Formålet med denne artikkelen er derfor ikke å presentere en tvilsom rangering, men å undersøke hvorfor spørsmålet er så vanskelig å besvare presist.

Spørsmålet “Hvilken hunderase biter mest?” er et som ofte dukker opp i diskusjoner om hunder, sikkerhet og hundehold. Det er et spørsmål drevet av en naturlig bekymring for egen og andres trygghet, og et ønske om å forstå og potensielt unngå risiko. Mange søker et enkelt svar, en liste over raser man bør være spesielt oppmerksom på, kanskje i håp om at kunnskap om hvilken rase som topper en slik statistikk, kan bidra til å forebygge uønskede hendelser.

Imidlertid er realiteten langt mer komplisert. Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på hvorfor det er problematisk, og i praksis umulig, å gi et pålitelig og entydig svar på hvilken hunderase som biter mest i Norge. Vi må starte med å fastslå at det per i dag (20. april 2025) ikke finnes noen offisiell, sentralisert og pålitelig statistikk som rangerer hunderaser etter bittfrekvens eller alvorlighetsgrad i Norge. Mangelen på slike data skyldes en rekke metodologiske utfordringer knyttet til registrering, raseidentifikasjon og tolkning av tallene.

Formålet med denne artikkelen er derfor ikke å presentere en tvilsom rangering, men å undersøke hvorfor spørsmålet er så vanskelig å besvare presist. Vi ser nærmere på fallgruvene ved innsamling og bruk av bittstatistikk, og går deretter i dybden på de mange faktorene som faktisk påvirker hvorfor en hund kan bite – faktorer som strekker seg langt utover hundens rase. Til slutt fokuserer vi på det viktigste: hvordan vi, gjennom kunnskap, ansvarlig eierskap og riktig samhandling, kan jobbe for å forebygge hundebitt, uavhengig av hvilken rase hunden tilhører.

Introduksjon: Spørsmålet som engasjerer og bekymrer

Hundebitt er et folkehelseproblem som kan ha alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser for de som rammes. Frykten for å bli bitt, eller for at ens nærmeste skal bli det, er reell. I søken etter å forstå og håndtere denne risikoen, rettes oppmerksomheten ofte mot hundens rase. Media spiller gjerne opp enkelthendelser der spesifikke raser er involvert, og i land med rasespesifikk lovgivning (inkludert Norge, som har forbud mot visse raser), forsterkes ideen om at noen raser er iboende farligere enn andre.

Det er derfor forståelig at mange ønsker å vite hvilke raser som statistisk sett er mest involvert i bitthendelser. Problemet er at selv om ønsket er legitimt, er grunnlaget for å gi et faktabasert svar i Norge svært svakt. Systematisk innsamling av data om hundebitt, som inkluderer pålitelig informasjon om hundens rase, alder, kjønn, situasjonen rundt bittet, alvorlighetsgrad og relasjonen mellom hund og offer, finnes i liten grad. Uten slike data blir enhver påstand om at én bestemt rase “biter mest” i Norge ren spekulasjon, eller basert på anekdoter og utenlandske data som ikke nødvendigvis er overførbare.

Denne artikkelen vil derfor utforske kompleksiteten bak spørsmålet, snarere enn å jage et svar som ikke finnes på et solid grunnlag.

Utfordringer med å samle og tolke bittstatistikk

For å kunne si noe sikkert om hvilke hunderaser som er overrepresentert i bitthendelser, trenger man nøyaktige og omfattende data. Innsamling og tolkning av slik statistikk er beheftet med en rekke betydelige utfordringer, både i Norge og internasjonalt.

Mangel på sentralisert registrering

Hvor blir hundebitt rapportert i Norge? Noen tilfeller behandles på legevakt eller sykehus, andre hos fastlege, noen håndteres av eier selv, og noen blir anmeldt til politiet. Det finnes ingen sentral instans som systematisk samler inn og sammenstiller informasjon om alle hundebitt fra disse ulike kildene. Skaderegistrering på sykehus kan fange opp de mer alvorlige tilfellene, men gir ikke et fullstendig bilde av den totale forekomsten. Politianmeldelser fokuserer på lovbrudd og ikke nødvendigvis på en fullstendig epidemiologisk kartlegging. Uten en enhetlig og obligatorisk rapporteringsrutine blir alle tall mangelfulle.

Problemet med raseidentifikasjon

Dette er en av de aller største utfordringene. Hvordan fastslås hundens rase i de tilfellene som blir rapportert?

