Magedreining hos små hunder

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig og helhetlig oversikt over magedreining, med et spesielt fokus på hvordan tilstanden kan arte seg og håndteres hos små hunder.

Magedreining, også kjent som GDV (Gastric Dilatation-Volvulus), er en av de mest akutte og livstruende tilstandene som kan ramme en hund. Diagnosen er fryktet av mange hundeeiere, og den assosieres oftest med store hunderaser med dyp brystkasse, som Grand Danois, Irsk Setter eller Schæferhund. Men hva med de mindre hundene? Kan en Chihuahua, en Dachshund eller en Cavalier King Charles Spaniel også få magedreining? Svaret er ja. Selv om det er betydelig sjeldnere hos små raser, er magedreining en reell, om enn lav, risiko for alle hunder, uansett størrelse.

Kunnskap om denne kritiske tilstanden er essensiell for alle som eier eller jobber med hunder. Å kunne gjenkjenne de ofte subtile tidlige symptomene og handle raskt kan være forskjellen på liv og død. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig og helhetlig oversikt over magedreining, med et spesielt fokus på hvordan tilstanden kan arte seg og håndteres hos små hunder. Vi vil gå i dybden på hva magedreining er, hvorfor det er så farlig, hvilke symptomer man skal se etter, og hvordan veterinærer diagnostiserer og behandler denne akutte krisen. Videre vil vi undersøke potensielle risikofaktorer og forebyggende tiltak som kan være relevante også for eiere av små hunder. Målet er å utruste deg med den informasjonen du trenger for å beskytte din lille venn best mulig.

Del 1: Hva er magedreining (GDV)? – En detaljert forklaring

For å forstå alvoret i magedreining, er det viktig å vite nøyaktig hva som skjer i hundens kropp. GDV er en tilstand som utvikler seg i to stadier, ofte i rask rekkefølge:

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Definisjon av GDV

1. Gastrisk Dilatasjon (Mageutvidelse/Oppblåsthet): Det første stadiet innebærer at hundens magesekk utvider seg unormalt mye. Dette skyldes en opphopning av gass, væske, mat, eller en kombinasjon av disse. Magesekken blir som en spent ballong. Enkel mageutvidelse, uten at magesekken dreier, kan i seg selv være ubehagelig og potensielt farlig, men det er dreiningen som gjør tilstanden ekstremt kritisk.
2. Volvulus (Magedreining): Det andre og mest alvorlige stadiet er når den utspilte magesekken roterer rundt sin egen lengdeakse. Denne dreiningen kan variere fra 90 til 360 grader, eller mer. Når magesekken dreier, blir både inngangen fra spiserøret (kardias) og utgangen til tolvfingertarmen (pylorus) avstengt. Dette fanger innholdet i magesekken og forhindrer at hunden kan kaste opp eller rape for å lette på trykket. Gassen fortsetter ofte å bygge seg opp, noe som forverrer utvidelsen.

Det er viktig å skille mellom enkel, akutt mageutvidelse (noen ganger kalt “bloat” på engelsk) og full GDV. Mens enkel utvidelse kan løse seg selv eller være mindre akutt, er GDV alltid en kirurgisk nødsituasjon.

Patofysiologi – hva skjer i kroppen?

