Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig og omfattende oversikt over de ulike symptomene hunder kan vise etter eksponering for flått.

Flåtten, denne lille blodsugende midden, vekker bekymring hos mange hundeeiere i Norge, spesielt når temperaturen stiger om våren og naturen kaller. Mens et flåttbitt i seg selv kan være relativt uskyldig, er det potensialet for overføring av sykdomsfremkallende mikroorganismer som gjør flåtten til en reell trussel mot våre firbente venners helse. Å kjenne igjen symptomene som kan oppstå etter et flåttbitt, enten det er en lokal reaksjon eller tegn på en mer alvorlig flåttbåren sykdom, er avgjørende for å kunne søke veterinærhjelp i tide.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig og omfattende oversikt over de ulike symptomene hunder kan vise etter eksponering for flått. Vi skal gå i dybden på de vanligste flåttbårne sykdommene i Norge – borreliose, anaplasmose og skogflåttencefalitt (TBE) – og beskrive deres karakteristiske symptomer, diagnostisering og behandling. Videre vil vi undersøke de mer direkte reaksjonene på selve bittet og belyse viktigheten av korrekt fjerning av flått. Ikke minst vil vi fokusere tungt på forebyggende tiltak, da dette utvilsomt er den beste strategien for å beskytte hunden mot flått og sykdommene de bærer med seg. Målet er å utstyre deg som hundeeier med den kunnskapen du trenger for å være årvåken, gjenkjenne faresignaler og handle raskt for å ivareta hundens helse i møte med denne økende utfordringen.

Hva er flått og hvorfor er de farlige for hunder?

Før vi ser på symptomene, er det nyttig med en grunnleggende forståelse av hva flått er og hvorfor de utgjør en risiko. Flåtten som er mest utbredt og relevant for sykdomsoverføring til hund i Norge, er skogflått (Ixodes ricinus). Dette er en liten midd, i slekt med edderkopper, som lever av å suge blod fra pattedyr, fugler og noen ganger reptiler.

Flåtten har en livssyklus som består av fire stadier: egg, larve, nymfe og voksen. Både larver, nymfer og voksne hunnflått trenger blodmåltider for å utvikle seg videre og reprodusere. Larvene er svært små (under 1 mm), nymfene er litt større (ca. 1-1,5 mm), mens voksne hunnflått er større (ca. 3-4 mm før de suger blod, men kan bli over 1 cm store og grålige når de er fullsugd). Det er oftest nymfer og voksne hunnflått som biter hunder og mennesker.

Flåtten sitter gjerne i vegetasjon som høyt gress, lyng og busker, og venter på at et passende vertsdyr skal passere. Den har ingen øyne, men bruker sanseorganer til å oppdage bevegelse, kroppsvarme og karbondioksid fra potensielle verter. Når en hund stryker forbi, griper flåtten tak i pelsen og kryper rundt til den finner et egnet sted å bite seg fast, ofte der huden er tynn, som i hoderegionen, rundt ørene, på halsen, i armhulene, i lysken eller mellom tærne. Selve bittet er vanligvis smertefritt, da flåtten skiller ut et bedøvende stoff i spyttet. Deretter suger den blod i flere dager før den slipper taket og faller av.

Faren med flått ligger ikke primært i selve blodtapet (med mindre det er ekstremt store mengder flått på et lite dyr), men i at de kan være bærere av ulike bakterier, virus og parasitter som kan overføres til hunden (og mennesker) under blodsugingen. Spyttet inneholder også stoffer som hemmer blodlevring og demper vertens immunrespons lokalt, noe som letter både blodsugingen og eventuell smitteoverføring.

Utbredelsen av skogflått i Norge har økt de siste tiårene, både geografisk og i tetthet. Den finnes nå langs store deler av kysten fra svenskegrensen i sørøst helt opp til sørlige deler av Nordland, og den sprer seg også stadig lenger inn i landet og i høyden. Klimaendringer med mildere vintre og lengre vekstsesonger antas å være en viktig årsak til dette. Flåttsesongen varer vanligvis fra tidlig vår (mars/april) til sen høst (oktober/november), så lenge temperaturen er over ca. 4-5 grader Celsius. I milde vintre kan flåtten være aktiv også i vintermånedene i de mest utsatte områdene. Dette betyr at hundeeiere i store deler av landet, inkludert områder som Nittedal og Akershus, må være årvåkne for flått store deler av året.

Direkte symptomer fra selve flåttbittet

Selv om hovedbekymringen er sykdomsoverføring, kan selve flåttbittet også gi noen direkte symptomer hos hunden. Disse er som regel lokale og milde, men det er viktig å kjenne til dem.