• Offerets identifikasjon: Et bitt-offer, ofte i en stresset situasjon, er sjelden en pålitelig kilde til raseidentifikasjon, spesielt for mindre kjente raser eller blandinger.
• Helsepersonells identifikasjon: Legevaktpersonell har sjelden kynologisk ekspertise til å fastslå rase korrekt.
• Eiers identifikasjon: Eiere kan oppgi rase, men ved ulovlige raser eller blandinger, eller ved frykt for konsekvenser, kan informasjonen være upålitelig.
• Blandingshunder: Svært mange hunder er blandingshunder. Å fastslå den eksakte rasesammensetningen er ofte umulig uten DNA-testing, som sjelden utføres i forbindelse med bittrapportering. Selv DNA-tester kan være usikre for komplekse blandinger.
• Forveksling: Mange raser ligner på hverandre. For eksempel kan en lovlig Boxer-blanding eller Amerikansk bulldog feilaktig bli identifisert som en “pitbull-type”.

Studier fra utlandet har vist en svært høy grad av feilidentifikasjon av raser i bittstatistikker og på dyresentre. Dette undergraver validiteten til enhver statistikk som forsøker å rangere raser.

Populasjonsbias

En enkel telling av hvor mange ganger hunder av en bestemt rase er involvert i bitthendelser, er misvisende uten å ta hensyn til hvor mange hunder av den rasen som finnes i populasjonen. Svært populære hunderaser (som f.eks. Schæferhund, Golden Retriever, Border Collie eller populære småraser) vil alltid dukke opp oftere i absolutte tall i bittstatistikker, rett og slett fordi det finnes mange flere av dem. Dette betyr ikke nødvendigvis at de har en høyere risiko for å bite per individ enn mindre vanlige raser. For å vurdere reell risiko, måtte man ha hatt nøyaktige tall på både antall bitt og antall hunder av hver rase i Norge, noe som er svært vanskelig å oppnå.

Rapporteringsbias

Ikke alle bitt blir rapportert. Det er en klar tendens til at mer alvorlige bitt, spesielt de som krever legebehandling, blir rapportert oftere enn mindre alvorlige bitt. Siden store, sterke hunder har potensial til å forårsake mer alvorlig skade hvis de biter, kan dette føre til en overrepresentasjon av store raser i statistikker basert på sykehusinnleggelser eller medieoppslag. Bitt fra små hunder, selv om de kan være hyppige, resulterer sjeldnere i alvorlig skade og blir derfor oftere underrapportert.

Videre er det sannsynlig at bitt fra familiens egen hund rapporteres i mindre grad enn bitt fra en fremmed hund, spesielt hvis skaden er mindre alvorlig. Siden mange bitt skjer i hjemmet og involverer en kjent hund, bidrar dette også til å gjøre statistikken skjev.

Kontekst mangler

Selv om man hadde hatt nøyaktige tall på rase og antall bitt, forteller ikke tallene alene hvorfor bittet skjedde. Var hunden provosert? Hadde den smerter? Var den redd? Forsvarte den en ressurs? Ble den overrumplet av et barn? Uten informasjon om konteksten rundt hendelsen, er det umulig å bruke statistikken til å si noe meningsfylt om en rases iboende “farlighet”. Aggresjon hos hunder er nesten alltid kontekstavhengig.

På grunn av alle disse utfordringene, er det altså ikke faglig forsvarlig å peke ut én eller flere spesifikke hunderaser som “den som biter mest” i Norge basert på tilgjengelig informasjon.

Relatert: Hvorfor napper hunden

Hva sier internasjonal forskning og data? (Med store forbehold)

Selv om norske data er mangelfulle, finnes det en rekke internasjonale studier, spesielt fra USA, som har forsøkt å kartlegge hvilke raser som er involvert i bitthendelser, ofte basert på data fra sykehus og akuttmottak.

Gjennomgang av internasjonale studier

Disse studiene viser ofte at visse raser dukker opp hyppigere enn andre i statistikker over alvorlige bitt eller bitt som krever medisinsk behandling. Raser som ofte nevnes i slike sammenhenger inkluderer:

• Schæferhund
• “Pitbull-typer” (et problematisk begrep i seg selv, se over)
• Rottweiler
• Dobermann
• Blandingshunder

Det er imidlertid ekstremt viktig å tolke disse funnene med største forsiktighet og huske alle forbeholdene nevnt tidligere:

• Raseidentifikasjon: Usikkerheten rundt korrekt raseidentifikasjon er like stor i disse studiene.
• Populasjonsbias: Flere av rasene på listen (f.eks. Schæferhund) er svært populære i mange land.
• Rapporteringsbias: Fokus på alvorlige bitt favoriserer statistisk sett større og sterkere raser.
• Kulturelle faktorer: Populariteten til ulike raser, og hvordan de holdes og trenes, varierer mellom land og regioner. Amerikanske data er ikke direkte overførbare til norske forhold.

