Langhåret weimaraner

Denne artikkelen går i dybden på alt du trenger å vite om den langhårede weimaraneren.

Weimaraneren, ofte kjærlig omtalt som “sølvspøkelset” eller “the Grey Ghost”, er en hunderase kjent for sin slående sølvgrå pels, atletiske bygning og intense, ravfargede øyne. Den korthårede varianten er den desidert mest kjente og utbredte, og pryder ofte bilder og utstillingsringer verden over. Men gjemt litt i skyggen av sin populære slektning, finnes det en annen, like vakker og fascinerende variant: den langhårede weimaraneren.

Med sin myke, bølgete pels og elegante “faner” på ører, hale og ben, representerer den langhårede weimaraneren en unik og ofte oversett del av rasens historie og mangfold. Selv om den deler den samme edle avstamningen, intelligensen og energien som sin korthårede motpart, har den langhårede varianten sin egen distinkte sjarm og spesifikke behov, spesielt når det kommer til pelsstell. Mange potensielle eiere og hundeentusiaster er kanskje ikke engang klar over at denne varianten eksisterer, eller de har spørsmål om dens anerkjennelse, temperament og egnethet.

Denne artikkelen går i dybden på alt du trenger å vite om den langhårede weimaraneren. Vi vil utforske dens opprinnelse, genetikk, utseende i henhold til rasestandarden, temperament, og de spesielle kravene den stiller til stell, trening og aktivisering. Vi ser nærmere på dens rolle som jakthund og familiehund, vanlige helseutfordringer, og hva du bør tenke på hvis du vurderer å anskaffe en slik sjelden juvel. Målet er å gi et helhetlig og autoritativt bilde av denne unike hunden, slik at du kan forstå og verdsette den fullt ut.

Hva er en langhåret weimaraner?

En langhåret weimaraner er rett og slett en weimaraner født med en lengre pels enn den vanlige, korthårede typen. Bortsett fra pelslengden og den tilhørende “beheng” eller “faner”, er den i all hovedsak identisk med sin korthårede slektning når det gjelder kroppsbygning, farge, øyefarge og grunnleggende rasetrekk. Den er ikke en separat rase, men en anerkjent variant innenfor weimaraner-rasen av visse kennelklubber, viktigst av alt Fédération Cynologique Internationale (FCI), som Norsk Kennel Klub (NKK) er medlem av.

Genetikk: Hvor kommer den lange pelsen fra?

Den lange pelsen hos weimaraneren skyldes et enkelt recessivt gen. La oss kalle genet for korthåret pels ‘S’ (dominant) og genet for langhåret pels ‘l’ (recessivt). For at en valp skal bli langhåret, må den arve det recessive ‘l’-genet fra begge foreldrene.

• En hund med genotypen SS vil være korthåret.
• En hund med genotypen Sl vil være korthåret, men bærer av det langhårede genet.
• En hund med genotypen ll vil være langhåret.

Dette betyr at:

• To korthårede foreldre kan få langhårede valper hvis begge foreldrene er bærere av det langhårede genet (Sl x Sl). Statistisk sett vil da 25% av valpene bli langhårede (ll), 50% vil bli korthårede bærere (Sl), og 25% vil bli korthårede ikke-bærere (SS).
• Hvis en korthåret bærer (Sl) pares med en langhåret hund (ll), vil statistisk sett 50% av valpene bli korthårede bærere (Sl) og 50% bli langhårede (ll).
• Hvis to langhårede hunder (ll x ll) pares, vil alle valpene bli langhårede (ll).

Fordi genet er recessivt, kan det ligge skjult i generasjoner hos korthårede bærere før det plutselig dukker opp langhårede valper i et kull hvis to bærere tilfeldigvis pares. Dette forklarer hvorfor langhårede valper noen ganger har dukket opp “ut av det blå” i linjer som primært har vært korthårede.

Forskjellen ligger i pelsen – og litt til?

Den åpenbare forskjellen er pelsen. Mens den korthårede har en kort, tett, glatt og kraftig pels, har den langhårede en myk, lang dekkpels, med eller uten underull. Pelsen er typisk 3-5 cm lang på kroppen, og danner karakteristiske “faner” eller beheng:

• Ører: Lang, fløyelsaktig pels som henger ned.
• Hale: En tydelig “fane” med lengre pels.
• Bakside av bena: “Bukser” eller fjæraktig pels.
• Buk: Moderat beheng.
• Mellom tærne: Pelsvekst.

Pelsen kan være rett eller lett bølget.

