Hvor mange hunderaser finnes det

Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på hvorfor det er slik, og undersøke hvordan ulike organisasjoner definerer og anerkjenner hunderaser.

Spørsmålet “Hvor mange hunderaser finnes det i verden?” virker kanskje enkelt ved første øyekast, men svaret er overraskende komplekst og avhenger i stor grad av hvem du spør og hvilken definisjon av “hunderase” man legger til grunn. Det finnes ikke ett enkelt, universelt akseptert tall. Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på hvorfor det er slik, undersøke hvordan ulike organisasjoner definerer og anerkjenner hunderaser, og gi et innblikk i det enorme mangfoldet som finnes innen arten Canis lupus familiaris. Vi ser på rollen til internasjonale og nasjonale kennelklubber, forskjellen på anerkjente raser og lokale landracer, og hvordan antallet raser er i stadig endring. Målet er å gi leseren en solid forståelse av faktorene som påvirker tellingen av verdens hunderaser og et mer nyansert bilde enn et enkelt tall kan gi.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

KUPP!

Hva definerer en hunderase?

Før vi kan telle hunderaser, må vi forstå hva som faktisk menes med begrepet. En hunderase er mer enn bare en gruppe hunder som ser like ut; det er et resultat av målrettet, selektiv avl over mange generasjoner for å fremheve spesifikke fysiske, mentale og atferdsmessige egenskaper.

Genetisk grunnlag og felles avstamning

KJØP NÅ >>

LANSERING!

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

En hunderase representerer en distinkt undergruppe innen arten hund, med et felles genetisk opphav og en viss grad av genetisk isolasjon fra andre grupper. Medlemmer av samme rase deler et sett med arvelige egenskaper som skiller dem fra andre raser. Dette oppnås gjennom avlsprogrammer der man bevisst velger avlsdyr med de ønskede karaktertrekkene. Over tid fører dette til at visse genvarianter blir vanligere innen rasen (homogenitet), samtidig som det genetiske mangfoldet sammenlignet med hele hundepopulasjonen reduseres. Stambokføring, som dokumenterer slektskapet mellom individene, er avgjørende for å opprettholde rasens genetiske identitet.

Rasestandard – blåkopi for utseende og temperament

For de fleste anerkjente hunderaser finnes det en skriftlig rasestandard. Dette er et detaljert dokument, utarbeidet av raseklubber og godkjent av kennelklubber, som beskriver den ideelle representanten for rasen. Standarden omfatter alt fra størrelse, vekt, proporsjoner, pelsfarge og -tekstur, til hodeform, øyenfarge, øre- og haleansats. Den beskriver også typisk temperament, bevegelsesmønster og eventuelle diskvalifiserende feil. Rasestandarden fungerer som en veiledning for oppdrettere i deres avlsarbeid og for dommere på hundeutstillinger når de bedømmer hunder opp mot idealet. Selv om ingen hund er helt perfekt i henhold til standarden, sikrer den en viss grad av forutsigbarhet og enhetlighet innen rasen.

Formål og funksjon – historisk og moderne betydning

Mange hunderaser ble opprinnelig utviklet for spesifikke formål og arbeidsoppgaver, som jakt, gjeting, vakthold, trekkarbeid eller skadedyrbekjempelse. Disse oppgavene formet rasenes fysiske og mentale egenskaper. For eksempel krevde en mynde hurtighet og et skarpt syn for å jakte på byttedyr, mens en gjeterhund trengte utholdenhet, intelligens og et sterkt gjeterinstinkt. Selv om mange hunder i dag primært holdes som selskapshunder, bærer de fortsatt preg av sitt opprinnelige formål i sitt utseende, energinivå og instinkter. Forståelse av rasens opprinnelige funksjon kan gi verdifull innsikt i dens behov for aktivitet og mental stimulering.