Lokale reaksjoner på bittstedet

Det vanligste er en mild lokal irritasjon der flåtten har sittet. Dette kan vise seg som:

• Rødhet: En liten rød ring eller et rødt område rundt bittstedet er vanlig og skyldes irritasjon fra flåttens spytt og selve hudpenetrasjonen. Dette må ikke forveksles med det karakteristiske, større og ofte ringformede utslettet (Erythema migrans) som sees hos mennesker med borreliose – dette er svært sjeldent hos hunder.
• Hevelse: En liten hevelse eller en hard kul på bittstedet er også vanlig. Dette er en lokal betennelsesreaksjon og går vanligvis tilbake av seg selv i løpet av noen dager til et par uker.
• Kløe: Bittstedet kan klø, noe som kan føre til at hunden slikker, gnager eller klør seg på området.
• Sekundærinfeksjon: Hvis hunden klør eller slikker mye på bittstedet, kan det oppstå en bakteriell infeksjon i såret. Tegn på dette kan være økt rødhet, varme, hevelse, smerte og eventuelt pussdannelse.
• Sår eller skorpe: Etter at flåtten er fjernet eller har falt av, kan det bli et lite sår eller en skorpe som gror i løpet av noen dager.

I sjeldne tilfeller kan enkelte hunder utvikle en mer uttalt allergisk reaksjon på flåttspyttet, med kraftigere hevelse, rødhet og kløe. Systemiske allergiske reaksjoner (anafylaksi) er ekstremt sjeldne ved flåttbitt.

Smerte eller ubehag

Noen hunder kan vise tegn til smerte eller ubehag hvis man berører området der flåtten sitter eller har sittet, spesielt hvis det er en betennelsesreaksjon eller en sekundærinfeksjon.

Hunden slikker eller biter seg

Overdreven slikking, napping eller kløing på et spesifikt område kan være et tegn på at hunden har en flått som irriterer, eller at det klør etter at flåtten er fjernet. Dette er et godt signal til eier om å undersøke området nærmere.

Å finne selve flåtten

Det mest åpenbare “symptomet” er selvsagt å finne selve flåtten på hunden. En flått som nettopp har festet seg, kan være vanskelig å se, spesielt på mørke eller langhårede hunder. Etter hvert som den suger blod, svulmer kroppen opp og blir rundere og mer synlig, ofte med en grålig, brunlig eller hvitaktig farge. Den kan ligne en liten vorte eller en hudutvekst, men ved nærmere ettersyn vil man kunne se de små bena helt inntil huden.

Symptomer på flåttbårne sykdommer hos hund

Dette er den alvorligste konsekvensen av flåttbitt. Flere ulike sykdommer kan overføres, men de tre viktigste og vanligste i Norge er borreliose, anaplasmose og TBE. Det er viktig å merke seg at:

• Ikke alle flått er smittebærere: Andelen flått som bærer smitte varierer geografisk og fra år til år.
• Smitteoverføring tar tid: For borreliose tar det vanligvis minst 24-48 timer fra flåtten biter seg fast til bakterien overføres. For anaplasmose og TBE kan smitteoverføringen skje raskere, muligens innen få timer. Dette understreker viktigheten av å fjerne flått så raskt som mulig.
• Lang inkubasjonstid: Mange av symptomene på flåttbårne sykdommer opptrer først uker eller måneder etter selve bittet. Dette kan gjøre det vanskelig å koble symptomene til et tidligere flåttbitt, spesielt hvis man ikke fant selve flåtten.
• Vage og uspesifikke symptomer: Mange av symptomene er generelle og kan ligne på symptomer ved en rekke andre sykdommer. Dette kan gjøre diagnostiseringen utfordrende.

La oss gå i dybden på symptomene for hver av de vanligste sykdommene:

Borreliose (Lyme borreliose)

Borreliose forårsakes av bakterier tilhørende Borrelia burgdorferi sensu lato-komplekset. I Europa er det flere ulike arter (genospesier) av Borrelia som kan gi sykdom hos hund, og symptomene kan variere noe.

• Inkubasjonstid: Vanligvis lang, ofte 2-5 måneder etter bittet, men kan være både kortere og betydelig lengre. Mange hunder som smittes utvikler aldri symptomer (subklinisk infeksjon).
• Vanlige symptomer: Det klassiske symptomet på borreliose hos hund er relatert til leddene:
  • Akutt halthet: Ofte plutselig innsettende halting på ett eller flere ben. Haltheten kan være “vandrende”, det vil si at den flytter seg fra ett ledd til et annet over dager eller uker. Leddene kan være hovne, varme og ømme ved berøring.
  • Feber: Ofte moderat feber (over 39,0-39,5 °C).
  • Nedsatt allmenntilstand: Hunden blir slapp, apatisk, sover mer og viser mindre interesse for lek og aktivitet.
  • Nedsatt appetitt: Hunden spiser dårligere eller slutter helt å spise.
  • Hovne lymfeknuter: Forstørrede lymfeknuter, spesielt de som ligger nær det infiserte leddet, kan ofte kjennes.
  • Stivhet og generell smerte: Hunden kan virke stiv i bevegelsene og vise tegn til smerte når den reiser seg eller beveger seg.
• Sjeldnere, men alvorlige symptomer:
  • Lyme nefritt (nyresykdom): En alvorlig, og ofte dødelig, komplikasjon som rammer nyrene. Symptomer inkluderer økt tørste og urinering, vekttap, oppkast, nedsatt appetitt, slapphet og ødemer (væskeansamlinger, f.eks. i bena eller under buken). Denne formen ses oftere hos visse raser, som Labrador Retriever, Golden Retriever og Berner Sennenhund.
  • Hjerteproblemer: Sjelden hos hund, men hjerterytmeforstyrrelser kan forekomme.
  • Nevrologiske symptomer: Også sjeldent hos hund sammenlignet med mennesker, men symptomer som kramper, adferdsendringer eller ansiktslammelser er beskrevet i noen tilfeller.

