En hunds bjeffing er mer enn bare lyd; det er et komplekst språk som forteller en historie om hundens følelser, behov og helse – en historie du nå kan lære å forstå.

Forstå hundens bjeffing

Bjeffing er en fundamental og naturlig del av en hunds kommunikasjonsrepertoar. Det er en av de primære måtene hunder uttrykker seg på, både overfor andre hunder og overfor mennesker. Å fullstendig eliminere bjeffing er verken et realistisk eller ønskelig mål, da det ville frata hunden en vital kommunikasjonskanal. Målet er i stedet å forstå årsakene til overdreven bjeffing og håndtere den på en måte som fremmer et harmonisk samliv mellom hund og eier. For å kunne implementere effektive strategier, er det avgjørende å først analysere hvorfor hunden bjeffer. Ulike typer bjeff har ulik betydning, og en erfaren eier kan lære å skille mellom dem. For eksempel kan et skarpt, raskt bjeff signalisere en advarsel, mens et høyfrekvent, repetitivt bjeff kan være et tegn på spenning eller lek. En dypere forståelse for hundens vokale kommunikasjon er det første steget mot å løse problemet med uønsket støy. Dette krever observasjon og en vilje til å se verden fra hundens perspektiv.

Bjeffing kan kategoriseres basert på den underliggende motivasjonen. De vanligste årsakene inkluderer territorial atferd, alarmrespons, søken etter oppmerksomhet, hilsen, engstelse, frustrasjon, kjedsomhet eller lek. En hund som bjeffer når postbudet kommer, viser sannsynligvis territorial atferd, mens en hund som bjeffer når eieren forbereder seg på å forlate huset, kan uttrykke separasjonsangst. Ved å kartlegge situasjonene der bjeffingen oppstår, kan man begynne å identifisere mønstre og dermed den mest sannsynlige årsaken. Denne diagnostiske tilnærmingen er essensiell, ettersom løsningen må rettes mot årsaken, ikke bare symptomet. En feilaktig tilnærming, som å straffe en redd hund for å bjeffe, vil kun forverre den underliggende frykten og potensielt skape nye atferdsproblemer.

Det er også viktig å anerkjenne at enkelte hunderaser er genetisk predisponert for å bjeffe mer enn andre. Raser som er avlet for vakt- eller gjeteroppgaver, som for eksempel terriere, shetland sheepdog og beagler, har en lavere terskel for å bjeffe. Dette betyr ikke at man ikke kan trene dem til å bjeffe mindre, men det krever en ekstra innsats og en dypere forståelse for rasens iboende egenskaper. Kunnskap om rasens opprinnelige formål gir verdifull innsikt i hundens atferdsmønstre. Det er en del av et ansvarlig hundehold å sette seg inn i disse faktorene før man går til anskaffelse av en bestemt rase. Denne kunnskapen danner grunnlaget for å tilrettelegge for hundens behov og forebygge atferdsproblemer, inkludert overdreven bjeffing.

Videre kan medisinske tilstander være en underliggende årsak til endret atferd, inkludert økt bjeffing. Smerter, nevrologiske lidelser eller aldersrelaterte forandringer som nedsatt hørsel eller kognitiv dysfunksjon kan føre til at en hund blir mer usikker, irritabel eller desorientert, noe som igjen kan utløse bjeffing. Derfor er det alltid anbefalt å konsultere en veterinær for å utelukke medisinske årsaker før man igangsetter et atferdstreningsprogram. En grundig helsesjekk sikrer at man ikke overser et fysisk problem som krever medisinsk behandling. Å ivareta hundens helse er en hjørnestein i ethvert forsøk på å modifisere atferd, og det understreker den tette koblingen mellom fysisk velvære og mental balanse.

Hva er territorial bjeffing?

Territorial bjeffing er en av de vanligste formene for vokal kommunikasjon hos hunder. Denne atferden er dypt forankret i hundens instinkter som et flokkdyr med ansvar for å beskytte sitt territorium mot potensielle inntrengere. For hunden omfatter territoriet vanligvis hjemmet, hagen og bilen, men det kan også inkludere faste turruter. Bjeffingen utløses typisk av synet eller lyden av en person, et annet dyr eller et ukjent kjøretøy som nærmer seg dette definerte området. Hundens respons er en advarsel, et forsøk på å jage bort den oppfattede trusselen og samtidig varsle resten av “flokken” – altså familien. Atferden er selvforsterkende; når postbudet går videre etter å ha levert posten, tror hunden at dens bjeffing var årsaken til at “inntrengeren” forsvant.