Utover pelsen, er det noen som mener at den langhårede varianten kan ha et noe roligere eller mykere temperament enn den korthårede. Dette er imidlertid en subjektiv observasjon og ikke vitenskapelig bevist. Temperament påvirkes i stor grad av arv (utover bare pelstypen), miljø, sosialisering og trening. Det er viktig å ikke generalisere; man kan finne både svært intense og roligere individer innenfor begge pelsvarianter. Rasestandarden beskriver det samme temperamentet for begge.

Historien bak den lange pelsen: En reise gjennom weimaranerens utvikling

For å forstå den langhårede weimaraneren, må vi se på rasens historie generelt og hvordan den lange pelsen ble en del av den.

Weimaranerens opprinnelse i Tyskland

Weimaraneren stammer fra Tyskland, og dens tidlige historie er noe uklar, men rasen slik vi kjenner den i dag ble utviklet ved hoffet i Weimar på begynnelsen av 1800-tallet. Storhertug Karl August av Sachsen-Weimar-Eisenach, en ivrig jeger, blir ofte kreditert for å ha spilt en nøkkelrolle i rasens tidlige utvikling. Rasen ble avlet frem som en allsidig jakthund for adelen, egnet for jakt på stort vilt som hjort, villsvin og bjørn, men senere også for fuglejakt (stående fuglehund) og småvilt.

Rasen ble holdt svært eksklusivt i Tyskland i mange år. Den tyske Weimaraner Klub, stiftet i 1897, kontrollerte avlen strengt og var motvillige til å la hunder bli eksportert. Målet var å bevare rasens unike jaktegenskaper og temperament. De opprinnelige hundene var primært korthårede.

Fremveksten av den langhårede varianten

Selv om den korthårede var normen, dukket det av og til opp langhårede valper i kullene. Dette skyldtes det recessive genet som allerede fantes i rasens genpool, muligens introdusert gjennom innkrysning av andre jakthunderaser under weimaranerens tidlige utvikling (selv om den eksakte opprinnelsen er omdiskutert).

I starten ble langhårede valper ofte sett på som uønskede og ble kanskje avlivet eller gitt bort uten stamtavle. De passet ikke inn i det etablerte bildet av den strømlinjeformede, korthårede jakthunden. Men etter hvert var det noen tyske oppdrettere og entusiaster som så verdien og skjønnheten i den langhårede varianten. De begynte å bevare og avle videre på disse hundene. Enkelte mente også at den lengre pelsen ga bedre beskyttelse under jakt i kaldt og vått vær, spesielt ved vannapportering.

Anerkjennelse og kontroverser

Holdningen til den langhårede varianten har variert betydelig mellom ulike land og kennelklubber:

• Tyskland og FCI: Den tyske Weimaraner Klub anerkjente etter hvert den langhårede varianten. Som følge av dette, anerkjenner også FCI (Fédération Cynologique Internationale), den internasjonale paraplyorganisasjonen for kennelklubber i store deler av verden (inkludert Europa og Norge), den langhårede weimaraneren som en likestilt pelsvariant. Den har sin egen beskrivelse innenfor den offisielle FCI-rasestandarden (Nr. 99). Langhårede weimaranere kan derfor stilles ut på offisielle utstillinger og delta i jaktprøver på lik linje med korthårede i FCI-land. Paring mellom kort- og langhåret variant er tillatt.
• USA (AKC) og Storbritannia (KC): I motsetning til FCI, anerkjenner ikke American Kennel Club (AKC) eller The Kennel Club (KC) i Storbritannia den langhårede varianten. I henhold til deres rasestandarder blir en langhåret pels ansett som en diskvalifiserende feil. Dette betyr at langhårede weimaranere ikke kan registreres for avl eller delta på offisielle utstillinger i disse landene. Dette har ført til at varianten er betydelig sjeldnere i Nord-Amerika og Storbritannia enn i Kontinental-Europa.

Denne uenigheten om anerkjennelse har bidratt til at den langhårede weimaraneren forblir relativt ukjent og sjelden utenfor FCI-systemet. I Norge, som følger FCI-standarden via NKK, er den langhårede varianten fullt ut anerkjent.

Utseende og standard: Slik gjenkjenner du en ekte langhåret weimaraner

Den offisielle rasestandarden beskriver utseendet til den langhårede weimaraneren i detalj. Her er de viktigste punktene, med særlig fokus på det som skiller den fra den korthårede:

FCI-standarden for langhåret weimaraner

• Helhetsinntrykk: Middels til stor, funksjonell jakthund. Tørr, muskuløs og harmonisk bygget. Kjønnspreget skal være tydelig.
• Pelsstruktur: Myk, lang dekkpels med eller uten underull. Glatt eller lett bølget. Pelsen på ørene er lang og fløyelsaktig. Pelsen på ørespissene kan være krøllet. Pelslengden på sidene er 3-5 cm. På halsens underside, brystet og buken er pelsen vanligvis lengre.
• Beheng/Faner: Godt beheng på baksiden av forbena og bakbena (“bukser”). Halen har en god fane. Pels mellom tærne. Hodet har mindre pels.
• Pelsfeil: Pels som ligner “stockhaar” (kortere, striere pels med tett underull, som hos en schäferhund) regnes som en feil i FCI-standarden for langhår. Krøllet eller sparsomt beheng er også feil.