Det er viktig å huske at det røde utslettet (Erythema migrans) som er vanlig hos mennesker, er svært uvanlig hos hunder, sannsynligvis på grunn av pels og annerledes hudreaksjoner. Diagnosen borreliose hos hund kan være utfordrende, da symptomene er uspesifikke og antistofftester kun viser at hunden har vært eksponert for bakterien, ikke nødvendigvis at den er syk av den akkurat nå.

Anaplasmose (tidligere kalt ehrlichiose eller sjodogg)

Anaplasmose forårsakes av bakterien Anaplasma phagocytophilum. Denne bakterien infiserer visse typer hvite blodceller (nøytrofile granulocytter). Sykdommen var tidligere kjent som ehrlichiose hos hund i Norge, men det er nå fastslått at det er Anaplasma som er den relevante organismen her.

• Inkubasjonstid: Vanligvis kortere enn for borreliose, ofte 1-2 uker etter flåttbittet.
• Vanlige symptomer: Anaplasmose gir ofte et mer akutt sykdomsbilde enn borreliose:
  • Høy feber: Ofte plutselig høy feber (40-41 °C eller mer).
  • Markant nedsatt allmenntilstand: Hunden blir svært slapp, apatisk og nedstemt. Dette er ofte det mest fremtredende symptomet.
  • Nedsatt appetitt/matvegring: Hunden mister matlysten helt eller delvis.
  • Stivhet, muskel- og leddsmerter: Hunden beveger seg motvillig, virker stiv og øm, og kan ha smerter fra flere ledd samtidig (polyartritt). Halthet kan forekomme, men er kanskje mindre “vandrende” enn ved borreliose.
  • Mulig oppkast og/eller diaré.
  • Bleke slimhinner: Kan skyldes anemi (lav blodprosent) som følge av infeksjonen.
• Mindre vanlige symptomer:
  • Blødningstendens: Bakterien kan påvirke blodplatene (trombocytter), som er viktige for blodlevringen. Dette kan føre til symptomer som neseblødning, blod i urin eller avføring, små punktformige blødninger i hud eller slimhinner (petekkier), eller større bloduttredelser (ekkymoser).
  • Hoste eller pustebesvær.
  • Nevrologiske symptomer: Som kramper, ustøhet eller endret mental status, men dette er mindre vanlig.

Sykdomsforløpet er oftest akutt, men noen hunder kan ha mer langvarige eller tilbakevendende symptomer. Begrepet “kronisk anaplasmose” er omdiskutert blant fagfolk, men det er mulig at noen hunder ikke blir helt kvitt infeksjonen eller får vedvarende plager. Vi må undersøke den nyeste forskningen på dette feltet for å gi et korrekt bilde.

Skogflåttencefalitt (Tick-Borne Encephalitis – TBE)

TBE skyldes et virus (TBE-viruset) som tilhører familien flavivirus. Viruset angriper sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg). TBE hos hund regnes som sjeldnere enn hos mennesker, men det er en svært alvorlig sykdom når den først oppstår. Forekomsten av TBE-smitte i flått har økt i Norge de siste årene, spesielt langs kysten av Sør- og Østlandet (inkludert områder i tidligere Akershus/nå Viken).

• Inkubasjonstid: Vanligvis 7-14 dager etter bittet.
• Symptomer: Symptomene er primært nevrologiske og kan utvikle seg raskt:
  • Høy feber: Ofte et tidlig tegn.
  • Endret mental status: Hunden kan virke forvirret, sløv, apatisk eller uvanlig engstelig/aggressiv.
  • Nakkestivhet og smerte: Hunden kan vegre seg for å bøye hodet.
  • Balanseproblemer og ustøhet (ataksi): Hunden snubler, sjangler eller går med stive bein.
  • Anfall: Epileptiforme krampeanfall kan oppstå.
  • Lammelser: Delvise (pareser) eller fullstendige (paralyser) lammelser, ofte i ett eller flere ben. Kan også ramme ansiktsmuskler.
  • Skjelvinger: Muskelrykninger eller skjelvinger.
  • Nedsatt appetitt.