For å håndtere denne typen bjeffing er det avgjørende å endre hundens assosiasjon til triggerne. Målet er å lære hunden at fremmede som nærmer seg ikke er en trussel, men heller en nøytral eller positiv hendelse. Dette kan oppnås gjennom en kombinasjon av administrasjon og trening. Administrasjon innebærer å begrense hundens mulighet til å praktisere den uønskede atferden. Man kan for eksempel dekke til vinduer med film for å hindre at hunden ser ut, eller begrense tilgangen til rom med utsikt mot gaten. Dette hindrer den konstante selvforsterkende syklusen og gjør hunden mer mottakelig for trening.

Treningen i seg selv bør fokusere på motbetinging og desensibilisering. Motbetinging innebærer å endre hundens følelsesmessige respons fra frykt eller aggresjon til forventning og glede. Hver gang en trigger dukker opp (for eksempel en person som går forbi på avstand), gir man hunden en svært verdifull godbit. Over tid vil hunden begynne å assosiere synet av en person med noe positivt, og behovet for å bjeffe vil avta. Desensibilisering innebærer å gradvis utsette hunden for triggeren på en så lav intensitet at den ikke reagerer. Man kan starte med å observere folk på lang avstand og gradvis redusere avstanden etter hvert som hunden forblir rolig. Disse teknikkene krever tålmodighet og systematisk arbeid, men gir varige resultater fordi de adresserer den underliggende årsaken til atferden.

Hvordan håndtere alarmbjeffing?

Alarmbjeffing er nært beslektet med territorial bjeffing, men den utløses av spesifikke lyder eller synsinntrykk som hunden oppfatter som uventede eller skremmende, uavhengig av hvor den befinner seg. Dette kan være alt fra en dør som smeller, en uvanlig lyd utenfor, eller synet av en person med hatt. Hunden fungerer som en levende alarmklokke, og formålet med bjeffingen er å gjøre eieren oppmerksom på en potensiell fare. Selv om dette kan være en ønskelig egenskap i noen situasjoner, blir det et problem når hunden reagerer på enhver liten lyd.

En effektiv metode for å redusere alarmbjeffing er å lære hunden en “takk, nå er det nok”-kommando. Når hunden begynner å bjeffe, går man rolig bort til den, anerkjenner det den bjeffer på ved å se i samme retning, og sier deretter rolig og bestemt “Takk”. Deretter leder man hunden bort fra situasjonen og gir den en alternativ oppgave, som å gå til plassen sin eller utføre en enkel kommando som “sitt”. Når hunden er stille, belønnes den med ros eller en godbit. Denne tilnærmingen anerkjenner hundens behov for å varsle, men lærer den samtidig at eieren har kontroll over situasjonen og at videre bjeffing er unødvendig.

Desensibilisering overfor spesifikke lyder er også en svært effektiv strategi. Man kan benytte seg av lydopptak av triggerlydene, for eksempel dørklokker, banking eller babyskrik. Lyden spilles av på et svært lavt volum, så lavt at hunden hører det, men ikke reagerer med bjeffing. Mens lyden spilles av, gir man hunden godbiter eller leker med den. Volumet økes gradvis over mange treningsøkter. Målet er at hunden etter hvert skal assosiere disse lydene med noe positivt og ikke lenger oppfatte dem som en trussel. Denne systematiske tilnærmingen bidrar til å bygge en tryggere og mer selvsikker hund som ikke føler behov for å slå alarm for hver minste lyd.

Relatert: Liten hunderase som ikke bjeffer

Trening som løsning

Trening er fundamentet for å bygge et godt forhold til hunden og for å håndtere atferdsproblemer som overdreven bjeffing. Det handler ikke bare om å lære hunden kommandoer, men om å etablere klare kommunikasjonslinjer, bygge tillit og gi hunden mental stimulering. En hund som er mentalt sliten etter en god treningsøkt, er mindre tilbøyelig til å utvikle uønsket atferd som bjeffing på grunn av kjedsomhet eller understimulering. Trening gir hunden en meningsfull oppgave og styrker båndet mellom hund og eier. Dette er en essensiell del av en helhetlig tilnærming til hundens velvære, hvor både fysisk og mental helse står i sentrum. En aktiv livsstil som inkluderer regelmessig trening er derfor ikke bare bra for hundens fysiske form, men også for dens atferdsmessige balanse.

