Er det rabies i Norge

Rabies er en av verdens mest fryktede sykdommer, men dens status i Norge er preget av en avgjørende geografisk og biologisk nyanse som krever presis kunnskap.

En innføring i den norske rabiessituasjonen

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Spørsmålet “Er det rabies i Norge?” kan ikke besvares med et enkelt ja eller nei. Svaret er avhengig av geografi og virusvariant. For de fleste nordmenn i deres dagligliv er risikoen for å møte på klassisk rabies praktisk talt fraværende. Fastlands-Norge har en stolt og lang historie som et rabiesfritt land, et resultat av streng overvåkning, geografisk isolasjon og robuste kontrolltiltak. Denne statusen er imidlertid betinget og krever kontinuerlig årvåkenhet.

Situasjonen endrer seg dramatisk når vi retter blikket mot Svalbard, der en arktisk variant av rabiesviruset sirkulerer i dyrebestanden. I tillegg finnes det en annen, beslektet virusvariant, flagermusrabies, hos flaggermus på fastlandet. Å forstå disse nyansene er ikke bare en akademisk øvelse; det er avgjørende for folkehelsen, dyrevelferden og for alle som reiser med dyr eller ferdes i naturen.

Denne artikkelen vil gå i dybden på den komplekse rabiessituasjonen i Norge. Vi skal utforske viruset i seg selv, analysere den historiske konteksten, og belyse forskjellene mellom situasjonen på fastlandet, på Svalbard og trusselen fra flaggermus. Videre skal vi kartlegge det omfattende kontrollsystemet som beskytter oss, og gi konkrete, livsviktige råd om hva man skal gjøre ved en mulig eksponering.

Hovedkonklusjonen: status for rabies i norge i dag

For å gi et direkte og klart svar på hovedspørsmålet, er det nyttig å dele den norske rabiessituasjonen inn i tre distinkte kategorier. Hver kategori har sin egen risikoprofil og krever ulik håndtering og bevissthet.

Fastlands-Norge: offisielt rabiesfritt

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Fastlands-Norge, inkludert alle øyer unntatt Svalbard-øygruppen, er offisielt fritt for klassisk rabies. Det siste dokumenterte tilfellet av rabies hos et dyr på fastlandet var en ku i 1815, og hos et menneske i 1826 (Veterinærinstituttet, 2023). Denne statusen er anerkjent internasjonalt og er resultatet av en kombinasjon av naturlige barrierer som hav og fjell, samt en svært streng og konsekvent forvaltningspolitikk over mange tiår.

Denne offisielle statusen betyr at det ikke finnes en etablert smittesyklus for klassisk rabies i verken husdyr- eller villdyrpopulasjoner på fastlandet. Risikoen for å bli smittet av et landlevende pattedyr som rev, hund, katt eller grevling i Norge er derfor ansett som neglisjerbar.

Svalbard: en unik situasjon med arktisk rabies

Situasjonen på Svalbard er fundamentalt annerledes. Her finnes en arktisk variant av rabiesviruset, en stamme som er tilpasset de kalde forholdene. Viruset sirkulerer primært i bestanden av fjellrev, men kan smitte alle pattedyr, inkludert reinsdyr, sel, hunder og mennesker (Veterinærinstituttet, 2023).

Rabies på Svalbard er en såkalt enzootisk sykdom, noe som betyr at den er konstant til stede i dyrepopulasjonen på et lavt nivå, med sporadiske utbrudd. Det er strenge regler for hundehold på Svalbard, inkludert obligatorisk vaksinasjon, for å hindre at smitte etablerer seg hos hunder og sprer seg til mennesker. Alle som ferdes på Svalbard, spesielt utenfor bosetningene, må være klar over denne risikoen og unngå all kontakt med ville dyr, spesielt fjellrev som viser unormal atferd.

Flagermusrabies: en separat og reell risiko

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Den tredje og siste kategorien er flagermusrabies, forårsaket av Europeisk flaggermus-lyssavirus (EBLV). Dette er et virus som er nært beslektet med det klassiske rabiesviruset. I Norge er EBLV type 2 (EBLV-2) blitt påvist hos arten vannflaggermus (Myotis daubentonii) (Folkehelseinstituttet, 2022). Selv om forekomsten antas å være svært lav, representerer dette en reell, om enn liten, smitterisiko for mennesker.

Det er viktig å understreke at flagermusrabies er en separat sykdom fra klassisk rabies. Fraværet av klassisk rabies på fastlandet betyr ikke fravær av all rabiesrelatert risiko. All fysisk kontakt med flaggermus, både levende og døde, skal unngås. Et bitt eller klor fra en flaggermus i Norge skal alltid håndteres som en potensiell rabieseksponering som krever umiddelbar legehjelp.