Stambokføring og anerkjennelse

Et sentralt element i definisjonen av en moderne hunderase er stambokføring. En stambok er et register over individene i en rase og deres slektskap, ofte ført av en nasjonal kennelklubb eller en internasjonal organisasjon. For at en hund skal regnes som renraset, må den vanligvis ha en stamtavle som dokumenterer dens aner tilbake over et visst antall generasjoner innenfor den lukkede stamboken for rasen. Anerkjennelse av en rase av en større kennelklubb, som FCI eller AKC, er ofte det som gir rasen offisiell status. Denne anerkjennelsen krever vanligvis at rasen har en stabil populasjon, en dokumentert historie, en utarbeidet rasestandard og en aktiv raseklubb.

Relatert: Verdens 10 største hunderaser

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

BILLIG!!

De store kennelklubbene og deres rolle

Antallet “offisielt” anerkjente hunderaser bestemmes i stor grad av de store nasjonale og internasjonale kennelklubbene. Disse organisasjonene setter standarder, fører stambøker og arrangerer utstillinger og konkurranser. De viktigste aktørene har ulike kriterier og anerkjenner derfor ikke nøyaktig det samme antallet raser.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Fédération Cynologique Internationale (FCI) – den globale giganten

FCI er den største internasjonale kennelklubborganisasjonen, med medlemsland og kontraktpartnere fra store deler av verden (Europa, Latin-Amerika, Afrika, Asia, Oseania). Per april 2025 anerkjenner FCI rundt 370 hunderaser. Dette tallet er dynamisk og endres etter hvert som nye raser blir anerkjent eller eksisterende raser eventuelt slås sammen eller fjernes. FCI anerkjenner ikke raser fra land som ikke er medlemmer, som USA og Storbritannia, med mindre disse rasene også er etablert og søker anerkjennelse gjennom et FCI-medlemsland. FCI har en to-trinns anerkjennelsesprosess: først kan en rase få provisorisk anerkjennelse, og etter en periode (vanligvis minst 10 år) med stabil utvikling og internasjonal spredning, kan den få definitiv (full) anerkjennelse. Provisorisk anerkjente raser kan delta på utstillinger, men kan ikke motta CACIB (internasjonalt utstillingschampionat) før de er fullt anerkjent.

American Kennel Club (AKC) – innflytelse i USA

AKC er den dominerende kennelklubben i USA og anerkjenner et annet antall raser enn FCI. Per april 2025 anerkjenner AKC i overkant av 200 raser. AKC har sitt eget system for rasegrupper og egne anerkjennelseskriterier. De har også en “Foundation Stock Service” (FSS) for raser som er under utvikling eller jobber mot full anerkjennelse. Raser i FSS kan delta i visse AKC-arrangementer, men er ikke fullt anerkjente. Mange raser som er anerkjent av FCI er ikke anerkjent av AKC, og vice versa, selv om det er stor overlapp. Dette bidrar til forvirringen rundt det totale antallet raser.

The Kennel Club (KC) – Storbritannias arv

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

The Kennel Club (KC) i Storbritannia er verdens eldste kennelklubb, stiftet i 1873. De har også sitt eget system og anerkjenner per april 2025 rundt 220 raser. KC har en spesiell fokus på britiske og irske raser, og fører en liste over “Vulnerable Native Breeds” – sårbare innfødte raser med lave registreringstall – for å sette fokus på bevaringsarbeidet for disse. Igjen er det forskjeller mellom hvilke raser som er anerkjent av KC sammenlignet med FCI og AKC.

Norsk Kennel Klub (NKK) – den norske konteksten

Norsk Kennel Klub (NKK) er den nasjonale stambokførende organisasjonen i Norge og er fullverdig medlem av FCI. Dette betyr at NKK i all hovedsak følger FCI når det gjelder hvilke raser som er anerkjent. Antallet raser som er registrert og kan stilles ut i Norge, samsvarer derfor tett med FCI-listen (rundt 370). NKK administrerer registrering av valpekull, utsteder stamtavler, arrangerer utstillinger og prøver, og jobber for å fremme sunn hundeavl og hundehold i Norge. NKK samarbeider tett med de ulike raseklubbene i landet.