Studier som viser at små hunder også biter ofte

Samtidig finnes det studier og undersøkelser basert på spørreskjemaer til hundeeiere eller veterinærer, som indikerer at enkelte småraser (f.eks. Chihuahua, Dachshund, Jack Russell Terrier) kan vise høy grad av aggresjon mot fremmede eller andre hunder. Bittene fra disse hundene er imidlertid sjelden alvorlige nok til å kreve sykehusbehandling og blir derfor underrepresentert i statistikker basert på alvorlige skader. Dette illustrerer gapet mellom hvor ofte en hund biter og hvor alvorlig skaden er.

Fokus på skadegrad vs. bittfrekvens

Det er ubestridelig at en stor, kraftig hund har potensial til å forårsake betydelig større skade enn en liten hund hvis den først biter. Dette er et spørsmål om fysikk (størrelse, kjevestyrke). Mye av fokuset i media og i rasespesifikk lovgivning er knyttet til dette skadepotensialet, snarere enn den faktiske bittfrekvensen eller den underliggende årsaken til aggresjonen.

Konklusjon fra forskning: Breed er en dårlig prediktor

Den overordnede konsensus i den vitenskapelige litteraturen om hundeatferd er at rase alene er en dårlig prediktor for aggresjon hos en individuell hund. Mens rase kan påvirke visse atferdstrekk (f.eks. gjeterinstinkt, vaktinstinkt, energinivå), er variasjonen i temperament innenfor en rase ofte større enn variasjonen mellom raser. Mange andre faktorer spiller en vel så viktig, og ofte viktigere, rolle.

Relatert: Hund biter uten forvarsel

Faktorer som faktisk påvirker risikoen for hundebitt

Siden rase alene gir lite veiledning, må vi se på de mange andre faktorene som forskning og erfaring viser at påvirker hvorfor en hund kan bite. Disse kan deles inn i faktorer knyttet til hunden selv, eieren og situasjonen.

Individuell hunds egenskaper (utover rase)

• Genetikk og individuelle linjer: Selv innenfor samme rase kan det være store forskjeller i gemytt mellom ulike avlslinjer. Noen linjer kan være avlet mer for bruksegenskaper (vakt, jakt) og kan ha et skarpere temperament, mens andre er avlet mer for familie- og selskapsliv. Arv spiller en rolle, men ikke bare på rasenivå.
• Tidlig sosialisering og miljøtrening: Perioden fra ca. 3 til 12-16 ukers alder er kritisk for valpens sosiale utvikling. Mangel på positiv eksponering for ulike mennesker, dyr, lyder og miljøer i denne perioden kan føre til frykt, usikkerhet og økt risiko for aggresjon senere i livet. En dårlig sosialisert hund, uansett rase, er en risikofaktor.
• Tidligere erfaringer: Traumatiske opplevelser, mishandling, eller negative møter med mennesker eller andre hunder kan prege en hund og føre til fryktbasert eller defensiv aggresjon.
• Helse og smerte: En hund som har smerter (f.eks. fra leddproblemer, tannpine, indre sykdom) eller nedsatt sanseevne (syn, hørsel) kan ha lavere terskel for irritasjon og aggresjon, spesielt hvis den blir håndtert på en måte som forverrer smerten eller overrasker den. Plutselig atferdsendring bør alltid føre til en veterinærsjekk.
• Frykt og angst: Frykt er en av de vanligste årsakene til aggresjon hos hunder. En hund som føler seg truet, fanget eller overveldet, kan ty til biting som en siste utvei for å skape avstand.
• Kjønn og kastreringstatus: Statistisk sett er ukastrerte hannhunder oftere involvert i bitthendelser enn kastrerte hannhunder og tisper. Dette kan henge sammen med hormoner, statusrelatert aggresjon og streifing. Kastrering er imidlertid ingen garanti mot aggresjon og kan i noen tilfeller (spesielt ved fryktaggresjon) forverre problemet.