Når magesekken dreier, utløses en kaskade av livstruende fysiologiske endringer. Vi skal gå i dybden på disse komplekse prosessene:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Avstengning og økt trykk: Dreiningen forsegler magesekken. Innholdet kan ikke passere videre til tarmen eller tilbake til spiserøret. Fermentering av matinnhold produserer mer gass, og trykket inne i magesekken øker dramatisk.
• Kardiovaskulær kollaps (sjokk): Den utspilte magesekken legger et enormt trykk på store blodårer i bukhulen, spesielt den bakre hulvenen (vena cava caudalis) som fører blod fra bakre del av kroppen tilbake til hjertet, og portvenen som fører blod fra fordøyelsesorganene til leveren. Dette reduserer den venøse tilbakestrømningen til hjertet drastisk. Hjertets pumpevolum synker, blodtrykket faller, og hunden utvikler raskt et livstruende sirkulasjonssvikt (hypovolemisk og obstruktivt sjokk).
• Nedsatt blodtilførsel til organer:
  • Magesekken: Veggen i den utspilte og dreide magesekken får redusert blodtilførsel (iskemi). Hvis dette vedvarer, vil deler av magesekkveggen dø (nekrose). Dette kan føre til at magesekkveggen brister (perforasjon) og innhold lekker ut i bukhulen, noe som resulterer i alvorlig bukhinnebetennelse (peritonitt).
  • Milten: Milten er festet til magesekken med blodårer og bindevev, og dreier ofte med magesekken. Dette kan føre til blodpropper (trombose) i miltens blodårer og vevsdød i milten.
  • Andre organer: Redusert blodtrykk og sirkulasjonssvikt fører til nedsatt blodgjennomstrømning og oksygentilførsel til alle kroppens organer, inkludert nyrer, lever og hjerne, noe som kan gi varige skader.
• Respirasjonsproblemer: Den enormt utspilte magesekken presser mot mellomgulvet (diafragma), noe som gjør det vanskelig for lungene å utvide seg. Dette fører til redusert lungekapasitet og pustebesvær (dyspné).
• Frigjøring av toksiner og betennelsesstoffer: Når blodtilførselen til magesekken og andre vev gjenopprettes (etter at magesekken er dreid tilbake, eller hvis vev dør), kan det frigjøres store mengder toksiner og betennelsesfremmende stoffer (cytokiner) i blodomløpet. Dette kalles reperfusjonsskade og kan forverre sjokktilstanden og føre til systemisk inflammatorisk responssyndrom (SIRS) og multiorgansvikt.
• Hjertearytmier: Mange hunder med GDV utvikler hjerterytmeforstyrrelser (arytmier), spesielt ventrikulære arytmier. Dette kan skyldes nedsatt blodtilførsel til hjertemuskelen, frigjøring av toksiner, og elektrolyttforstyrrelser. Arytmier kan oppstå før, under eller etter operasjonen, og kan i seg selv være livstruende.
• Blodpropp (Disseminert Intravaskulær Koagulasjon – DIC): GDV kan utløse en alvorlig koagulasjonsforstyrrelse kalt DIC, hvor det dannes små blodpropper i mange blodårer, samtidig som blødningstendensen øker. Dette er en svært alvorlig komplikasjon.

Hvorfor er GDV så akutt og livstruende?

Kombinasjonen av raskt utviklende sirkulasjonssvikt, pusteproblemer, vevsdød, toksinfrigjøring og risiko for alvorlige komplikasjoner gjør GDV til en av de mest akutte nødsituasjonene i veterinærmedisinen. Uten umiddelbar og aggressiv behandling er tilstanden nesten alltid dødelig, ofte innen få timer.

Del 2: Magedreining hos små hunder – er det virkelig en risiko?

Tradisjonelt har GDV blitt ansett som en sykdom primært for store raser med dyp og smal brystkasse. Dette er fortsatt i stor grad sant, men det er viktig å anerkjenne at små hunder ikke er immune.

Prevalens: Sjeldnere enn hos store raser, men det forekommer

Det finnes begrenset med spesifikk forskning og statistikk utelukkende på forekomsten av GDV hos små hunderaser. De fleste store studier fokuserer på høyrisikoraser. Generelt kan vi si at forekomsten hos hunder under ca. 10-15 kg er lav. For eksempel, en stor studie fra Purdue University på risikofaktorer for GDV inkluderte hovedsakelig store og gigantraser.

Til tross for dette, rapporteres det jevnlig om enkelttilfeller av GDV hos et bredt spekter av små raser i veterinærmedisinsk litteratur og fra klinisk praksis. Dette inkluderer raser som Dachshund, Basset Hound (som har dyp brystkasse til tross for korte ben), Puddel (også miniatyr- og dvergpuddel), Yorkshire Terrier, Chihuahua, Shih Tzu, og ulike terrierraser.

Den lavere prevalensen hos små hunder kan skyldes flere faktorer:

• Anatomi: Små hunder har generelt en mindre og mer kompakt brystkasse, og magesekkens ligamenter (som holder den på plass) kan være relativt strammere eller annerledes konfigurert.
• Måltidsstørrelse: Små hunder spiser naturlig nok mindre måltider enn store hunder, noe som kan redusere risikoen for ekstrem mageutvidelse.
• Underrapportering/Feildiagnostisering: Det er en teoretisk mulighet for at milde tilfeller av mageutvidelse hos små hunder ikke alltid blir gjenkjent som relatert til GDV-komplekset, eller at symptomer blir tilskrevet mer vanlige mage-tarm-lidelser hos små raser.

