Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående forståelse av fenomenet bjeffing hos keeshond. Vi vil undersøke rasens unike bakgrunn og hvorfor den har utviklet en tendens til å være vokal.

Keeshonden, med sin overdådige sølvgrå og sorte pels, sitt karakteristiske reveaktige ansikt med “briller”, og sitt berømte “smil”, er en hund som vekker oppsikt og beundring. Rasen er kjent for sitt usedvanlig vennlige, utadvendte og lojale gemytt, noe som har gjort den til en høyt verdsatt familie- og selskapshund i mange land. Den trives i sentrum av familiens begivenheter og er kjent for sin intelligens og lærevillighet. Samtidig er det en egenskap som ofte nevnes i samme åndedrag som keeshonden: dens tilbøyelighet til å bruke stemmen. Mange beskriver rasen som vokal, og bjeffing er utvilsomt en del av dens natur.

Å forstå keeshondens bjeffing er ikke bare et spørsmål om å håndtere potensiell støy; det handler om å forstå hundens kommunikasjon, dens historie og dens behov. Bjeffing er et naturlig uttrykk for hunder, men hos en rase som keeshond, historisk avlet for å varsle, kan denne atferden bli mer fremtredende og kreve en bevisst tilnærming fra eierens side. Det er essensielt å skille mellom hundens naturlige varslingsinstinkt og en overdreven, problematisk bjeffing som kan skape stress og utfordringer i hverdagen.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående forståelse av fenomenet bjeffing hos keeshond. Vi vil undersøke rasens unike bakgrunn og hvorfor den har utviklet en tendens til å være vokal. Vi skal gå i dybden på de ulike årsakene og triggerne for bjeffing hos nettopp denne rasen, og belyse hvordan man skiller normal kommunikasjon fra et atferdsproblem. Videre vil artikkelen tilby konkrete, positive og effektive strategier for både forebygging hos valper og håndtering av eksisterende bjeffeproblemer hos voksne hunder. Vi vil også se på viktigheten av miljøtilpasning og når det er fornuftig å søke profesjonell hjelp. Målet er å gi keeshond-eiere og potensielle eiere den kunnskapen og de verktøyene som trengs for å fremme et harmonisk samliv med denne fantastiske, men tidvis høylytte, rasen.

Å forstå keeshondens bjeffing: Rasehistorie og kommunikasjon

For å kunne adressere bjeffing hos keeshond på en meningsfull måte, må vi først dykke ned i rasens fortid og forstå den grunnleggende funksjonen bjeffing har for hunder generelt, og for denne rasen spesielt.

Fra nederlandske lektere til moderne hjem: En varslers arv

Keeshondens historie er tett knyttet til kanalene og elvene i Nederland på 1700- og 1800-tallet. Den var kjent som “den nederlandske lekterhund” (Dutch Barge Dog), og fungerte som en trofast følgesvenn og vakthund for familiene som bodde og arbeidet om bord på elvelekterne.

• Vakthundens rolle: På de travle vannveiene var det viktig å ha en hund som kunne varsle om aktivitet på kaia, om fremmede nærmet seg lekteren, eller om andre uvanlige hendelser. Keeshondens rolle var ikke primært å angripe, men å varsle høylytt for å gjøre eierne oppmerksomme.
• Avl for årvåkenhet og vokal respons: Gjennom generasjoner ble hunder som var spesielt årvåkne og hadde en lav terskel for å bjeffe ved forstyrrelser, favorisert i avlen. Bjeffingen var altså en ønsket og funksjonell egenskap i rasens opprinnelige miljø.
• Moderne arv: Selv om de fleste keeshonder i dag lever som familiehunder i hus og leiligheter, bærer de fortsatt med seg denne genetiske arven. Instinktet for å varsle om lyder, bevegelser og fremmede er dypt forankret. Dette betyr at det er naturlig for en keeshond å reagere med bjeffing på ting som andre, mindre vokale raser kanskje ville ignorert. Å forvente at en keeshond aldri skal bjeffe, er derfor urealistisk og går imot dens grunnleggende natur.