Farge og øyne: De karakteristiske trekkene

• Farge: Sølv-, rådyr- eller musegrå, samt overganger mellom disse nyansene. Hodet og ørene er vanligvis lysere. Små hvite tegninger er kun tillatt i begrenset grad på bryst og tær. En mørkere stripe (“ål») langs ryggen kan forekomme. Brannfarge (rødbrune tegninger) er en alvorlig feil.
• Øyne: Ravfargede, fra lys til mørk. Uttrykket skal være intelligent og våkent. Hos valper er øynene himmelblå, men de skifter til ravfarge etter hvert som valpen modnes (vanligvis innen 6-8 måneders alder). Runde øyne er ønskelig.

Størrelse og kroppsbygning

Størrelse og generell kroppsbygning er den samme for både korthåret og langhåret variant:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Mankehøyde:
  • Hannhunder: 59-70 cm (ideelt 62-67 cm)
  • Tisper: 57-65 cm (ideelt 59-63 cm)
• Vekt:
  • Hannhunder: ca. 30-40 kg
  • Tisper: ca. 25-35 kg
• Kropp: Rektangulær, sterk rygg, dypt bryst, moderat opptrukket buklinje. God muskulatur. Tørre, rene linjer.

Det er viktig å merke seg at den lange pelsen kan få hunden til å virke litt større eller kraftigere enn en korthåret hund med samme vekt og mankehøyde.

Relatert: Weimaraner valp

Temperament og personlighet: Mer enn bare en vakker pels

Langhårede weimaranere deler det grunnleggende temperamentet som kjennetegner rasen som helhet. De er kjent for å være:

Intelligens og lærevillighet

Weimaranere er svært intelligente hunder som lærer raskt – både på godt og vondt. De trenger en eier som er konsekvent, tålmodig og bruker positive treningsmetoder. Deres intelligens betyr også at de kjeder seg lett og trenger mental stimulering for å trives. Hvis de overlates til seg selv uten oppgaver, kan de utvikle uønsket atferd.

Energi og aktivitetsbehov: En hund i bevegelse

Dette er en rase med et høyt energinivå, avlet for utholdenhet og arbeid. En langhåret weimaraner trenger betydelig mengde daglig mosjon – ikke bare en rolig tur rundt kvartalet. Lange turer, løping (ved siden av sykkel eller på joggetur når hunden er utvokst), svømming (mange weimaranere elsker vann) og muligheten til å løpe fritt på et trygt område er viktig. Uten nok fysisk utløp kan de bli rastløse, stresset og destruktive.

Lojalitet og tilknytning til familien

Weimaranere er kjent for å knytte sterke bånd til sine eiere og familier. De er ofte svært hengivne og kan være “borrelåshunder” som ønsker å være nær menneskene sine mesteparten av tiden. Denne sterke tilknytningen gjør dem til lojale følgesvenner, men kan også predisponere dem for separasjonsangst hvis de ikke trenes til å være alene hjemme fra ung alder. De trives best når de får være en integrert del av familien og ikke isoleres.

Vaktinstinkt og reserverthet?

Rasen har et visst vaktinstinkt og kan være reservert, til og med skeptisk, overfor fremmede. Tidlig og bred sosialisering er avgjørende for å utvikle en trygg og velbalansert hund som takler nye mennesker og situasjoner på en god måte. De vil vanligvis varsle når noen kommer, men skal ikke være aggressive.

Sammenligning med korthåret variant – er det forskjeller i lynne?

Som nevnt tidligere, er det en utbredt oppfatning blant noen eiere og oppdrettere, spesielt i Europa, at den langhårede weimaraneren kan være noe roligere, mildere eller mindre intens enn den korthårede. Noen beskriver dem som litt mer “avslappede” innendørs. Det er imidlertid viktig å understreke:

• Dette er ikke vitenskapelig dokumentert.
• Det er stor individuell variasjon innenfor begge pelsvarianter.
• Temperament formes av både arv og miljø/trening. En dårlig sosialisert eller understimulert langhåret weimaraner vil sannsynligvis være mer problematisk enn en godt trent og aktivisert korthåret.
• Den offisielle rasestandarden beskriver det samme temperamentet for begge varianter: “Allsidig, lettlært, stabil og lidenskapelig jakthund. Utholdende i søk, men ikke overdrevent temperamentsfull. Bemerkelsesverdig god nese. Rovdyr- og vilt-skarp; også vaktsom, men ikke aggressiv. Pålitelig som stående fuglehund og i vannarbeid. Bemerkelsesverdig anlegg for arbeid etter skudd.”

