Navlebrokk hos hund

Denne artikkelen går i dybden på navlebrokk hos hund, og tar sikte på å gi deg den kunnskapen du trenger for å håndtere denne tilstanden på best mulig måte for din firbeinte venn.

Navlebrokk, også kjent som umbilikalhernie, er en relativt vanlig tilstand hos valper og unge hunder. Selv om det ofte er ufarlig, kan det i noen tilfeller føre til alvorlige komplikasjoner. Som hundeeier er det viktig å forstå hva navlebrokk er, hvordan det oppstår, hvilke symptomer man skal se etter, og hvilke behandlingsalternativer som finnes. Denne artikkelen går i dybden på navlebrokk hos hund, og tar sikte på å gi deg den kunnskapen du trenger for å håndtere denne tilstanden på best mulig måte for din firbeinte venn. Vi undersøker årsaker, symptomer, diagnostikk, behandling, prognose og forebygging, og gir praktiske råd underveis.

Hva er navlebrokk hos hund?

For å forstå hva et navlebrokk er, må vi først se på hvordan navleområdet normalt utvikler seg hos en valp.

Definisjon av navlebrokk (umbilikalhernie)

Et navlebrokk er en utposning eller fremfall av innhold fra bukhulen gjennom en åpning eller svakhet i bukveggen ved navlen. Navlen er det stedet hvor navlestrengen festet valpen til morkaken under drektigheten. Navlestrengen inneholder blodårer som forsyner fosteret med næring og oksygen. Etter fødselen faller navlestrengen av, og åpningen i bukveggen der blodårene passerte, skal normalt lukke seg raskt. Hos noen valper skjer ikke denne lukkingen fullstendig eller raskt nok, og det etterlates en liten åpning. Gjennom denne åpningen kan vev fra innsiden av buken, som fett eller i sjeldnere tilfeller deler av tarmen, presse seg ut og danne en synlig kul under huden ved navlen. Dette er det vi kaller et navlebrokk.

Størrelsen på brokket kan variere betydelig, fra en knapt merkbar liten hevelse til en stor utposning. Størrelsen på selve åpningen i bukveggen (brokkporten) er ofte viktigere enn størrelsen på selve kulen når man skal vurdere risiko.

Anatomi: Hvordan navlen og bukveggen normalt lukkes

Bukveggen består av flere lag, inkludert hud, underhudsfett, muskler og bukhinne (peritoneum). I midtlinjen av buken løper en sterk bindevevsstruktur kalt linea alba, som er et viktig festepunkt for bukmuskulaturen. Navlen ligger i denne midtlinjen. Under fosterutviklingen passerer navlestrengens blodårer gjennom en naturlig åpning i linea alba og bukveggens muskler.

Normalt, etter at valpen er født og navlestrengen tørker inn og faller av (vanligvis i løpet av den første uken), vil åpningen i bukveggen gradvis trekke seg sammen og lukkes med arrvev. Denne prosessen er vanligvis fullført innen få uker etter fødselen. Musklene og bindevevet vokser sammen og danner en solid barriere som holder bukorganene på plass inne i bukhulen. Når denne lukkemekanismen svikter, enten fordi lukkingen er forsinket, ufullstendig, eller fordi det er en medfødt svakhet i vevet rundt navlen, oppstår et navlebrokk. Trykket fra innsiden av bukhulen presser da vev ut gjennom den gjenværende åpningen.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Hva inneholder brokket? (Fett, tarm, annet vev)

Innholdet i et navlebrokk kan variere, men det vanligste er at det inneholder oment (fettvev som ligger som et “forkle” over tarmene i bukhulen). Dette fettvevet er mykt og bevegelig. Slike brokk er vanligvis ikke smertefulle og utgjør sjelden en umiddelbar trussel mot hundens helse.