Relatert: Varighet på rabies vaksine til hund

Hva er rabies? En dybdeanalyse av viruset

Rabies, også kjent som hundegalskap, er en viral zoonose. Det betyr at det er en sykdom forårsaket av et virus som kan smitte fra dyr til mennesker. Uten behandling etter smitte er sykdommen så å si 100 % dødelig så snart kliniske symptomer utvikles.

Lyssavirus: familien av rabiesvirus

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Rabies forårsakes av virus tilhørende slekten Lyssavirus. Navnet stammer fra Lyssa, den greske gudinnen for raseri og vanvidd, en treffende beskrivelse av sykdommens brutale nevrologiske symptomer. Det finnes minst 17 anerkjente genotyper av lyssavirus (Rupprecht et al., 2017).

• Klassisk rabiesvirus (RABV) er genotype 1 og den mest kjente varianten. Det er denne som forårsaker de aller fleste rabiesdødsfall i verden og som er assosiert med smitte fra hunder, rev, vaskebjørner og andre kjøttetende pattedyr. Det er denne varianten Fastlands-Norge er fri for, men som finnes i en arktisk form på Svalbard.
• Europeisk flaggermus-lyssavirus (EBLV) omfatter genotype 5 (EBLV-1) og genotype 6 (EBLV-2). Det er EBLV-2 som er funnet i Norge. Disse virusene er primært knyttet til flaggermus, men kan i sjeldne tilfeller smitte landpattedyr og mennesker.

Smittemåte og inkubasjonstid

Viruset skilles ut i spyttet hos et smittet dyr. Den desidert vanligste smittemåten er gjennom et bitt der infisert spytt kommer i kontakt med nervesystemet i offerets kropp. Smitte kan også skje hvis spytt kommer i kontakt med slimhinner (øyne, nese, munn) eller ferske sår og kutt i huden.

Etter at viruset har kommet inn i kroppen, formerer det seg først i muskelvevet rundt bittstedet. Derfra invaderer det perifere nerver og starter en langsom, men ustoppelig ferd mot sentralnervesystemet – ryggmargen og hjernen.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Inkubasjonstiden – tiden fra smitte til de første symptomene oppstår – kan variere enormt. Den er vanligvis mellom 20 og 90 dager, men kan i sjeldne tilfeller være så kort som noen få dager eller så lang som flere år (WHO, 2023). Lengden avhenger av flere faktorer, inkludert bittstedets avstand til hjernen, mengden virus som ble overført, og alvorlighetsgraden av bittet.

Sykdomsforløpet: fra bitt til fatalt utfall

Når viruset når hjernen, starter den kliniske fasen av sykdommen. Den er uunngåelig dødelig. Sykdomsforløpet kan deles inn i flere stadier:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

1. Prodromalstadiet (2-10 dager): De første symptomene er uspesifikke og kan ligne influensa: feber, hodepine, kvalme og generell sykdomsfølelse. Ofte er det også kløe, smerte eller en prikkende følelse ved bittstedet.
2. Akutt nevrologisk stadium (2-7 dager): Sykdommen kan manifestere seg på to måter.
   • Furiøs (eksitatorisk) rabies: Dette er den “klassiske” formen, som rammer ca. 80 % av pasientene. Den kjennetegnes av hyperaktivitet, agitasjon, forvirring og hallusinasjoner. Pasienten kan utvikle hydrofobi (vannskrekk) – smertefulle spasmer i svelg og strupe ved synet, lyden eller forsøket på å drikke vann. Aerofobi (luftskrekk) er også vanlig. Døden inntreffer som følge av hjerte- eller respirasjonsstans.
   • Paralytisk (stum) rabies: Denne formen er mindre dramatisk, men like dødelig. Den starter med lammelser som gradvis sprer seg fra bittstedet og oppover i kroppen. Pasienten går langsomt inn i koma og dør til slutt.

Norges historiske kamp mot rabies

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Norges gunstige rabiesstatus er ikke en selvfølge, men resultatet av en lang historie med bevisst forvaltning og en geografisk fordelaktig posisjon. For å forstå dagens situasjon, må vi se nærmere på fortiden.

Siste utbrudd på fastlandet

Som tidligere nevnt, daterer de siste tilfellene av klassisk rabies på det norske fastlandet seg tilbake til tidlig på 1800-tallet. På den tiden var sykdommen mer utbredt i Europa, og smittepresset mot Norge var annerledes. Utryddelsen av sykdommen fra fastlandet skyldtes sannsynligvis en kombinasjon av faktorer: en begrenset populasjon av hovedvektoren (rødrev), geografiske barrierer som hindret re-introduksjon fra Sverige og Finland, og datidens kontrolltiltak.