Potensielle risikofaktorer hos små hunder – hva vet vi?

Selv om forskningen er sparsom, kan vi undersøke noen faktorer som teoretisk sett kan bidra til GDV-risiko også hos små hunder:

• Anatomiske særtrekk:
  • Raser med relativt dyp brystkasse: Selv om de er små, kan raser som Dachshund, Basset Hound, og noen terrierraser (f.eks. Manchester Terrier, Bedlington Terrier) ha en brystkasse som er dypere i forhold til bredden. Dette er en kjent risikofaktor hos store raser.
  • Løse ligamenter: Slapphet i ligamentene som holder magesekken på plass (hepatogastriske og hepatoduodenale ligamenter) kan øke risikoen for dreining. Dette kan være en individuell variasjon.
• Spisevaner:
  • Hastig spising (aerofagi): Hunder som sluker maten sin, svelger mye luft, noe som kan bidra til mageutvidelse. Dette er ikke uvanlig hos små hunder, spesielt hvis det er konkurranse om maten.
  • Ett stort måltid om dagen: Selv for en liten hund kan et enkelt, stort måltid øke risikoen for utvidelse sammenlignet med flere små måltider.
  • Trening nær måltider: Intens aktivitet rett før eller etter fôring kan forstyrre normal magetømming og øke risikoen.
• Stress og angst: Stress er anerkjent som en potensiell risikofaktor for GDV hos store hunder. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke også kan gjelde for sensitive små hunder, for eksempel ved reiser, veterinærbesøk, eller store endringer i miljøet.
• Alder: Som hos store raser, ser det ut til at risikoen for GDV øker med alderen. Eldre små hunder kan ha slappere ligamenter eller nedsatt mage-tarm-motilitet.
• Genetisk predisposisjon: For store raser er det påvist en arvelig komponent. Det er mindre kjent om dette gjelder spesifikke linjer innen små raser, men det kan ikke utelukkes. Hvis en liten hund har nære slektninger (foreldre, søsken) som har hatt GDV, kan risikoen teoretisk sett være noe økt.
• Andre underliggende sykdommer: Tilstander som forsinker magetømmingen (gastrisk hypomotilitet), kronisk gastritt, inflammatorisk tarmsykdom (IBD), eller tilstedeværelse av fremmedlegemer eller svulster i magesekken, kan teoretisk sett øke risikoen for utvidelse.

Utfordringer med diagnose hos små hunder

En viktig utfordring med GDV hos små hunder er at symptomene kan være mindre åpenbare eller lett kan forveksles med andre, mer vanlige tilstander:

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

• Mindre tydelig oppblåsthet: En utspilt buk kan være vanskeligere å oppdage visuelt eller ved palpasjon hos en liten hund, spesielt hvis den er overvektig eller har mye pels.
• Symptomoverlapning: Uro, oppkast (eller forsøk på oppkast), og magesmerter er vanlige symptomer ved mange lidelser hos små hunder, som f.eks. akutt gastroenteritt (mage-tarminfeksjon), pankreatitt (betennelse i bukspyttkjertelen), eller inntak av fremmedlegeme.
• Lavere “mistankeindeks”: Både eiere og noen ganger veterinærer kan ha en lavere mistankeindeks for GDV hos en liten hund, noe som potensielt kan forsinke diagnosen og behandlingen. Det er derfor viktig å alltid ha GDV i bakhodet som en differensialdiagnose ved akutte buksmerter og uproduktive brekninger, uansett hundens størrelse.

Relatert: Symptomer på magedreining hos hund

Del 3: Symptomer på magedreining – gjenkjenn faresignalene (likt for alle størrelser)

Symptomene på magedreining er i hovedsak de samme uavhengig av hundens størrelse, selv om noen kan være vanskeligere å observere hos små individer. Det er avgjørende å kjenne igjen disse signalene, da tidlig intervensjon er kritisk.