TBE er en alvorlig sykdom med potensielt dødelig utgang eller risiko for varige nevrologiske skader hos hunder som overlever. Det finnes ingen spesifikk behandling som dreper viruset.

Andre, sjeldnere flåttbårne sykdommer

Selv om borreliose, anaplasmose og TBE er de mest relevante i Norge, finnes det andre flåttbårne sykdommer som kan være aktuelle, spesielt ved reise til utlandet eller hvis nye smittestoffer etablerer seg her:

• Babesiose: Forårsakes av en blodparasitt (Babesia) som ødelegger røde blodceller. Gir symptomer som høy feber, slapphet, bleke slimhinner, mørk urin og gulsott. Finnes i Sør- og Mellom-Europa, men er foreløpig ikke regnet som etablert i Norge.
• Rickettsiose (flekkfeber-gruppen): Forårsakes av Rickettsia-bakterier. Kan gi feber, slapphet, leddsmerter og noen ganger utslett.

For å være grundig, er det verdt å nevne disse, men hovedfokuset bør ligge på de sykdommene som er mest utbredt og relevante for hundeeiere i Norge.

Relatert: Hvordan sjekke hunden for flått

Når bør man kontakte veterinær?

Gitt at symptomene på flåttbårne sykdommer kan være alvorlige og ofte uspesifikke, er det viktig å ha lav terskel for å kontakte veterinær ved mistanke. Du bør kontakte veterinær hvis:

• Du finner en flått som åpenbart har sittet fast lenge (er stor og fullsugd).
• Det oppstår tegn på tydelig infeksjon rundt bittstedet (kraftig rødhet, varme, hevelse, puss).
• Hunden viser noen som helst av de generelle sykdomssymptomene nevnt ovenfor etter kjent eller mistenkt flåtteksponering. Vær spesielt oppmerksom på:
  • Feber (mål gjerne temperaturen hjemme hvis du har et termometer til hund).
  • Uvanlig slapphet, apati eller endret adferd.
  • Plutselig halthet, stivhet eller generell bevegelsesvegring.
  • Nedsatt appetitt.
  • Nevrologiske symptomer (ustøhet, anfall, forvirring, nakkestivhet).
  • Tegn på blødninger (neseblod, blod i urin/avføring, blåmerker).

Jo tidligere en eventuell flåttbåren sykdom blir diagnostisert og behandlet, desto bedre er prognosen. Husk å informere veterinæren om at hunden har vært utsatt for flått, når det skjedde (så nøyaktig som mulig), og hvor i landet dere eventuelt har vært på tur.

Diagnostisering av flåttbårne sykdommer

Å stille en sikker diagnose på flåttbårne sykdommer kan være komplisert og krever ofte en kombinasjon av informasjon og undersøkelser.

Anamnese og klinisk undersøkelse

• Anamnese (sykehistorie): Veterinæren vil stille grundige spørsmål om symptomene (hvilke, når de startet, utvikling), hundens generelle helse, vaksinasjonsstatus, bruk av flåttmidler, og hvor hunden har oppholdt seg (risiko for flåtteksponering).
• Klinisk undersøkelse: Veterinæren vil utføre en grundig undersøkelse av hunden, inkludert måling av temperatur, sjekk av slimhinner, lytting på hjerte og lunger, palpasjon av lymfeknuter og buk, samt vurdering av bevegelsesapparatet (halthet, leddsmerter, stivhet) og en nevrologisk undersøkelse ved mistanke om TBE eller andre nevrologiske påvirkninger.

Blodprøver

Blodprøver er helt sentrale i diagnostikken:

• Generelle blodprøver:
  • Hematologi (celletelling): Kan avsløre anemi (lav blodprosent), trombocytopeni (lavt antall blodplater, vanlig ved anaplasmose), og endringer i antall hvite blodceller som kan indikere infeksjon eller betennelse.
  • Biokjemi: Vurderer funksjonen til indre organer som nyrer og lever, samt elektrolyttbalanse og proteinnivåer. Nyreverdier er spesielt viktige ved mistanke om Lyme nefritt. C-reaktivt protein (CRP) er en markør for betennelse som ofte er forhøyet ved disse infeksjonene.
• Spesifikke antistofftester: Disse testene påviser antistoffer som hundens immunsystem har produsert mot spesifikke smittestoffer (Borrelia, Anaplasma, TBE-virus).
  • Timing er viktig: Det tar tid (ofte 2-4 uker eller mer) etter smitte før hunden utvikler målbare nivåer av antistoffer. En negativ test tidlig i sykdomsforløpet utelukker derfor ikke infeksjon. Testen må kanskje gjentas etter noen uker (parprøver).
  • Tolkning: En positiv antistofftest betyr at hunden har vært eksponert for smittestoffet på et tidspunkt, men det beviser ikke nødvendigvis at de aktuelle symptomene skyldes denne infeksjonen. Mange hunder i endemiske områder har antistoffer uten å være syke. Testresultatene må alltid tolkes i sammenheng med hundens symptomer og andre funn. Borrelia-vaksinasjon vil også gi positivt utslag på mange antistofftester.
  • Hurtigtester: Det finnes hurtigtester (ofte kalt SNAP-tester) som kan utføres på klinikken og gi svar i løpet av minutter. Disse tester ofte for antistoffer mot både Borrelia og Anaplasma (og noen ganger hjerteorm). De er nyttige for screening, men positive resultater bør ofte bekreftes med mer spesifikke laboratorietester.
• PCR (Polymerase Chain Reaction): Denne metoden påviser selve arvestoffet (DNA for bakterier, RNA for virus) til smittestoffet i blod eller andre prøvematerialer (f.eks. leddvæske, spinalvæske).
  • Fordeler: Kan påvise aktiv infeksjon tidlig i forløpet, før antistoffer er dannet. Kan være mer spesifikk enn antistofftester.
  • Ulemper: Krever at smittestoffet er til stede i prøven akkurat da den tas. Bakterier/virus er ikke alltid til stede i blodet, spesielt senere i forløpet. Kan være dyrere enn antistofftester.