Positive forsterkningsmetoder er anerkjent som den mest effektive og humane tilnærmingen til hundetrening. Prinsippet er enkelt: man belønner atferden man ønsker å se mer av. I konteksten av bjeffing, betyr dette å belønne hunden for å være stille. Dette kan virke kontraintuitivt, men det er en kraftfull teknikk. Man kan for eksempel trene på en “stille”-kommando. Når hunden bjeffer, venter man på et kort øyeblikk av stillhet, sier “stille” og gir umiddelbart en godbit. Gradvis øker man varigheten av stillheten som kreves før belønningen gis. Denne metoden lærer hunden at stillhet lønner seg, og gir den et alternativ til å bjeffe.

En annen viktig treningsstrategi er å lære hunden en inkompatibel atferd. Dette er en atferd som er fysisk umulig å utføre samtidig som den bjeffer. For eksempel, man kan lære hunden å hente en leke når dørklokken ringer. En hund kan ikke bjeffe effektivt med en ball i munnen. For å trene dette, ringer man først på dørklokken på et lavt volum, kaster en leke og roser hunden entusiastisk når den henter den. Gradvis økes volumet på dørklokken. Over tid vil hundens automatiske respons på dørklokken bli å lete etter en leke i stedet for å bjeffe. Slike teknikker krever kreativitet og konsekvent trening, men gir hunden en konstruktiv måte å håndtere en tidligere stressende situasjon på.

Hvorfor er mental stimulering viktig?

Mange tilfeller av overdreven bjeffing, spesielt når hunden er alene, stammer fra kjedsomhet og mangel på mental stimulering. Hunder er intelligente dyr som opprinnelig ble avlet for å utføre spesifikke oppgaver som krevde både fysisk og mental anstrengelse. I en moderne hverdag hvor mange hunder tilbringer store deler av dagen alene med lite å gjøre, kan denne oppsamlede mentale energien manifestere seg som destruktiv atferd, inkludert bjeffing. Å tilby hunden daglige mentale utfordringer er derfor like viktig som den daglige turen. En mentalt stimulert hund er en roligere og mer tilfreds hund.

Mental stimulering kan gis på mange måter. Matsøk og berikelsesleker er en utmerket metode. I stedet for å servere maten i en skål, kan man spre den på plenen, gjemme den i et “snusematte” eller bruke ulike typer fôringsleker og puslespill som krever at hunden jobber for å få tak i maten. Dette appellerer til hundens naturlige instinkter for å søke etter føde og gir den en meningsfull oppgave som er både mentalt og fysisk krevende. Bare ti til femten minutter med slikt mentalt arbeid kan være like trettende for en hund som en lang spasertur.

I tillegg er det å lære hunden nye triks eller delta i hundesporter som lydighet, agility eller rallylydighet fantastiske måter å gi mental stimulering på. Slik trening utfordrer hundens problemløsningsevner, forbedrer dens kroppskontroll og styrker kommunikasjonen og samarbeidet med eieren. Variasjon er nøkkelen; ved å stadig introdusere nye øvelser og utfordringer holder man treningen interessant og engasjerende for hunden. En livsstil som inkluderer jevnlig mental trening som en del av den daglige rutinen, er en proaktiv måte å forebygge atferdsproblemer på og sikre en balansert og lykkelig hund. Dette er en investering i hundens livskvalitet som gir betydelig avkastning i form av en roligere og mer harmonisk hverdag.

Kan trening alene løse alle bjeffeproblemer?

Selv om trening er en helt sentral komponent i å håndtere bjeffing, er det sjelden en magisk løsning som fungerer i isolasjon. En helhetlig tilnærming som også omfatter hundens helse, kosthold, fysiske aktivitet og generelle miljø er avgjørende for å oppnå varige resultater. Å se på bjeffing som et isolert problem er en vanlig feil. I stedet bør man se på det som et symptom på en underliggende ubalanse i hundens liv. For eksempel kan en hund som er understimulert fysisk ha overskuddsenergi som kommer ut som bjeffing, uansett hvor mye “stille”-trening den får.