Bjeffing som språk: Hva prøver keeshonden å si?

All bjeffing er kommunikasjon. Selv om det kan høres likt ut for et utrent øre, kan en keeshonds bjeffing formidle ulike budskap avhengig av situasjonen og hundens følelsesmessige tilstand. La oss undersøke noen vanlige betydninger:

• Varsling/Alarm: “Obs! Noe skjer! En lyd! En person! Et dyr!” Dette er den klassiske lekterhund-responsen. Bjeffingen er ofte skarp, repetitiv og rettet mot kilden til forstyrrelsen.
• Territorialforsvar: “Dette er mitt område! Hold deg unna!” Kan være dypere og mer intens enn ren varsling, spesielt hvis trusselen oppfattes som reell.
• Frykt/Usikkerhet: “Jeg er redd! Gå vekk!” Ofte høyfrekvent, kan være kombinert med piping eller tilbaketrekning.
• Lek/Opphisselse: Korte, skarpe bjeff under lek eller i forventning om noe gøy (tur, mat). Ofte ledsaget av leken kroppsholdning.
• Hilsen: Noen keeshonder er entusiastiske og kan bjeffe og “prate” når familiemedlemmer kommer hjem eller når de møter kjente hunder/mennesker.
• Krav/Oppmerksomhet: “Se på meg! Gi meg det jeg vil ha!” Kan være insisterende og rettes direkte mot eieren.
• Kjedsomhet/Frustrasjon: Monoton, repetitiv bjeffing uten åpenbar trigger, ofte når hunden er understimulert eller alene.
• Separasjonsrelatert: Vedvarende bjeffing, ofte kombinert med uling eller piping, når hunden er alene hjemme og opplever angst.

Å observere hundens kroppsspråk (holdning, hale, ører, munnviker) sammen med lyden (tonehøyde, frekvens, intensitet) og konteksten (hva skjedde rett før?), er avgjørende for å tolke budskapet bak bjeffingen og dermed kunne velge riktig tilnærming.

Spesifikke triggere for keeshond-bjeffing

Gitt deres arv og natur, er det noen situasjoner som spesielt ofte utløser bjeffing hos keeshonder:

• Lyder utenfor hjemmet: Dette er en svært vanlig trigger. Fottrinn i gangen, naboens bildør som smeller, søppelbilen, barn som leker ute, andre hunder som bjeffer – alt kan fanges opp av keeshondens årvåkne ører og utløse varsling.
• Visuelle triggere utenfor vinduet: Folk, syklister, katter eller andre hunder som går forbi kan føre til intens bjeffing, spesielt hvis hunden har fri utsikt og føler et ansvar for å “passe på”.
• Dørklokke og banking: Den klassiske varslingssituasjonen. Lyden signaliserer at noen er på vei inn på territoriet.
• Hilsesituasjoner: Mange keeshonder blir svært opphisset og vokale når de hilser på folk de kjenner eller når eier kommer hjem.
• Under lek: Høy energi og opphisselse under lek kan lett føre til bjeffing.
• Når de er alene hjemme: Kan skyldes kjedsomhet, men også separasjonsrelatert uro.
• Forventning: Før de får mat, før de skal på tur, eller når de ønsker oppmerksomhet.

Det er verdt å merke seg at individuelle forskjeller finnes. Noen keeshonder er naturlig mer vokale enn andre, selv innenfor samme kull. Tidlig miljø og læring spiller også en stor rolle.

Normal varsling versus problematisk støy: Hvor går grensen?

Siden keeshonden er en varslende rase, er det viktig å ha realistiske forventninger. Målet er sjelden å eliminere all bjeffing, men heller å kontrollere den og redusere den til et akseptabelt nivå.