Tidlige tegn (kan være subtile)

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

I starten kan symptomene være vage og lett å overse eller forveksle med mindre alvorlige problemer:

• Uro og rastløshet: Hunden virker engstelig, klarer ikke å finne en komfortabel stilling, legger seg ned og reiser seg igjen gjentatte ganger, vandrer formålsløst rundt.
• Smerteytringer: Hunden kan pipe, klynke, eller vise andre tegn på ubehag eller smerte. Noen hunder blir stille og trekker seg tilbake.
• Hunden ser seg mot buken/flanken: Et tegn på magesmerter.
• Forsøk på å kaste opp uten resultat (uproduktive brekninger): Dette er et av de mest klassiske og viktigste tegnene på GDV. Hunden brekker seg kraftig, men det kommer lite eller ingenting opp, kanskje bare litt slim eller skum. Dette skyldes at den dreide magesekken blokkerer passasjen til spiserøret.
• Økt spyttproduksjon (hypersalivasjon), sikling: Kan skyldes kvalme eller smerte.
• Pesing uten åpenbar årsak.

Senere og mer alvorlige tegn

Etter hvert som tilstanden forverres og sjokket utvikler seg, blir symptomene tydeligere og mer alarmerende:

• Oppblåst/utspilt buk (tympanisme): Magen blir synlig større og føles ofte hard og trommeaktig ved berøring. Som nevnt, kan dette være vanskeligere å vurdere på en liten, overvektig, eller langhåret hund. Man kan forsøke å forsiktig “tromme” på buken for å høre om den gir en hul lyd.
• Rask, overfladisk pusting (takypné), pustebesvær (dyspné): Trykket fra den utspilte magesekken på mellomgulvet gjør det vanskelig for lungene å utvide seg.
• Rask og svak puls (takykardi).
• Bleke eller blålige slimhinner: Tannkjøttet, innsiden av leppene og øyelokkene kan bli bleke, gråaktige eller blålige (cyanotiske) på grunn av dårlig sirkulasjon og oksygenmangel. Normalt skal de være rosa.
• Svakhet, apati, letargi: Hunden blir stadig slappere, orker ikke å reise seg, og reagerer dårlig på omgivelsene.
• Kollaps og sjokkutvikling: Hunden kan plutselig falle sammen og gå inn i en livstruende sjokktilstand.

Viktigheten av å reagere umiddelbart – hvert minutt teller!

Magedreining er en ekstremt tidskritisk tilstand. Jo lenger tid det går fra symptomdebut til veterinærbehandling, desto dårligere er prognosen. Ikke nøl med å kontakte veterinær selv ved den minste mistanke. Det er alltid bedre å ta en telefon for mye enn en for lite.

Del 4: Akutt handling ved mistanke om magedreining

Hvis du observerer symptomer som gir mistanke om magedreining hos din lille hund, er det avgjørende å handle raskt og korrekt.

Kontakt veterinær øyeblikkelig!

• Ring nærmeste veterinær eller dyresykehus med døgnvakt umiddelbart. Ikke send e-post eller vent på svar via sosiale medier. Tid er den mest kritiske faktoren.
• Vær tydelig: Fortell at du mistenker magedreining (GDV) hos hunden din, beskriv symptomene, hundens rase, alder og omtrentlige vekt. Dette hjelper veterinærklinikken med å forberede seg på ankomsten.
• Følg veterinærens instruksjoner nøye. De kan gi råd om den raskeste veien til klinikken eller om det er noe du kan gjøre (eller ikke gjøre) før avreise.
• Ikke vent og se om det går over. GDV går aldri over av seg selv; det blir bare verre.

Hva du IKKE skal gjøre

I en stressende situasjon kan det være fristende å prøve ulike ting, men noe kan forverre situasjonen:

• Ikke gi mat eller vann: Dette kan øke volumet i magesekken ytterligere.
• Ikke forsøk å fremkalle brekninger selv: Hos en hund med GDV er passasjen fra magesekken blokkert, så brekninger vil være uproduktive og kan være skadelig.
• Ikke gi noen form for medisiner hjemme, med mindre veterinæren spesifikt har instruert deg til det (f.eks. hvis hunden har en kjent hjertelidelse og du har nødmedisin).
• Ikke forsøk å “masere” eller “dytte” på magen i et forsøk på å rette den ut. Dette er nytteløst og kan forårsake mer skade.

Transport til veterinær

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

• Vær så forsiktig som mulig med hunden under transport. Unngå brå bevegelser.
• Prøv å holde hunden rolig. Stress kan forverre tilstanden.
• Kjør direkte til den anviste veterinærklinikken. Hvis mulig, la en person kjøre mens en annen passer på hunden.