Konklusjonen er at du bør forvente det samme grunnleggende weimaraner-temperamentet uansett pelslengde: en intelligent, energisk, krevende, lojal og potensielt sta hund som trenger en erfaren, aktiv og konsekvent eier. Ikke velg en langhåret variant utelukkende basert på en antagelse om at den vil være “enklere”.

Går i dybden på: Stell og pelspleie for den langhårede weimaraneren

Dette er området hvor den langhårede weimaraneren skiller seg mest markant fra sin korthårede slektning. Den vakre, lange pelsen krever regelmessig vedlikehold for å holde seg flokefri, ren og sunn. Uten riktig stell kan pelsen tove seg, samle smuss og borrer, og føre til hudproblemer.

Børsting: Hvor ofte og hvordan?

• Frekvens: En grundig gjennomgang av pelsen anbefales minst 2-3 ganger i uken. Noen eiere foretrekker en raskere daglig sjekk, spesielt i perioder med mye røyting eller etter turer i skog og mark.
• Fokusområder: Vær ekstra nøye med områdene hvor pelsen er lengst og mest utsatt for floker:
  • Bak ørene
  • I armhulene
  • På “buksene” (baksiden av lårene)
  • På halen (spesielt ved haleroten)
  • På buken
  • Mellom tærne
• Verktøy: Bruk en god karde (slicker brush) for å løsne løse hår og små floker, og en metallkam (gjerne med både grove og fine tenner) for å gre gjennom pelsen og sjekke for gjenværende floker helt ned til huden. En uttynning-saks kan være nyttig for å tynne ut spesielt tykke områder eller forsiktig klippe bort vanskelige floker.
• Teknikk: Børst med hårenes retning. Jobb deg systematisk gjennom pelsen, seksjon for seksjon. Løft opp pelsen for å sikre at du kommer helt ned til huden og ikke bare børster på overflaten. Vær forsiktig så du ikke lugger. Hvis du møter en floke, prøv å løsne den forsiktig med fingrene eller kammen før du bruker børsten. For vanskelige floker kan det være bedre å klippe dem forsiktig bort enn å påføre hunden smerte.

Bading og tørking

• Frekvens: Bading trengs kun ved behov, for eksempel når hunden er synlig skitten eller begynner å lukte. For hyppig bading med sjampo kan fjerne de naturlige oljene i pelsen og tørke ut huden.
• Sjampo: Bruk en mild hundesjampo av god kvalitet. En balsam tilpasset lang pels kan hjelpe med å holde pelsen myk og lettere å gre.
• Skylling: Skyll ekstremt grundig for å fjerne alle såperester, da rester kan irritere huden.
• Tørking: Tørk godt med håndklær. En “blower” (kraftig hårføner for hund) er svært effektiv for å tørke den lange pelsen raskt og grundig, og hjelper også med å blåse ut løse hår og rette ut pelsen. Hvis du bruker en vanlig hårføner, bruk lav varme for å unngå å brenne huden. Børst gjerne pelsen mens du tørker for et glattere resultat. Sørg for at hunden er helt tørr, spesielt i kaldt vær.

Napping og trimming av “faner”

Mens den langhårede weimaraneren ikke skal klippes ned som en puddel, krever den litt trimming for å holde et velstelt utseende og forhindre at pelsen blir uhåndterlig, spesielt på visse områder:

• Poter: Pelsen mellom tærne og rundt potene bør trimmes jevnlig. Dette forhindrer at snø, is, gjørme og smuss klumper seg fast, og gir bedre feste på glatte underlag. Bruk en liten, gjerne butt saks eller en egnet poter-trimmer.
• Ører: Pelsen inne i selve øregangen bør holdes kort (noen napper forsiktig ut hår her for å bedre luftgjennomstrømningen og forebygge ørebetennelser – konsulter gjerne veterinær eller erfaren hundefrisør om dette). Den lange pelsen på ørene kan tynnes litt med en effileringssaks (tynnesaks) hvis den blir for tykk eller samler mye smuss, men den karakteristiske lange, fløyelsaktige pelsen skal bevares.
• Hale og bukser: Fanene på halen og baksiden av bena kan trenge en lett stuss med effileringssaks for å fjerne slitte tupper og gi et ryddigere inntrykk, men de skal ikke klippes korte.
• Hals og bryst: Overflødig, uregjerlig pels kan tynnes forsiktig for å fremheve hundens linjer.