Akseptere rasens natur: En viss varsling må påregnes

Noen få skarpe bjeff når det ringer på døren, eller når en fremmed bil kjører inn på gårdsplassen, kan anses som normal og akseptabel varsling for en keeshond. Det er en del av den de er. Problemet oppstår når bjeffingen blir:

• Vedvarende: Fortsetter lenge etter at den utløsende hendelsen er over.
• Uforholdsmessig intens: Panisk, aggressiv eller ekstremt høylytt.
• Hyppig og trigget av “alt”: Reagerer på den minste lyd eller bevegelse utenfor.
• Ukontrollerbar: Eieren klarer ikke å roe ned eller avlede hunden.
• Plagsom: Skaper betydelig stress for eier, hund eller naboer.

Når blir bjeffingen et problem?

Vurder følgende:

• Frekvens, varighet, intensitet: Som nevnt over.
• Kontekst: Bjeffer hunden “uten grunn”?
• Kontrollerbarhet: Lystrer den en “stille”-kommando?
• Påvirkning: Fører bjeffingen til søvnmangel, naboklager, at du unngår besøk, eller at hunden virker stresset?

Hvis svaret er ja på flere av de siste punktene, har bjeffingen sannsynligvis blitt et problem som bør adresseres aktivt.

Kartlegging av bjeffemønsteret: Bjeffedagboken

For å få en klar oversikt er det lurt å føre en detaljert dagbok over bjeffingen i minst en uke. Noter:

• Tidspunkt.
• Sted (inne/ute, rom).
• Trigger (hva skjedde rett før?).
• Mål (hva/hvem bjeffet den på?).
• Type bjeff (lyd, intensitet).
• Varighet.
• Hva stoppet bjeffingen?
• Hundens kroppsspråk (redd, sint, glad, stresset?).

Dette vil hjelpe deg å se mønstre, identifisere de viktigste triggerne og forstå den sannsynlige motivasjonen bak bjeffingen i ulike situasjoner. Denne informasjonen er gull verdt for å velge riktig treningsstrategi.

Forebygging: Hvordan legge grunnlaget for en roligere keeshond valp

Den mest effektive måten å håndtere potensiell problematisk bjeffing på, er å starte forebyggende arbeid allerede i valpetiden. Gode vaner og positive erfaringer tidlig kan gjøre en stor forskjell.

Tidlig innsats lønner seg

Valpens første måneder, spesielt sosialiseringsperioden (3-16 uker), er formende. Det valpen lærer og opplever nå, påvirker dens atferd som voksen. Ved å jobbe bevisst med tilvenning og trening fra starten, kan du redusere sannsynligheten for at den naturlige varslingen utvikler seg til et problem.

Sosialiseringens rolle i bjeffekontroll

God sosialisering er ikke bare viktig for at hunden skal bli trygg på folk og andre dyr, men også for å forebygge bjeffing.

• Redusere fryktbjeffing: En valp som får positive erfaringer med mange ulike typer mennesker, dyr, lyder og syn, vil bli tryggere og mindre tilbøyelig til å bjeffe av frykt for det ukjente.
• Redusere unødig varsling: Ved å venne valpen til normale hverdagslyder og -hendelser (trafikk, folk som går forbi, naboaktivitet) på en positiv måte, lærer den at dette ikke er noe farlig som trenger å varsles om iherdig. La valpen observere verden fra trygg avstand, og belønn rolig atferd.

Lære valpen stillhet og alternativ atferd tidlig

• Belønn ro: Gi positiv oppmerksomhet når valpen er rolig, spesielt i situasjoner der den kunne ha bjeffet.
• Ignorer oppmerksomhetsbjeffing: Ikke gi respons (verken positiv eller negativ) hvis valpen bjeffer for å få din oppmerksomhet. Vent på stillhet før du responderer.
• Start “Stille”/”Takk”-trening: Begynn tidlig med å lære valpen å assosiere et signalord med å være stille (se neste kapittel for metode), tilpasset valpens korte konsentrasjonsevne.
• Lær inn ønsket atferd: Øv tidlig på at valpen skal gå til plassen sin eller gjøre en annen rolig aktivitet når det f.eks. ringer på døren.