Man må derfor analysere hele hundens livsstil. Får den nok mosjon tilpasset sin rase, alder og energinivå? En border collie vil ha et helt annet behov for aktivitet enn en basset hound. Lange, monotone turer i bånd er ikke alltid tilstrekkelig. Hunder har behov for å løpe fritt (der det er trygt og lovlig), utforske nye lukter og interagere med omgivelsene. Løping og mer intens fysisk aktivitet er ikke bare viktig for hundens kardiovaskulære helse, men også for dens mentale velvære, da det frigjør endorfiner og bidrar til å redusere stress.

Miljøtilpasninger, også kjent som administrasjon, er en annen kritisk faktor. Som nevnt tidligere kan det å blokkere utsikten fra et vindu for en territorial hund, eller å bruke beroligende musikk for en hund med separasjonsangst, gjøre en stor forskjell. Det handler om å sette hunden opp for suksess ved å fjerne eller redusere triggerne som utløser bjeffingen. Trening blir langt mer effektivt når hunden ikke konstant blir utsatt for situasjoner den ikke mestrer. En kombinasjon av proaktiv miljøadministrasjon, tilstrekkelig fysisk og mental stimulering, og målrettet atferdstrenning er den mest robuste strategien for å løse komplekse bjeffeproblemer.

Relatert: Hund som bjeffer i borettslag

Betydningen av helse og livsstil

En hunds generelle helse og livsstil har en direkte og ofte undervurdert innvirkning på dens atferd, inkludert tendensen til å bjeffe. Akkurat som hos mennesker, kan ubalanser i kostholdet, mangel på tilstrekkelig mosjon og underliggende helseproblemer føre til stress, irritabilitet og atferdsproblemer. En helhetlig tilnærming til hundens velvære er derfor ikke bare en anbefaling, men en forutsetning for å lykkes med atferdsmodifisering. Å investere i et sunt kosthold og en aktiv livsstil er en proaktiv strategi som kan forebygge mange atferdsproblemer før de i det hele tatt oppstår. Dette perspektivet flytter fokus fra reaktiv problemløsning til proaktiv velferdsfremming.

Et sunt kosthold er fundamentalt for både fysisk og mental helse. Et fôr av høy kvalitet, med de rette næringsstoffene i riktige proporsjoner, kan ha en merkbar effekt på hundens energinivå og humør. Ingredienser som kan forårsake allergier eller intoleranser, eller et kosthold med for mye sukker og lettfordøyelige karbohydrater, kan føre til svingninger i blodsukkeret og bidra til hyperaktivitet og rastløshet. Forskning har også begynt å undersøke sammenhengen mellom tarmfloraen og hjernens funksjon, den såkalte “tarm-hjerne-aksen”. En sunn tarmflora, som kan støttes gjennom et balansert kosthold og eventuelt probiotika, kan bidra til å regulere stressnivået og fremme en roligere atferd.

Den fysiske aktiviteten må være tilpasset hundens individuelle behov. Dette handler om mer enn bare å gå tur. Det handler om å gi hunden en mulighet til å bruke kroppen sin på en naturlig måte. Løping i ulendt terreng, svømming eller lek med andre hunder gir en annen type fysisk og mental stimulering enn en rolig tur i bånd. For høyenergiraser kan regelmessig løping sammen med eieren være en utmerket måte å kanalisere energi på en konstruktiv måte. En fysisk sliten hund er en fornøyd hund, og den er langt mindre tilbøyelig til å bjeffe av kjedsomhet eller oppdemmet energi. Ved å integrere hunden i en aktiv livsstil, som for eksempel å ta den med på løpeturer eller lengre fotturer, styrker man ikke bare hundens helse, men også båndet mellom eier og hund, noe som i seg selv kan redusere atferdsproblemer knyttet til usikkerhet og angst.

Hvordan påvirker kostholdet bjeffing?

Sammenhengen mellom kosthold og atferd hos hunder er et felt som får stadig mer oppmerksomhet. Mens det tidligere var fokusert primært på fôrets rolle for fysisk helse, anerkjenner man nå i økende grad at ernæring har en dyptgående innvirkning på hundens hjernefunksjon og atferd. Et kosthold som er dårlig sammensatt kan føre til ernæringsmessige mangler eller overskudd som direkte påvirker nevrotransmittere i hjernen, som serotonin og dopamin. Disse stoffene spiller en avgjørende rolle i reguleringen av humør, angst og impulskontroll. For eksempel er aminosyren tryptofan en forløper til serotonin, og et kosthold med tilstrekkelige nivåer av tryptofan kan ha en beroligende effekt.