Eierens rolle og ansvar

Eieren har en fundamental innvirkning på hundens atferd og risikoen for bitt:

• Mangel på trening og kontroll: En hund som ikke har lært grunnleggende lydighet og impulskontroll, og som eieren ikke klarer å håndtere fysisk eller verbalt, utgjør en større risiko.
• Uansvarlig hundehold: Å la hunden løpe løs uten tilsyn i områder der den kan møte mennesker eller andre dyr, eller å ikke sikre den forsvarlig på egen eiendom, øker sjansen for uønskede konfrontasjoner.
• Valg av hund: Å velge en hund basert på utseende uten å sette seg inn i dens behov for aktivisering, mental stimulering og trening, kan føre til frustrasjon og atferdsproblemer hos hunden. En understimulert hund er en potensiell risikofaktor.
• Eierens forståelse av hundens språk: Mange bitt skjer fordi eieren (eller offeret) ikke har oppfattet eller respektert hundens signaler om ubehag, frykt eller stress (dempende signaler som slikking om munnen, gjesping, unnvikende blikk, stiv kroppsholdning, knurring). Knurring er en viktig advarsel, ikke et tegn på “ulydighet” som skal straffes.
• Bruk av treningsmetoder: Treningsmetoder basert på straff, smerte eller trusler (aversive metoder) kan øke frykt og aggresjon hos hunden og skade tillitsforholdet til eieren. Positive, belønningsbaserte metoder anbefales av moderne atferdsforskning.

Situasjonelle faktorer og kontekst

Bitt skjer sjelden helt uprovosert. Situasjonen spiller nesten alltid en avgjørende rolle:

• Offerets atferd: Små barns uforutsigbare bevegelser, høye lyder, og manglende forståelse for hundens grenser (f.eks. klemme hardt, forstyrre når den sover/spiser) er en vanlig utløsende faktor, spesielt for bitt i hjemmet. Direkte provokasjon (erte, true) kan utløse bitt hos nesten enhver hund.
• Ressursforsvar: Hunden forsvarer noe den anser som verdifullt, som mat, tyggebein, leker, eller til og med eieren eller et favorittsted.
• Territoriell atferd: Hunden forsvarer sitt opplevde territorium (hjem, hage, bil) mot inntrengere.
• Møte mellom ukjente hunder: Spenninger kan oppstå, spesielt hvis hundene er i bånd og ikke får kommunisert fritt, eller hvis eierne er anspente.
• Stressende miljøer: Høye lyder, store folkemengder, eller ukjente omgivelser kan gjøre en hund stresset og mer reaktiv.

Offerets alder og relasjon til hunden

Statistikk (internasjonal) viser ofte at:

• Barn blir oftere bitt enn voksne.
• Barn blir oftest bitt av en hund de kjenner (familiehund, nabohund).
• Voksne blir oftere bitt av en ukjent hund.

Dette understreker viktigheten av tilsyn og opplæring av barn i omgang med hunder, samt generelt ansvarlig hundehold ute blant folk.

Konklusjonen er klar: risikoen for hundebitt er et resultat av et komplekst samspill mellom hundens individuelle egenskaper (som påvirkes av mer enn bare rase), eierens håndtering og ansvar, og den spesifikke situasjonen. Å isolere rase som den primære faktoren er en grov overforenkling.

Hunderaser som ofte nevnes i Norge – hvorfor?

Selv uten offisiell statistikk, er det uunngåelig at visse hunderaser oftere blir nevnt i diskusjoner om hundebitt eller “farlige” hunder i Norge. Hvorfor skjer dette, og hva betyr det?

Populære raser

Som nevnt tidligere, vil raser som er svært populære og tallrike i landet, naturligvis være involvert i flere hendelser i absolutte tall. Schæferhund har lenge vært en populær bruks- og familiehund i Norge. Det samme gjelder raser som Golden Retriever, Labrador Retriever, og ulike spaniel- og terrierraser. Border Collie er populær som gjeterhund og i hundesport. Når disse rasene er involvert i bitthendelser, er det viktig å huske på deres store antall i populasjonen før man trekker konklusjoner om økt risiko per individ.

Raser med spesifikke egenskaper

Noen raser er avlet for spesifikke formål som kan, hvis de ikke håndteres riktig, føre til utfordringer i et moderne familieliv. For eksempel:

• Vakt- og beskyttelseshunder: Raser med sterkt vaktinstinkt (f.eks. Rottweiler, Dobermann, mange Molossere) krever eiere som forstår å sosialisere dem grundig og kontrollere instinktene.
• Gjeterhunder: Raser med sterkt gjeterinstinkt (f.eks. Border Collie, Australian Shepherd) kan utvikle problematferd som “napping” eller jaging av barn, syklister eller biler hvis instinktet ikke kanaliseres riktig gjennom trening og aktivisering.
• Terriere: Mange terriere er avlet for selvstendighet og jakt på småvilt, og kan ha en lavere terskel for å reagere raskt og intenst.