Målet med trimmingen er å opprettholde et naturlig, men velstelt utseende, i tråd med rasestandarden. Hvis du er usikker, kan det være lurt å få veiledning fra en erfaren oppdretter eller en hundefrisør som kjenner rasen.

Utstyr for pelsstell

En grunnleggende verktøykasse for pelsstellet til en langhåret weimaraner bør inneholde:

• Karde (Slicker brush)
• Metallkam (kombinasjonskam med grove/fine tenner)
• Effileringssaks (tynnesaks)
• En god, skarp saks (gjerne med butt tupp for poter)
• Eventuelt en poter-trimmer
• Mild hundesjampo og balsam
• Håndklær
• “Blower” eller hårføner

Røyting – hva kan du forvente?

Alle hunder røyter til en viss grad, og den langhårede weimaraneren er intet unntak. Den vil, som de fleste hunder med lengre pels og/eller underull (hvis den har det), ha perioder med mer intens røyting, typisk vår og høst når pelsen skiftes. Regelmessig børsting hjelper betraktelig med å fjerne løse hår og redusere mengden hår som ender opp på møbler og gulv. Sammenlignet med den korthårede varianten, hvor de korte, stive hårene har en tendens til å “veve” seg inn i tekstiler og være vanskelige å fjerne, kan de lengre, mykere hårene fra den langhårede varianten ofte være lettere å samle opp eller børste bort. Mengden røyting vil uansett være betydelig, så dette er ikke en hund for de som er svært opptatt av et hårfritt hjem.

Trening og aktivisering: Nøkkelen til en harmonisk langhåret weimaraner

På grunn av sin intelligens, energi og jaktbakgrunn, krever den langhårede weimaraneren en dedikert innsats når det gjelder trening og aktivisering. Dette er ikke en hund som trives med et passivt liv.

Viktigheten av tidlig sosialisering og miljøtrening

Som nevnt kan weimaranere være reserverte overfor fremmede og ha et visst vaktinstinkt. For å utvikle en trygg og sosialt velfungerende hund, er det avgjørende å starte tidlig med positiv eksponering for ulike mennesker, lyder, steder og andre (trygge) hunder. Ta med valpen på ulike miljøer, la den møte mennesker i alle aldre, og meld den gjerne på valpekurs. God sosialisering legger grunnlaget for en hund som takler hverdagens utfordringer på en balansert måte.

Lydighetstrening: Konsekvent og positiv tilnærming

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig. Weimaranere er smarte, men kan også være sta og teste grenser. De responderer best på positive forsterkningsmetoder (belønning av ønsket atferd med godbiter, ros, lek), kombinert med klare regler og konsekvent håndheving. Hardhendte metoder vil sannsynligvis føre til motstand eller usikkerhet hos denne sensitive rasen. Fokuser på innkalling, gå pent i bånd, sitt, dekk, og bli. Fortsett gjerne med videregående lydighetstrening eller andre hundesporter.

Mental stimulering: Mer enn bare fysisk aktivitet

En langhåret weimaraner trenger å bruke hodet like mye som kroppen. Uten mentale utfordringer kan den kjede seg og finne på egne (ofte uønskede) aktiviteter. Integrer mental stimulering i hverdagen:

• Sporlegging: Rasens utmerkede nese gjør den godt egnet for sporarbeid (personspor eller viltspor).
• Søksoppgaver: Gjem godbiter eller leker som hunden må finne.
• Problemløsningsoppgaver: Bruk interaktive leker som krever at hunden tenker for å få ut en belønning.
• Lær nye triks: Å lære triks er en morsom måte å engasjere hundens hjerne på.

Fysisk mosjon: Løping, sykling, svømming

Som nevnt tidligere, er det daglige behovet for fysisk aktivitet høyt. Voksne, friske hunder kan gjerne bli med på:

• Lange turer i variert terreng.
• Jogge- eller sykkelturer (gradvis tilvenning og kun etter at hunden er ferdig utvokst, ca. 18 måneder, for å unngå skader på ledd).
• Svømmeturer (mange elsker det, og det er skånsom trening).
• Muligheter for å løpe fritt og strekke ut på trygge områder.

Husk at valper ikke skal ha den samme mengden eller intensiteten av mosjon som en voksen hund. Overanstrengelse kan skade ledd og skjelett i vekst.