Andre undersøkelser

Avhengig av symptomer og funn, kan andre undersøkelser være aktuelle:

• Leddvæskeanalyse: Hvis hunden har hovne og smertefulle ledd, kan veterinæren ta ut en prøve av leddvæsken for analyse. Økt celletall og spesifikke typer hvite blodceller kan støtte diagnosen infeksiøs artritt (leddbetennelse). PCR av leddvæske kan også forsøkes.
• Urinprøve: Viktig for å vurdere nyrefunksjonen, spesielt ved mistanke om Lyme nefritt (se etter proteiner i urinen).
• Spinalvæskeanalyse: Ved nevrologiske symptomer (mistanke om TBE eller nevroborreliose) kan analyse av væsken som omgir hjernen og ryggmargen gi viktig informasjon (celletall, proteinnivå, antistoffer, PCR).
• Bildediagnostikk: Røntgen av ledd kan være nyttig for å utelukke andre årsaker til halthet (f.eks. brudd, forkalkninger), selv om funnene ved akutt borreliose/anaplasmose ofte er uspesifikke. Ultralyd av bukorganer kan være relevant ved mistanke om organpåvirkning.

Diagnostiseringen er ofte en puslespillprosess der veterinæren setter sammen informasjon fra sykehistorie, kliniske funn og ulike tester for å komme frem til den mest sannsynlige diagnosen.

Behandling av flåttbårne sykdommer

Behandlingen avhenger av hvilken sykdom som er diagnostisert.

Behandling av borreliose og anaplasmose

Siden både borreliose og anaplasmose forårsakes av bakterier, er hovedbehandlingen antibiotika.

• Antibiotika: Førstevalget er vanligvis antibiotika av typen tetracykliner, primært Doxycyklin. Behandlingen må gis over en lengre periode, typisk i minst 3-4 uker, noen ganger lenger, for å sikre at infeksjonen bekjempes effektivt. Det er svært viktig å fullføre hele antibiotikakuren som foreskrevet av veterinæren, selv om hunden virker frisk tidligere.
• Støttebehandling:
  • Smertestillende og betennelsesdempende: Ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAIDs) brukes ofte for å lindre leddsmerter, stivhet og feber.
  • Væskebehandling: Kan være nødvendig hvis hunden er dehydrert på grunn av feber, oppkast/diaré eller dårlig væskeinntak.
  • Spesifikk behandling ved komplikasjoner: Ved Lyme nefritt kreves intensiv behandling rettet mot nyresvikten.
• Prognose: For ukomplisert borreliose og anaplasmose er prognosen generelt god dersom behandlingen startes tidlig. De fleste hunder blir helt friske. Noen hunder kan imidlertid oppleve tilbakefall av symptomer senere, eller utvikle mer kroniske leddplager. Prognosen for Lyme nefritt er dessverre ofte dårlig.

Behandling av TBE

Siden TBE skyldes et virus, finnes det ingen spesifikk behandling som virker direkte mot viruset. Behandlingen er derfor støttende og symptomatisk, og har som mål å hjelpe hundens kropp med å bekjempe infeksjonen og håndtere de nevrologiske symptomene.

• Innleggelse: Hunder med TBE krever ofte intensiv behandling og overvåkning på dyreklinikk/dyresykehus.
• Væskebehandling: Intravenøs væsketilførsel er viktig for å opprettholde hydrering og sirkulasjon.
• Ernæringsstøtte: Hvis hunden ikke spiser selv, kan det være nødvendig med sondeernæring.
• Krampestillende medisiner: Ved anfall.
• Smertelindring.
• God pleie: Ro, komfortabelt leie, hjelp med å snu/bevege seg ved lammelser, hygiene.
• Fysioterapi: Kan være viktig under rekonvalesensen for å gjenvinne styrke og funksjon.
• Prognose: Prognosen for TBE hos hund varierer fra avventende til alvorlig, avhengig av hvor hardt sentralnervesystemet rammes. Noen hunder blir helt friske, mens andre kan få varige nevrologiske mén eller i verste fall dø av sykdommen.