Siden den gang har det vært flere “rabiesalarmer” på fastlandet, typisk knyttet til ulovlig importerte hunder fra land med rabies. Et kjent tilfelle var i 2011, da en ulovlig importert hundevalp fra et østeuropeisk land utviklet rabies og måtte avlives i Nederland etter å ha blitt videresolgt til Norge. Slike hendelser utløser en enorm respons fra Mattilsynet og Folkehelseinstituttet for å spore opp alle mulige kontakter og forhindre smittespredning.

Veien til rabiesfri status

Den offisielle statusen som “rabiesfri” er ikke bare en historisk observasjon, men en formell status gitt av Verdens dyrehelseorganisasjon (WOAH, tidligere OIE). For å oppnå og opprettholde denne statusen, må et land kunne dokumentere fravær av sykdommen og ha et robust overvåknings- og kontrollsystem på plass. Norges system, som vi skal utforske senere, er et av verdens strengeste.

Relatert: Pris på rabiesvaksine til hund

Svalbard-rabies: et arktisk unntak

Svalbard er administrativt en del av Norge, men fra et smittevernperspektiv utgjør øygruppen en helt egen sone. Den arktiske rabiesen som finnes her, er en konstant påminnelse om at viruset trives der det finnes vertsdyr og mulighet for overføring.

Vertsdyr: fjellrev og reinsdyr

Hovedreservoaret for arktisk rabies på Svalbard er fjellreven (Vulpes lagopus). Fjellrevbestanden er sårbar for populasjonssvingninger, og rabiesutbrudd oppstår gjerne med noen års mellomrom, ofte etter perioder med høy tetthet i bestanden. Et smittet dyr vil endre atferd, miste sin naturlige skyhet for mennesker, og kan bli aggressivt eller virke unormalt tamt.

Viruset kan smitte til alle pattedyr. På Svalbard er det spesielt reinsdyr som er utsatt. Reinsdyr blir smittet gjennom bitt fra en rabiat fjellrev, og sykdomsforløpet hos dem er ofte preget av nevrologiske symptomer som ustøhet, lammelser og unormal atferd. Slike dyr utgjør en smitterisiko for mennesker og hunder som kommer i kontakt med dem.

Overvåkning og risikovurdering i arktis

Veterinærinstituttet har et løpende overvåkningsprogram for rabies på Svalbard. Døde eller syke dyr, spesielt fjellrev og reinsdyr, blir samlet inn og testet for viruset. Denne overvåkningen gir verdifull kunnskap om utbredelsen av smitten og hjelper myndighetene, inkludert Sysselmesteren på Svalbard, med å vurdere risikoen og iverksette tiltak (Ytrehus et al., 2019).

Hva betyr dette for fastboende og turister?

For de som bor på eller besøker Svalbard, er det helt avgjørende å følge noen klare forholdsregler:

• Hold avstand: Gå aldri bort til, mat eller klapp ville dyr, uansett hvor tamme eller syke de ser ut. En fjellrev som oppsøker mennesker er et alvorlig faresignal.
• Hundehold: Alle hunder på Svalbard skal være vaksinert mot rabies. De skal holdes i bånd eller under streng kontroll for å unngå kontakt med vilt.
• Ved bitt: Ethvert bitt eller klor fra et pattedyr på Svalbard, inkludert hunder, skal behandles som en potensiell rabieseksponering. Kontakt lege umiddelbart.
• Vurder vaksine: Personer som skal bo på Svalbard over lengre tid eller jobbe i nær kontakt med dyr (f.eks. forskere, veterinærer) bør vurdere pre-eksponeringsvaksinasjon mot rabies.

Europeisk flaggermus-lyssavirus (EBLV): den skjulte trusselen

Mens Svalbard-rabies er geografisk avgrenset, representerer flagermusrabies en lav, men reell risiko over hele Fastlands-Norge. Denne risikoen er ofte oversett og krever spesiell oppmerksomhet.

Forskjellen mellom klassisk rabies og flagermusrabies

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

EBLV er genetisk forskjellig fra det klassiske rabiesviruset. Sykdommen det forårsaker hos mennesker er imidlertid klinisk identisk med klassisk rabies og like dødelig. Behandlingen etter et bitt er også den samme. Forskjellen ligger i reservoaret: EBLV er tilpasset og sirkulerer nesten utelukkende i flaggermuspopulasjoner.

