Underbitt på valp

I denne artikkelen undersøker vi hva underbitt er, hvilke årsaker som ligger bak, hvordan underbitt kan diagnostiseres, hvilke behandlingsmuligheter som finnes, og hvilke forebyggende tiltak du kan iverksette.

Underbitt hos valper er et tann- og kjeveproblem som kan påvirke hundens generelle helse, spisevaner, velvære og sosiale adferd. Når man snakker om underbitt, mener man at underkjeven er lengre enn overkjeven, slik at de nedre fortennene går foran de øvre fortennene når hunden lukker munnen. I utgangspunktet kan et svakt underbitt virke lite problematisk, men enkelte valper kan utvikle mer omfattende helseutfordringer dersom kjeveutviklingen ikke følges opp. For mange hundeeiere vekker underbitt bekymring, både estetisk og helsemessig. I denne artikkelen undersøker vi hva underbitt er, hvilke årsaker som ligger bak, hvordan underbitt kan diagnostiseres, hvilke behandlingsmuligheter som finnes, og hvilke forebyggende tiltak du kan iverksette. Vi skal også se nærmere på når det er lurt å kontakte veterinær. Denne artikkelen er basert på anerkjente fagkilder og retningslinjer for god dyrehelse, slik at du kan oppnå best mulig kunnskap og trygghet dersom valpen din viser tegn på underbitt.

Hva er underbitt?

Underbitt, ofte omtalt som mandibulær prognatisme, innebærer at underkjeven (mandibula) er plassert lenger frem enn overkjeven (maxilla). I normal anatomisk stilling skal fortennene i underkjeven og fortennene i overkjeven møte hverandre eller overlappe på en slik måte at bittet er funksjonelt og ikke forårsaker smerte eller vansker. Både underbitt og overbitt regnes som typer malokklusjon (feil tannstilling), og disse kan variere fra milde til mer alvorlige grader (Sjaastad, 2020; Smith, 2019).

Ulike typer underbitt

Selv om man ofte bruker én felles betegnelse, finnes det flere grader og varianter av underbitt. I noen tilfeller er avviket mellom over- og underkjeve knapt merkbart, mens i andre tilfeller kan underkjeven stikke markant frem. Hvilken type underbitt en valp har, kan påvirke valg av eventuell behandling.

1. Mildt underbitt
   Ved mildt underbitt er tannavviket relativt lite, og valpen har som regel ingen store problemer med å spise, tygge eller leke. Dette kan likevel kreve ekstra oppfølging, ettersom mindre avvik kan forverres dersom kjeven vokser unormalt i valpeperioden (Fores, 2018).
2. Moderat underbitt
   Her er tannavviket mer synlig, og valpen kan begynne å få vansker med å bite over fôr eller tygge på leker. Tannskader, irritasjon i tannkjøttet eller sår i munnen kan forekomme. Det er viktig å følge opp veterinærens råd for å unngå langvarige helseplager.
3. Alvorlig underbitt
   Dette kjennetegnes av et svært tydelig fremskutt underkjeveparti. Valpen kan ha smerter, store utfordringer med tyggefunksjonen og utvikle dårlig munnhelse over tid. Ved alvorlig underbitt kan det bli behov for kjeveortopedisk behandling eller kirurgi (American Veterinary Medical Association, 2020).

Årsaker til underbitt hos valper

Underbitt hos valper kan ha en rekke ulike årsaker. Det er ofte et resultat av en kombinasjon av genetiske disposisjoner og ytre påvirkninger, men kan også oppstå som følge av enkelte sykdommer eller skader.

Genetiske faktorer

Genetikk spiller en betydelig rolle i utviklingen av hunders kjeve og tannstilling (Sjaastad, 2020). Enkelte raser er spesielt utsatt for underbitt, mens andre er mer tilbøyelige for overbitt eller riktig kjeveposisjon. For eksempel er underbitt relativt vanlig hos raser som Bulldog, Pekingeser og Shih Tzu, mens raser som Collie oftere sees med overbitt. Valper fra linjer hvor underbitt er utbredt, kan derfor ha større risiko for å utvikle samme tilstand.