Dette betyr ikke at disse rasene er “farligere”, men at de har spesifikke behov og instinkter som ansvarlige eiere må forstå og håndtere på en konstruktiv måte.

Medias rolle

Media har en tendens til å fokusere på de mest dramatiske og alvorlige bitthendelsene. Når en slik hendelse skjer, blir hundens rase ofte fremhevet, spesielt hvis det er en stor eller “kraftig” utseende hund. Dette kan skape et skjevt bilde og bidra til å bygge opp stereotypier og frykt rundt visse raser, selv om statistikken kanskje ikke støtter at de er mer aggressive enn andre.

Forbudte raser

Debatten rundt de forbudte rasene (Pitbullterrier, Amstaff etc.) bidrar også til å holde fokuset på rase som en risikofaktor. Selv om disse rasene er ulovlige, kan det finnes ulovlige individer eller blandinger i landet, og hendelser som involverer disse får naturligvis mye oppmerksomhet og forsterker argumentene for raseforbudet.

Det er derfor viktig å være kritisk til hvorfor visse raser blir nevnt, og unngå å trekke forhastede konklusjoner basert på popularitet, mediefokus eller spesifikke instinkter som i utgangspunktet ikke er synonymt med farlighet.

Forebygging av hundebitt: En felles innsats

Siden vi ikke kan forebygge hundebitt ved å unngå én bestemt “farligste” rase, må fokuset ligge på tiltak som adresserer de reelle risikofaktorene. Forebygging er et felles ansvar som involverer hundeeiere, foreldre, barn og samfunnet for øvrig.

For hundeeiere

• Velg riktig hund: Vurder din egen livsstil, erfaring, tid og ressurser nøye før du anskaffer hund. Velg en rase eller type hund hvis behov og egenskaper du realistisk sett kan håndtere. Unngå impulsive valg basert kun på utseende. Sett deg grundig inn i rasens egenskaper.
• Prioriter sosialisering og miljøtrening: Start tidlig (3-16 ukers alder) med å eksponere valpen gradvis og positivt for ulike mennesker, lyder, steder og trygge, vaksinerte hunder. Fortsett sosialiseringen gjennom hele hundens liv.
• Bruk positiv trening: Lær hunden grunnleggende lydighet (innkalling, sitt, bli, gå pent i bånd) og god impulskontroll ved hjelp av belønningsbaserte metoder. Unngå straff og metoder som påfører smerte eller frykt.
• Lær hundens språk: Sett deg inn i hvordan hunder kommuniserer. Lær å gjenkjenne tidlige stress-signaler (f.eks. slikke seg om munnen, gjespe, snu hodet vekk, stivne) og dempende signaler. Respekter hundens behov for avstand og ro. Lytt til knurring – det er en viktig advarsel.
• Ha kontroll og tilsyn: Bruk bånd der det er påkrevd og i situasjoner der du ikke har full kontroll. Sørg for sikker inngjerding av egen eiendom. La aldri hunden din plage andre mennesker eller dyr.
• Aldri la hund og små barn være alene: Uansett hvor snill hunden er, kan uforutsette ting skje. Tilsyn er avgjørende for å forhindre bittulykker.
• Sørg for god helse: Regelmessige veterinærbesøk, godt kosthold, riktig vekt og rask behandling av eventuelle smerter eller sykdommer er viktig for hundens generelle velvære og kan redusere irritabilitet.
• Søk profesjonell hjelp: Hvis hunden din viser tegn til aggresjon, frykt eller annen problematferd, kontakt en kvalifisert og sertifisert hundetrener eller atferdskonsulent som bruker positive metoder. Ikke vent til problemet eskalerer.

For foreldre og barn

• Lær barn trygg omgang med hunder: Lær dem å aldri forstyrre en hund som spiser, sover eller har valper. Lær dem å alltid spørre eieren om lov før de hilser på en fremmed hund. Lær dem å nærme seg rolig fra siden, og klappe forsiktig på brystet eller siden, ikke på hodet. Lær dem å ikke løpe mot eller skrike mot hunder.
• Lær barn å lese hundens signaler: Lær dem å se når en hund virker redd, usikker eller irritert, og å trekke seg rolig unna hvis hunden viser tegn til å ville være i fred.
• Tilsyn: Repetisjon: Aldri la små barn være alene med en hund uten aktivt voksent tilsyn.