Andre nasjonale og spesialiserte klubber

I tillegg til de nevnte store organisasjonene, finnes det mange andre nasjonale kennelklubber, som Canadian Kennel Club (CKC), og andre registre som United Kennel Club (UKC) i USA. UKC anerkjenner flere raser enn AKC, inkludert mange arbeidende raser og landracer, og legger stor vekt på “the total dog” – hundens evne til både å se bra ut og utføre arbeidsoppgaver. Videre finnes det utallige mindre raseklubber og organisasjoner, noen dedikert til spesifikke raser eller typer hunder som ikke er anerkjent av de store kennelklubbene. Dette fragmenterte landskapet bidrar ytterligere til at det er vanskelig å fastslå et eksakt antall raser globalt.

Hvorfor varierer antallet hunderaser?

Forskjellene i antallet anerkjente raser skyldes flere faktorer, fra ulike definisjoner og krav til den dynamiske naturen til raseutvikling.

Ulike anerkjennelseskriterier

Som nevnt har de ulike kennelklubbene forskjellige kriterier for å anerkjenne en ny hunderase. Kravene kan omfatte:

• Populasjonsstørrelse: Et minimum antall individer og blodslinjer for å sikre genetisk bærekraft.
• Geografisk spredning: Noen organisasjoner krever at rasen finnes i flere land.
• Dokumentert historie: Bevis for rasens opprinnelse og utvikling over tid.
• Stabil type: Rasen må vise enhetlighet i utseende og temperament over flere generasjoner.
• Aktiv raseklubb: En dedikert klubb som jobber for rasens fremme og forvaltning.
• Lukket stambok: Registrering av aner over et visst antall generasjoner. Disse varierende kravene gjør at en rase kan være anerkjent av én organisasjon, men ikke av en annen.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Nye raser under utvikling og anerkjennelsesprosessen

Hundeverdenen er ikke statisk. Nye raser utvikles stadig, enten gjennom krysning av eksisterende raser for å oppnå nye egenskaper (noen ganger kalt “designerhunder”), eller ved å standardisere og formalisere eksisterende lokale typer (landracer). Prosessen for å få en ny rase anerkjent av store kennelklubber som FCI eller AKC er lang og krevende, og kan ta mange tiår. Mange nye “raser” eller typer hunder eksisterer derfor uten offisiell anerkjennelse. “Designerhunder” som Labradoodle eller Cockapoo er eksempler på populære krysninger som per i dag stort sett ikke er anerkjent som egne raser av de store kennelklubbene, selv om noen organisasjoner jobber for dette.

Landracer vs. standardiserte raser

I tillegg til de formelt anerkjente og standardiserte rasene, finnes det et ukjent antall “landracer”. Dette er lokale hundetyper som har utviklet seg naturlig i et bestemt geografisk område, ofte tilpasset lokale forhold og arbeidsoppgaver, uten en formell rasestandard eller strengt kontrollert avl. Eksempler kan være ulike typer gårdshunder, jakthunder eller gjeterhunder som finnes i spesifikke regioner rundt om i verden. Disse hundene kan ha stor genetisk variasjon og representerer en viktig del av hundens mangfold, men de telles vanligvis ikke med i de offisielle tallene fra kennelklubbene med mindre de blir gjenstand for et formalisert avlsprogram og søker anerkjennelse.

Splittelse og sammenslåing av raser

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Antallet raser kan også endres ved at eksisterende raser splittes opp i flere varianter eller raser, eller ved at nært beslektede raser slås sammen. For eksempel er belgisk fårehund anerkjent av FCI som én rase med fire varianter (Groenendael, Laekenois, Malinois, Tervueren), mens AKC anerkjenner disse som separate raser. Tilsvarende har det vært diskusjoner om hvorvidt visse fargevarianter eller størrelsesvarianter innen en rase bør skilles ut som egne raser. Slike endringer i klassifiseringen påvirker det totale antallet.

Raser som forsvinner

Dessverre er ikke alle hunderaser sikret evig liv. Noen raser dør ut på grunn av endrede behov i samfunnet (f.eks. at deres opprinnelige arbeidsoppgave forsvinner), manglende popularitet, sykdomsproblemer eller tap av genetisk mangfold. The Kennel Club sin liste over sårbare innfødte raser er et eksempel på et forsøk på å bevare raser som står i fare for å forsvinne. Når en rase dør ut, reduseres det totale antallet.

Relatert: Mest allergivennlige hunderase

Kategorisering av hunderaser

For å skape orden i det store mangfoldet av hunderaser, blir de ofte delt inn i grupper basert på felles egenskaper, opprinnelse eller funksjon. De mest brukte systemene er de som benyttes av FCI og AKC.

FCI-gruppene – en funksjonell inndeling

FCI deler sine anerkjente raser inn i 10 hovedgrupper, hovedsakelig basert på rasenes opprinnelige bruk og type:

• Gruppe 1: Bruks-, hyrde- og gjeterhunder (f.eks. Schæferhund, Border Collie, Belgisk Fårehund)
• Gruppe 2: Pinscher-, schnauzer-, molosser- og sennenhunder (f.eks. Dobermann, Rottweiler, Berner Sennenhund)
• Gruppe 3: Terriere (f.eks. Jack Russell Terrier, Airedale Terrier, West Highland White Terrier)
• Gruppe 4: Dachshunder (alle varianter)
• Gruppe 5: Spisshunder og raser av urhundtype (f.eks. Norsk Elghund Grå, Siberian Husky, Faraohund)
• Gruppe 6: Drivende hunder og sporhunder (f.eks. Beagle, Basset Hound, Blodhund)
• Gruppe 7: Stående fuglehunder (f.eks. Irsk Setter, Pointer, Weimaraner)
• Gruppe 8: Apporterende hunder (f.eks. Labrador Retriever, Golden Retriever, Cocker Spaniel)
• Gruppe 9: Selskapshunder (f.eks. Puddel, Chihuahua, Mops)
• Gruppe 10: Mynder (f.eks. Greyhound, Afghansk Mynde, Whippet)

Denne inndelingen gir en god oversikt over rasenes bakgrunn og egenskaper.

AKC-gruppene – en amerikansk tilnærming

AKC bruker et system med 7 hovedgrupper, som har en del likheter, men også forskjeller fra FCI-systemet:

• Sporting Group: Fuglehunder, inkludert retrievere, settere, spaniels og pointere (tilsvarer deler av FCI gr. 7 og 8).
• Hound Group: Jakthunder som bruker syn eller luktesans, inkludert mynder, drivende hunder og sporhunder (tilsvarer FCI gr. 4, 6 og 10).
• Working Group: Raser utviklet for arbeid som vakthold, trekk eller redning (tilsvarer deler av FCI gr. 1 og 2).
• Terrier Group: Raser opprinnelig avlet for jakt på rotter og annet småvilt (tilsvarer FCI gr. 3).
• Toy Group: Små selskapshunder (tilsvarer deler av FCI gr. 9).
• Non-Sporting Group: En variert gruppe raser med ulik bakgrunn som ikke passer inn i de andre gruppene (inkluderer raser fra flere FCI-grupper, f.eks. Puddel, Dalmatiner, Bichon Frisé).
• Herding Group: Gjeterhunder (tilsvarer deler av FCI gr. 1).

I tillegg har AKC en “Miscellaneous Class” for raser på vei mot full anerkjennelse.

Andre måter å klassifisere på

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Utover kennelklubbenes formelle gruppeinndelinger, kan hunder også klassifiseres på mange andre måter, for eksempel etter:

• Størrelse: Toy, liten, medium, stor, gigant.
• Pelstype: Korthåret, langhåret, strihåret, krøllete, røytefri etc.
• Opprinnelsesland eller -region.
• Mer spesifikke funksjoner: Vannhunder, hihunder, skadedyrbekjempere etc.

Disse uformelle klassifiseringene kan være nyttige for å forstå spesifikke egenskaper eller behov hos ulike typer hunder.

Betydningen av raseanerkjennelse

Prosessen med å definere og anerkjenne hunderaser har både positive og negative sider. Den spiller en viktig rolle i forvaltningen av hundepopulasjonen, men kan også skape utfordringer.

Bevaring av genetisk mangfold og rasehistorie

Formell raseanerkjennelse og stambokføring bidrar til å bevare unike genetiske linjer og historien knyttet til hver rase. Rasestandarden sikrer at de karakteristiske trekkene som definerer rasen, opprettholdes over tid. For sjeldne raser er anerkjennelse og en aktiv raseklubb ofte avgjørende for å unngå at rasen dør ut. Arbeidet med å bevare sårbare raser er et viktig aspekt ved kennelklubbenes virksomhet.

Forutsigbarhet for eiere

En av de store fordelene med renrasede hunder fra anerkjente linjer er forutsigbarheten de tilbyr. Når du velger en spesifikk rase, kan du ha en rimelig forventning om hundens sannsynlige størrelse, utseende, pelstype (og krav til stell), energinivå, trenbarhet og generelle temperament. Dette gjør det lettere for potensielle eiere å finne en hund som passer til deres livsstil og preferanser. Denne forutsigbarheten inkluderer også kunnskap om hvilke helseproblemer rasen er disponert for, slik at man kan ta forholdsregler.

Deltakelse i utstillinger og konkurranser

For mange oppdrettere og hundeeiere er deltakelse i offisielle hundeutstillinger, lydighetskonkurranser, agilitystevner og andre hundesporter en viktig del av hobbyen. For å delta i de fleste slike arrangementer arrangert av NKK/FCI eller AKC, må hunden være registrert og tilhøre en anerkjent rase. Anerkjennelsen åpner dermed døren for denne typen aktiviteter.

Utfordringer med et snevert rasebegrep

Samtidig kan et for strengt fokus på rasestandarder og lukkede stambøker føre til utfordringer. Innavl innenfor små populasjoner kan øke forekomsten av arvelige sykdommer og redusere det generelle genetiske mangfoldet, noe som kan svekke rasens robusthet. Et ensidig fokus på eksteriør (utseende) for utstillingsformål kan noen ganger gå på bekostning av hundens helse eller opprinnelige funksjonelle egenskaper. Videre ekskluderer det formelle rasesystemet mange sunne og funksjonelle lokale hundetyper (landracer) og populære blandingshunder fra anerkjennelse og deltakelse.

Fremtidens hunderaser

Hundeverdenen er i stadig utvikling, og fremtiden vil sannsynligvis bringe endringer i hvordan vi ser på og definerer hunderaser.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Designerhunder og blandingsraser – en økende trend?

Krysninger mellom to ulike raser, ofte kalt “designerhunder” (f.eks. Labradoodle, Goldendoodle, Cockapoo, Puggle), har blitt svært populære de siste tiårene. Tilhengerne fremhever ofte fordeler som potensielt bedre helse (heterosis/krysningsfrodighet) og kombinasjonen av ønskede egenskaper fra foreldrerasene. Kritikere påpeker manglende forutsigbarhet i utseende og temperament sammenlignet med renrasede hunder, og at mange “designerhunder” avles frem uten de samme helsekravene og kontrollen som hos seriøse raseoppdrettere. Det gjenstår å se om noen av disse populære krysningene etter hvert vil oppnå status som anerkjente raser gjennom stabilisering av type og etablering av formelle avlsprogrammer.