Smitte fra flaggermus til andre pattedyr, som katter eller sauer, er dokumentert i Europa, men anses som svært sjeldent. Det finnes ingen bevis for at EBLV har etablert en vedvarende smittesyklus i noen landlevende pattedyrpopulasjon. Trusselen er derfor nesten utelukkende knyttet til direkte kontakt med en smittet flaggermus.

Forekomst hos norske flaggermus

I Norge er EBLV-2 blitt påvist hos vannflaggermus, en av de vanligste flaggermusartene i Sør-Norge. Overvåkningsdata fra Veterinærinstituttet tyder på at forekomsten er svært lav; under 1 % av de testede flaggermusene har vært positive (Veterinærinstituttet, 2023). Til tross for den lave prevalensen, er det umulig å avgjøre om en flaggermus er smittet bare ved å se på den.

Håndtering av flaggermusbitt: en nullrisikotilnærming

På grunn av den ekstreme alvorlighetsgraden av rabies, er det en nulltoleranse for risiko ved flaggermuskontakt. Folkehelseinstituttets retningslinjer er krystallklare:

• Unngå all håndtering: Aldri ta på en flaggermus, verken levende eller død, med bare hender.
• Kontakt ved bitt, klor eller slikk: Hvis du har blitt bitt, klort, eller har hatt spytt fra en flaggermus på slimhinner eller i sår, må du umiddelbart:
  1. Vaske såret grundig med såpe og vann i minst 15 minutter. Dette er det viktigste enkelttiltaket for å redusere smitterisikoen.
  2. Kontakte lege eller legevakt umiddelbart for vurdering av post-eksponeringsprofylakse (PEP).

“Festningsverket Norge”: hvordan vi holder rabies ute

Norges status som rabiesfritt på fastlandet er et resultat av et flersidig og robust forsvarsverk. Dette systemet er bygget på streng lovgivning, aktiv overvåkning og høy bevissthet i befolkningen.

Mattilsynets rolle og grensekontroll

Mattilsynet er den sentrale myndigheten som forvalter regelverket for å hindre at smittsomme dyresykdommer, inkludert rabies, kommer inn i landet. De har ansvaret for kontroll av all import av levende dyr, både kommersiell og privat. Grensekontrollen, utført i samarbeid med Tolletaten, er Norges førstelinjeforsvar.

Strenge krav til kjæledyrimport og reise

Enhver hund, katt eller ilder som skal inn i Norge fra et annet land (med unntak av Sverige, under visse betingelser) må oppfylle strenge krav. Disse reglene er ikke til for å gjøre det vanskelig for dyreeiere, men for å beskytte den norske dyre- og folkehelsen. Kravene inkluderer:

1. ID-merking: Dyret må være identifiserbart med en mikrobrikke.
2. Rabiesvaksinasjon: Dyret må være vaksinert mot rabies av en godkjent veterinær. Vaksinasjonen må være gyldig i henhold til vaksineprodusentens anbefalinger.
3. Ventetid: Etter grunnvaksinasjonen er det en ventetid på 21 dager før dyret kan reise inn i Norge. Dette er for å sikre at vaksinen har hatt tid til å bygge opp fullgod immunitet.
4. Kjæledyrpass: All dokumentasjon skal være samlet i et standardisert europeisk kjæledyrpass.

Disse reglene er harmonisert innenfor EU/EØS, men er helt avgjørende for å hindre at et rabiat kjæledyr blir tatt med inn i landet og starter en smittekjede.

Overvåkningsprogrammet for vilt

Veterinærinstituttet gjennomfører, på oppdrag fra Mattilsynet, et omfattende helseovervåkningsprogram for vilt, kalt Vilt-HOP. En del av dette programmet er å overvåke for rabies og andre alvorlige sykdommer. Dyr som finnes døde, blir skutt fordi de er syke, eller som blir drept i trafikken, blir sendt inn fra hele landet for undersøkelse.

Dette programmet fungerer som et passivt varslingssystem. Hvis rabies mot formodning skulle bli introdusert i den norske villfaunaen, er det stor sannsynlighet for at det ville bli oppdaget tidlig gjennom dette systemet.

Hva skjer hvis du blir bitt? Post-eksponeringsprofylakse (PEP)

Post-eksponeringsprofylakse, forkortet PEP, er navnet på behandlingen som gis etter en mulig eksponering for rabies. Når den gis korrekt og i tide, er den 100 % effektiv i å forhindre at sykdommen utvikler seg. PEP er en kamp mot klokken for å bygge immunitet før viruset når sentralnervesystemet.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Trinn 1: Sårvask – det viktigste førstehjelpstiltaket

Det kan ikke understrekes nok: Den mest kritiske delen av førstehjelpen er umiddelbar og grundig sårvask. Vask bittstedet eller klorstedet med rikelige mengder såpe og rennende vann i minst 15 minutter. Dette kan mekanisk fjerne en stor andel av viruspartiklene fra såret. Bruk deretter et desinfeksjonsmiddel som for eksempel sprit eller jod, hvis tilgjengelig.