Møte valpens behov: Aktivitet og mental stimulering

En keeshond valp er aktiv og intelligent. Sørg for at den får tilstrekkelig, men aldersadekvat:

• Fysisk mosjon: Korte, hyppige turer og lek.
• Mental stimulering: Enkle søkeøvelser, aktiviseringsleker, korte treningsøkter.
• Sosial kontakt: Kvalitetstid med familien. En valp som får dekket sine behov, er mindre tilbøyelig til å kjede-bjeffe eller frustrasjons-bjeffe.

Forebygging krever en bevisst innsats, men er langt enklere enn å endre en etablert bjeffevane hos en voksen hund.

Relatert: Keeshond valp

Treningsteknikker for å redusere uønsket keeshond-bjeffing

Hvis din keeshond allerede har utviklet en tendens til overdreven bjeffing, finnes det heldigvis effektive og positive metoder for å modifisere denne atferden.

Fundamentet: Positiv forsterkning og god timing

• Belønn det du vil ha: Fokuser på å fange og belønne de øyeblikkene hunden er stille eller utfører en ønsket alternativ atferd. Bruk godbiter, ros eller lek som hunden verdsetter.
• Timing er alt: Belønningen må komme umiddelbart (innen 1-2 sekunder) etter ønsket atferd for at hunden skal forstå sammenhengen.
• Tålmodighet og konsekvens: Atferdsendring tar tid. Vær tålmodig med hunden og deg selv. Vær konsekvent med treningen og reglene.

“Stille” / “Takk”-kommandoen: Lære å avslutte bjeffingen

Denne kommandoen lærer hunden å stoppe å bjeffe på signal.

1. Identifiser en pålitelig trigger: Finn noe som får hunden til å bjeffe (kontrollert).
2. La hunden varsle: Tillat 1-3 bjeff.
3. Gi signalordet: Si “Stille” (eller “Takk”) med rolig, klar stemme.
4. Få hundens oppmerksomhet: Hold en svært god godbit foran nesen dens samtidig som du gir signalet. Lukten av godbiten vil ofte få den til å stoppe bjeffingen for å undersøke.
5. Belønn stillhet: Så snart hunden er stille (selv et brøkdels sekund), gi godbiten og ros rolig.
6. Gjenta: Repeter i korte økter. Hunden vil gradvis lære at signalordet betyr “vær stille, så får du godbit”.
7. Øk varigheten: Når hunden forstår konseptet, krev gradvis lengre perioder med stillhet (1s, 2s, 5s…) før belønningen kommer.
8. Generaliser: Øv i ulike situasjoner med ulike triggere når kommandoen sitter godt i kontrollerte settinger.

Håndtering av den klassiske varslingsbjeffingen

Dette er ofte den største utfordringen med keeshonder. Vi skal nå gå i dybden på strategier for dette:

• Teknikker ved døren/vinduet:
  • Lær en alternativ atferd: Den mest effektive langsiktige løsningen er å lære hunden hva den skal gjøre når det ringer på eller noen går forbi. “Gå til plassen din” er et godt alternativ.
    1. Tren inn “gå til plassen” separat til kommandoen sitter godt.
    2. Få en hjelper til å utløse triggeren (ringe på, gå forbi vinduet).
    3. Før hunden rekker å reagere (eller etter 1-2 varslingsbjeff), gi kommandoen “gå til plassen”.
    4. Belønn rikelig og kontinuerlig (f.eks. slipp godbiter på teppet) så lenge hunden blir rolig på plassen sin mens triggeren pågår.
    5. Gjenta mange ganger, øk gradvis varigheten hunden må bli på plassen.
  • Håndtering mens du trener: Inntil den alternative atferden er etablert, håndter situasjonen ved å ha hunden i bånd hos deg, eller bak en grind, når du forventer triggere. Blokker utsikten om nødvendig.
• Desensitivisering og motbetinging (DSCC): For spesifikke triggere som dørklokken eller folk som går forbi (hvis bjeffingen skyldes mer enn bare varsling, f.eks. opphisselse eller usikkerhet).
  1. Identifiser terskelen: Finn ut på hvilken avstand/intensitet hunden kan oppfatte triggeren uten å bjeffe.
  2. Presenter triggeren under terskel: F.eks. spill av dørklokkelyd veldig lavt, eller la en person gå forbi på lang avstand.
  3. Motbetinging: Samtidig som triggeren presenteres, gi en strøm av høyt verdsatte godbiter.
  4. Fjern trigger/stopp godbiter.
  5. Gjenta: Målet er at hunden skal endre sin assosiasjon til triggeren fra “varsle!” eller “skummelt!” til “å, der er lyden/personen som betyr at jeg får pølse!”. Se etter forventningsfull atferd (ser på deg) når triggeren dukker opp.
  6. Øk intensiteten gradvis: Øk volumet på lyden, eller la personen gå litt nærmere, kun når hunden er helt komfortabel på det forrige nivået. Gå ekstremt sakte frem.

Bjeffing utløst av opphisselse (hilsing, før tur)

Her handler det om å lære hunden impulskontroll og ro.

• Rolig hilsing: Tren på at hunden skal sitte eller stå rolig for å få hilse på folk (både hjemme og ute). Be besøkende ignorere hunden til den er rolig. Belønn rolig atferd under hilsing.
• Ro før belønning: Lær hunden at den må være rolig for å få det den vil ha. F.eks., ikke ta på båndet eller åpne døren for tur før hunden er rolig og stille. Vent på stillhet før du kaster ballen.
• Avbryt og ro ned: Hvis bjeffingen under lek blir for intens, avbryt leken med et rolig signal (“pause”), vent til hunden roer seg, og gjenoppta leken roligere.

Bjeffing for oppmerksomhet eller ved kjedsomhet

• Ignorer kravbjeffing: Vær konsekvent med å ikke gi respons på bjeffing som er ment for å få din oppmerksomhet.
• Møt hundens behov: Sørg for at den får nok fysisk og mental stimulering og sosial kontakt på dine premisser, slik at den ikke trenger å “mase” med bjeffing.

Husk at alle hunder er individer. En metode som fungerer for én keeshond, fungerer kanskje ikke like godt for en annen. Vær observant og tilpass treningen.

Miljøtilpasning og håndteringsstrategier

Trening er essensielt, men å tilrettelegge miljøet og rutinene kan også gjøre en stor forskjell i å redusere forekomsten av uønsket bjeffing.

Tilrettelegging av hjemmemiljøet

• Reduser visuelle triggere: Hvis bjeffing mot vinduet er et problem:
  • Bruk frostet film, persienner eller gardiner for å blokkere utsikten, spesielt i perioder med mye trafikk utenfor.
  • Plasser hundens favoritt-hvileplasser slik at den ikke har konstant utsyn til potensielle triggere.
• Reduser lydtriggere:
  • Bruk hvit støy, rolig musikk eller radio for å maskere plutselige lyder utenfra, spesielt hvis hunden er alene hjemme eller i perioder med mye støy (f.eks. nyttårsaften).
  • Sørg for god lydisolering om mulig (tepper, tette vinduer).
• Strategisk plassering: Plasser hundens seng eller bur på et rolig sted i huset, gjerne vekk fra ytterdøren eller de mest trafikkerte vinduene.

Viktigheten av daglig rutine og tilstrekkelig stimulering

Dette er spesielt viktig for en intelligent og energisk rase som keeshond.