I mer alvorlige tilfeller, spesielt hvis åpningen i bukveggen (brokkporten) er større, kan deler av tarmen eller andre bukorganer (som deler av urinblæren eller livmoren hos tisper) skli ut i brokksekken. Dette er en potensielt farlig situasjon. Hvis en tarmslynge kommer ut i brokket og blir klemt fast i brokkporten, kan blodtilførselen til denne tarmdelen bli avsnørt. Dette kalles et inneklemt eller strangulert brokk, og er en akutt og livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærbehandling.

Årsaker til navlebrokk hos hunder

Den absolutt vanligste årsaken til navlebrokk er knyttet til arv og utvikling.

Den vanligste årsaken: Medfødt og arvelig disposisjon

Navlebrokk hos hund regnes i de aller fleste tilfeller som en medfødt tilstand forårsaket av en arvelig (genetisk) disposisjon. Det betyr at valpen er født med en tendens til at navleringen ikke lukker seg som den skal. Arvegangen antas å være polygenetisk, det vil si at flere gener sannsynligvis er involvert, og den kan også påvirkes av miljøfaktorer. Det er ikke et resultat av hvordan tispen håndterte navlestrengen etter fødselen, selv om denne myten fortsatt eksisterer. Feilaktig lukking av navleringen skyldes en iboende svakhet eller forsinkelse i den normale utviklingsprosessen.

På grunn av den arvelige komponenten, ser man ofte navlebrokk forekomme hyppigere i visse familielinjer og raser. Det er derfor viktig å ta hensyn til forekomst av navlebrokk ved avlsplanlegging.

Hvordan svakhet i bukveggen fører til brokk

Den underliggende årsaken er altså en svakhet eller en ufullstendig lukking av bukveggen der navlestrengen var festet. Denne åpningen, kalt navleringen eller brokkporten, tillater at innhold fra bukhulen (som fett eller tarm) presses ut under huden på grunn av det normale trykket inne i buken. Trykket kan øke når hunden anstrenger seg, bjeffer, hoster eller gjør fra seg, noe som noen ganger kan gjøre brokket midlertidig mer synlig. Selve brokket består av en brokksekk (en utposning av bukhinnen) og brokk-innholdet (fett, tarm etc.). Svakheten ligger i selve ringen av muskel- og bindevev rundt navlestedet.

Andre mulige, men sjeldnere, årsaker

Selv om arv er den dominerende faktoren, kan andre forhold teoretisk bidra, men er svært sjeldne som primærårsak til navlebrokk. Alvorlig traume mot buken kan i teorien forårsake brokk andre steder, men er usannsynlig som årsak til et klassisk navlebrokk som vanligvis oppdages hos unge valper. Infeksjoner i navleområdet rett etter fødsel kan potensielt forstyrre den normale helingsprosessen, men dette er heller ikke ansett som en vanlig årsak. For de aller fleste hunder med navlebrokk, er det den medfødte, arvelige disposisjonen som er forklaringen.

Rasedisposisjon: Er noen raser mer utsatt?

Ja, navlebrokk ser ut til å forekomme oftere hos enkelte hunderaser enn andre, noe som støtter teorien om en arvelig komponent. Raser som ofte nevnes i forbindelse med en høyere forekomst av navlebrokk inkluderer:

• Airedale Terrier
• Pekingeser
• Basenji
• Pointer
• Weimaraner
• Border Collie
• Engelsk Springer Spaniel
• Collie
• Bull Terrier

Det er viktig å merke seg at navlebrokk kan forekomme hos alle raser, inkludert blandingshunder. Hvis du vurderer å anskaffe en valp fra en rase som er kjent for å være disponert, kan det være lurt å spørre oppdretter om forekomsten av navlebrokk i deres linjer.

Symptomer: Slik gjenkjenner du et navlebrokk

Navlebrokk er vanligvis lett å oppdage, spesielt hos korthårede raser.

