Ormekur til valp

Denne artikkelen går i dybden på hvorfor ormekur er så essensielt for valper, hvilke typer orm som er vanlige, symptomer du bør se etter, hvordan diagnosen stilles, behandlingsregimer, og ikke minst, hvordan du kan forebygge.

Å ønske en valp velkommen inn i hjemmet er en spennende og gledesfylt tid. Den lille, logrende pelsdotten bringer med seg uendelig kjærlighet og livsglede. Men med det nye familiemedlemmet følger også et stort ansvar. En av de viktigste, men ofte oversette, aspektene ved valpehelse er regelmessig behandling mot innvollsorm. Dette er ikke bare avgjørende for valpens trivsel og utvikling, men også for helsen til menneskene den lever sammen med. Denne artikkelen går i dybden på hvorfor ormekur er så essensielt for valper, hvilke typer orm som er vanlige, symptomer du bør se etter, hvordan diagnosen stilles, behandlingsregimer, og ikke minst, hvordan du kan forebygge fremtidige infeksjoner.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

KUPP!

Hvorfor er ormekur nødvendig for valper?

Valper er spesielt utsatt for infeksjoner med innvollsorm. Deres umodne immunsystem er mindre motstandsdyktig enn hos voksne hunder, og de kan bli smittet på flere måter allerede fra livets start. Den vanligste smitteveien for spolorm, den mest utbredte innvollsormen hos valper i Norge, er via morsmelken og til og med før fødselen gjennom morkaken. Tispen kan ha hvilende larvestadier i kroppen sin som aktiveres under drektigheten og vandrer over til valpene.

Når valpene er født, kan de også bli smittet ved å innta ormeegg fra miljøet, for eksempel fra forurenset jord, gress eller avføring fra andre dyr. Slikking på poter etter å ha vært ute, eller snusing og spising på ting de finner på bakken, er vanlige måter valper får i seg egg på.

KJØP NÅ >>

LANSERING!

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

En ubehandlet ormeinfeksjon hos en valp kan få alvorlige konsekvenser. Ormene lever i tarmen og konkurrerer med valpen om næringsstoffer. Dette kan føre til:

• Nedsatt vekst og utvikling: Valpen får ikke den næringen den trenger for å vokse seg sterk og sunn.
• Dårlig allmenntilstand: Valpen kan bli slapp, trøtt og mindre leken.
• Mage-tarmproblemer: Diaré og oppkast er vanlige symptomer, noe som ytterligere kan dehydrere og svekke valpen.
• “Ormemage”: En kraftig infeksjon, spesielt med spolorm, kan gi valpen en karakteristisk oppblåst, rund mage, selv om resten av kroppen er tynn.
• Anemi (blodmangel): Visse typer orm, som hakeorm, suger blod fra tarmveggen og kan føre til alvorlig anemi, spesielt hos små valper. Symptomer inkluderer bleke slimhinner (tannkjøtt), svakhet og rask pust.
• Tarmblokkering: I ekstreme tilfeller kan en massiv mengde spolorm fysisk blokkere tarmen, en livstruende tilstand som krever akutt veterinærbehandling.
• Hoste: Spolormlarver vandrer gjennom lungene som en del av sin livssyklus, noe som kan forårsake hoste og luftveisproblemer hos valpen.

Utover de direkte helseproblemene for valpen, er det viktig å huske på den zoonotiske risikoen. Enkelte innvollsorm, spesielt spolorm (Toxocara canis), kan smitte fra hund til menneske. Barn er spesielt utsatt, da de ofte har nær kontakt med valper og kanskje ikke er like nøye med håndhygiene. Hvis mennesker får i seg spolormegg, kan larvene vandre i kroppen og forårsake tilstander som visceral larva migrans (skade på indre organer) eller okulær larva migrans (skade på øyet). Selv om alvorlige tilfeller er sjeldne i Norge, understreker risikoen viktigheten av å behandle valpen og opprettholde god hygiene. Bendelormen Echinococcus utgjør også en alvorlig, om enn mindre vanlig, zoonotisk risiko i visse situasjoner.

Rutinemessig ormekur er derfor en fundamental del av forebyggende helsearbeid for valper. Det beskytter ikke bare valpens egen helse og sikrer optimal vekst og utvikling, men bidrar også til å redusere smittepresset i miljøet og beskytte folkehelsen. Å følge anbefalte retningslinjer for ormekur er et tegn på ansvarlig dyrehold.

Vanlige typer innvollsorm hos valper

Det finnes flere typer innvollsorm som kan infisere valper, men noen er vanligere enn andre i Norge. Det er viktig å kjenne til de mest utbredte typene, da de har ulike livssykluser, smittemåter og kan kreve litt ulik tilnærming til behandling og forebygging. Kunnskap om disse parasittene hjelper deg å forstå hvorfor veterinæren anbefaler et spesifikt behandlingsregime.

Spolorm (Toxocara canis)

Dette er den desidert vanligste innvollsormen hos valper. Voksne spolorm ser ut som tynn, hvitaktig spaghetti og kan bli opptil 10-15 cm lange. Som nevnt, smittes valper primært fra moren, enten før fødselen via morkaken (transplacental smitte) eller etter fødselen via morsmelken (transmammar smitte). Tispen kan ha inaktive larver i vevet sitt fra tidligere infeksjoner, og disse larvene aktiveres av hormonelle endringer under drektigheten og diegivningen. Valper kan også smittes ved å innta egg som inneholder infektive larver fra miljøet. Eggene er svært motstandsdyktige og kan overleve i jord i flere år under gunstige forhold.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

BILLIG!!