Hundesport: Agility, lydighet, spor, jaktprøver

Den langhårede weimaranerens allsidighet, intelligens og atletiske evner gjør den egnet for en rekke hundesporter. Dette er en utmerket måte å gi hunden både fysisk og mental stimulering, samtidig som man styrker båndet mellom hund og eier. Aktuelle sporter inkluderer:

• Agility
• Rallylydighet
• Konkurranselydighet
• Spor (bruksspor, viltspor)
• Jaktprøver for stående fuglehunder (spesielt i FCI-land hvor de kan delta)

Å delta i en eller flere hundesporter kan være en svært givende aktivitet for både hund og eier.

Bruksområder: Fra jakthund til aktiv familiehund

Den langhårede weimaraneren er, i likhet med sin korthårede slektning, en allsidig hund med flere potensielle roller.

Den langhårede weimaraneren på jakt

Rasen ble opprinnelig avlet for jakt, og jaktinstinktene er fortsatt sterke hos mange individer. Den er klassifisert som en kontinental stående fuglehund (gruppe 7 i FCI). Dens egenskaper inkluderer:

• Utmerket nese: Evne til å finne vilt over store avstander.
• Standinstinkt: Tar stand (fryser i en bestemt posisjon) når den lokaliserer fugl.
• Apporteringsvilje: Ofte gode apportører, både på land og i vann. Den lengre pelsen kan gi noe bedre beskyttelse i kaldt vann.
• Allsidighet: Kan også brukes til ettersøk av skadet vilt og til en viss grad på annet småvilt.
• Utholdenhet: Kan arbeide i timevis i krevende terreng.

I land hvor den er anerkjent (FCI-land), kan den langhårede weimaraneren delta på jaktprøver og brukes aktivt i praktisk jakt. Eiere som ønsker å bruke hunden til jakt, bør velge valp fra linjer med dokumenterte jaktegenskaper og investere tid i spesifikk jakttrening.

Som familiehund: Fordeler og utfordringer

Med riktig eier og oppfølging kan den langhårede weimaraneren være en flott familiehund.

• Fordeler: Lojal, hengiven, leken, intelligent, knytter sterke bånd til familien, relativt god med barn den er vokst opp med (under oppsyn).
• Utfordringer: Svært krevende med tanke på aktivitet og mental stimulering. Krever mye tid og engasjement. Kan utvikle separasjonsangst. Kan være sta og krever konsekvent trening. Potensiell reserverthet mot fremmede krever god sosialisering. Høyt energinivå kan være utfordrende med små barn hvis ikke hunden får nok utløp og lærer å være rolig inne. Pelsstellet krever regelmessig innsats.

Den passer best for aktive familier med tidligere hundeerfaring, som har tid og interesse til å dekke hundens behov for både fysisk og mental aktivitet, samt pelsstell. Den er generelt ikke anbefalt for førstegangseiere eller familier med en svært travel og stillesittende livsstil.

Andre aktiviteter og roller

Utover jakt og familiehund, kan den langhårede weimaraneren også egne seg som:

• Treningspartner: For løping, sykling, fotturer.
• Deltaker i ulike hundesporter: Som nevnt tidligere.
• Besøkshund: Med riktig temperament og trening.

Helse: Vanlige bekymringer for weimaranerrasen

Langhårede weimaranere er generelt sunne hunder, men de deler de samme arvelige helseutfordringene som er kjent for weimaranerrasen som helhet. Ansvarlige oppdrettere vil teste avlsdyrene sine for relevante lidelser for å redusere risikoen for at valpene arver disse problemene.

Rasespesifikke lidelser

• Magedreining (GDV – Gastric Dilatation-Volvulus): En akutt og livstruende tilstand som er vanlig hos store raser med dyp brystkasse. Magesekken fylles med gass og kan rotere rundt sin egen akse, noe som stenger blodtilførselen. Symptomer inkluderer forsøk på å kaste opp uten at noe kommer, oppblåst buk, uro, sikling, og rask forverring av allmenntilstanden. GDV krever umiddelbar veterinærbehandling. Forebyggende tiltak inkluderer å fôre flere små måltider om dagen, unngå aktivitet rett før og etter fôring, og eventuelt en forebyggende operasjon (gastropeksi) hvor magesekken sys fast til bukveggen.
• Hoftedysplasi (HD): En utviklingsfeil i hofteleddet som kan føre til smerter, halthet og tidlig artrose (slitasjegikt). Avlsdyr bør røntgenfotograferes og få en offisiell HD-status før de brukes i avl.
• Albuedysplasi (AD): En samlebetegnelse for flere utviklingsfeil i albueleddet, som også kan føre til smerter og artrose. Avlsdyr bør også sjekkes for AD.
• Øyesykdommer: Entropion (innovervendte øyelokk) og ektropion (utovervendte øyelokk) kan forekomme. Progressiv retinal atrofi (PRA), en arvelig sykdom som fører til blindhet, er også kjent i rasen, men er mindre vanlig takket være gentesting. Avlsdyr bør øyelyses regelmessig av en autorisert øyelyser.
• Hypertrofisk osteodystrofi (HOD): En smertefull beinlidelse som kan ramme unge, hurtigvoksende hunder av store raser. Årsaken er uklar, men det involverer betennelse i knoklene nær leddene. Symptomer inkluderer feber, smerter, hevelse i ledd (spesielt i forbena), og nedsatt appetitt. De fleste blir bra med støttende behandling, men i alvorlige tilfeller kan det være fatalt eller gi varige skader.
• Von Willebrands sykdom: En arvelig blødersykdom. Gentesting er tilgjengelig.