Behandling av lokale reaksjoner

Milde lokale reaksjoner på bittstedet krever vanligvis ingen behandling utover å holde området rent. Ved tegn på sekundærinfeksjon kan det være nødvendig med sårrens og eventuelt lokal eller systemisk antibiotikabehandling foreskrevet av veterinær.

Relatert: Fjerne flått på hund med pinsett

Forebygging – Det viktigste tiltaket

Gitt at flåttbårne sykdommer kan være alvorlige og noen ganger vanskelige å behandle, er forebygging helt avgjørende. Den beste strategien er å redusere risikoen for at hunden blir bitt av flått, og å fjerne eventuelle flått så raskt som mulig. Her er de viktigste forebyggende tiltakene:

Regelmessig sjekk av hunden for flått

Dette er et enkelt, men svært viktig tiltak.

• Når: Sjekk hunden grundig hver dag i flåttsesongen, spesielt etter turer i områder med kjent flåttrisiko (skog, mark, høyt gress, langs kysten). Selv korte lufteturer i hagen eller parken kan medføre risiko i utsatte områder.
• Hvordan: Bruk fingrene til å kjenne systematisk gjennom hele pelsen, helt ned til huden. Vær ekstra nøye på “favorittstedene”: hodet (rundt øyne, snute, i og bak ørene), halsen (under halsbåndet), armhulene, brystet, buken, lysken, rundt kjønnsorganer/anus, på bena og spesielt mellom tærne. Flått kan være små, så kjenn etter små “vorter” eller ujevnheter i huden. Bruk gjerne en lommelykt for bedre synlighet, spesielt på mørke hunder. En kam eller børste kan også hjelpe til med å finne flått som kryper i pelsen før de har bitt seg fast.

Riktig fjerning av flått

Hvis du finner en flått som har bitt seg fast, er det viktig å fjerne den så raskt og korrekt som mulig for å redusere risikoen for smitteoverføring.

• Utstyr: Bruk en egnet flåttfjerner. Det finnes ulike typer på markedet, som spesielle flåttpinsetter (med spiss eller bøyd tupp), flåtkort (med et lite hakk) eller flåttlasso/-krok. Vanlig pinsett kan også brukes, men vær forsiktig så du ikke klemmer på flåttens kropp.
• Metode:
  1. Før pelsen til side slik at du ser flåtten og huden godt.
  2. Plasser flåttfjerneren så nær huden som mulig, rundt flåttens “hode” (munndeler).
  3. Ta et fast grep og dra flåtten rett ut med en jevn og rolig bevegelse. Ikke vri eller rykk. Målet er å få med hele flåtten, inkludert munndelene.
  4. Unngå å klemme hardt på flåttens bakkropp, da dette kan presse mageinnhold (og eventuell smitte) inn i bittsåret.
  5. Unngå å smøre flåtten inn med olje, smør, vaselin, sprit eller lignende før fjerning. Dette kan stresse flåtten og potensielt øke risikoen for at den “spytter ut” smittestoffer.
• Etter fjerning:
  1. Desinfiser bittstedet med et egnet middel, for eksempel Klorhexidin eller Pyrisept.
  2. Avliv flåtten (f.eks. ved å knuse den i papir, skylle den ned i do, eller brenne den). Unngå å ta på den med bare fingrene.
  3. Vask hendene dine grundig med såpe og vann.
  4. Noter gjerne datoen og hvor på kroppen flåtten satt. Dette kan være nyttig informasjon hvis hunden senere skulle utvikle symptomer.
• Hva hvis hodet/munndelene sitter igjen? Dette skjer av og til. Som regel er det ikke farlig. Kroppen vil vanligvis støte ut restene selv i løpet av noen dager, som en liten flis. Ikke prøv å grave det ut, da dette kan øke risikoen for infeksjon. Hold området rent og desinfisert, og følg med på tegn til betennelse. Kontakt veterinær hvis området blir tydelig infisert.

Bruk av flåttmidler

Det finnes en rekke reseptfrie og reseptbelagte midler som beskytter hunder mot flått. Disse er et svært viktig supplement til daglig sjekk og rask fjerning.