Etter at en valp har fått i seg egg eller larver, starter en kompleks livssyklus. Larvene klekkes i tarmen, borer seg gjennom tarmveggen og vandrer via blodbanen til leveren og deretter lungene. I lungene tar de seg inn i luftveiene, hostes opp i svelget og svelges ned igjen. Tilbake i tynntarmen utvikler de seg til voksne, eggproduserende ormer. Hele denne syklusen, fra smitte til de voksne ormene legger egg (prepatent periode), tar omtrent 4-5 uker. Voksne ormer lever av tarminnholdet. Symptomer inkluderer ofte den karakteristiske “ormemagen” (utspilt buk), diaré, oppkast (noen ganger med synlige ormer), hoste (under larvevandringen), dårlig pels og nedsatt tilvekst. Den zoonotiske risikoen (visceral og okulær larva migrans hos mennesker) er knyttet til inntak av Toxocara-egg fra miljøet.

Hakeorm (Ancylostoma caninum, Uncinaria stenocephala)

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Hakeorm er betydelig mindre enn spolorm, typisk bare 1-2 cm lange. De har “tenner” eller skjærende plater i munndelen som de bruker til å feste seg til slimhinnen i tynntarmen, hvor de suger blod. Ancylostoma caninum er den arten som gir mest alvorlig sykdom og er vanlig i varmere strøk, men forekommer også i Norge. Uncinaria stenocephala finnes i kjøligere klima og er generelt mindre blodtørstig.

Valper kan smittes på flere måter: via morsmelken, ved å spise larver fra miljøet, eller ved at larver aktivt penetrerer huden (ofte via poter eller buk). Larver som trenger gjennom huden vandrer, i likhet med spolormlarver, via blodet til lungene, hostes opp og svelges. Vel fremme i tarmen utvikler de seg til voksne, blodsugende ormer. Prepatentperioden er kort, ca. 2-3 uker.

Det største problemet med hakeorm, spesielt Ancylostoma, er blodtapet. Hver voksen orm suger små mengder blod, men ved en kraftig infeksjon kan det totale blodtapet bli betydelig, spesielt hos små valper som har lite blodvolum å tape. Dette kan føre til alvorlig anemi (blodmangel), som kan være livstruende. Symptomer inkluderer bleke slimhinner (tannkjøtt, øyelokk), svakhet, slapphet, diaré (ofte mørk og tjæreaktig på grunn av fordøyd blod, men kan også være blodig), vekttap og noen ganger hudirritasjon der larvene har trengt inn. Zoonotisk potensial finnes ved at Ancylostoma-larver kan penetrere menneskehud og forårsake “cutaneous larva migrans”, en intens kløende hudlidelse der larvene lager ganger under huden.

Piskeorm (Trichuris vulpis)

Piskeorm holder til i hundens tykktarm og blindtarm. Som navnet antyder, har de en form som ligner en pisk, med en lang, tynn forende som de syr inn i tarmslimhinnen, og en tykkere bakende som ligger fritt i tarminnholdet. De er omtrent 4-7 cm lange. Smitte skjer utelukkende ved at hunden får i seg egg fra et forurenset miljø. Eggene er ekstremt motstandsdyktige og kan overleve i årevis i jorda, spesielt i fuktige, skyggefulle områder.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Piskeorminfeksjoner gir ofte mer snikende og mindre dramatiske symptomer enn spolorm og hakeorm, særlig ved lave antall orm. Mange hunder kan ha piskeorm uten å vise tydelige tegn. Ved kraftigere infeksjoner er det vanligste symptomet en kronisk eller tilbakevendende tykktarmsdiaré, ofte med ferskt blod og slim i avføringen. Vekttap, dehydrering og anemi kan også forekomme ved alvorlige, langvarige infeksjoner.

En utfordring med piskeorm er at de voksne hunnormene produserer egg mer uregelmessig enn spolorm og hakeorm. Dette betyr at en enkelt avføringsprøve kan være falskt negativ (ingen egg funnet selv om hunden har orm). Diagnosen kan derfor kreve gjentatte prøver eller baseres på kliniske symptomer og respons på behandling. Prepatentperioden er relativt lang, rundt 2-3 måneder, så piskeorm er sjeldnere et problem hos helt nyfødte valper, men kan bli relevant senere i valpetiden og hos unghunder.

Bendelorm (Dipylidium caninum, Taenia spp., Echinococcus spp.)

Bendelorm er fundamentalt forskjellige fra rundormene (spolorm, hakeorm, piskeorm). De har en flat, segmentert kropp som består av et “hode” (scolex) som fester seg til tarmveggen, og en kjede av segmenter (proglottider) som vokser ut fra hodet. Hvert segment inneholder både hannlige og hunnlige kjønnsorganer. De bakerste, modne segmentene er fylt med egg og løsner fra resten av ormen for å skilles ut med avføringen. Alle bendelorm krever en mellomvert for å fullføre sin livssyklus. Hunden (eller et annet hoveddyr) blir smittet ved å spise mellomverten.

• Dipylidium caninum: Dette er den vanligste bendelormen hos hund (og katt) i Norge. Den bruker lopper (og mer sjeldent, pelslus) som mellomvert. Loppelarver spiser bendelormegg som finnes i miljøet. Inne i loppen utvikler egget seg til et infektivt larvestadium (cysticercoid). Hunden blir smittet når den svelger en infisert voksen loppe, for eksempel under pelsstell. Voksne bendelorm i hundens tynntarm kan bli ganske lange, opptil 50-70 cm. De modne segmentene som løsner ser ut som små, hvite riskorn eller agurkfrø. De kan ofte ses bevege seg aktivt rundt hundens endetarmsåpning eller tørke inn og feste seg i pelsen der. Infeksjonen gir sjelden alvorlige symptomer hos hunden, men kløe rundt anus er vanlig, noe som får hunden til å “ake” seg på baken. Mild diaré kan forekomme. Mennesker, spesielt barn, kan bli smittet ved å tilfeldigvis svelge en infisert loppe. Forebygging og behandling av lopper er nøkkelen til å kontrollere denne bendelormen.
• Taenia spp.: Det finnes flere arter av Taenia bendelorm som kan infisere hunder. Disse bruker ulike pattedyr som mellomvert, for eksempel mus, rotter, kaniner, hare, eller drøvtyggere som sau og storfe (avhengig av Taenia-arten). Hunden smittes ved å spise rått kjøtt eller innvoller fra en infisert mellomvert som inneholder bendelormens larvestadium (en blæreorm, f.eks. cysticercus). Symptomene hos hunden ligner på Dipylidium-infeksjon, med synlige segmenter (ofte mer rektangulære enn Dipylidium-segmenter) i avføringen og muligens mildt mage-tarm-ubehag. Risikoen er størst for hunder som jakter, får råfôr (spesielt ubehandlede slakteavfall) eller har tilgang til åtsler.
• Echinococcus granulosus (Hundens dvergbendelorm) og Echinococcus multilocularis (Revens dvergbendelorm): Disse er små bendelorm, bare noen få millimeter lange, som lever i tynntarmen hos hhv. hund (og andre hundedyr) og rev (kan også smitte hund og katt). Hunden smittes ved å spise infiserte innvoller fra mellomverter – typisk sau og andre husdyr for E. granulosus, og smågnagere (mus, lemen) for E. multilocularis. Selve bendelormen gir vanligvis ingen symptomer hos hunden. Den store bekymringen er den alvorlige zoonotiske risikoen. Mennesker smittes ved å få i seg de mikroskopiske eggene som skilles ut i avføringen til det smittede rovdyret (f.eks. via forurenset mat/vann, eller direkte kontakt med dyrets pels). Hos mennesker utvikler eggene seg til store, væskefylte cyster (hydatide cyster ved E. granulosus, eller en svulstlignende, infiltrerende vekst kalt alveolær echinokokkose ved E. multilocularis) i indre organer, primært lever og lunger. Disse tilstandene er svært alvorlige, vanskelige å behandle og kan være dødelige. E. granulosus finnes i Norge, men er sjelden. E. multilocularis er utbredt i Mellom-Europa og påvist på Svalbard, men anses foreløpig ikke som etablert på fastlands-Norge. Det er strenge krav om behandling mot Echinococcus med praziquantel ved innførsel av hunder til Norge fra de fleste andre land for å hindre introduksjon og spredning av spesielt E. multilocularis

Relatert: Ormekur til hund på reise

Symptomer på orm hos valper

Symptomene på en ormeinfeksjon hos valper kan variere betydelig. Mange faktorer spiller inn, inkludert hvilken type orm det er snakk om, hvor mange ormer valpen har (infeksjonsbyrden), valpens alder, ernæringsstatus og generelle immunforsvar. Det er viktig å huske at noen valper, spesielt ved lette infeksjoner eller med visse typer orm som piskeorm eller bendelorm, kan være helt uten synlige symptomer. Likevel kan de skille ut egg som smitter miljøet og andre dyr. Dette understreker hvorfor rutinemessig ormekur, basert på anbefalte protokoller, er så viktig selv for valper som virker friske og raske.

Når symptomer først oppstår, er de ofte generelle og kan lett forveksles med tegn på andre sykdommer eller tilstander, som fôr-intoleranse, infeksjoner eller fordøyelsesproblemer av annen årsak. Derfor er en grundig undersøkelse og eventuell testing hos veterinær nødvendig for å stille en sikker diagnose. Her er en oversikt over vanlige symptomer assosiert med innvollsorm hos valper:

• Diaré: Dette er et av de vanligste tegnene. Avføringen kan variere fra løs til helt vanntynn. Noen ganger kan den inneholde slim eller synlig blod. Blodig diaré kan tyde på hakeorm eller piskeorm, mens slimete diaré kan ses ved flere typer infeksjoner som irriterer tarmveggen. Diaréen kan være akutt eller kronisk/tilbakevendende.
• Oppkast: Valpen kan kaste opp ufordøyd mat, delvis fordøyd mat, eller bare galle og slim. Ved kraftige spolorminfeksjoner er det ikke uvanlig at valpen kaster opp hele, voksne spolorm som ser ut som lys pasta.
• Oppblåst eller utspilt mage (“ormemage”): Ses særlig ved massive spolorminfeksjoner hos unge valper. Magen kan virke uforholdsmessig stor, spent og rund, selv om valpen ellers er tynn og mangler muskelmasse eller fett. Dette skyldes både den fysiske massen av ormene og gassproduksjon/væskeansamling i tarmen.
• Endringer i appetitt: Noen valper mister matlysten helt eller delvis. Andre kan utvikle en unormalt stor appetitt (polyfagi) uten å legge på seg tilsvarende, fordi ormene stjeler mye av næringen.
• Vekttap eller manglende vektøkning: Dette er et alvorlig tegn hos en voksende valp. Til tross for normalt eller økt matinntak, klarer ikke valpen å legge på seg som forventet, eller den kan til og med tape vekt. Dette skyldes dårlig næringsopptak og generell svekkelse.
• Dårlig pelskvalitet: Pelsen er ofte en god indikator på generell helse. Ved ormeinfeksjoner kan pelsen bli tørr, matt, glansløs, stri og “rufsete”. Hudproblemer kan også forekomme sekundært.
• Hoste: Særlig ved spolorm- og hakeorminfeksjoner der larvene vandrer gjennom lungene. Hostingen kan være tørr eller fuktig, og kan feiltolkes som kennelhoste eller annen luftveissykdom. Kraftig larvevandring kan i sjeldne tilfeller gi lungebetennelse.
• Synlige ormer i avføring eller oppkast: Dette er et sikkert tegn på infeksjon. Voksne spolorm er lett gjenkjennelige. Bendelormsegmenter (ligner riskorn eller agurkfrø) kan ses i fersk avføring eller rundt endetarmsåpningen. Det er viktig å merke seg at fravær av synlige ormer ikke utelukker infeksjon, da mange ormetyper eller deres egg/larver ikke er synlige for det blotte øye.
• Aking/skliing på rumpa: Valpen setter seg ned og drar rumpa langs gulvet eller bakken. Dette skyldes som regel kløe eller irritasjon rundt anus. Bendelormsegmenter som beveger seg er en vanlig årsak, men det kan også skyldes analkjertelproblemer eller hudirritasjon etter diaré.
• Slapphet og nedsatt energi (letargi): Valpen virker unormalt trøtt, sover mer enn vanlig, er mindre interessert i lek og aktivitet. Dette kan skyldes anemi, dehydrering, smerter eller generell sykdomsfølelse.
• Bleke slimhinner: Ses spesielt ved anemi forårsaket av hakeorm (eller alvorlig piskeorminfeksjon). Tannkjøttet, innsiden av øyelokkene og andre slimhinner mister sin normale rosa farge og blir bleke eller nesten hvite. Dette er et alvorlig tegn som krever umiddelbar veterinærundersøkelse.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Hvis valpen din viser ett eller flere av disse symptomene, er det viktig å kontakte veterinær for en vurdering. Selv milde symptomer bør tas på alvor hos en ung valp.

Diagnostisering av innvollsorm

Selv om symptomer kan gi en sterk mistanke om ormeinfeksjon, er det nødvendig med en bekreftelse fra veterinær for å sikre riktig diagnose og behandling. Veterinæren vil bruke en kombinasjon av informasjon fra deg (anamnese), en klinisk undersøkelse av valpen, og laboratorietester.

• Anamnese (Sykehistorie): Veterinæren vil stille deg spørsmål om valpens alder, hvor den kommer fra (oppdretter, omplassering etc.), tidligere ormekurhistorikk (hva ble gitt og når), valpens symptomer (hvilke, når startet de, alvorlighetsgrad), appetitt, avføringskonsistens, generell adferd, og om det er andre dyr i husstanden. Informasjon om valpens miljø (tilgang til uteområder, kontakt med andre dyr, jakt/åtseleating) er også relevant.
• Klinisk undersøkelse: Veterinæren vil foreta en grundig fysisk undersøkelse av valpen fra snute til haletipp. Dette inkluderer å vurdere valpens allmenntilstand, ernæringsstatus (vekt, hold), pelskvalitet, temperatur, slimhinnefarge (for tegn på anemi), lymfeknuter, og lytte på hjerte og lunger (for tegn på hoste eller pustebesvær). Magen vil bli kjent på (palpert) for å vurdere om den er oppblåst, øm eller om man kan kjenne unormale strukturer. Området rundt anus vil også bli inspisert for tegn til irritasjon eller synlige bendelormsegmenter.
• Avføringsprøve (Fekalundersøkelse): Dette er den vanligste og viktigste diagnostiske testen for de fleste innvollsorm. Du vil vanligvis bli bedt om å ta med en fersk avføringsprøve fra valpen (helst ikke eldre enn 24 timer, oppbevart kjølig). På klinikken vil en liten mengde avføring bli blandet med en spesiell salt- eller sukkerløsning (flotasjonsvæske). Denne blandingen sentrifugeres ofte for å konsentrere eventuelle parasittegg. Fordi ormeeggene er lettere enn løsningen, vil de flyte opp til overflaten og feste seg til et dekkglass som legges på toppen av røret. Dekkglasset blir deretter undersøkt under mikroskop. Veterinæren eller dyrepleieren ser etter de karakteristiske eggene til ulike ormearter (spolorm, hakeorm, piskeorm). Bendelormegg kan også finnes, men diagnosen stilles oftere ved å se segmentene.

Det er viktig å være klar over begrensningene ved avføringsprøver: * Prepatent periode: Hvis valpen nylig er smittet, har kanskje ikke ormene rukket å bli voksne og begynne å legge egg ennå. Prøven kan da være negativ selv om valpen har en infeksjon under utvikling. * Intermitterende eggutskillelse: Noen ormer, spesielt piskeorm og bendelorm, skiller ikke ut egg eller segmenter kontinuerlig. En enkelt prøve kan derfor bomme på infeksjonen. Noen ganger anbefales det å samle prøver over tre dager for å øke sjansen for å finne egg. * Ormetyper som ikke diagnostiseres lett med egg: Visse stadier (f.eks. larver) eller ormetyper (noen bendelorm) påvises ikke alltid like lett med standard flotasjon. * Antall egg korrelerer ikke alltid med sykdom: Antall egg i prøven gir ikke alltid et nøyaktig bilde av hvor mange voksne ormer som finnes eller hvor syk valpen er.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

På grunn av disse begrensningene, og fordi valper nesten universelt er smittet med spolorm fra moren, anbefales rutinemessig ormekur i henhold til fastsatte protokoller, uavhengig av resultatet på en eventuell avføringsprøve hos helt unge valper. Avføringsprøver blir mer relevante for å bekrefte mistanke ved symptomer, sjekke behandlingseffekt, eller for å vurdere behovet for ormekur hos eldre valper og voksne hunder basert på risikovurdering.

• Andre tester: I noen tilfeller, spesielt ved alvorlige symptomer som anemi eller ved mistanke om komplikasjoner, kan veterinæren anbefale blodprøver (for å sjekke blodprosent, tegn på infeksjon/inflammasjon, organfunksjon) eller bildediagnostikk som røntgen eller ultralyd (f.eks. ved mistanke om tarmblokkering).

Basert på en samlet vurdering av historikk, kliniske funn og testresultater, vil veterinæren stille en diagnose og anbefale en passende behandlingsplan.

Relatert: Ringorm hos hund

Behandling: Ormekur til valp

Behandling av innvollsorm hos valper innebærer administrasjon av et egnet ormemiddel (anthelmintikum). I Norge er de fleste effektive ormemidler reseptbelagte, noe som betyr at du må konsultere en veterinær for å få riktig preparat og dosering til din valp. Dette sikrer at valpen får et middel som virker mot de aktuelle ormetypene, i korrekt dose basert på vekt, og at det er trygt for valpens alder.

Når skal valpen ha ormekur? Det anbefalte behandlingsregimet

Fordi smitte med spolorm fra mor til valp er så vanlig, og fordi konsekvensene av ubehandlet infeksjon kan være alvorlige, finnes det et standard anbefalt behandlingsregime for valper i Norge. Dette regime er designet for å fange opp og behandle ormene på ulike stadier av deres livssyklus, inkludert de som valpen blir smittet med kontinuerlig via melken eller miljøet i de første leveukene.

Den generelle anbefalingen, støttet av blant annet European Scientific Counsel Companion Animal Parasites (ESCCAP), er som følger:

1. Første behandling: Start ved 2-3 ukers alder. Dette tidspunktet er valgt fordi det er da de første spolormene som valpen ble smittet med før fødselen, begynner å bli voksne i tarmen.
2. Gjentatte behandlinger: Behandlingen bør gjentas hver 2. uke frem til valpen er 12 uker (3 måneder) gammel. Dette hyppige intervallet er nødvendig for å:
   • Drepe voksne ormer som har utviklet seg siden forrige behandling.
   • Redusere mengden egg som skilles ut i miljøet.
   • Ta knekken på nye ormer som valpen kontinuerlig kan bli smittet med via morsmelken eller omgivelsene.
   • Noen midler har også effekt mot visse larvestadier.
3. Videre behandling: Fra 3 måneders alder og frem til valpen er 6 måneder gammel, anbefales det vanligvis månedlig behandling. Risikoen for spolormsmitte er fortsatt til stede, og andre ormer som hakeorm og piskeorm kan også bli relevante.
4. Etter 6 måneder: Behovet for videre ormekur avhenger av hundens livsstil og risikofaktorer (tilgang til uteområder, kontakt med andre dyr, jakt/åtseleting, reisevirksomhet, om den spiser rått kjøtt/innvoller). Veterinæren vil hjelpe deg med å lage en individuell plan for din hund. Dette kan innebære strategisk behandling noen ganger i året, eller regelmessige avføringsprøver for å vurdere behovet. Hunder med høy risiko (f.eks. de som spiser mus/smågnagere eller bor i områder med Echinococcus) kan trenge hyppigere behandling rettet mot bendelorm.

Det er også svært viktig å behandle tispen:

• Før paring: Ideelt sett bør tispen behandles med et bredspektret ormemiddel før paring for å redusere antall hvilende larver.
• Under drektighet/laktasjon: Behandling av tispen under drektigheten (fra dag 40) og/eller samtidig med valpene i dieperioden kan redusere overføringen av spolorm og hakeorm til valpene betydelig. Veterinæren vil anbefale et egnet og trygt preparat for drektige/diegivende tisper.

Det er avgjørende å følge veterinærens anbefalinger nøye. Oppdretteren har ofte startet ormekur-programmet før du henter valpen (vanligvis ved 8-12 ukers alder). Få med deg informasjon om hvilke midler som er gitt og når, slik at du og din veterinær kan fortsette programmet korrekt. Ikke hopp over behandlinger, da dette kan gi ormene mulighet til å formere seg og forårsake problemer.

Typer ormekur: Velge riktig preparat

Det finnes et bredt utvalg av ormemidler på markedet, men som nevnt er de fleste reseptbelagte i Norge. Veterinæren velger preparat basert på flere faktorer:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Valpens alder og vekt: Doseringen er kritisk og må tilpasses nøyaktig. Noen preparater er ikke godkjent for bruk hos svært unge valper.
• Hvilke ormetyper som skal behandles: Noen midler virker kun mot rundormer (spolorm, hakeorm, piskeorm), mens andre også tar bendelorm. Bredspektrede midler er ofte foretrukket for rutinemessig behandling av valper. For spesifikk behandling mot bendelorm (f.eks. Echinococcus ved reise) brukes ofte et middel som inneholder praziquantel.
• Formulering: Ormemidler kommer i ulike former for å gjøre administrasjonen enklere:
  • Pasta: Leveres ofte i en doseringssprøyte, lett å gi direkte i munnen på små valper.
  • Mikstur/suspensjon: Flytende form, gis også ofte med sprøyte eller blandes i litt mat.
  • Tabletter: Finnes som vanlige tabletter eller smakfulle tyggetabletter som mange valper spiser frivillig som en godbit.
• Aktive ingredienser: Ulike virkestoffer har ulik virkningsmekanisme og spektrum. Vanlige virkestoffgrupper inkluderer:
  • Benzimidazoler (f.eks. fenbendazol): Bredspektret mot rundorm og noen bendelorm (Taenia). Krever ofte behandling over flere dager.
  • Tetrahydropyrimidiner (f.eks. pyrantel): Effektiv mot spolorm og hakeorm.
  • Makrosykliske laktoner (f.eks. milbemycinoksim, moxidektin, selamektin): Ofte bredspektrede mot rundorm, noen har også effekt mot hjerteorm og/eller ytre parasitter (lopper, midd). Finnes i tabletter og spot-on preparater.
  • Praziquantel: Standardbehandling mot de fleste typer bendelorm, inkludert Dipylidium og Echinococcus.
  • Kombinasjonspreparater som inneholder flere virkestoffer for å dekke et bredt spekter av parasitter (f.eks. milbemycin/praziquantel) er svært vanlige.
• Sikkerhet og bivirkninger: Moderne ormemidler er generelt svært trygge når de brukes korrekt i henhold til veterinærens anvisning. Milde, forbigående bivirkninger som kvalme, oppkast eller diaré kan forekomme hos enkelte individer, men er uvanlig. Alvorlige bivirkninger er sjeldne.

Det er svært viktig å aldri bruke ormemidler beregnet på andre dyrearter (f.eks. katt, sau) til hund, med mindre det er spesifikt anbefalt av veterinær, da dette kan være ineffektivt eller direkte farlig. Gi heller aldri medisiner beregnet på mennesker.

Hvordan gi ormekur til valpen? Praktiske tips

Å gi medisin til en valp kan noen ganger være en utfordring, men med litt tålmodighet og riktig teknikk går det som regel greit.

• Les bruksanvisningen nøye: Følg alltid instruksjonene på pakningen og fra veterinæren angående dosering, administrasjonsmåte (med eller uten mat?), og eventuelle forholdsregler.
• Nøyaktig dosering: Vei valpen nøye før hver behandling for å sikre korrekt dose. Underdosering kan føre til manglende effekt og resistensutvikling, mens overdosering kan øke risikoen for bivirkninger. Bruk doseringssprøyten som følger med pasta/mikstur, eller del tabletter kun hvis de er designet for det (har delestrek).
• Pasta/Mikstur: Trekk opp riktig dose i sprøyten. Hold valpen forsiktig, men bestemt. Åpne munnen ved å legge en hånd over snuten og forsiktig presse leppene inn mot tennene, eller før en finger inn i munnviken bak de bakerste jekslene. Plasser sprøytespissen i munnviken, sikt bakover mot tungen/svelget, og trykk stempelet rolig inn. Hold hodet lett løftet et øyeblikk og stryk forsiktig over halsen for å oppmuntre til svelging.
• Tabletter:
  • Skjult i mat: Den enkleste metoden er ofte å gjemme tabletten i en liten mengde svært smakfull mat som valpen elsker (leverpostei, pølsebit, våtfôr, en spesiell godbit). Gi bare en liten mengde slik at du er sikker på at valpen spiser alt sammen med tabletten. Sjekk at valpen faktisk svelget tabletten og ikke spyttet den ut igjen.
  • Direkte i munnen: Hvis valpen ikke lar seg lure, må tabletten gis direkte. Hold valpen som beskrevet over. Åpne munnen ved å vippe hodet lett bakover og bruk en finger til å åpne underkjeven. Plasser tabletten så langt bak på tungen som mulig. Lukk munnen raskt, hold den lukket mens du holder hodet litt opp, og stryk over halsen eller blås forsiktig på nesen for å utløse svelgerefleksen. Gi ros og gjerne en godbit etterpå.
  • Tyggetabletter: Mange moderne preparater kommer som smakelige tyggetabletter som de fleste valper spiser frivillig.
• Gjør det til en positiv opplevelse: Vær rolig og bestemt. Bruk masse ros og belønning (en ekstra god godbit eller lek) etter at medisinen er gitt. Dette kan gjøre fremtidige medisineringer enklere. Ikke jag valpen eller gjør det til en kamp, da dette skaper negativ assosiasjon.
• Hva kan skje etterpå? Det er ikke uvanlig å se døde eller døende ormer (spesielt spolorm) i avføringen i dagene etter behandling. Dette er et tegn på at medisinen virker. Noen valper kan få mild, forbigående diaré eller litt løsere avføring.
• Når kontakte veterinær? Kontakt veterinæren hvis valpen kaster opp kort tid etter å ha fått ormekuren (det kan hende dosen må gis på nytt), hvis den får kraftig eller vedvarende oppkast eller diaré, blir unormalt slapp, eller viser andre tegn på ubehag eller sykdom.

Forebygging av ormeinfeksjoner: Mer enn bare tabletter

Selv om regelmessig ormekur er hjørnesteinen i kontrollen av innvollsorm hos valper, er det også mye annet du som eier kan gjøre for å redusere risikoen for smitte og re-infeksjon. Forebygging handler om å bryte ormenes livssyklus ved å redusere mengden smittsomme egg og larver i valpens miljø og hindre at valpen får dem i seg.

Hygiene: Renhold som våpen

God hygiene er avgjørende for å minimere spredningen av ormeegg, som ofte skilles ut i store mengder i avføringen til smittede dyr.

• Plukk opp avføring umiddelbart: Dette er det aller viktigste tiltaket! Fjern all avføring fra hagen, luftegården, eller turområder så raskt som mulig, helst daglig. Spolormegg blir først smittsomme etter noen uker i miljøet, så rask fjerning hindrer at eggene rekker å utvikle seg til infektive stadier. Hakeormlarver kan klekke raskere. Bruk alltid pose eller spade og kast avføringen i restavfallet (ikke komposten).
• Rengjøring av valpekasse og liggeplasser: Hvis du har en valpekasse eller et avgrenset område for valpen innendørs, rengjør dette grundig og regelmessig. Vask tepper, senger og underlag hyppig på høy temperatur (helst 60°C eller mer) for å drepe eventuelle egg og larver.
• Rengjøring av mat- og vannskåler: Hold skålene rene og vask dem daglig.
• Desinfeksjon: Ormeegg, spesielt spolorm- og piskeormegg, er svært motstandsdyktige mot mange vanlige desinfeksjonsmidler. Damprengjøring eller spesifikke desinfeksjonsmidler som er effektive mot parasittegg kan vurderes for grundig rengjøring av overflater (f.eks. i kenneler eller ved kjente utbrudd), men for vanlige hjem er grundig mekanisk rengjøring og fjerning av avføring det viktigste. Spør veterinæren om råd ved behov for desinfeksjon.
• Håndhygiene: Vask alltid hendene grundig med såpe og vann etter å ha håndtert valpen, plukket opp avføring, eller jobbet i hagen/jord der dyr ferdes. Dette er spesielt viktig for å forebygge zoonotisk smitte til mennesker. Lær også barn viktigheten av god håndhygiene etter kontakt med dyr.

Miljøkontroll: Redusere smittepresset

Å kontrollere valpens omgivelser kan bidra til å redusere eksponeringen for ormeegg og larver.

• Unngå kjente problemområder: Vær forsiktig med å la valpen ferdes i områder der mange hunder lufter seg og hvor avføring ikke alltid blir plukket opp (f.eks. noen hundeparker, populære turområder). Sandkasser for barn bør holdes tildekket for å hindre at katter og andre dyr bruker dem som toalett.
• Kontroll av gnagere og andre mellomverter: Hvis du bor i et område der hunden kan komme i kontakt med smågnagere (mus, rotter), kan tiltak for å redusere gnagerbestanden rundt huset bidra til å forebygge smitte med visse typer bendelorm (Taenia, Echinococcus multilocularis).
• Forhindre jakt og åtseleting: Ikke la hunden jakte på smådyr eller spise døde dyr (åtsler) den finner ute. Dette reduserer risikoen for smitte med Taenia bendelorm og potensielt Echinococcus.
• Råfôring: Hvis du gir hunden rått kjøtt eller innvoller, bør dette fryses ned ved minst -18°C i flere døgn (varighet avhenger av tykkelse og type parasitt man vil drepe, sjekk anbefalinger fra Mattilsynet/veterinær) for å drepe eventuelle parasittstadier (f.eks. Taenia-larver). Dette er spesielt viktig hvis kjøttet kommer fra vilt eller hjemmeslakt. Kommersielt produsert råfôr har ofte gjennomgått slik behandling.

Parasittkontroll på dyret

Kontroll av ytre parasitter kan også være en del av ormeforebyggingen.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

• Loppekontroll: Siden lopper er mellomvert for den vanlige bendelormen Dipylidium caninum, er effektiv og konsekvent loppeforebygging/-behandling essensielt for å hindre denne infeksjonen. Bruk et egnet loppemiddel anbefalt av veterinær, spesielt i områder eller perioder med høy lopperisiko. Behandle alle dyr i husstanden samtidig.
• Flåttkontroll: Selv om flått ikke er direkte involvert i livssyklusen til de vanligste innvollsormene, er flåttbårne sykdommer et annet viktig helseaspekt, og mange moderne parasittmidler gir kombinert beskyttelse mot flått, lopper og/eller innvollsorm.

Behandling av tispen

Som tidligere nevnt, er behandling av avlstispen en kritisk del av forebyggingen for valpekullet. Riktig ormekur av tispen før paring og under drektighet/laktasjon (med veterinærgodkjente midler) reduserer mengden larver som overføres til valpene via morkake og melk betydelig.

Behandling av tispen

Som tidligere nevnt, er behandling av avlstispen en kritisk del av forebyggingen for valpekullet. Riktig ormekur av tispen før paring og under drektighet/laktasjon (med veterinærgodkjente midler) reduserer mengden larver som overføres til valpene via morkake og melk betydelig.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Regelmessig veterinæroppfølging

Selv etter at valpen har fullført det intensive ormekurprogrammet de første seks månedene, er det viktig med videre oppfølging hos veterinær.

• Årlig helsekontroll: Diskuter hundens livsstil og risikofaktorer for parasitter med veterinæren minst én gang i året. Basert på dette kan dere legge en plan for videre forebygging og eventuell testing.
• Strategisk testing: For voksne hunder med lav risiko kan veterinæren anbefale regelmessige avføringsprøver (f.eks. 1-2 ganger i året) i stedet for rutinemessig behandling. Dette bidrar til mer målrettet behandling og kan redusere risikoen for resistensutvikling. Ved symptomer bør prøve alltid tas.
• Reise: Planlegg i god tid før reiser til utlandet. Sjekk alltid gjeldende krav til ormekur (spesielt mot Echinococcus multilocularis) for både destinasjonslandet og for retur til Norge. Kontakt Mattilsynet eller veterinær for oppdatert informasjon.

Ved å kombinere regelmessig ormekur etter veterinærens anbefaling med gode hygiene- og miljøtiltak, gir du valpen den beste beskyttelsen mot innvollsorm og legger grunnlaget for et langt og sunt liv.

Spesielle hensyn og vanlige spørsmål

Selv om de generelle retningslinjene for ormekur er klare, dukker det ofte opp spesifikke spørsmål og situasjoner som krever litt ekstra oppmerksomhet.

Ormekur og vaksinering – går det sammen?

Ja, det er generelt trygt og vanlig å gi ormekur og vaksiner samtidig eller med kort tids mellomrom. Valper følger ofte et fastlagt program for både vaksinering og ormekur i de første månedene. Veterinæren vil sørge for at timingen er hensiktsmessig. Noen mener at en kraftig ormeinfeksjon teoretisk kan påvirke immunresponsen på vaksinen, noe som ytterligere understreker viktigheten av å følge det anbefalte ormekurregimet for å holde parasittbyrden nede før og under vaksinasjonsprogrammet.

Kan valpen få for mye ormekur?

Moderne ormemidler har generelt en god sikkerhetsmargin, men som med alle medisiner er det mulig å overdosere. Symptomer på overdose kan inkludere kraftig oppkast, diaré, skjelvinger, ustøhet og i alvorlige tilfeller nevrologiske tegn. Risikoen for overdosering er størst hvis man feilberegner vekten, bruker feil preparat, eller gir behandlinger for tett. Derfor er det helt avgjørende å:

1. Veie valpen nøyaktig før hver behandling.
2. Bruke et preparat og en dose anbefalt av veterinær for valpens alder og vekt.
3. Følge det anbefalte behandlingsintervallet nøye. Ikke gi “ekstra” ormekur uten å ha diskutert det med veterinær. Risikoen for skade fra selve ormeinfeksjonen er som regel langt større enn risikoen for bivirkninger fra korrekt brukt ormemiddel.

Hva om valpen kaster opp etter ormekur?

Hvis valpen kaster opp kort tid etter at du har gitt ormekuren (f.eks. innen en time eller to), er det en mulighet for at den ikke har absorbert medisinen skikkelig. Kontakt veterinæren din for råd. Avhengig av hvor lang tid det gikk og hvilket preparat som ble brukt, kan det hende veterinæren anbefaler å gi dosen på nytt, eventuelt med et kvalmestillende middel i forkant, eller å bytte til et annet preparat. Ikke gi en ny dose uten å ha snakket med veterinæren.

Ormemiddelresistens: En økende bekymring?

Resistens betyr at ormene utvikler evnen til å overleve behandling med et ormemiddel som tidligere var effektivt. Dette er et økende problem globalt, spesielt hos husdyr som sau og hest, men det er også rapportert hos innvollsorm hos hund. Utstrakt og ukritisk bruk av ormemidler, samt underdosering, kan bidra til utvikling av resistens.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

For å bremse utviklingen av resistens er det viktig å:

• Bruke ormemidler kun når det er nødvendig og indisert (følge veterinærens anbefalinger basert på alder, risiko og evt. testing).
• Bruke korrekt dose basert på nøyaktig vekt.
• Fullføre hele behandlingskuren som anbefalt (spesielt for midler som gis over flere dager).
• Bruke avføringsprøver strategisk hos voksne hunder for å vurdere behandlingsbehov og effekt.
• Opprettholde god hygiene og miljøkontroll for å redusere smittepresset.
• Rotere mellom ulike klasser av ormemidler (etter veterinærens råd) kan potensielt bidra, men evidensen for dette hos hund er begrenset.

Veterinæren er den beste rådgiveren når det gjelder fornuftig bruk av ormemidler for å balansere effektiv behandling med forebygging av resistens.

Reise med valp: Internasjonale krav

Hvis du planlegger å ta med valpen på reise til utlandet, eller hvis du importerer en valp, må du sette deg inn i gjeldende regler for inn- og utførsel. Disse reglene er primært på plass for å hindre spredning av sykdommer og parasitter som ikke finnes, eller er sjeldne, i Norge – spesielt revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) og rabies.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

For reise til de fleste land utenfor Norden, og for retur til Norge fra disse landene, er det krav om behandling mot bendelorm (Echinococcus) med et godkjent preparat (inneholdende praziquantel) gitt av veterinær innen et bestemt tidsvindu før innreise til Norge (vanligvis mellom 24 og 120 timer før ankomst). For reiser til enkelte land (f.eks. Storbritannia, Irland, Finland, Malta) gjelder egne regler. Sjekk alltid Mattilsynets nettsider for de til enhver tid gjeldende og detaljerte reglene for det spesifikke landet du skal reise til og returnere fra. Planlegg i god tid, da det også er krav til ID-merking og rabiesvaksinasjon for reise utenfor Norden, og rabiesvaksinen må gis i god tid før reisen (minst 12 uker gammel valp, og 21 dagers ventetid etter vaksinasjon).

Konklusjon

Ormekur til valp er ikke bare en anbefaling, det er en essensiell del av ansvarlig dyrehold. Valpens umodne immunsystem og uunngåelige eksponering for smitte, ofte allerede før fødselen, gjør den ekstremt sårbar for innvollsorm. Ubehandlede infeksjoner kan føre til alt fra dårlig trivsel og nedsatt vekst til alvorlig sykdom som anemi og tarmblokkering, og i verste fall død. I tillegg utgjør noen ormetyper en zoonotisk risiko for mennesker.

Å følge et strukturert ormekurprogram anbefalt av veterinær, spesielt i de kritiske første seks levemånedene, er den mest effektive måten å beskytte valpen din på. Kombinert med god hygiene, spesielt rask fjerning av avføring, og andre forebyggende tiltak, kan du minimere risikoen for infeksjoner betydelig. Husk at de fleste effektive ormemidler er reseptbelagte i Norge, og et tett samarbeid med veterinæren din er nøkkelen til å velge riktig preparat, korrekt dosering og et behandlings- og forebyggingsregime som er skreddersydd for din valps behov og livsstil. Ved å investere tid og innsats i riktig parasittkontroll, legger du et solid grunnlag for at din nye følgesvenn skal få en sunn start på et langt og lykkelig liv.