For allmennheten

• Respekter hundens og eierens rom: Ikke gå bort til en fremmed hund uten å spørre eieren først, selv om den ser snill ut. Ikke alle hunder liker nærkontakt med fremmede.
• Ikke provoser: Ikke ert, tru eller stirr intenst på en hund.
• Meld fra: Ser du en løs hund som virker aggressiv eller skremmende, eller en eier som åpenbart ikke har kontroll, meld fra til politiet.

Samfunnets rolle

Myndighetene og organisasjoner kan bidra gjennom:

• Lover og forskrifter: Fortsatt fokus på ansvarlig hundehold i lovverket.
• Informasjonskampanjer: Øke kunnskapen om hundespråk, sikker omgang og forebygging av bitt.
• Tilgang til kompetanse: Støtte utdanning og sertifisering av hundetrenere og atferdskonsulenter som bruker vitenskapelig baserte, positive metoder.

Konklusjon

Spørsmålet om hvilken hunderase som biter mest i Norge forblir ubesvart på grunn av manglende pålitelige data og de store metodologiske utfordringene med å samle inn og tolke slik informasjon. Internasjonal forskning og ekspertise peker tydelig bort fra rase som en isolert risikofaktor, og fremhever i stedet et komplekst samspill mellom hundens individuelle genetikk, helse, oppvekst og erfaringer, eierens ansvar og kompetanse, og den spesifikke situasjonen der et bitt oppstår.

Å fokusere ensidig på rase er ikke bare misvisende, men det fjerner også oppmerksomheten fra de faktorene vi faktisk kan påvirke for å forebygge hundebitt. Nøkkelen ligger i å fremme ansvarlig hundehold på tvers av alle raser og typer. Dette innebærer grundig sosialisering og trening basert på positive metoder, evnen til å lese og respektere hundens signaler, å ha kontroll og tilsyn, samt å sikre hundens fysiske og mentale velvære. Samtidig er det avgjørende å lære barn og voksne hvordan man omgås hunder på en trygg og respektfull måte. Ved å flytte fokus fra “hvilken rase?” til “hvordan kan vi forebygge?”, kan vi jobbe sammen for et tryggere samfunn for både to- og firbente.

Referanser

1. Den norske veterinærforening. (u.å.). [Fagartikler eller uttalelser om hundeatferd, bittforebygging].
2. Folkehelseinstituttet (FHI). (u.å.). [Eventuell statistikk eller informasjon om skader forårsaket av dyr].
3. Lovdata. (2003). Lov om hundehold (hundeloven). LOV-2003-07-04-74.
4. Mattilsynet. (u.å.). Trygt og ansvarlig hundehold. [Veiledningsmateriell].
5. Norsk Kennel Klub (NKK). (u.å.). Trygg rundt hund. [Informasjonsmateriell om forebygging].
6. Politiet. (u.å.). Hundeloven. [Informasjon om politiets rolle ved bitthendelser].
7. American Veterinary Medical Association (AVMA). (u.å.). Dog Bite Prevention.
8. Centers for Disease Control and Prevention (CDC) – USA. (u.å.). Dog Bites. [Eksempel på folkehelseinformasjon].
9. Duffy, D. L., Hsu, Y., & Serpell, J. A. (2008). Breed differences in canine aggression. Applied Animal Behaviour Science, 114(3-4), 441-460. (Eksempel på relevant type forskningsartikkel).  
10. Guy, N. C., Lussier, B., Nadeau, M. È., & Lepage, G. (2001). Demographic and aggressive characteristics of dogs in a general veterinary caseload. Applied Animal Behaviour Science, 74(1), 15-27. (Eksempel på relevant type forskningsartikkel).  
11. Overall, K. L., & Love, M. (2001). Dog bites to humans—demography, epidemiology, injury, and risk. Journal of the American Veterinary Medical Association, 218(12), 1923-1934. (Eksempel på relevant type review-artikkel).  
12. Reisner, I. R., Nance, M. L., Zeller, J. S., Houseknecht, E. M., & Kassam-Adams, N. (2011). Behavioural characteristics associated with dog bites to children presenting to an urban trauma centre. Injury prevention, 17(5), 348-353. (Eksempel på relevant type forskningsartikkel).