I mange tilfeller er underbitt en ønsket eller akseptert raseegenskap, slik man ser hos enkelte bulldografer, men også i disse tilfellene bør man følge nøye med på valpens tannhelse. En for stor grad av underbitt kan medføre uønskede plager, selv om rasestandarden tillater en viss grad av underkjevefremspring (Mattilsynet, 2019).

Miljømessige påvirkninger

Selv om gener spiller en sentral rolle, kan miljøfaktorer og oppvekstbetingelser også påvirke hvordan kjeven utvikler seg. Ting som feilernæring, mangel på riktige tyggeleker, eller at valpen utsettes for traumer mot kjeven, kan bidra til en ujevn eller problematisk kjeveutvikling (Fores, 2018). I tillegg kan for tidlig felling av melketenner eller feil i tannstillingen hos melketennene påvirke retningen til de permanente tennene som kommer senere.

Eksempelvis kan valper som får ensidig belastning ved tyggeaktiviteter, eller valper som stadig spiser svært harde ting, risikere mikrotraumer i kjeveområdet. Dette kan i teorien forverre et allerede eksisterende genetisk betinget underbitt. Samtidig er det viktig å poengtere at de fleste tilfeller av underbitt primært er genetisk betinget, og miljømessige faktorer ofte kun spiller en tilleggsrolle.

Tegn og symptomer

Mange hundeeiere oppdager underbitt ved å legge merke til at valpen har en tydelig fremskutt underkjeve. Det kan være at tennene ikke møtes slik de «skal», eller at de nedre fortennene stikker ut foran de øvre. I tillegg til dette, kan underbitt vise seg på ulike måter gjennom valpens adferd og fysiske kjennetegn.

Munnhelse og tannhelseproblemer

Når tennene ikke møtes riktig, kan det føre til:

• Feilslitasje: Tannemaljen blir ujevn, og fortennene sliter mot hverandre på feil måte. Dette kan forårsake sprekker i tennene over tid.
• Sår i munnhulen: Fordi tennene sliter mot tannkjøttet eller mot gommen på feil måte, kan valpen utvikle smertefulle sår eller blemmer.
• Økt risiko for plakk og tannstein: Et ujevnt bitt kan gjøre det vanskeligere å holde tennene rene. Dette legger til rette for bakterier og kan føre til tannkjøttbetennelse eller periodontitt (Fores, 2018).

Atferdsendringer

Valpen kan også vise endringer i adferd eller kroppsspråk på grunn av smerter eller ubehag i kjeven:

• Nedsatt appetitt: Dersom valpen opplever smerte når den tygger, kan den bli mindre interessert i maten sin.
• Endret tyggepreferanse: Valpen kan velge mykere fôr fremfor tørrfôr, eller unngå å tygge på harde leker.
• Irritabilitet: Smerter og ubehag kan gjøre valpen mer irritabel eller mer tilbakeholden ved berøring av hode og kjeve.

Hvis du merker disse symptomene, er det lurt å kontakte en veterinær. En tidlig vurdering kan hindre at problemer utvikler seg videre.

Relatert: Smerter ved tannfelling hos valp

Behandlingsmuligheter for underbitt

Det finnes flere behandlingsformer som kan være aktuelle ved underbitt. Hvilken tilnærming som er best, avhenger av hvor alvorlig underbittet er, valpens alder, og i hvilken grad bittet påvirker hundens livskvalitet. Behandling kan spenne fra kjeveortopediske inngrep til enklere tilrettelegginger i valpens hverdag.