Den karakteristiske kulen ved navlen

Det mest åpenbare symptomet på navlebrokk er en myk, ofte rund eller oval hevelse (kul) på magen, akkurat der navlen sitter eller satt. Størrelsen kan variere fra en liten ert til en plomme, eller enda større i noen tilfeller. Hos langhårede hunder kan det være nødvendig å kjenne forsiktig på navleområdet for å oppdage en mindre hevelse. Kulen er vanligvis ikke øm eller smertefull ved berøring, med mindre komplikasjoner har oppstått.

Størrelse og konsistens: Fra små til store brokk

Som nevnt kan størrelsen variere. Små brokk kan inneholde bare litt fettvev og kjennes myke og “deigaktige” ut. Større brokk kan også inneholde tarm. Konsistensen kan gi en pekepinn på innholdet. Et brokk som bare inneholder fett er vanligvis jevnt mykt. Hvis det inneholder tarm, kan man noen ganger kjenne tarmslynger, og konsistensen kan være fastere eller mer ujevn. Størrelsen på brokket kan også variere noe avhengig av hundens posisjon (f.eks. større når den står, mindre når den ligger på ryggen) eller ved økt buktrykk (hosting, anstrengelse).

Reponerbart vs. ikke-reponerbart brokk: Hva betyr det?

Et viktig skille går mellom reponerbare og ikke-reponerbare brokk:

• Reponerbart brokk: Dette betyr at innholdet i brokksekken (fett eller tarm) enkelt kan skyves tilbake inn i bukhulen gjennom åpningen i bukveggen ved forsiktig trykk. Når man slipper trykket, vil innholdet ofte sige ut igjen. Man kan ofte kjenne kantene på selve åpningen (brokkporten) i bukveggen når innholdet er skjøvet tilbake. De fleste navlebrokk hos hund er reponerbare, spesielt når de er små og kun inneholder fett.
• Ikke-reponerbart brokk: Dette betyr at innholdet i brokket ikke lar seg skyve tilbake inn i bukhulen. Dette kan skyldes at innholdet har festet seg til brokksekken på grunn av arrvev (adheranser), eller, mer alvorlig, at innholdet sitter fastklemt i brokkporten. Ikke-reponerbare brokk har en høyere risiko for komplikasjoner.

Når et navlebrokk blir et akutt problem: Tegn på inneklemming (strangulering)

Den mest alvorlige komplikasjonen til et navlebrokk er strangulering (inneklemming). Dette skjer når en del av tarmen (eller et annet organ) kommer ut i brokket og blir klemt fast i den trange brokkporten. Blodtilførselen til den inneklemte tarmdelen blir avskåret, noe som fører til vevsdød (nekrose) og lekkasje av tarminnhold ut i brokksekken eller bukhulen. Dette er en ekstremt smertefull og livstruende tilstand som krever øyeblikkelig kirurgisk inngrep.

Tegn på et strangulert navlebrokk inkluderer:

• Brokket blir plutselig hardt, hovent og smertefullt ved berøring.
• Huden over brokket kan bli rødlig eller blålilla misfarget.
• Hunden viser tegn på sterke magesmerter (krummer ryggen, vil ikke bevege seg).
• Oppkast.
• Tap av appetitt.
• Slapphet (letargi).
• Feber.
• Tegn på sjokk (bleke slimhinner, rask puls, rask pust) i alvorlige tilfeller.

Hvis du mistenker at hundens navlebrokk har blitt strangulert, må du kontakte veterinær umiddelbart. Dette er en nødsituasjon. Risikoen for strangulering er generelt større ved brokk med en smal brokkport, men hvor selve åpningen likevel er stor nok til at tarm kan komme ut.

Diagnostisering av navlebrokk hos veterinæren

Diagnosen navlebrokk stilles vanligvis enkelt basert på hundens sykehistorie og en klinisk undersøkelse.

Den kliniske undersøkelsen: Palpasjon og vurdering

Veterinæren vil først spørre om når du oppdaget kulen og om den har endret seg i størrelse eller utseende. Deretter vil veterinæren undersøke hunden grundig, med spesiell fokus på navleområdet. Undersøkelsen innebærer:

• Inspeksjon: Veterinæren ser på størrelsen, formen og huden over hevelsen.
• Palpasjon: Veterinæren kjenner forsiktig på hevelsen for å vurdere konsistens (myk, hard, deigaktig), temperatur og om den er øm for hunden.
• Reponering: Veterinæren vil forsøke å forsiktig skyve innholdet i brokket tilbake inn i bukhulen for å se om det er reponerbart.
• Vurdering av brokkporten: Hvis brokket er reponerbart, vil veterinæren prøve å kjenne størrelsen på selve åpningen (ringen) i bukveggen. Størrelsen på denne ringen er avgjørende for å vurdere risikoen for inneklemming. En veldig liten ring (f.eks. mindre enn en fingertupp) hvor kun fett kommer ut, utgjør liten risiko. En større ring som tillater at tarm kan passere ut og inn, men som likevel er trang nok til å kunne klemme av blodtilførselen, representerer en større risiko.

Basert på disse funnene kan veterinæren vanligvis stille diagnosen navlebrokk og gi en anbefaling om videre håndtering.

Når trengs ytterligere undersøkelser? (Ultralyd, røntgen)

I de fleste ukompliserte tilfeller av navlebrokk er en klinisk undersøkelse tilstrekkelig for å stille diagnosen. Ytterligere undersøkelser kan imidlertid være nødvendig i visse situasjoner:

• Mistanke om inneklemming: Hvis veterinæren mistenker at brokket er strangulert, kan ultralyd være svært nyttig. Ultralyd kan visualisere innholdet i brokksekken og vurdere blodgjennomstrømningen i eventuelle tarmslynger. Det kan bekrefte om det er tarm i brokket og om det er tegn til væskeansamling eller fortykket tarmvegg, som indikerer problemer.
• Store eller uvanlige brokk: Ved svært store brokk, eller hvis veterinæren er usikker på innholdet, kan ultralyd eller noen ganger røntgenbilder (eventuelt med kontrastmiddel) brukes for å få en bedre oversikt over hvilke organer som er involvert.
• Planlegging av kirurgi: I noen tilfeller kan bildediagnostikk hjelpe kirurgen med å planlegge operasjonen mer nøyaktig, spesielt ved komplekse eller store brokk.

Generelt sett er behovet for bildediagnostikk ved typiske, små og reponerbare navlebrokk begrenset.

Differensialdiagnoser: Hva annet kan det være?

Selv om en kul ved navlen hos en ung hund nesten alltid er et navlebrokk, finnes det noen få andre tilstander (differensialdiagnoser) som teoretisk sett kan forårsake en hevelse i dette området:

• Lokal infeksjon eller abscess: En bakteriell infeksjon i huden eller underhuden kan danne en hevelse fylt med puss. Dette vil vanligvis være rødt, varmt og smertefullt.
• Hematom: En blodansamling under huden etter et slag eller traume.
• Svulst (tumor): Svulster i huden, underhuden eller fra strukturer i bukveggen kan forekomme, men er sjeldne akkurat ved navlen hos unge dyr. Svulster er vanligere hos eldre hunder.
• Navlegranulom: En liten, ufarlig vekst av arrvev ved selve navlestedet etter at navlestrengen har falt av.

Veterinæren vil vanligvis lett kunne skille et navlebrokk fra disse andre tilstandene basert på den kliniske undersøkelsen, spesielt muligheten for å reponere innholdet tilbake i bukhulen.

Risiko og komplikasjoner ved navlebrokk

Mens mange navlebrokk er harmløse, er det viktig å være klar over de potensielle risikoene.