Fokus på helse og funksjon i avlen

Det er en økende bevissthet rundt helseutfordringer knyttet til innavl og ekstreme eksteriørtrekk hos enkelte raser. Mange kennelklubber, raseklubber og oppdrettere jobber aktivt med å implementere helseprogrammer, gentesting og avlsstrategier for å forbedre rasenes helse og velferd. Det er også et økende fokus på å bevare eller gjenopplive rasenes opprinnelige funksjonelle egenskaper, ikke bare utseendet. Dette kan påvirke hvordan rasestandarder tolkes og hvilke egenskaper som prioriteres i fremtidig avl.

Genetisk teknologi og dens innvirkning

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Fremskritt innen genteknologi gir nye verktøy for hundeavl og raseforvaltning. DNA-testing kan brukes til å bekrefte slektskap, kartlegge genetisk mangfold innen en rase, identifisere bærere av arvelige sykdommer og til og med bestemme hvilke raser som inngår i en blandingshund. Denne teknologien kan bidra til sunnere avl og en bedre forståelse av rasenes opprinnelse og slektskap. Den kan også potensielt brukes i prosessen med å definere og anerkjenne nye raser eller varianter.

Potensialet for nye anerkjente raser

Selv om prosessen er lang, vil nye hunderaser sannsynligvis fortsette å bli anerkjent av de store kennelklubbene i fremtiden. Dette kan være landracer som formaliseres, eller nye raser utviklet for spesifikke moderne formål eller preferanser. Antallet anerkjente raser vil derfor fortsette å være et dynamisk tall.

Så, hvor mange raser finnes det – et forsøk på et svar

Etter å ha undersøkt kompleksiteten, kan vi nå forsøke å gi et mer konkret, om enn nyansert, svar på det opprinnelige spørsmålet.

• FCI (Fédération Cynologique Internationale): Anerkjenner per april 2025 rundt 370 raser. Dette er det mest globalt representative tallet blant de store kennelklubbene, ettersom FCI har medlemmer og partnere over store deler av verden (inkludert Norge via NKK).
• AKC (American Kennel Club): Anerkjenner i overkant av 200 raser i USA.
• KC (The Kennel Club): Anerkjenner rundt 220 raser i Storbritannia.
• UKC (United Kennel Club): Anerkjenner over 300 raser, inkludert flere som ikke er anerkjent av AKC.

Det mest brukte tallet internasjonalt er ofte det som oppgis av FCI, altså rundt 370. Det er imidlertid viktig å huske at dette tallet kun representerer de formelt anerkjente rasene innenfor FCI-systemet. Det virkelige antallet distinkte hundetyper i verden, inkludert landracer og raser anerkjent av andre organisasjoner eller som ennå ikke er anerkjent, er utvilsomt betydelig høyere – kanskje over dobbelt så mange, men et eksakt tall er umulig å fastslå.

Konklusjon

Å fastslå nøyaktig hvor mange hunderaser som finnes i verden er en umulig oppgave på grunn av varierende definisjoner, ulike anerkjennelseskriterier hos kennelklubber og den stadige utviklingen av nye typer hunder. Mens den internasjonale kennelklubben FCI anerkjenner rundt 370 raser, opererer andre store organisasjoner som AKC og KC med lavere tall. Disse tallene representerer kun de formelt standardiserte og stambokførte rasene. Det reelle mangfoldet av hundetyper, inkludert utallige lokale landracer og nyere krysninger, er langt større. Spørsmålet belyser den fascinerende historien om hundens sameksistens med mennesket og vår kontinuerlige påvirkning på dens utvikling gjennom selektiv avl. Det understreker også viktigheten av kennelklubbenes rolle i å bevare rasearv og fremme ansvarlig avl, samtidig som det peker på behovet for å ivareta genetisk mangfold og hundens helse og funksjon i en verden i endring. Det finnes altså ikke ett enkelt svar, men en forståelse av kompleksiteten gir et rikere bilde av hundens utrolige variasjon.