Valget av proteinkilder og karbohydrater kan også spille en rolle. Noen studier har antydet at dietter med svært høyt proteininnhold kan bidra til økt reaktivitet hos enkelte hunder, mens komplekse karbohydrater som gir en jevnere blodsukkerstigning, kan fremme en mer stabil atferd sammenlignet med enkle sukkerarter. Videre kan tilsetningsstoffer, fargestoffer og konserveringsmidler i noen typer hundefôr potensielt forårsake overfølsomhetsreaksjoner hos sensitive individer, noe som kan manifestere seg som atferdsproblemer, inkludert hyperaktivitet og økt bjeffing.

Det er viktig å konsultere med en veterinær eller en ernæringsfysiolog for hund for å finne det optimale kostholdet for den enkelte hund, spesielt hvis man mistenker at atferdsproblemene kan være kostholdsrelaterte. En systematisk eliminasjonsdiett kan i noen tilfeller være nødvendig for å identifisere spesifikke ingredienser som hunden reagerer på. Å investere i et høykvalitetsfôr tilpasset hundens alder, størrelse, aktivitetsnivå og eventuelle helseutfordringer, er en fundamental del av et ansvarlig hundehold. Et sunt kosthold legger grunnlaget for en sunn hjerne og en balansert atferd, og kan være en avgjørende, men ofte oversett, faktor i arbeidet med å redusere overdreven bjeffing.

Hvilken rolle spiller fysisk aktivitet og løping?

Fysisk aktivitet er en av de mest effektive og naturlige måtene å regulere en hunds atferd på. Mangel på tilstrekkelig mosjon er en av de hyppigste årsakene til et bredt spekter av atferdsproblemer, inkludert destruktivitet, rastløshet og overdreven bjeffing. Når en hund ikke får utløp for sin naturlige energi gjennom positiv aktivitet, vil energien ofte finne andre, mindre ønskelige utløp. Regelmessig og variert mosjon er derfor ikke en luksus, men en absolutt nødvendighet for hundens velvære.

Mengden og typen aktivitet må tilpasses individet. En ung, energisk jakthund vil kreve betydelig mer og mer intens aktivitet enn en eldre selskapshund. For mange hunder er løping en spesielt gunstig form for mosjon. Det lar dem strekke ut, bruke store muskelgrupper og oppnå en høyere puls enn det som er mulig på en vanlig spasertur. Løping sammen med eieren kan være en fantastisk aktivitet som styrker båndet og sikrer at hunden får den treningen den trenger. Det er imidlertid viktig å sørge for at hunden er fysisk moden og frisk nok for slik aktivitet, og å bygge opp distanse og intensitet gradvis for å unngå skader.

Utover den rent fysiske effekten, har mosjon også en betydelig positiv innvirkning på hundens mentale helse. Fysisk anstrengelse frigjør endorfiner, kroppens egne “lykkehormoner”, som har en stressreduserende og beroligende effekt. En tur eller løpetur i et nytt og spennende miljø gir også verdifull sensorisk stimulering gjennom nye lukter, lyder og synsinntrykk. Dette bidrar til å trette ut hunden mentalt så vel som fysisk. En hund som har fått en god dose fysisk og mental stimulering i løpet av dagen, vil være mer tilbøyelig til å slappe av og sove rolig, i stedet for å bjeffe på lyder utenfor vinduet. Å integrere tilstrekkelig og passende fysisk aktivitet i hundens daglige rutine er derfor en av de viktigste investeringene en eier kan gjøre for å fremme en rolig og balansert atferd.

Når profesjonell hjelp er nødvendig

Noen ganger er problemet med bjeffing så komplekst eller dypt forankret at eierens egne forsøk på trening og tilrettelegging ikke fører frem. Dette gjelder spesielt i tilfeller der bjeffingen er et symptom på alvorlig angst, frykt eller aggresjon. I slike situasjoner er det ikke bare lurt, men også ansvarlig å søke profesjonell hjelp fra en kvalifisert atferdskonsulent eller veterinær med spesialkompetanse innen atferd. Å prøve å håndtere alvorlige atferdsproblemer på egen hånd kan i beste fall være ineffektivt, og i verste fall forverre problemet og utgjøre en sikkerhetsrisiko. En profesjonell kan foreta en grundig analyse av hundens atferd, identifisere de underliggende årsakene og utarbeide en skreddersydd trenings- og behandlingsplan.