Trinn 2: Kontakt lege umiddelbart

Etter sårvask må du umiddelbart kontakte lege eller legevakt, uansett hvor lite bittet virker. Ikke vent for å “se an” situasjonen. Legen vil foreta en grundig risikovurdering basert på:

• Hvilket dyr du ble bitt av.
• Hvor i verden bittet skjedde (i eller utenfor Norge).
• Omstendighetene rundt bittet (ble dyret provosert?).
• Status på dyret (er det mulig å observere det for rabies-symptomer?).

Trinn 3: Vaksinasjon og immunglobulin (HRIG)

Hvis legen vurderer at det er indikasjon for PEP, består behandlingen av to komponenter:

1. Rabiesvaksine: En serie med vaksinedoser gis i skuldermuskelen. For personer med normalt immunforsvar gis det vanligvis fire doser over en periode på 14 dager (dag 0, 3, 7 og 14).
2. Humant rabiesimmunglobulin (HRIG): Dette er en ferdiglaget dose med antistoffer mot rabies. HRIG gis én gang, ved start av behandlingen. Mesteparten av dosen injiseres direkte i og rundt selve bittsåret for å nøytralisere viruset lokalt, mens resten gis intramuskulært. HRIG gir umiddelbar, passiv beskyttelse i perioden det tar for kroppen å produsere sine egne antistoffer etter vaksinasjonen.

Hvem dekker kostnadene?

I Norge er PEP definert som behandling for en allmennfarlig smittsom sykdom. All nødvendig behandling, inkludert den svært kostbare HRIG-dosen og vaksinene, dekkes fullt ut av folketrygden. Dette sikrer at økonomi aldri er en barriere for å motta livreddende behandling.

Fremtidige trusler og globalt perspektiv

Selv om Norge er i en svært gunstig posisjon, kan vi ikke tillate oss å bli selvtilfredse. Flere globale trender kan påvirke den fremtidige rabiessituasjonen.

Klimaendringer og endret dyregeografi

Klimaendringer kan føre til at dyrearter endrer sine utbredelsesområder. For eksempel kan en oppvarming av klimaet føre til at sørlige arter, som potensielt kan være bærere av andre lyssavirus-varianter, etablerer seg lenger nord. Endringer i arktis kan også påvirke populasjonsdynamikken hos fjellrev og øke kontakten mellom arktiske og sørligere økosystemer.

Ulovlig import av kjæledyr: den største risikoen

Den desidert største og mest umiddelbare trusselen mot Norges rabiesfrie status på fastlandet er ulovlig import av kjæledyr, spesielt hunder fra land i Øst-Europa der rabies fortsatt er utbredt. Disse dyrene omgår de obligatoriske kravene til vaksinasjon og kontroll, og kan være i inkubasjonsfasen av sykdommen uten å vise symptomer. Hver slik ulovlig import er en tikkende bombe.

“Én helse”-tilnærmingen: samarbeid mellom human- og veterinærmedisin

Kampen mot rabies er et skoleeksempel på viktigheten av “Én helse” (One Health)-prinsippet. Dette er en tilnærming som anerkjenner at helsen til mennesker, dyr og miljø er uløselig knyttet sammen. Effektiv rabieskontroll krever et sømløst samarbeid mellom humanmedisinske myndigheter (Folkehelseinstituttet), veterinærmedisinske myndigheter (Mattilsynet, Veterinærinstituttet) og miljøforvaltningen. Norges suksess skyldes i stor grad et slikt velfungerende samarbeid.

Konklusjon

Statusen for rabies i Norge er et komplekst bilde malt med klare geografiske og biologiske skiller. Fastlandet forblir et trygt fristed fra klassisk rabies, beskyttet av et robust festningsverk av lover, overvåkning og grensekontroll. Samtidig lurer arktisk rabies i villmarken på Svalbard og flagermusrabies i skyggene på fastlandet, som konstante påminnelser om at viruset finnes innenfor våre grenser. Vår fortsatte trygghet avhenger ikke av selvtilfredshet, men av vedvarende årvåkenhet, respekt for naturen, og en kompromissløs overholdelse av de reglene som er designet for å beskytte oss alle. Kunnskap er vårt fremste våpen i den evige kampen mot denne eldgamle og fryktede sykdommen.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |