Tegn på at katten har orm

Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående og helhetlig oversikt over tegn på orm hos katt.

Innvollsorm er en vanlig, men ofte oversett, helseutfordring hos katter i alle aldre. Disse snikende parasittene kan leve i kattens fordøyelsessystem, lunger eller til og med hjerte, og kan forårsake et bredt spekter av symptomer – fra milde og knapt merkbare til alvorlige og potensielt livstruende. Mange katteeiere er kanskje ikke klar over at katten deres bærer på orm, da infeksjoner i tidlige stadier eller med lavt antall parasitter kan være helt uten synlige tegn. Likevel er det viktig å kjenne til de potensielle symptomene, forstå hvordan katter blir smittet, og vite når man bør søke veterinærhjelp.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående og helhetlig oversikt over tegn på orm hos katt. Vi vil undersøke de vanligste typene innvollsorm som rammer katter, belyse de spesifikke symptomene hver av dem kan forårsake, og gå i dybden på hvordan veterinæren diagnostiserer og behandler disse infeksjonene. Videre vil vi diskutere risikofaktorer, viktigheten av forebygging, og det zoonotiske aspektet – det vil si risikoen for at noen av disse parasittene kan smitte til mennesker. Målet er å utruste katteeiere med kunnskapen de trenger for å beskytte sine firbente venner og sikre deres helse og velvære.

Hva er innvollsorm hos katt?

Innvollsorm, eller endoparasitter, er organismer som lever inne i vertens kropp og ernærer seg av verten. Hos katter er det primært snakk om parasitter som infiserer mage-tarmkanalen, men noen typer kan også finnes i andre organer som lungene (lungeorm) og i sjeldne tilfeller hjertet (hjerteorm, primært et problem hos hund, men katter kan også smittes).

Katter kan bli smittet med orm på flere måter:

• Gjennom munnen (oral smitte): Ved å svelge infektive egg eller larver som finnes i miljøet (f.eks. i jord, på gress, eller i sandkasser forurenset med avføring fra smittede dyr).
• Via byttedyr (parateniske verter): Ved å spise smågnagere, fugler eller insekter som bærer på larvestadier av ormen.
• Via lopper: Bendelormen Dipylidium caninum smitter når katten svelger en infisert loppe under pelsstellet.
• Fra mor til kattunge (transmammar eller transplacental smitte): Spolormlarver kan overføres fra mor til kattunger via morsmelken (transmammart) eller, sjeldnere, via morkaken før fødsel (transplacentalt). Dette er grunnen til at mange kattunger er født med eller smittes tidlig med spolorm.
• Gjennom huden (perkutan smitte): Larver av visse hakeormarter kan trenge gjennom huden, vanligvis på potene.

Det er viktig å forstå at ulike typer orm har forskjellige livssykluser, smittemåter og forårsaker ulike symptomer. Derfor er en nøyaktig diagnose viktig for korrekt behandling.

Vanlige typer innvollsorm hos katt og deres spesifikke tegn

Det finnes flere typer innvollsorm som kan infisere katter. Vi skal her gå i dybden på de vanligste og se på hvilke symptomer de kan gi.

Spolorm (Toxocara cati, Toxascaris leonina)

Spolorm er den desidert vanligste innvollsormen hos katter, spesielt hos kattunger. Toxocara cati er den hyppigste arten. Voksne spolorm ser ut som tynn, hvitaktig eller lys gul “spaghetti” og kan bli opptil 10-12 cm lange. De lever i kattens tynntarm og ernærer seg av tarminnholdet.

Livssyklus og smitte:

• Katter smittes ved å svelge infektive egg fra miljøet, ved å spise smittede byttedyr (mus, rotter, fugler), eller kattunger smittes via morsmelken.
• Etter inntak klekkes eggene i tarmen, og larvene vandrer gjennom tarmveggen, via leveren til lungene. Her hostes de opp, svelges igjen, og utvikler seg til voksne orm i tynntarmen hvor de produserer nye egg som skilles ut med avføringen. Denne larvevandringen (somatisk migrasjon) er kompleks, og larver kan også gå i dvale i kattens vev (hypobiotiske larver). Disse dvalende larvene kan reaktiveres, for eksempel under drektighet, og smitte kattungene.

Symptomer på spolorm:

Symptomene varierer med alderen på katten og infeksjonsgraden. Kattunger er ofte hardest rammet.

• “Spolormbuk” eller “pottemage”: Spesielt hos kattunger kan en kraftig infeksjon føre til en karakteristisk oppblåst, rund mage, selv om kattungen ellers kan være tynn.
• Nedsatt vekst og dårlig trivsel hos kattunger: Spolorm konkurrerer med kattungen om næringsstoffer, noe som kan føre til dårlig vekst, tynnhet og generelt redusert allmenntilstand.
• Dårlig pelskvalitet: Pelsen kan bli matt, tørr, stri og livløs.
• Oppkast: Katten kan kaste opp, og noen ganger kan man se hele, levende eller døde spolorm i oppkastet.
• Diaré eller forstoppelse: Fordøyelsesforstyrrelser er vanlig. Diaréen kan være mild til moderat. I sjeldne, ekstreme tilfeller kan en stor ansamling av orm føre til forstoppelse eller til og med blokkering av tarmen.
• Hoste: Under larvevandringen gjennom lungene kan kattunger (og noen ganger voksne katter) utvikle hoste eller andre milde respiratoriske symptomer. Dette blir ofte oversett eller feiltolket som en forkjølelse.
• Synlig orm i avføring eller oppkast: Dette er et sikkert tegn på infeksjon. De ser ut som nevnt som lys “spaghetti”.
• Slapphet (letargi).
• Endret appetitt: Noen katter kan miste appetitten, mens andre paradoksalt nok kan spise mer enn vanlig uten å legge på seg.

Voksne katter med mild infeksjon viser ofte få eller ingen symptomer, men de kan likevel skille ut egg og bidra til smittespredning.

Bendelorm (Taenia taeniaeformis, Dipylidium caninum, Echinococcus multilocularis)

Bendelorm er flate, segmenterte orm som lever i kattens tynntarm. De fester seg til tarmveggen med et hode (scolex) utstyrt med sugekopper og/eller kroker. Kroppen består av en kjede av ledd (proglottider) som inneholder egg. Disse leddene modnes og løsner fra ormen, og skilles ut med avføringen.

Livssyklus og smitte:

Bendelorm har alltid en mellomvert i sin livssyklus. Katten smittes ved å spise denne mellomverten.

• Taenia taeniaeformis: Den vanligste bendelormen hos katt i mange områder. Mellomverten er vanligvis smågnagere (mus, rotter). Katten smittes ved å spise en infisert gnager.
• Dipylidium caninum (“loppebendelormen”): Mellomverten er lopper (og i sjeldnere grad pelslus). Katten smittes ved å svelge en infisert loppe, for eksempel under pelsstell. Dette er den vanligste bendelormen hos katter som har lopper.
• Echinococcus multilocularis (revens dvergbendelorm): Dette er en liten bendelorm som er spesielt viktig på grunn av sitt zoonotiske potensial (kan smitte til mennesker og forårsake alvorlig sykdom, alveolær echinokokkose). Voksne orm lever i tarmen hos hovedverten (rev, mårhund, hund, og i sjeldnere grad katt). Egg skilles ut med avføringen og kan smitte mellomverten, som vanligvis er smågnagere. Katter smittes ved å spise infiserte gnagere. Katter selv viser vanligvis ingen symptomer på infeksjon med E. multilocularis, men de kan skille ut egg som er smittsomme for mennesker. Denne parasitten har spredt seg i Europa, og det er viktig å være oppmerksom på risikoen, spesielt i områder hvor den er endemisk. Norge regnes per i dag (mai 2025) som fri for E. multilocularis, men det er strenge regler for import av dyr for å hindre introduksjon. Det er viktig å følge med på gjeldende status fra Mattilsynet.

Symptomer på bendelorm:

De fleste katter med bendelorminfeksjon viser få eller ingen kliniske symptomer, spesielt hvis det er snakk om Taenia eller Dipylidium.

• Synlige ledd (proglottider): Dette er ofte det eneste tegnet eieren legger merke til.
  • Ferske ledd ser ut som små, hvite, flate “riskorn” eller “agurkfrø” som kan bevege seg. De kan sees i avføringen, rundt analåpningen, eller i kattens seng eller liggeplass.
  • Tørkede ledd ser ut som små, harde, gulaktige “frø” som kan feste seg i pelsen rundt anus.
• Anal irritasjon/kløe: Noen katter kan vise tegn til ubehag rundt analområdet, som å ake seg på rumpa (“scooting”) eller slikke seg overdrevent bak. Dette skyldes irritasjon fra leddene som passerer ut.
• Mildt vekttap: Ved kraftige infeksjoner kan katten tape litt vekt, men dette er uvanlig.
• Sjeldnere symptomer: Noen ganger kan oppkast forekomme, og det kan da inneholde ledd eller deler av ormen. Forstoppelse eller diaré er uvanlig.
• For Echinococcus multilocularis: Som nevnt, katter er vanligvis symptomfrie, men utgjør en smitterisiko for mennesker.

Hakeorm (Ancylostoma tubaeforme, Uncinaria stenocephala)

Hakeorm er små, tynne orm (vanligvis under 2 cm) som fester seg til slimhinnen i kattens tynntarm med sine “kroker” eller tannlignende strukturer, og suger blod. De er mindre vanlige enn spolorm og bendelorm i mange tempererte klima, men kan være et betydelig problem i varmere og fuktigere områder, og også hos katter med dårlig hygiene eller i større kattehold.

Livssyklus og smitte:

• Infektive larver finnes i forurenset jord eller miljø. Katter kan smittes ved:
  • Å svelge larver (f.eks. ved å slikke potene etter å ha vært i kontakt med forurenset jord).
  • Larver som trenger gjennom huden (perkutan smitte), vanligvis på potene.
  • Kattunger kan smittes via morsmelken.
• Larvene vandrer til lungene, hostes opp og svelges, og utvikler seg til voksne orm i tynntarmen.

Symptomer på hakeorm:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Symptomene avhenger av infeksjonsgraden og kattens alder og allmenntilstand. Kattunger er mest utsatt for alvorlig sykdom.

• Anemi (blodmangel): Dette er det mest alvorlige og karakteristiske symptomet på hakeorminfeksjon, på grunn av ormenes blodsugende aktivitet. Tegn på anemi inkluderer:
  • Bleke slimhinner (tannkjøtt, innsiden av øyelokkene).
  • Slapphet (letargi), svakhet.
  • Rask puls og pust.
  • Nedsatt utholdenhet.
  • I alvorlige tilfeller kan anemi være livstruende, spesielt for kattunger.
• Mørk, tjæreaktig avføring (melena): Fordøyd blod fra blødning i tynntarmen kan gjøre avføringen svart og tjæreaktig.
• Diaré: Kan være blodig (både friskt blod og melena kan forekomme).
• Dårlig vekst og vekttap.
• Dårlig pelskvalitet.
• Hudirritasjon/dermatitt: Små, kløende lesjoner kan oppstå der larvene har trengt gjennom huden, oftest på potene eller buken.
• Hoste: Kan forekomme under larvevandringen gjennom lungene.

Lungeorm (Aelurostrongylus abstrusus, Capillaria aerophila)

Lungeorm er parasitter som lever i lungene og de nedre luftveiene hos katt. Aelurostrongylus abstrusus er den vanligste lungeormen hos katt.

Livssyklus og smitte (Aelurostrongylus abstrusus):

• Livssyklusen er kompleks og involverer mellomverter. Voksne orm i kattens lunger legger egg. Larvene hostes opp, svelges, og skilles ut med avføringen.
• Disse larvene må så spises av en mellomvert, vanligvis snegler eller snegler uten hus.
• Katten smittes ved å spise en infisert snegl/snegle, eller ved å spise en paratenisk vert (transportvert) som en fugl, gnager, frosk eller øgle som tidligere har spist en infisert snegl/snegle.
• Etter inntak vandrer larvene fra tarmen til lungene, hvor de utvikler seg til voksne orm.

Capillaria aerophila (også kjent som Eucoleus aerophilus) har en mer direkte livssyklus eller kan involvere meitemark som mellomvert. Den kan også infisere andre dyr som hund og rev.

Symptomer på lungeorm:

Mange katter med lungeorminfeksjon er symptomfrie, spesielt ved milde infeksjoner. Hvis symptomer oppstår, er de primært relatert til luftveiene.

• Kronisk hoste: Dette er det vanligste symptomet. Hosten kan være tørr eller produktiv (med slim).
• Hvesende pust (wheezing).
• Anstrengt pust eller kortpustethet (dyspné), spesielt ved anstrengelse.
• Nysing og/eller neseflod.
• Nedsatt utholdenhet, slapphet.
• Nedsatt appetitt og vekttap i mer alvorlige eller kroniske tilfeller.
• I sjeldne, alvorlige tilfeller kan det utvikles lungebetennelse eller permanent lungeskade.

Lungeormsymptomer kan lett forveksles med andre luftveislidelser som felin astma eller bronkitt.

Hjerteorm (Dirofilaria immitis)

Hjerteorm er en alvorlig parasitt som primært er kjent for å infisere hunder, men katter kan også bli smittet. Voksne orm lever i hjertet og de store blodårene i lungene. Sykdommen spres via myggstikk.

Situasjonen i Norge (per mai 2025): Hjerteorm er foreløpig ikke ansett som endemisk i Norge, noe som betyr at lokal smitte er svært usannsynlig. Risikoen er primært knyttet til importerte katter fra endemiske områder (Sør-Europa, USA etc.) eller katter som har reist til slike områder. Det er viktig å følge med på informasjon fra veterinærmyndighetene (Mattilsynet) og parasitologiske fagmiljøer (f.eks. ESCCAP) for oppdatert status.

Symptomer på hjerteorm hos katt:

Symptomene hos katt er ofte annerledes og mer diffuse enn hos hund, og diagnosen kan være vanskelig å stille. Mange smittede katter utvikler aldri voksne orm, eller har kun et fåtall. Selv et lite antall orm kan imidlertid forårsake alvorlig sykdom hos katt.

• HARD (Heartworm Associated Respiratory Disease): Dette er en viktig manifestasjon hos katt. Symptomene ligner på astma eller allergisk bronkitt og inkluderer:
  • Hoste (kronisk eller anfallsvis).
  • Hvesende pust.
  • Pustebesvær.
• Intermitterende (periodevis) oppkast som ikke er relatert til måltider.
• Slapphet (letargi).
• Nedsatt appetitt og vekttap.
• Plutselig kollaps eller plutselig død: Hos noen katter kan dette være det første og eneste tegnet på hjerteorminfeksjon, ofte forårsaket av en akutt reaksjon på døende orm.
• Nevrologiske symptomer (sjeldent), som kramper, sjangling eller blindhet.

På grunn av de uspesifikke symptomene blir hjerteorm hos katt ofte underdiagnostisert i områder hvor det forekommer.

Andre, sjeldnere ormetyper

• Piskeorm (Trichuris spp.): Er sjeldne hos katt sammenlignet med hund. Ved kraftige infeksjoner kan de forårsake betennelse i tykktarmen, med symptomer som slimete eller blodig diaré, vekttap og anemi.
• Mageorm (f.eks. Ollulanus tricuspis): Kan forårsake kronisk oppkast. Små orm som lever i magesekken.

Viktig om protozoer (encellede parasitter)

Selv om de teknisk sett ikke er “orm”, er protozoer viktige encellede parasitter som kan gi symptomer som ligner på ormeinfeksjoner, spesielt diaré og dårlig trivsel. De bør derfor nevnes i denne sammenhengen:

• Giardia lamblia: Forårsaker ofte lys, fettet, illeluktende diaré, vekttap, og noen ganger oppkast.
• Tritrichomonas foetus: Gir typisk kronisk tykktarmsdiaré, ofte med “kumøkk”-konsistens, slim, friskt blod, og smertefull avføringstrang (tenesmus). Vanligere i kattehold med mange katter.
• Cystoisospora spp. (koksidier): Gir oftest diaré (kan være vandig eller blodig), dehydrering og dårlig tilvekst hos kattunger og svekkede individer.
• Toxoplasma gondii: De fleste smittede katter er symptomfrie, men fungerer som hovedvert og skiller ut oocyster (egg) i avføringen. Klinisk toksoplasmose (sykdom) kan oppstå hos katter med svekket immunforsvar og gi et bredt spekter av symptomer (feber, slapphet, øyeproblemer, nevrologiske tegn, muskelsmerter, pusteproblemer). Zoonotisk viktig, spesielt for gravide kvinner og personer med nedsatt immunforsvar.

Generelle/uspesifikke tegn som kan indikere orm (eller andre helseproblemer)

Noen ganger er tegnene på orm mer generelle og kan lett forveksles med andre helseproblemer. Hvis katten din viser ett eller flere av disse symptomene over tid, bør du kontakte veterinær:

• Dårlig pelskvalitet: Pelsen blir matt, tørr, flassende, eller ser generelt ustelt ut.
• Nedsatt allmenntilstand, apati: Katten virker mindre leken, sover mer, og viser mindre interesse for omgivelsene.
• Endringer i appetitt: Noen katter med orm kan miste appetitten, mens andre, spesielt de med spolorm, kan virke mer sultne enn vanlig uten å legge på seg.
• Vekttap eller manglende vektoppgang: Til tross for normal eller økt appetitt, kan katten tape vekt eller unnlate å vokse som forventet (spesielt kattunger).
• Diffuse mage-tarmproblemer: Periodisk oppkast eller diaré som ikke er åpenbart knyttet til synlig orm eller andre klare årsaker.

Risikofaktorer for ormesmitte

Alle katter kan få orm, men noen har høyere risiko enn andre:

• Alder: Kattunger er spesielt utsatt for spolorm (smitte fra mor) og koksidier.
• Utekatter: Katter som ferdes fritt ute har betydelig høyere risiko for de fleste typer orm, da de eksponeres for forurenset miljø og byttedyr.
• Jaktatferd: Katter som jakter og spiser mus, rotter, fugler eller andre smådyr, er utsatt for bendelorm, spolorm og lungeorm.
• Eksponering for lopper: Øker risikoen for loppebendelormen (Dipylidium caninum).
• Boforhold: Katter som lever tett sammen med mange andre katter (f.eks. i catteries, omplasseringssentre, eller hos oppdrettere) har økt risiko for smittespredning av de fleste parasitter, inkludert Tritrichomonas foetus.
• Geografisk beliggenhet: Forekomsten av visse ormetyper varierer geografisk. For eksempel er lungeorm vanligere i noen områder enn andre. Hjerteormrisiko er knyttet til områder med smittebærende mygg.
• Svekket immunforsvar: Katter med underliggende sykdommer (som FeLV eller FIV) eller som får immunsupprimerende medisiner, kan være mer utsatt for å utvikle symptomer på parasittinfeksjoner, eller få kraftigere infeksjoner.

Hvorfor er det viktig å behandle orm?

Ubehandlede ormeinfeksjoner kan ha flere negative konsekvenser:

• Påvirkning på kattens helse:
  • Malnæring og dårlig tilvekst: Orm konkurrerer med katten om næringsstoffer.
  • Anemi: Spesielt ved hakeorminfeksjon.
  • Organskade: I alvorlige eller kroniske tilfeller kan larvevandring eller langvarig betennelse føre til skade på organer som lever, lunger eller tarm.
  • Blokkering av tarmen: Svært sjeldent, men store ansamlinger av spolorm kan teoretisk sett forårsake blokkering.
  • Nedsatt immunforsvar: En kronisk parasittbyrde kan svekke kattens generelle motstandskraft.
• Smittsomhet til andre dyr: Mange ormetyper kan smitte til andre katter eller hunder i samme husholdning eller nabolag.
• Zoonotisk potensial: Noen av kattenes innvollsorm kan smitte til mennesker og forårsake sykdom. Dette er et viktig folkehelseaspekt. Eksempler:
  • Spolorm (Toxocara cati): Mennesker (spesielt barn) kan smittes ved å svelge infektive egg fra miljøet. Larvene kan vandre i kroppen og forårsake tilstander som visceral larva migrans (skade på indre organer) eller okulær larva migrans (skade på øynene).
  • Hakeorm (Ancylostoma spp.): Larver kan trenge gjennom menneskehud og forårsake kutan larva migrans (kløende, snirklende utslett).
  • Bendelorm (Echinococcus multilocularis): Som nevnt, inntak av egg fra denne parasitten kan føre til alvorlig og potensielt dødelig leversykdom (alveolær echinokokkose) hos mennesker.
  • Toxoplasma gondii: Infeksjon hos mennesker skjer oftest ved inntak av dårlig varmebehandlet kjøtt eller ved kontakt med oocyster fra katteavføring (f.eks. ved rengjøring av kattedo eller hagearbeid). Kan være alvorlig for fosteret hvis en gravid kvinne smittes for første gang, og for personer med svekket immunforsvar.

Diagnostisering av orm hos veterinær

Siden mange ormeinfeksjoner kan være symptomfrie, eller symptomene kan være uspesifikke, er en korrekt diagnose hos veterinær viktig. Stol aldri på å kun se etter synlig orm.

Diagnostiske metoder inkluderer:

1. Anamnese: Veterinæren vil stille grundige spørsmål om kattens alder, livsstil (inne/ute, jakt), symptomer, diett, tidligere ormekurer, og boforhold. Dine observasjoner er svært verdifulle.
2. Klinisk undersøkelse: En generell helsesjekk kan avsløre tegn som dårlig hold, dehydrering, bleke slimhinner, oppblåst mage, eller unormale lyder fra lungene.
3. Avføringsprøver (fekal analyse): Dette er den viktigste metoden for å diagnostisere de fleste innvollsorm i mage-tarmkanalen.
   • Fekal flotasjon: En liten mengde avføring blandes med en spesiell løsning som får ormeegg til å flyte til overflaten, hvor de kan samles opp og identifiseres under mikroskop.
   • Direkte utstryk: En liten mengde fersk avføring undersøkes direkte under mikroskop for å se etter bevegelige larver eller protozoer.
   • Sedimentering: En annen metode for å konsentrere egg, spesielt tunge egg som ikke flyter lett.
   • Spesifikke tester:
     • ELISA-tester: Kan påvise antigener (proteiner) fra visse parasitter, f.eks. Giardia.
     • PCR-tester: Kan påvise DNA fra parasitter, f.eks. Tritrichomonas foetus eller Toxoplasma gondii.
     • Baermanns metode: Brukes for å påvise lungeormlarver i avføring. Krever en spesiell teknikk hvor larvene aktivt vandrer ut av avføringsprøven.
   • Viktig om avføringsprøver: Orm skiller ikke alltid ut egg kontinuerlig. Derfor kan én enkelt negativ avføringsprøve ikke alltid utelukke en infeksjon. Noen ganger anbefales det å samle prøver over flere dager, eller å gjenta prøven.
4. Blodprøver:
   • Kan vise tegn på anemi (ved hakeorm eller alvorlig infeksjon), betennelse, eller eosinofili (økt antall eosinofile hvite blodceller, som ofte ses ved parasittinfeksjoner).
   • Spesifikke blodprøver kan teste for antistoffer mot eller antigener fra visse parasitter, som for eksempel hjerteorm (selv om diagnostikk hos katt er kompleks) eller Toxoplasma.
5. Bildediagnostikk:
   • Røntgenbilder av brystkassen: Kan vise forandringer i lungene som er forenlige med lungeorminfeksjon.
   • Ultralyd av buken: Kan i sjeldne tilfeller visualisere voksne orm, eller vise sekundære forandringer i tarmen forårsaket av parasitter.
6. Endoskopi:
   • Primært brukt for andre mage-tarmproblemer, men voksne orm kan noen ganger observeres tilfeldig under en endoskopisk undersøkelse av magesekk eller tarm.

Behandling og forebygging av orm

Heldigvis finnes det effektive behandlinger for de fleste ormeinfeksjoner hos katt, og gode forebyggende strategier.

Behandling

• Reseptbelagte ormekurer (anthelmintika): Det er viktig å bruke ormekurer som er forskrevet av veterinær. Veterinæren vil velge et preparat som er effektivt mot den eller de typene orm katten har, og som er trygt for kattens alder og helsetilstand. “Over-disken” preparater fra dyrebutikker har ofte begrenset effekt eller er ikke virksomme mot alle ormetyper.
• Ulike typer medikamenter:
  • Bredspektrede ormekurer: Virker mot flere typer orm (f.eks. både spolorm og bendelorm).
  • Smalspektrede ormekurer: Mer målrettet mot en spesifikk type orm.
  • Preparater finnes som tabletter, mikstur, spot-on (dråper på huden i nakken), og injeksjoner.
• Korrekt dosering og fullført kur: Det er avgjørende å gi riktig dose basert på kattens vekt, og å fullføre hele kuren som anvist av veterinæren, selv om symptomene forsvinner tidligere. Noen ormekurer krever gjentatt behandling etter noen uker for å ta knekken på nye orm som har utviklet seg fra larver eller egg i mellomtiden.
• Behandling av symptomer: I tillegg til selve ormekuren, kan det være nødvendig med støttende behandling for symptomer som diaré, oppkast, dehydrering eller anemi.
• Behandling av miljøet: Ved loppeinfestasjon (som kan gi bendelorm) er det nødvendig å behandle både katten og hjemmemiljøet for lopper. Grundig rengjøring av kattedoen er alltid viktig.