Det er viktig å velge en hjelper med omhu. Se etter personer som har en dokumentert utdanning og sertifisering innen dyreatferd og som benytter seg av positive, vitenskapelig baserte treningsmetoder. Vær skeptisk til trenere som promoterer bruk av straff, dominans eller aversive verktøy som strømhalsbånd eller kjettingstrup. Slike metoder adresserer ikke den underliggende årsaken til atferden og kan føre til økt frykt, angst og aggresjon, samt skade tillitsforholdet mellom hund og eier. En god atferdskonsulent vil jobbe sammen med deg som eier, gi deg kunnskapen og verktøyene du trenger for å hjelpe hunden din, og samarbeide med veterinæren din ved behov.

I noen tilfeller, spesielt ved alvorlig angst, kan medikamentell behandling være et nødvendig supplement til atferdstreninigen. Angstdempende medikamenter kan bidra til å senke hundens stressnivå til et punkt der den blir mottakelig for trening. Målet med medisinering er ikke å “dope ned” hunden, men å legge til rette for at atferdsmodifisering kan finne sted. En slik behandling skal alltid skje i samråd med og under oppfølging av en veterinær. Å anerkjenne sine egne begrensninger og søke profesjonell hjelp når det er nødvendig, er et tegn på styrke og et uttrykk for den dypeste omsorg for hundens beste.

Konklusjon

Å lære en hund å moderere sin bjeffing er en reise som strekker seg langt utover enkel lydighetstrening. Det er en invitasjon til å forstå dyret vi deler livet med på et dypere plan – å anerkjenne at bjeffingen er en stemme som forteller om behov, frykt, glede og ubalanse. Suksessen ligger ikke i å stilne denne stemmen med tvang, men i å lytte til hva den forsøker å si og deretter adressere den underliggende årsaken. Veien til et roligere hjem går gjennom en helhetlig omsorg som favner om hundens komplette velvære. Det er ved å bygge et liv for hunden preget av fysisk aktivitet som utfordrer kroppen, mental stimulering som engasjerer sinnet, et næringsrikt kosthold som bygger en sunn hjerne, og et urokkelig bånd av tillit og trygghet, at vi gir den den beste gaven: en grunn til å være stille.

Referanser

1. Blackwell, E. J., Twells, C., Seawright, A., & Casey, R. A. (2008). The relationship between training methods and the occurrence of behavior problems, as reported by owners, in a population of domestic dogs. Journal of Veterinary Behavior: Clinical Applications and Research, 3(5), 207-217.
2. Bradshaw, J. W. S. (2011). Dog sense: How the new science of dog behavior can make you a better friend to your pet. Basic Books.
3. Casey, R. A., Loftus, B., Bolster, C., Richards, G. J., & Blackwell, E. J. (2014). Human directed aggression in domestic dogs (Canis familiaris): Occurrence in different contexts and risk factors. Applied Animal Behaviour Science, 152, 52-63.
6. Fatjó, J., & Bowen, J. (2020). The role of psychoactive medication in the management of behavioral disorders in dogs. Veterinary Clinics of North America: Small Animal Practice, 50(5), 1017-1033.
7. Freedman, D. G. (1961). The inheritance of behavior in dogs. Scientific American, 204(3), 169-176.
8. Overall, K. L. (2013). Manual of clinical behavioral medicine for dogs and cats. Elsevier Health Sciences.
9. Rooney, N. J., & Cowan, S. (2011). Training methods and owner-dog interactions: Links with dog behaviour and learning ability. Applied Animal Behaviour Science, 132(3-4), 169-177.
10. Serpell, J. A. (Ed.). (2016). The domestic dog: Its evolution, behavior and interactions with people (2nd ed.). Cambridge University Press.
11. Sherman, C. K., & Mills, D. S. (2008). Canine anxieties and phobias: An update on separation anxiety and noise aversions. Veterinary Clinics of North America: Small Animal Practice, 38(5), 1081-1106.
12. Wells, D. L. (2007). Domestic dogs and human health: An overview. British Journal of Health Psychology, 12(1), 145-156.