• Forutsigbarhet: En forutsigbar dagsrytme med faste tider for tur, mat, trening og hvile kan bidra til å skape en tryggere og roligere hund.
• Dekke behovene: En keeshond som får utløp for energien sin gjennom tilstrekkelig fysisk mosjon og som får brukt hodet sitt gjennom mental stimulering, er langt mindre tilbøyelig til å utvikle problematferd som overdreven bjeffing grunnet kjedsomhet eller oppdemmet energi. Prioriter dette høyt!

Hvorfor aversive metoder (antibjeffehalsbånd) frarådes sterkt

Disse verktøyene lover ofte en rask løsning, men adresserer ikke årsaken til bjeffingen og kan ha alvorlige negative konsekvenser:

• Symptombehandling, ikke årsaksbehandling.
• Etisk problematisk: Påfører ubehag eller smerte.
• Risiko for feilassosiasjoner og ny frykt/aggresjon.
• Kan forverre underliggende angst.
• Skader tillitsforholdet mellom hund og eier.

Fokuser på positive, belønningsbaserte metoder som bygger samarbeid og adresserer roten til problemet.

Spesielle hensyn for keeshond-bjeffing

Noen situasjoner krever spesiell oppmerksomhet når det gjelder bjeffing hos keeshond.

Bjeffing i leilighet vs. hus med hage

Å bo i leilighet med en potensielt vokal rase stiller ekstra krav.

• Lydforplantning: Lyder fra naboer og fellesarealer (trapper, heis) kan være konstante triggere. God tilvenning til disse lydene fra valpestadiet er avgjørende.
• Naboforhold: Overdreven bjeffing blir raskt et problem i tettbebygde strøk. Vær proaktiv med trening og håndtering. Informer gjerne naboene om at du jobber med saken hvis det er et problem.
• Aktivisering: Siden hunden ikke har en hage å løpe fritt i, blir daglige turer og mental stimulering enda viktigere for å forebygge kjedsomhetsbjeffing.

Samspillet mellom bjeffing og separasjonsuro

Hvis keeshonden primært bjeffer når den er alene hjemme, må man undersøke om det skyldes separasjonsrelatert uro/angst. Se etter andre tegn som destruktivitet, urenslighet, ekstrem uro før du går. Bjeffing grunnet separasjonsangst krever en spesifikk tilnærming og ofte profesjonell hjelp, da det er et uttrykk for panikk, ikke trass eller kjedsomhet.

Alderens påvirkning: Bjeffing hos senior-Keeshond

Hvis en eldre keeshond plutselig begynner å bjeffe mer enn vanlig, kan det skyldes:

• Nedsatt hørsel: Hunden hører kanskje ikke lenger lave lyder, og blir lettere skremt av lyder den plutselig oppfatter.
• Smerter: Kroniske smerter (f.eks. fra artrose) kan senke hundens toleranseterskel og gjøre den mer irritabel eller engstelig.
• Kognitiv svikt (demens): Kan føre til forvirring, angst og endret atferd, inkludert økt vokalisering uten åpenbar grunn.
• Nedsatt syn: Kan gjøre hunden mer usikker og lettere skremt.

Ved plutselige atferdsendringer hos en seniorhund, bør en grundig veterinærsjekk være første skritt.

Relatert: Pris på Keeshond

Når standard trening ikke strekker til: Profesjonell hjelp

Det er et tegn på styrke, ikke svakhet, å be om hjelp når man står fast med et atferdsproblem.

Indikatorer på at du trenger ekstern bistand

• Lite eller ingen fremgang til tross for konsekvent innsats over tid.
• Mistanke om at bjeffingen er dypt forankret i frykt, angst eller medisinske årsaker.
• Store konsekvenser for deg, hunden eller omgivelsene.
• Du føler deg maktesløs, frustrert eller usikker på veien videre.

