oppfordre valpekjøpere til å gi tilbakemeldinger, både positive og negative, og til å gjennomføre anbefalte helseundersøkelser (som øyelysing og hjerteundersøkelse) når hundene blir voksne.

Evaluering av eget oppdrett

Kontinuerlig evaluering er nødvendig for å forbedre kvaliteten på oppdrettet og bidra positivt til rasen. Samle inn feedback fra valpekjøpere om valpenes helse, temperament, trenbarhet og eventuelle problemer som har oppstått. Dette gir verdifull innsikt i hvordan kombinasjonen har fungert.

Vurder avkommenes helse, temperament og eksteriør objektivt. Deltar noen av avkommene på utstilling, i hundesporter, eller blir mentalbeskrevet? Hvordan er resultatene? Er det noen gjennomgående styrker eller svakheter i kullet?

Lær av erfaringer og juster avlsplaner for fremtiden. Hver kombinasjon og hvert kull gir ny lærdom. Kanskje en bestemt kombinasjon ga uventede utfordringer, eller kanskje den overgikk alle forventninger. Denne kunnskapen bør brukes aktivt i planleggingen av fremtidige kull.

Engasjement i raseklubben og hundemiljøet

Et aktivt engasjement i raseklubben og det bredere hundemiljøet er en fin måte å bidra til rasens positive utvikling på. Raseklubber arrangerer ofte aktiviteter, kurs, og har avlsråd som jobber med helse- og avlsspørsmål.

Del kunnskap og erfaringer med andre oppdrettere og whippet-entusiaster. Et åpent og samarbeidende miljø er til beste for rasen. Vær en god ambassadør for whippet og for ansvarlig hundehold generelt.

Del 7: Utfordringer og etiske dilemmaer i whippet-oppdrett

Oppdrett er ikke uten utfordringer, og man vil uunngåelig stå overfor etiske dilemmaer. Å reflektere over disse på forhånd kan hjelpe en med å ta veloverveide beslutninger.

Populæritetens bakside – unngå å bli en “valpefabrikk”

Whippet er en populær rase, og med popularitet følger risikoen for useriøs avl og “valpefabrikker” som kun fokuserer på profitt. En ansvarlig oppdretter må alltid sette kvalitet fremfor kvantitet. Det innebærer å ikke ha for mange kull, å gi hvert kull maksimal oppmerksomhet og stell, og å være selektiv med avlsdyr og valpekjøpere.

Håndtering av genetiske sykdommer

Til tross for all testing og planlegging, kan genetiske sykdommer likevel dukke opp. Åpenhet og ærlighet om helseproblemer i egne linjer er avgjørende. Det kan være fristende å dysse ned problemer, men dette skader rasen på sikt.

Vanskelige valg må noen ganger tas ved positive testresultater for arvelige lidelser hos et ellers lovende avlsdyr. Skal hunden utelukkes helt fra avl, eller kan den brukes med en partner som er fri for samme problem, for å bevare verdifulle gener? Dette er komplekse avgjørelser som krever kunnskap om arvegang og populasjonsgenetikk.

Avl på eksteriør vs. helse og temperament

Det kan være en fristelse å fokusere ensidig på eksteriør, spesielt hvis man er aktiv i utstillingsringen. Men et vakkert ytre er lite verdt hvis hunden har dårlig helse eller et ustabilt temperament. En ansvarlig oppdretter må alltid søke en balanse mellom skjønnhet, sunnhet og funksjonalitet. Rasestandarden beskriver en funksjonell hund, og dette bør være ledetråden.

Ansvar for hunder som ikke kan selges eller må omplasseres

Noen ganger kan en valp ha en defekt som gjør at den ikke kan selges til full pris eller som avls-/utstillingshund. Oppdretteren har et ansvar for å finne et passende hjem også for denne valpen, eventuelt med en prisreduksjon og en ærlig beskrivelse av tilstanden. Det kan også hende at en valpekjøper av ulike årsaker ikke kan beholde hunden senere i livet. Mange oppdrettere forplikter seg til å hjelpe med omplassering eller ta hunden tilbake hvis en slik situasjon oppstår. Dette er en viktig del av det livslange ansvaret.

Avslutning

Oppdrett av whippet er en krevende, men også utrolig givende oppgave. Det krever en dyp kjærlighet til rasen, et urokkelig engasjement for helse og velferd, og en kontinuerlig vilje til å lære og forbedre seg. Ansvarlig oppdrett handler om å være en forvalter av rasen, med mål om å produsere sunne, mentalt stabile og rasetypiske whippets som kan berike livene til sine eiere i mange år fremover. Ved å gå grundig til verks, prioritere kunnskap, og alltid handle med etisk ryggrad, kan oppdrettere spille en avgjørende rolle i å sikre en lys fremtid for denne fantastiske mynderasen. Den største gleden for en oppdretter er å se sine valper vokse opp til å bli velfungerende og elskede familiemedlemmer, og vite at man har bidratt positivt til whippetrasens fortsatte historie.