Andre helseproblemer

• Hudproblemer og allergier: Noen weimaranere kan være utsatt for hudallergier (atopi) eller fôrallergier, som kan manifestere seg som kløe, rødhet, og tilbakevendende hud- eller øreinfeksjoner. Den lange pelsen kan noen ganger skjule tidlige tegn på hudirritasjon, så regelmessig sjekk av huden under børstingen er viktig.
• Separasjonsangst: På grunn av sin sterke tilknytning til eieren, er rasen noe predisponert for å utvikle separasjonsangst hvis den ikke trenes til å være alene.
• Ørebetennelser: Den lange, tunge pelsen på ørene kan redusere luftsirkulasjonen i øregangen, noe som kan øke risikoen for ørebetennelser, spesielt hvis hunden bader mye eller har underliggende allergier. Regelmessig sjekk og rens av ørene er viktig.

Viktigheten av ansvarlig avl og helsetesting

Ved å velge en oppdretter som er medlem av en raseklubb, følger avlsanbefalinger, og helsetester sine avlsdyr for relevante lidelser (minimum HD, AD, og øyelysing), kan man redusere risikoen for å kjøpe en valp som utvikler alvorlige arvelige sykdommer. Spør alltid om å få se dokumentasjon på foreldrenes helseundersøkelser.

Forventet levetid

Forventet levetid for en weimaraner er typisk 10-13 år, gitt godt stell og fravær av alvorlige helseproblemer.

Å finne en langhåret weimaraner: Tips for valpekjøpere

Å finne en langhåret weimaraner kan være mer utfordrende enn å finne en korthåret, rett og slett fordi det fødes færre av dem.

Rarity og tilgjengelighet i Norge og internasjonalt

• I Norge: Langhårede weimaranere er anerkjent av NKK og kan registreres og stilles ut. Det finnes noen oppdrettere i Norge som fokuserer på eller av og til får langhårede valper, men de er ikke like tallrike som oppdrettere av den korthårede varianten. Norsk Weimaraner Klubb (NWK) kan være en ressurs for å finne informasjon om rasen og potensielle oppdrettere. Ventetid på valp kan forekomme.
• Internasjonalt: I Tyskland og andre FCI-land i Europa er den langhårede varianten mer etablert, og det finnes flere dedikerte oppdrettere. I USA og Storbritannia er de svært sjeldne på grunn av manglende anerkjennelse fra AKC og KC.

Velge en ansvarlig oppdretter

Når du leter etter en valp, er det avgjørende å finne en ansvarlig og etisk oppdretter. Se etter oppdrettere som:

• Er medlem av raseklubben (f.eks. NWK i Norge) og følger deres avlsregler og anbefalinger.
• Helsetester sine avlsdyr for relevante lidelser (HD, AD, øyesykdommer, eventuelt andre relevante tester) og kan fremvise dokumentasjon.
• Fokuserer på både helse, temperament og rasetypisk eksteriør (og eventuelle bruksegenskaper, hvis det er viktig for deg).
• Sosialiserer valpene godt fra tidlig alder ved å eksponere dem for ulike lyder, mennesker og miljøer i hjemmet.
• Er kunnskapsrike om rasen og villige til å svare på alle dine spørsmål.
• Stiller krav til deg som valpekjøper og er interessert i å vite hva slags hjem valpen kommer til.
• Lar deg møte valpenes mor (og gjerne far, om mulig) og se forholdene valpene vokser opp i.
• Gir en skriftlig kjøpekontrakt og helseattest fra veterinær.
• Tilbyr støtte og veiledning også etter at du har hentet valpen.

Vær skeptisk til oppdrettere som selger valper til mistenkelig lav pris, ikke stiller spørsmål, ikke kan vise dokumentasjon på helsetester, eller holder valpene under dårlige forhold.

Spørsmål å stille oppdretteren

• Hvilke helsetester er utført på foreldredyrene, og hva var resultatene? (Be om å få se dokumentasjon).
• Hva er foreldrenes temperament og energinivå?
• Hvilke erfaringer har oppdretteren med langhåret weimaraner spesifikt?
• Hvordan sosialiseres valpene?
• Hva slags fôr får valpene?
• Hvilke forventninger har oppdretteren til valpekjøperne?
• Er det spesielle hensyn å ta med denne linjen (helse, temperament, bruksegenskaper)?

Vurderinger før anskaffelse

Før du bestemmer deg for en langhåret weimaraner, vær ærlig med deg selv om du kan tilby det den trenger:

• Tid: Har du tid til daglig mosjon (minst 1-2 timer), mental aktivisering og regelmessig pelsstell (flere ganger i uken)?
• Erfaring: Har du erfaring med krevende og energiske hunderaser? Er du forberedt på å være konsekvent og tålmodig i treningen?
• Livsstil: Har du en aktiv livsstil som passer rasens behov? Har du plass og mulighet til å la hunden bevege seg?
• Økonomi: Har du råd til kvalitetsfôr, veterinærutgifter (inkludert uforutsette hendelser), forsikring, utstyr og eventuelle kurs?
• Pelsstell: Er du villig til å bruke tid på nødvendig børsting og trimming, eller budsjettere for profesjonell hjelp?

En langhåret weimaraner er et langvarig ansvar (10-13 år) som krever betydelig engasjement.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

1. Er langhåret weimaraner anerkjent av NKK? Ja, Norsk Kennel Klub (NKK) følger FCI-standarden, og der er langhåret weimaraner en anerkjent pelsvariant på lik linje med den korthårede. De kan registreres i NKK, stilles ut på offisielle utstillinger og delta i jaktprøver.

2. Røyter den langhårede varianten mer enn den korthårede? Det er vanskelig å gi et definitivt svar, da individuell variasjon er stor. Begge varianter røyter. Den langhårede har mer pelsmasse, og spesielt hvis den har underull, kan røytingen i perioder virke mer intens. Fordelen er at de lengre hårene kan være lettere å samle opp enn de korte, stive hårene fra den korthårede, som fester seg overalt. Uansett pelsvariant må du forvente en del hundehår i huset. Regelmessig børsting er nøkkelen for begge.

3. Er den langhårede weimaraneren roligere enn den korthårede? Som diskutert tidligere, er dette en vanlig oppfatning, men ikke en garantert egenskap. Det er stor individuell variasjon i temperament innenfor begge varianter. Ikke velg en langhåret basert på en forventning om at den automatisk er roligere. Begge varianter er energiske og intelligente hunder som krever mye aktivitet og mental stimulering.

4. Passer rasen for førstegangseiere? Generelt anbefales ikke weimaraner (verken kort- eller langhåret) for førstegangseiere. Deres høye energinivå, intelligens, potensielle stahet og behov for konsekvent trening og sosialisering krever en eier med tidligere erfaring med krevende hunderaser.

5. Hva koster en langhåret weimaraner valp? Prisen på en rasehundvalp fra en ansvarlig oppdretter i Norge kan variere, men ligger ofte i området 18 000 – 25 000 NOK (dette er et estimat per april 2025 og kan endre seg). Prisen kan påvirkes av foreldrenes meritter (utstilling, jakt), etterspørsel og oppdretterens kostnader (helsetester, fôring, registrering etc.). Siden den langhårede varianten er sjeldnere, kan prisen noen ganger ligge i øvre sjikt, men det er ikke en fast regel. Husk at kjøpesummen bare er begynnelsen på kostnadene ved å eie en hund.

Konklusjon

Den langhårede weimaraneren er utvilsomt en slående vakker og elegant hund, en litt mer ukjent, men like fullt verdig representant for “sølvspøkelset”. Den deler den korthårede variantens intelligens, energi, lojalitet og jaktinstinkter, men kommer innpakket i en mykere, lengre pels som krever dedikert stell. Anerkjent av FCI og NKK, representerer den et stykke levende historie innen rasen, bevart av dedikerte entusiaster. Potensielle eiere må imidlertid se forbi den vakre fasaden og anerkjenne rasens krevende natur. Dette er en hund for den erfarne, aktive eieren som kan tilby rikelig med fysisk mosjon, mental stimulering, konsekvent trening, og ikke minst, den nødvendige tiden til pelspleie. For den rette eieren som er villig til å investere tid og engasjement, vil den langhårede weimaraneren være en usedvanlig hengiven, allsidig og uforglemmelig følgesvenn, enten det er i skogen, på fjellet, i hundesportringen eller hjemme i sofaen – helst så nær sin eier som mulig.