Finne riktig hjelp: Veterinær og kvalifisert atferdskonsulent

• Veterinær: Utelukk medisinske årsaker. Diskuter eventuell støttebehandling ved angst.
• Atferdskonsulent/Trener: Velg en med dokumentert kompetanse innen atferdsproblemer og positive metoder (f.eks. sertifiseringer, medlemskap i anerkjente organisasjoner). Be om referanser. En god konsulent vil kartlegge problemet grundig, observere hunden, lage en skreddersydd plan og gi deg praktisk veiledning.

Med riktig tilnærming og eventuelt profesjonell støtte, er det fullt mulig å redusere overdreven bjeffing og oppnå et mer harmonisk liv med din keeshond.

Konklusjon

Bjeffing er en iboende del av keeshondens natur, et ekko av dens fortid som årvåken varsler på nederlandske lektere. Å eie en “Smiling Dutchman” innebærer derfor å akseptere og forstå denne vokale tendensen. Utfordringen ligger i å kanalisere denne egenskapen og forhindre at den utvikler seg til en problematisk og stressende støy. Nøkkelen til suksess ligger i en helhetlig tilnærming som starter med forebygging hos valpen gjennom grundig sosialisering og tidlig trening på stillhet. For etablerte bjeffemønstre kreves tålmodig og konsekvent bruk av positive treningsmetoder, som å lære hunden alternativ atferd og endre dens assosiasjoner til triggere gjennom desensitivisering og motbetinging. Like viktig er det å dekke rasens behov for mental stimulering og fysisk aktivitet, samt å tilrettelegge miljøet. Å velge bort aversive metoder og heller søke profesjonell hjelp ved behov, er avgjørende for både hundens velvære og et godt resultat. Med kunnskap, tålmodighet og positiv innsats er det fullt mulig å leve et harmonisk liv med en veltilpasset og glad keeshond – en hund hvis “smil” ikke overdøves av unødig bjeffing.

Referanser

1. Bradshaw, J. W. S., Blackwell, E. J., & Casey, R. A. (2009). Dominance in domestic dogs—useful construct or bad habit? Journal of Veterinary Behavior: Clinical Applications and Research, 4(3), 135–144. https://doi.org/10.1016/j.jveb.2008.08.004
2. Coren, S. (2006). The Intelligence of Dogs: A Guide to the Thoughts, Emotions, and Inner Lives of Our Canine Companions. Atria Books.
3. Fédération Cynologique Internationale (FCI). (2016, 04 juli). FCI-Standard N° 97: DEUTSCHER SPITZ (German Spitz). (Keeshond er inkludert som Wolfspitz/Keeshond i denne standarden). FCI. http://www.fci.be/Nomenclature/Standards/097g05-en.pdf
4. Horwitz, D. F., & Mills, D. S. (2012). BSAVA Manual of Canine and Feline Behavioural Medicine (2nd ed.). British Small Animal Veterinary Association.
5. Landsberg, G., Hunthausen, W., & Ackerman, L. (2013). Behavior Problems of the Dog and Cat (3rd ed.). Saunders Elsevier.
6. Norsk Kennel Klub (NKK). (u.å.). Keeshond. NKK.no. [Hentet fra relevant NKK underside for rasen]
7. Norsk Keeshond Klubb. (u.å.). Om rasen. [Hentet fra klubbens nettside, f.eks. https://www.keeshondklubben.no/ – relevant underside om rasens egenskaper]
8. Overall, K. L. (2013). Manual of Clinical Behavioral Medicine for Dogs and Cats. Elsevier Mosby.
9. Pongrácz, P., Molnár, C., Miklósi, Á., & Csányi, V. (2005). Human listeners are able to classify dog barks recorded in different situations. Journal of Comparative Psychology, 119(2), 136–144. https://www.google.com/search?q=https://doi.org/10.1037/0735-7036.119.2.136
10. Steinker, A. M. (2007). Barking in Domestic Dogs: Context Specificity and Individual Identification. [Doktorgradsavhandling, Eötvös Loránd University].
11. Yin, S. (2009). Low Stress Handling, Restraint and Behavior Modification of Dogs & Cats. CattleDog Publishing.