• Typer midler:
  • Spot-on preparater (påflekkingsvæsker): Dråper som påføres huden i nakken/mellom skulderbladene. Virkestoffet fordeler seg i hudens fettlag eller tas opp i blodet. Gir vanligvis beskyttelse i ca. 4 uker.
  • Tabletter/tyggetabletter: Tas opp i blodet og virker innenfra. Gir vanligvis beskyttelse i 1 til 3 måneder, avhengig av preparat.
  • Halsbånd: Avgír virkestoff kontinuerlig til pelsen og huden. Gir vanligvis beskyttelse i flere måneder (5-8 måneder).
• Virkemåte:
  • Akaricid effekt: Midlene dreper flåtten etter at den har kommet i kontakt med virkestoffet (enten i pelsen/huden eller via blodet den suger).
  • Repellerende effekt (avvisende): Noen midler (spesielt visse spot-on og halsbånd basert på pyretroider) har i tillegg en avvisende effekt som gjør at flåtten er mindre tilbøyelig til å feste seg. Dette kan gi en ekstra beskyttelse mot smitteoverføring, da flåtten kanskje dør eller faller av før den rekker å overføre smitte.
• Viktige hensyn ved valg og bruk:
  • Rådfør deg med veterinær: Veterinæren kan anbefale det midlet som passer best for din hund, basert på dens vekt, alder, rase, helsestatus, livsstil (f.eks. bading/svømming) og smittepresset i ditt område.
  • Korrekt dosering: Bruk alltid riktig styrke/størrelse tilpasset hundens vekt. Underdosering gir dårlig effekt, overdosering øker risikoen for bivirkninger.
  • Les bruksanvisningen nøye: Følg instruksjonene for påføring/administrering og hvor ofte midlet skal gis.
  • Bivirkninger: De fleste hunder tåler flåttmidler godt, men bivirkninger kan forekomme. Vanligst er milde, lokale reaksjoner ved spot-on (kløe, rødhet, hårtap). Mer sjeldne er nevrologiske symptomer (skjelvinger, ustøhet), oppkast/diaré eller slapphet. Kontakt veterinær ved mistanke om bivirkninger.
  • Giftig for katt! Vær ekstremt forsiktig hvis du har katt i huset. Mange flåttmidler til hund (spesielt de som inneholder permetrin) er svært giftige for katter. La aldri katten slikke på en nybehandlet hund, og oppbevar midlene utilgjengelig. Det finnes egne midler for katt.
  • Ingen 100 % garanti: Selv med korrekt bruk av flåttmiddel, er det ingen 100 % garanti mot flåttbitt eller smitte. Fortsett derfor alltid med daglig sjekk av hunden.

Vi tar sikte på å gi en balansert oversikt over fordeler og ulemper ved de ulike typene midler, uten å favorisere spesifikke merker, slik at hundeeiere kan ta et informert valg i samråd med sin veterinær.

Vaksinasjon

• Borrelia-vaksine: Det finnes vaksiner mot borreliose for hund tilgjengelig i Norge.
  • Virkemåte: Vaksinen stimulerer hundens immunforsvar til å produsere antistoffer mot visse proteiner på Borrelia-bakteriens overflate. Noen av disse antistoffene overføres til flåtten når den suger blod, og kan nøytralisere bakteriene inne i flåtten før de rekker å overføres til hunden.
  • Effekt: Vaksinen reduserer risikoen for at hunden utvikler klinisk sykdom (symptomer) ved smitte, men den forhindrer ikke nødvendigvis selve infeksjonen 100 %. Den beskytter heller ikke mot alle varianter av Borrelia-bakterien som finnes.
  • Bruk: Vaksinasjon kan være et nyttig supplement til flåttmidler, spesielt for hunder som lever i eller ofte ferdes i områder med høyt smittepress. Diskuter behovet for vaksinasjon med din veterinær. Grunnvaksinering består vanligvis av to doser med noen ukers mellomrom, etterfulgt av årlig revaksinering (helst før flåttsesongen starter).
  • Viktig: Vaksinen beskytter kun mot borreliose, ikke mot anaplasmose, TBE eller andre flåttbårne sykdommer. Den erstatter derfor ikke behovet for flåttmidler og daglig sjekk.
• TBE-vaksine: Det finnes per i dag ingen vaksine mot TBE for hund. Vaksinen som brukes til mennesker, kan ikke brukes på hund. Forebygging mot TBE hos hund handler derfor utelukkende om å unngå flåttbitt (sjekk, fjerning, flåttmidler).

Andre forebyggende tiltak

• Unngå risikoområder: Hvis mulig, unngå å gå tur med hunden i de tetteste kratt- og gressområdene, spesielt på de varmeste tidene av dagen når flåtten er mest aktiv. Hold deg gjerne til stier.
• Hagehold: Hold gresset i hagen kortklipt og fjern løvhauger og høyt ugress, da dette reduserer flåttens levesteder nær huset.
• Lys pels? Noen mener lyse hunder er lettere å sjekke for flått, men flåtten bryr seg ikke om pelsfarge. Grundig sjekk er like viktig uansett farge.

Flåttsmitte og risiko i Norge

Kunnskap om den lokale og nasjonale flåttsituasjonen er viktig for å vurdere risikoen.