Forebygging

Forebygging er alltid bedre enn behandling. Strategier inkluderer:

• Rutinemessig ormekur:
  • Kattunger: Bør behandles mot spolorm fra ung alder (f.eks. fra 2-3 ukers alder) og deretter med jevne mellomrom i henhold til veterinærens anbefaling. Dette er fordi de nesten alltid er smittet fra mor.
  • Voksne katter: Behovet for rutinemessig ormekur hos voksne katter i Norge avhenger av kattens livsstil og risikofaktorer. Mange veterinærer anbefaler nå en mer målrettet tilnærming basert på avføringsprøver og risikovurdering, fremfor “blind” rutinebehandling. Dette for å redusere unødig medisinbruk og risiko for resistensutvikling.
    • Utekatter som jakter: Har høy risiko og kan trenge hyppigere behandling eller regelmessige avføringsprøver.
    • Rene innekatter: Har lav risiko, men kan likevel smittes (f.eks. via egg som kommer inn med sko, eller via lopper).
  • Diskuter alltid en passende forebyggingsplan med din veterinær.
• Loppekontroll: Regelmessig bruk av effektive loppemidler er viktig for å forebygge infeksjon med loppebendelormen (Dipylidium caninum), spesielt for utekatter eller i husholdninger med flere dyr.
• God hygiene:
  • Rengjør kattedoen daglig og fjern avføring umiddelbart. Dette reduserer mengden infektive egg/larver i miljøet.
  • Vask hendene grundig etter håndtering av katten eller rengjøring av kattedoen.
  • Hold kattens mat- og vannskåler rene.
• Kontroll med byttedyr: Hvis mulig, reduser kattens mulighet til å jakte på og spise smågnagere og fugler. Dette er lettere sagt enn gjort for en ivrig jeger.
• Unngå rått kjøtt/innmat (med mindre det er trygt): Fôring med rått kjøtt kan innebære en risiko for parasittsmitte (både orm og protozoer som Toxoplasma). Hvis du fôrer rått, sørg for at kjøttet er fra en trygg kilde og har vært frosset ned på en måte som dreper eventuelle parasitter (sjekk anbefalinger for spesifikke parasitter).
• Holde katter inne: Den mest effektive måten å redusere risikoen for de fleste ormeinfeksjoner på, er å holde katten som en ren innekatt.
• Regelmessige veterinærkontroller: Årlige helsesjekker, inkludert diskusjon om parasittkontroll og eventuelt innsending av avføringsprøver, er viktig.

Spesielle hensyn

• Kattunger: Er spesielt sårbare og bør ha en fast ormekurplan fra tidlig alder.
• Drektige og diegivende katter: Bør behandles med trygge preparater for å redusere smitte til kattungene. Diskuter med veterinær.
• Katter med svekket immunforsvar: Kan være mer utsatt og trenge en tilpasset plan.
• Husholdninger med flere katter: Hvis én katt har orm, er det sannsynlig at andre katter i huset også er smittet. Ofte anbefales det å behandle alle kattene samtidig.

Konklusjon

Å være oppmerksom på tegnene på orm hos katt er en viktig del av å være en ansvarlig katteeier. Selv om mange infeksjoner kan være milde eller symptomfrie, kan innvollsorm forårsake betydelig ubehag og helseproblemer for katten din, og noen utgjør også en smitterisiko for mennesker. Fra den klassiske “pottemagen” hos kattunger med spolorm, til de små riskorn-lignende leddene fra bendelorm, eller den mer alvorlige anemien forårsaket av hakeorm, er det et spekter av symptomer man bør kjenne til.

Husk at de fleste tegn på orm er uspesifikke og kan også indikere andre sykdommer. En nøyaktig diagnose hos veterinær, ofte basert på analyse av avføringsprøver, er derfor helt nødvendig for å kunne gi riktig behandling. Heldigvis finnes det effektive og trygge ormekurer tilgjengelig.

Den beste strategien er en kombinasjon av årvåkenhet for symptomer, god hygiene, risikobasert forebygging i samråd med veterinær, og regelmessige helsekontroller. Ved å ta disse forholdsreglene kan du bidra til å holde katten din fri for plagsomme parasitter og sikre den et langt og sunt liv.