Del 5: Veterinærbehandling ved magedreining – en kamp mot klokken

Når hunden ankommer veterinærklinikken, vil et team av veterinærer og dyrepleiere umiddelbart starte med livreddende behandling. Behandlingen er intensiv og foregår i flere faser.

Stabilisering av pasienten (ABC – Airways, Breathing, Circulation)

Det første og viktigste målet er å stabilisere hundens allmenntilstand, spesielt sirkulasjonen, før man kan vurdere kirurgi.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Sjokkbehandling: Dette er helt kritisk. Det innebærer aggressiv intravenøs væskebehandling for å bekjempe sjokket, øke blodvolumet og forbedre blodtrykket. Ofte settes det to store venekatetre, ett i hver forben, for å kunne gi store mengder væske raskt. Typen væske (f.eks. krystalloider, kolloider) velges ut fra hundens tilstand.
• Smertelindring: GDV er en ekstremt smertefull tilstand. Sterke smertestillende midler (opioider) gis for å lindre lidelsen og redusere stress.
• Oksygentilførsel: Mange hunder med GDV har nedsatt lungefunksjon og lavt oksygennivå i blodet. Oksygen kan gis via nesekateter, maske, eller i et oksygenbur.

Dekkompresjon av magesekken (lette trykket)

Samtidig med stabiliseringen vil veterinæren forsøke å redusere trykket i den utspilte magesekken. Dette kan gjøres på to måter:

1. Trokarisering (Perkutan gastrisk dekompresjon): Hvis hunden er i alvorlig sjokk eller det er vanskelig å føre ned en magesonde, kan veterinæren stikke en stor kanyle (trokar) direkte gjennom bukveggen og inn i magesekken for å slippe ut gass. Dette er en rask nødsituasjonsprosedyre som kan være livreddende ved å umiddelbart lette trykket på blodårer og mellomgulv.
2. Magesonde (Orogastrisk intubasjon): Hvis hundens tilstand tillater det, kan veterinæren forsøke å føre en smurt gummislange (magesonde) ned gjennom spiserøret og inn i magesekken. Hvis sonden passerer inn i magesekken (noe som kan være vanskelig hvis den er kraftig dreid), kan gass, væske og matinnhold tømmes ut. Noen ganger skylles magesekken med lunkent vann.

Dekkompresjon er et midlertidig tiltak for å stabilisere hunden før kirurgi; det løser ikke selve dreiningen.

Diagnostiske tester

Parallelt med stabilisering og dekompresjon utføres diagnostiske tester:

• Røntgenbilder av buken: Dette er avgjørende for å bekrefte diagnosen GDV. Et karakteristisk røntgenbilde vil vise en kraftig utspilt magesekk, ofte med en “dobbelt boble” eller “Smurfeslue”-form (også kalt “Popeye arm”), som indikerer at magesekken er dreid. Røntgen kan også avsløre tegn på fri gass i bukhulen (hvis magesekken har sprukket) eller problemer med andre organer.
• Blodprøver: Omfattende blodprøver tas for å vurdere hundens generelle helsetilstand, inkludert:
  • Hematologi (blodceller): Vurdere tegn på anemi, infeksjon, dehydrering.
  • Biokjemi (organverdier): Vurdere nyre- og leverfunksjon, blodsukker, proteinnivåer.
  • Elektrolytter: Forstyrrelser i kalium, natrium, klorid er vanlig.
  • Blodgasser: Vurdere syre-base-status og oksygenering.
  • Laktatnivå: Høyt laktat i blodet er en sterk indikator på dårlig vevsperfusjon (blodgjennomstrømning) og er assosiert med dårligere prognose. Måling av laktat kan hjelpe med å vurdere alvorlighetsgrad og respons på behandling.
• EKG (Elektrokardiogram): For å overvåke hjerterytmen og oppdage eventuelle arytmier, som er svært vanlig hos GDV-pasienter.

Kirurgisk inngrep – det avgjørende steget

Når hunden er så stabil som mulig (selv om den sjelden blir helt stabil før magesekken er korrigert), er akutt kirurgi nødvendig. Vi vil belyse denne prosedyren grundig: Anestesi av en GDV-pasient er høyrisiko, og krever erfarent personell og nøye overvåkning.