Kjeveortopedisk behandling

En veterinær med spesialisering i tannhelse (veterinær-tannlege) kan vurdere ulike kjeveortopediske tiltak. Dette ligner på tannregulering hos mennesker, men er tilpasset hunder. Apparatene kan bestå av:

• Reguleringer: Små tannreguleringsbøyler festes for å justere tennenes posisjon over tid.
• Tannsliping: I noen tilfeller slipes enkelte tenner for å unngå smertefulle treffpunkter i tannstillingen. Dette skjer som regel under bedøvelse og krever nøyaktig planlegging.
• Bittskinner: Ligner på tannbeskyttere, men er mer spesifikt utformet for å endre belastningen på tennene.

Disse behandlingene krever regelmessig oppfølging hos veterinær, og resultatet kan variere basert på hundens alder og vekstfase (Smith, 2019). Valper som fortsatt har en aktiv vekst i kjevepartiet, kan reagere mer positivt på regulering enn voksne hunder med ferdig utvokst kjeve.

Kirurgisk inngrep

I alvorlige tilfeller der valpen har store smerter eller funksjonstap, kan kirurgi være et alternativ (American Veterinary Medical Association, 2020). Dette kan innebære justering av kjeven eller fjerning av enkelte tenner som forårsaker smertefulle treffpunkt. Kirurgi er ofte et siste alternativ, ettersom det er forbundet med større risiko og kan kreve lang rekonvalesens. En grundig vurdering av veterinær er avgjørende før man eventuelt går videre med et slikt inngrep.

Naturlig tilpasning

Ikke alle valper med underbitt trenger invasive behandlinger. Noen ganger er avviket såpass lite at valpen lærer seg å kompensere for den uvanlige kjeveposisjonen (Fores, 2018). I slike tilfeller holder det gjerne med regelmessig tannpleie, tilrettelegging av kost og oppfølging hos veterinær for å sikre at bittet ikke skaper unødige problemer. Dette kalles ofte «konservativ behandling» og er et godt alternativ når veterinæren vurderer at risikoen for komplikasjoner er lav.

Forebyggende tiltak og daglig tannhelsepleie

Siden underbitt i stor grad kan ha genetiske årsaker, er det ikke alltid mulig å forhindre at en valp utvikler tilstanden. Likevel kan du som hundeeier sørge for gode forutsetninger for munnhelse og kjeveutvikling ved å følge visse rutiner. Forebygging handler ikke bare om å unngå at underbitt oppstår, men også om å hindre at et eksisterende underbitt utvikler seg i negativ retning.

Riktig fôr og tyggevaner

• Variert kost: Et balansert valpefôr av god kvalitet er viktig for sunn vekst, inkludert normal utvikling av kjeven. Mangel på essensielle næringsstoffer kan forstyrre utviklingen av tenner og kjeve (Mattilsynet, 2019).
• Tyggeleker: Gi valpen tyggeleker som er tilpasset alderen. Unngå ekstremt harde gjenstander som steiner eller bein som er for tykke og harde, da dette kan skade kjeven eller tennene.
• Regelmessig tygging: Dersom valpen tygger jevnlig på moderate harde leker, bidrar det til å stimulere god kjeve- og tannutvikling.

Oppfølging hos veterinær

• Tannsjekk ved valpebesøk: Under valpens rutinekontroller kan veterinæren oppdage tegn på malokklusjon tidlig. Ved å følge opp fra valpen er noen få måneder gammel, kan man sette inn eventuelle korrigerende tiltak før problemet blir for stort (Smith, 2019).
• Røntgen og grundig undersøkelse: Dersom veterinæren er bekymret for underbittets omfang, kan det være aktuelt å ta røntgenbilder for å vurdere tannrøttenes posisjon og kjevebenets utvikling.
• Profesjonell tannrens: Regulær profesjonell tannrens hos veterinær kan forebygge betennelser og infeksjoner som følge av feil tannstilling.

Dersom underbittet er mildt, kan disse forebyggende tiltakene være nok til at valpen lever et normalt og smertefritt liv. Ved mer alvorlige tilfeller kan tidlig oppfølging fra veterinær gjøre en stor forskjell for valpens langtidsutsikter.

Når bør man oppsøke veterinær?

Det er anbefalt å oppsøke veterinær så tidlig som mulig dersom du ser tegn på at valpen har et unormalt bitt eller viser symptomer som smerter, nedsatt matlyst eller store problemer med å tygge. Mange veterinærer vil be deg vente til valpen nærmer seg tre til seks måneder før de tar en endelig vurdering, ettersom kjeveutviklingen fortsatt er i aktiv vekstfase (Sjaastad, 2020). Samtidig er det viktig å få en faglig vurdering tidlig, slik at du kan få konkrete råd om videre oppfølging.

• Valpen viser smerte: Betydelig ubehag, klynking under spising eller biting, og/eller irritabilitet når du berører kjeven, er klare signaler på at du bør ta kontakt med veterinær.
• Valpen unngår å spise: Dersom valpen plutselig nekter å spise eller kun vil ha myk mat, kan det tyde på tann- eller kjeveplager.
• Endringer i atferd: Aggresjon ved berøring av hodet, ansiktet eller munnen, kan være et tegn på smerter som bør undersøkes nærmere.

En tidlig diagnose og eventuell behandling kan ikke bare spare valpen for smerter, men også forhindre mer omfattende og kostbare inngrep i fremtiden. Veterinæren vil vurdere både tannstilling, kjevebenets tilstand og hundens generelle helse for å bestemme den beste tilnærmingen.

Kan underbitt hos valpen få helsemessige konsekvenser?

Hvorvidt et underbitt får langsiktige helsemessige konsekvenser for hunden, avhenger av bittets alvorlighetsgrad. Mens noen hunder lever et problemfritt liv med en liten grad av underbitt, kan andre slite med smerte, spisevansker, økt risiko for tannskader og infeksjoner.

1. Smerte og ubehag
   Ved alvorlig underbitt kan kjeveleddet og muskulaturen bli overbelastet. Dette kan forårsake kroniske smerter. Noen hunder med uttalt underbitt kan også begynne å kompensere ved å tygge på én side av munnen, noe som kan skape muskelspenninger og feilbelastninger i nakke og rygg (Smith, 2019).
2. Tannskader
   Feil plassering av tennene øker risikoen for tannskader som brudd, sprekk i emaljen eller overdreven slitasje. Dette gir større sjanse for tannverk, betennelser i tannkjøttet og i verste fall tap av tenner.
3. Infeksjoner
   Dårlig samstilling mellom tennene kan gjøre det krevende å holde munnen ren. Matrester og plakk kan hope seg opp, som igjen kan føre til tannkjøttbetennelse og infeksjoner i munnhulen (Fores, 2018).
4. Atferdsproblemer
   Smerter i munnen kan føre til endringer i temperamentet. Hunder som opplever ubehag, kan bli mer aggressive eller avvisende når noen forsøker å undersøke munnen deres. Over tid kan dette utvikle seg til et varig atferdsproblem dersom hunden assosierer berøring i ansiktet med smerte.

Avl og etisk ansvar

For raser hvor underbitt er del av rasestandarden, eller for raser som er spesielt utsatt for denne typen malokklusjon, bør oppdrettere ha et bevisst forhold til avlsdyr og helsetilstanden deres (Mattilsynet, 2019). Det er viktig å avle med tanke på å redusere risikoen for alvorlige kjevefeil som kan gi smerte eller funksjonstap. I Norge finnes det retningslinjer og krav til avl som skal sikre at nye valpekull fødes friske og med god dyrevelferd i fokus.

Et etisk ansvar innebærer også å informere valpekjøpere om potensielle utfordringer og nødvendige tannhelsetiltak. Kjøpere som får en valp fra en rase med høy forekomst av underbitt, bør få veiledning om rutinemessige tannsjekker, riktig fôr, og ikke minst, være kjent med hvilke utgifter og tidkrevende behandlinger som kan bli aktuelle dersom valpen utvikler et alvorlig underbitt. God kommunikasjon mellom oppdretter og valpekjøper bidrar til en mer ansvarlig hundeholdskultur.

Praktiske råd for hundeeiere

For hundeeiere som allerede har en valp med underbitt, finnes det flere praktiske grep man kan ta i hverdagen for å sikre en best mulig livskvalitet:

1. Planlegg kostholdet
   Valper med underbitt kan oppleve at det er lettere å tygge mykere fôr. En blanding av tørrfôr og våtfôr kan være en god løsning. Diskuter gjerne med veterinær om riktig type fôr som balanserer valpens behov for næringsstoffer og tannhelse (Smith, 2019).
2. Bruk passende tyggeleker
   Tilby leker som er designet for valper med et mildt til moderat bittavvik. Leker som er for harde, kan forverre eventuelle mikrotraumer i kjeven og føre til tannskader. Det finnes spesialleker som er laget for å massere tannkjøttet og bidra til moderat styrking av kjevemuskulaturen.
3. Puss tennene
   Jevnlig tannpuss er viktig for alle hunder, men spesielt for de med underbitt. Ved å børste tennene, fjernes plakk og bakterier som kan forårsake infeksjoner. Begynn tidlig, gjerne fra valpen er liten, og bruk en hundetannkrem med smak valpen liker (Fores, 2018).
4. Observér adferden
   Følg med på om valpen endrer spisevaner, slutter å tygge på leker, eller virker irritabel ved berøring av hodet. Tidlige tegn på smerter gir en pekepinn om at det kan være behov for veterinærundersøkelse.
5. Regelmessige veterinærbesøk
   Selv om valpen ikke viser tegn til smerte, er det lurt å ha hyppige kontroller hos veterinæren den første tiden. Her kan man oppdage begynnende tannproblemer, gi anbefalinger for videre behandling, og i noen tilfeller iverksette forebyggende tiltak.

Hvilke raser er mest utsatt?

Underbitt kan forekomme i nesten alle raser, men noen er mer utsatt enn andre. Ofte er det kortsnutede (brachycephale) raser som har høyere sannsynlighet for tannavvik. Følgende raser har rykte på seg for å være mer disponert:

• Bulldog
  Bulldogs har ofte et naturlig underbitt på grunn av hodets og kjevens form. Selv om dette betraktes som en del av rasestandarden, kan graden av underbitt variere, og noen hunder har få plager, mens andre trenger omfattende behandling.
• Pekingeser
  Pekingeser og andre flatnesede raser kan ha korte overkjever kombinert med normale underkjever, noe som fører til et markant underbitt.
• Shih Tzu
  På samme måte som Pekingeser, er Shih Tzu en kortsnutet rase hvor kjeveavvik er relativt vanlig.
• Boxer
  Mange boxere har en utpreget underkjeve som en del av rasestandarden. Også her ser man variasjoner i hvorvidt dette fører til kliniske problemer (American Veterinary Medical Association, 2020).

Det er viktig å huske at selv om rasen kan ha en genetisk disposisjon, vil enkeltindivider oppleve tilstanden ulikt. Noen lever uproblematisk med et mildt underbitt, mens andre trenger veterinærbehandling.

Oppfølging gjennom hele hundens liv

Underbitt er ikke bare et «valpeproblem». Selv om mye av kjeveutviklingen skjer i løpet av valpe- og unghundperioden, kan tann- og bittforhold endre seg i løpet av hele hundens liv. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hvordan utviklingen fortsetter også i voksen alder:

• Tenner som faller ut: Når hunden blir eldre, kan tenner falle ut eller fjernes ved behov. Dette kan endre belastningen på kjeven og i noen tilfeller forverre eller forbedre eventuelle bittavvik.
• Endring i kjeveleddet: Slitasjegikt eller andre tilstander som påvirker ledd og muskulatur, kan endre kjevens posisjon og bevegelsesfrihet.
• Vektøkning: Overvekt kan endre hundens hode- og nakkestilling. Selv om dette sjelden er hovedårsaken til bittavvik, kan det forverre smerter eller skjevheter i kjeven.

Regelmessige helsesjekker hos veterinær, inkludert munn- og tannundersøkelser, er derfor en viktig del av hundens vedlikeholdsrutine gjennom hele livet. Dette sikrer at eventuelle nye problemer oppdages og behandles raskt.

Kan underbitt korrigeres automatisk når valpen vokser?

Mange hundeeiere håper at valpen vil «vokse av seg» underbittet, spesielt dersom det er svakt i valpeperioden. I noen tilfeller kan en mild grad av underbitt justere seg noe etter hvert som kjeven modnes, særlig rundt tre-fire måneders alder når melketennene faller ut og de permanente tennene kommer inn (Sjaastad, 2020). Likevel er det ingen garanti for at et underbitt vil rette seg opp fullstendig på egen hånd. De fleste tilfeller som krever behandling, vil fortsette å være et problem dersom man ikke følger opp.

For de valpene som utvikler mer alvorlige symptomer, er tidlig vurdering og eventuell intervensjon viktig. Konservativ behandling (for eksempel tilrettelegging av kost og regelmessig tannsjekk) kan i noen tilfeller være nok til å forhindre forverring, men for mer alvorlige tilfeller trengs det ofte regulering eller kirurgi. I slike tilfeller er tid en avgjørende faktor for behandlingens effekt.

Kostnader forbundet med behandling

Å behandle underbitt kan innebære utgifter som varierer fra moderate til høye, avhengig av intervensjonsnivået. Mens noen hundeeiere kun trenger å betale for rutinemessige veterinærkontroller og eventuelt kosttilskudd, kan andre måtte budsjettere med dyre kjeveortopediske behandlinger eller kirurgiske inngrep. I tillegg bør man ta hensyn til:

• Ettersyn: Reguleringer og bittskinner krever ofte flere oppfølgingstimer hos veterinær, noe som medfører ekstra kostnader.
• Kosttilpasning: Spesialfôr eller tannhelsefôr kan i det lange løp bli dyrere enn vanlig fôr.
• Forsikring: Har man hundeforsikring, kan deler av kostnadene dekkes, avhengig av forsikringsvilkårene. Det er imidlertid viktig å undersøke om tannbehandling og korrigerende inngrep for underbitt er omfattet av forsikringen.

I lys av dette er det en fordel å orientere seg tidlig om mulighetene for behandling og kostnader, samt å vurdere om man bør forsikre hunden.

Konklusjon

Underbitt hos valper er et tann- og kjeveproblem som varierer fra milde avvik til mer alvorlige tilstander som krever spesialisert behandling. Ved å forstå årsakene bak underbitt – enten det er genetisk betinget eller påvirket av miljøfaktorer – kan du legge til rette for best mulig munnhelse for valpen din. Gjennom riktig fôr, tilpassede tyggeleker, regelmessig tannstell og veterinærundersøkelser kan mange problemer forebygges før de utvikler seg. Hvis valpen viser tegn på smerte, nedsatt appetitt eller atferdsendringer, er det klokt å kontakte veterinær raskt. Tidlig innsats kan forhindre at et underbitt får langvarige konsekvenser og redusere behovet for invasive behandlinger.

Ved alvorlig underbitt finnes det heldigvis alternativer som kjeveortopediske reguleringer eller kirurgiske inngrep. Særlig valper i vekstfasen kan dra nytte av kjeveortopediske tiltak, ettersom kjevebenet og tennene fortsatt er formbare. Likevel krever dette både tid og ressurser, og det er derfor en god idé å vurdere forsikring og å forberede seg på kostnader. For raser som er predisponert for underbitt, er det ekstra viktig at oppdrettere avler på sunne linjer og informerer valpekjøpere om mulige utfordringer.

Alt i alt er god oppfølging, forebyggende tiltak og tett samarbeid med veterinær avgjørende for valpens livskvalitet dersom den har eller står i fare for å utvikle underbitt. Ved å handle raskt og målrettet kan du redusere risikoen for smerter, infeksjoner og alvorlige bittfeil, slik at valpen får et langt og lykkelig liv – med et best mulig bitt.