• Utbredelse: Som nevnt, finnes skogflåtten langs kysten fra svenskegrensen opp til sørlige Nordland, og stadig lenger inn i landet. Kart over flåttutbredelse og forekomst av flåttbårne sykdommer oppdateres jevnlig av Folkehelseinstituttet (FHI) og Veterinærinstituttet. Sjekk gjerne status for ditt fylke og kommune.
• Risikoområder: Kystnære strøk i Agder, Vestfold og Telemark, og Viken (inkludert Oslofjorden) regnes tradisjonelt som høyrisikoområder for både flått og flåttbårne sykdommer som borreliose og TBE. Men risikoen er økende også i andre regioner.
• Flåttsesong: Hovedsesongen er vår, sommer og høst (ca. mars-november), men aktivitet kan forekomme hele året i milde perioder. Toppen av aktivitet er ofte i april-juni og igjen i august-september.

Det er viktig å understreke at selv om du bor utenfor de mest kjente risikoområdene, kan flått forekomme. Hunder som reiser med eierne sine på ferie til mer utsatte områder (både i Norge og utlandet) er selvsagt også utsatt for smitte.

Konklusjon

Flått og de sykdommene de kan overføre utgjør en reell helserisiko for hunder i store deler av Norge. Symptomene kan variere fra milde lokale reaksjoner på bittstedet til alvorlige, og noen ganger livstruende, sykdomsbilder som følge av borreliose, anaplasmose eller TBE. Mange av symptomene, som feber, slapphet, halthet og nedsatt appetitt, er uspesifikke, noe som understreker viktigheten av å være en årvåken hundeeier og kontakte veterinær ved mistanke om sykdom etter mulig flåtteksponering. Tidlig diagnose og behandling er avgjørende for en god prognose.

Den aller beste strategien er imidlertid forebygging. En kombinasjon av daglig grundig sjekk av hunden for flått, rask og korrekt fjerning av eventuelle fastbitte flått, og konsekvent bruk av et egnet flåttmiddel anbefalt av veterinær, gir den beste beskyttelsen. Borrelia-vaksinasjon kan være et nyttig supplement i høyrisikoområder. Ved å ta flåttrusselen på alvor og implementere gode forebyggende rutiner, kan du i stor grad redusere risikoen for at din firbente venn blir syk av disse små, men potensielt farlige, blodsugerne.

Referanser

1. Andreassen, Å., Stuen, S., & Jenkins, A. (2021). Skogflåttencefalitt (TBE) hos hund i Norge. Norsk Veterinærtidsskrift, 133(8), 478-484.
2. Folkehelseinstituttet (FHI). (u.å.). Flåttbårne sykdommer. Hentet 5. mai 2025, fra https://www.fhi.no/ss/  
3. Kjelland, V., Stuen, S., & Skarpaas, T. (2010). Prevalence and genotypes of Borrelia burgdorferi sensu lato infection in Ixodes ricinus ticks in southern Norway. Scandinavian Journal of Infectious Diseases, 42(8), 572–578. https://www.google.com/search?q=https://doi.org/10.3109/00365541003744802
4. Littman, M. P., Gerber, B., Goldstein, R. E., Labato, M. A., Lappin, M. R., & Moore, G. E. (2018). ACVIM consensus update on Lyme borreliosis in dogs and cats. Journal of Veterinary Internal Medicine, 32(3), 887–903. https://doi.org/10.1111/jvim.15085
5. Statens Serum Institut (SSI). (u.å.). Sygdomsleksikon: Tick-borne encephalitis (TBE). Hentet 5. mai 2025, fra https://www.encephalitis.info/types-of-encephalitis/infectious-encephalitis/tick-borne-encephalitis/?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=encephalitis+awareness&gad_source=1&gad_campaignid=20998075384&gbraid=0AAAAADrFY3ShB9elL00qfBrYJV1XSxgiS&gclid=Cj0KCQjwoNzABhDbARIsALfY8VOyY1DSiFa8_x_dpGMfGKZbrREV03RwO9hJ3yhnYD8yRj6K4L5PzHEaApyHEALw_wcB (Dansk kilde, relevant for TBE-informasjon)  
6. Stuen, S. (2007). Anaplasma phagocytophilum–the most widespread tick-borne infection in animals in Europe? Veterinary Research Communications, 31(Suppl 1), 79–84. https://www.google.com/search?q=https://doi.org/10.1007/s11259-007-0057-y
7. Stuen, S., Granquist, E. G., & Silaghi, C. (2013). Anaplasma phagocytophilum–a widespread tick-borne pathogen with complex ecology and epidemiology. Tropical Medicine and International Health, 18(11), 1385–1394. https://doi.org/10.1111/tmi.12195
8. Veterinærinstituttet. (u.å.). Flått og flåttbårne sykdommer hos dyr. Hentet 5. mai 2025, fra https://www.google.com/search?q=https://www.vetinst.no/sykdom-og-agens/flatt-og-flattbarne-sykdommer