Formålet med operasjonen er flerfoldig:

1. Derotere magesekken: Kirurgen vil manuelt dreie magesekken tilbake til sin normale anatomiske posisjon.
2. Vurdere organenes levedyktighet:
   • Magesekken: Hele magesekkveggen inspiseres nøye for tegn på iskemi (nedsatt blodtilførsel) eller nekrose (vevsdød). Hvis deler av magesekkveggen er alvorlig skadet og ikke-levedyktig, må disse fjernes kirurgisk (partiell gastrektomi). Dette er en mer komplisert prosedyre med høyere risiko for komplikasjoner.
   • Milten: Milten undersøkes også. Hvis den er kraftig skadet, har blodpropper, eller er nekrotisk, må den fjernes (splenektomi). Hunder kan leve et normalt liv uten milt, men fjerning av milten kan påvirke immunforsvaret noe.
3. Tømme og skylle magesekken: Eventuelt gjenværende innhold fjernes.
4. Gastropexy (Feste magesekken): Dette er en ekstremt viktig del av operasjonen. For å forhindre at magedreining skjer igjen, fester kirurgen magesekken permanent til innsiden av bukveggen. Det finnes mange ulike gastropexy-teknikker (f.eks. incisional gastropexy, belt-loop gastropexy, circumcostal gastropexy). Uten gastropexy er risikoen for tilbakefall av GDV svært høy (ofte rapportert over 50-80%). Med en vellykket gastropexy reduseres risikoen for ny dreining til under 5-10%, selv om hunden fortsatt kan oppleve episoder med enkel mageutvidelse.

Postoperativ pleie og overvåkning

Etter operasjonen krever hunden intensiv pleie og nøye overvåkning, ofte i flere dager på et dyresykehus:

• Fortsatt intensivbehandling: Inkluderer intravenøs væskebehandling, kontinuerlig smertelindring, og overvåkning av vitale tegn (puls, blodtrykk, respirasjon, temperatur), urinproduksjon, og mental status.
• Medikamentell behandling:
  • Antibiotika for å forebygge eller behandle infeksjon.
  • Medisiner for å beskytte mageslimhinnen (f.eks. syrenøytraliserende, H2-blokkere, protonpumpehemmere).
  • Antiarytmika hvis hunden har vedvarende eller alvorlige hjerterytmeforstyrrelser (f.eks. lidokain).
  • Eventuelt kvalmestillende midler.
• Ernæring: Hunden vil vanligvis fastes i en periode etter operasjonen (f.eks. 12-24 timer), deretter gradvis reintroduseres til små, hyppige måltider med lettfordøyelig skånekost.
• Overvåkning for komplikasjoner: Potensielle postoperative komplikasjoner er mange og inkluderer:
  • Infeksjon i operasjonssåret eller i bukhulen (peritonitt).
  • Vedvarende hjertearytmier.
  • DIC (disseminert intravaskulær koagulasjon).
  • Sepsis (blodforgiftning).
  • Lekkasje fra suturer i magesekken (hvis deler av magesekken er fjernet).
  • Forsinket sårheling.
  • Lungebetennelse (aspirasjonspneumoni, hvis hunden har kastet opp og fått mageinnhold i lungene).

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Prognose

Prognosen for en hund med GDV avhenger av mange faktorer:

• Tid til behandling: Jo raskere hunden kommer under veterinærbehandling, desto bedre er sjansene. Hunder som behandles innen 6 timer etter symptomdebut har generelt bedre prognose.
• Alvorlighetsgrad av sjokk ved ankomst.
• Graden av vevsskade i magesekken: Hvis store deler av magesekken må fjernes, er prognosen dårligere.
• Tilstedeværelse av laktat: Høyt laktatnivå er assosiert med dårligere utfall.
• Utvikling av komplikasjoner: Som hjertearytmier, DIC, eller sepsis.
• Hundens alder og generelle helsetilstand før GDV-episoden.

Selv med optimal og rask behandling, er dødeligheten for GDV rapportert å ligge mellom 10 % og 30 % i de fleste studier, noen ganger høyere for de mest alvorlige tilfellene eller hvis komplikasjoner oppstår. Hvis hunden overlever den initiale krisen og operasjonen, og kommer seg gjennom den postoperative perioden uten alvorlige komplikasjoner, er langtidsprognosen med en vellykket gastropexy vanligvis god med tanke på å unngå ny dreining.

Relatert: Forebygge magedreining hos hund

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Del 6: Forebygging av magedreining – hva kan eiere av små hunder gjøre?

Selv om risikoen for GDV er betydelig lavere hos små hunder sammenlignet med store raser, er det likevel fornuftig å vurdere forebyggende tiltak, spesielt hvis den lille hunden har noen av de potensielle risikofaktorene nevnt tidligere. Mange av disse tiltakene er generelt gode for hundens fordøyelseshelse.

Fôringsrutiner

• Flere små måltider: Gi hunden 2-3 (eller flere for miniatyrraser) små måltider i løpet av dagen, i stedet for ett stort måltid. Dette reduserer mengden mat i magesekken på en gang og kan minske risikoen for kraftig utvidelse.
• Unngå hastig spising: Hvis hunden din sluker maten, kan den svelge mye luft (aerofagi). Bruk en “slow feeder” matskål, som har hindringer eller labyrinter som tvinger hunden til å spise saktere. Du kan også spre maten utover et større område, eller bruke aktiviseringsleker som krever at hunden jobber for maten.
• Hevet matskål – eller ikke? Anbefalingen om hevede matskåler er kontroversiell. Tidligere trodde man at det kunne redusere risikoen, men noen nyere studier, spesielt på store raser, har antydet at det tvert imot kan øke risikoen for GDV. For små hunder er det lite eller ingen forskning på dette, og det er sannsynligvis ikke en betydelig faktor. Hvis hunden din allerede bruker en hevet skål og trives med det (f.eks. på grunn av leddproblemer), er det neppe nødvendig å endre, men det anbefales ikke som et generelt forebyggende tiltak mot GDV.
• Vanninntak: Unngå at hunden drikker store mengder vann rett før eller etter et måltid, eller rett etter intens aktivitet. Sørg for at friskt vann alltid er tilgjengelig, men oppfordre til roligere drikking.

Aktivitet

• Ro rundt måltider: Unngå intens mosjon, voldsom lek, eller stressende situasjoner (som bilkjøring for noen hunder) i minst en time før, og spesielt 1-2 timer etter, at hunden har spist. Rolige turer i bånd er vanligvis greit.

Fôrtype

• Kvalitet og sammensetning: Effekten av ulike fôrtyper (tørrfôr, våtfôr, råfôr) på GDV-risiko er mye diskutert, og forskningen gir ikke alltid entydige svar. Et balansert kosthold av høy kvalitet, tilpasset hundens alder, størrelse og aktivitetsnivå, er generelt viktig.
• Tørrfôr: Noen eldre studier antydet at tørrfôr med fett listet blant de første fire ingrediensene kunne øke risikoen hos store raser, eller at fôr som inneholdt sitronsyre og ble fuktet, kunne være problematisk. Nyere fôrformuleringer og forskning har gjort disse funnene mindre klare.
• Tilsetning av våtfôr/ferskfôr: Noen kilder antyder at å blande noe hermetisert våtfôr eller annet ferskt, trygt menneskemat (som kokt kylling, grønnsaker) inn i tørrfôret kan redusere risikoen for GDV, muligens ved å øke fuktighetsinnholdet i måltidet og redusere tørrfôrets tetthet. Dette bør gjøres med måte for å unngå å forstyrre næringsbalansen.

Stressreduksjon

• Prøv å skape et rolig og forutsigbart miljø for hunden din, spesielt rundt fôringstider. Hvis hunden din er generelt engstelig, kan det være lurt å jobbe med stressmestringsteknikker eller søke råd fra en veterinær eller atferdsterapeut.

Profylaktisk gastropexy (forebyggende kirurgisk festing av magesekken)

• Dette er en kirurgisk prosedyre hvor magesekken festes til bukveggen for å forhindre at den kan dreie. Det er et vanlig forebyggende tiltak for høyrisiko store raser, og utføres ofte samtidig med sterilisering eller kastrering når hunden er ung.
• For små hunder: Profylaktisk gastropexy vurderes sjelden for små hunder, rett og slett fordi den generelle risikoen for GDV er såpass lav. Imidlertid kan det være aktuelt i spesielle tilfeller:
  • Hvis en liten hund tilhører en rase som, til tross for størrelsen, har vist en noe økt forekomst (f.eks. Dachshund, Basset Hound, eller hvis det er kjent GDV i hundens nære slekt).
  • Hvis en liten hund tidligere har hatt en alvorlig episode med akutt mageutvidelse som krevde veterinærbehandling (selv uten dreining).
  • Hvis hunden uansett skal gjennomgå en annen bukoperasjon av andre årsaker, kan en profylaktisk gastropexy noen ganger vurderes samtidig med minimal ekstra risiko.
• Dette er en beslutning som alltid må tas i nær samråd med en erfaren veterinær, etter en grundig vurdering av hundens individuelle risiko, fordeler og ulemper ved inngrepet. Minimalt invasive teknikker (laparoskopisk gastropexy) er tilgjengelige noen steder og reduserer rekonvalesenstiden.

Vær oppmerksom på hundens normale atferd og utseende

Det viktigste forebyggende tiltaket er kanskje å være en observant eier. Kjenn hundens normale spisevaner, aktivitetsnivå, avføringsmønster, og hvordan buken normalt ser ut og kjennes. Jo bedre du kjenner din hund, desto raskere vil du kunne oppdage subtile endringer som kan signalisere et problem.

Del 7: Raser av små hunder og potensiell risiko

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Selv om GDV er sjelden hos små hunder generelt, er det noen raser som av og til nevnes i diskusjoner om tilstanden, ofte på grunn av sin spesielle kroppsbygning.

• Dachshund: Til tross for sine korte ben, har dachsen en lang rygg og et relativt dypt bryst. Denne kroppsformen kan teoretisk sett predisponere dem noe mer enn andre små raser med mer kompakt bygning. Det finnes anekdotiske rapporter og noen få kasusstudier om GDV hos Dachshund.
• Basset Hound: I likhet med dachsen har basseten en dyp brystkasse. Selv om de er større enn mange “små” raser, er de betydelig mindre enn de klassiske GDV-rasene. De anses å ha en moderat risiko for GDV.
• Puddel (Miniatyr- og Dvergpuddel): Standardpuddelen har en høy risiko for GDV. Mens risikoen er lavere for de mindre variantene, er den ikke null. Deres dype brystkasse er en medvirkende faktor.
• Visse Terrierraser: Noen terrierraser, som for eksempel Bedlington Terrier eller Manchester Terrier, kan ha en smal og dyp brystkasse som teoretisk kan øke risikoen noe.
• Andre små raser: For de fleste typiske små selskapshunder som Chihuahua, Yorkshire Terrier, Pomeranian, Shih Tzu, Malteser, etc., er risikoen for GDV ansett som svært lav. Imidlertid er det viktig å huske at enhver hund, uansett rase eller størrelse, teoretisk sett kan utvikle GDV dersom de “rette” (eller uheldige) omstendighetene er til stede. Enkelttilfeller er rapportert hos de fleste raser.

Det er viktig å ikke henge seg for mye opp i rasen alene når det gjelder små hunder, men heller vurdere summen av individuelle risikofaktorer som spisevaner, stressnivå, alder og generell helse, i tillegg til anatomien.

Konklusjon

Magedreining (GDV) er en fryktinngytende og akutt livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærmedisinsk intervensjon. Selv om den er langt vanligere hos store hunderaser med dyp brystkasse, er det en realitet at også små hunder kan rammes. Forekomsten er lav, men konsekvensene er like alvorlige uansett hundens størrelse.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

For eiere av små hunder er det viktigste å være klar over at risikoen, selv om den er liten, eksisterer. Å kjenne til de klassiske symptomene – spesielt uro, uproduktive brekninger, og en gradvis oppblåsende buk – og å forstå nødvendigheten av å handle lynraskt ved mistanke, kan redde liv. Tid er den mest kritiske faktoren for en vellykket utgang.

Selv om mange av de spesifikke forebyggende tiltakene er mest studert og anbefalt for høyrisiko store raser, kan prinsipper som flere små måltider om dagen, unngåelse av hastig spising, og å sørge for ro rundt måltider, være gunstige for fordøyelseshelsen til alle hunder, inkludert de små. Profylaktisk gastropexy er sjelden indisert for små hunder, men kan vurderes i helt spesielle tilfeller i samråd med veterinær.

Den største tryggheten ligger i å være en observant og informert hundeeier. Kjenn din lille hunds normale atferd og fysiske tilstand, slik at du raskt kan identifisere avvik. Ved den minste tvil eller bekymring for magedreining, er det aldri feil å kontakte veterinær umiddelbart. Å være forberedt og vite hvordan man skal reagere er den beste beskyttelsen du kan gi din firbente venn mot denne sjeldne, men potensielt fatale, tilstanden.