Hvorfor små, fylte brokk vanligvis er ufarlige

De aller fleste navlebrokk hos valper er små, inneholder kun fettvev (oment), og er lett reponerbare. Åpningen i bukveggen (brokkporten) er ofte så liten at det er svært liten eller ingen risiko for at tarm eller andre organer kan komme ut og bli klemt. Fettvevet som eventuelt befinner seg i brokksekken har god blodtilførsel og forårsaker ingen smerte eller ubehag for hunden. I mange slike tilfeller vil veterinæren konkludere med at brokket ikke utgjør noen helserisiko og kanskje ikke engang trenger behandling. Noen svært små brokk kan til og med lukke seg spontant når valpen vokser, selv om dette ikke er veldig vanlig.

Faren ved inneklemming (strangulering): En alvorlig tilstand

Den største og mest fryktede risikoen forbundet med navlebrokk er, som tidligere nevnt, inneklemming eller strangulering. Dette skjer når en del av et bukorgan, vanligvis en tarmslynge, presses ut gjennom brokkporten og blir sittende fast. Ringen av vev rundt brokkporten klemmer da på blodårene som forsyner den utglidde tarmdelen.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Uten blodtilførsel begynner tarmvevet raskt å dø (nekrose). Dette er ekstremt smertefullt for hunden. I tillegg vil den skadede tarmveggen bli utett, slik at bakterier og tarminnhold kan lekke ut, enten i brokksekken eller tilbake i bukhulen. Dette fører til en alvorlig infeksjon og betennelse, som bukhinnebetennelse (peritonitt).

Strangulering er en akutt kirurgisk nødsituasjon. Jo lenger tid det går før hunden får behandling, desto dårligere blir prognosen.

Konsekvenser av ubehandlet strangulert brokk (nekrose, peritonitt, sjokk)

Hvis et strangulert navlebrokk ikke behandles raskt, vil konsekvensene være katastrofale:

1. Nekrose: Den delen av tarmen som er avklemt vil dø på grunn av oksygenmangel.
2. Perforasjon: Den døde tarmveggen kan sprekke (perforere), slik at store mengder bakterier og tarminnhold lekker ut i bukhulen.
3. Peritonitt: Lekkende tarminnhold forårsaker en massiv betennelsesreaksjon i bukhinnen (peritonitt).
4. Sepsis (blodforgiftning): Bakterier og giftstoffer (toksiner) fra den skadede tarmen og den betente bukhulen kommer over i blodet, og fører til en livstruende systemisk infeksjon (sepsis).
5. Sjokk: Sepsis og peritonitt fører ofte til septisk sjokk, en tilstand med alvorlig sirkulasjonssvikt, organsvikt og høy dødelighet.

Uten akutt kirurgi og intensiv behandling, vil en hund med et strangulert brokk og påfølgende komplikasjoner som peritonitt og sepsis, raskt dø.

Langsiktige risikoer hvis brokket vokser

Selv om et brokk ikke blir strangulert, kan det potensielt medføre problemer hvis det er stort eller vokser over tid. Et stort brokk kan være kosmetisk skjemmende og kan potensielt være mer utsatt for traume eller skade. Selv om det er sjeldent, kan innholdet i et langvarig, ikke-reparert brokk utvikle adheranser (sammenvoksninger) til brokksekken, noe som kan gjøre en eventuell senere operasjon mer komplisert. Det er imidlertid viktig å understreke at den primære bekymringen og den viktigste grunnen til å vurdere kirurgi for navlebrokk, er risikoen for strangulering, selv om denne risikoen er lav for de fleste små, fettfylte brokk.

Behandling av navlebrokk hos hund

Behandlingsstrategien for navlebrokk avhenger av flere faktorer, inkludert brokkets størrelse, innhold, om det er reponerbart, hundens alder og generell helsetilstand.

Når er behandling nødvendig? Vurderingskriterier

Veterinæren vil vurdere følgende faktorer for å avgjøre om behandling er nødvendig, og i så fall hvilken type:

• Størrelsen på brokkporten: Dette er ofte det viktigste kriteriet. Hvis åpningen i bukveggen er stor nok til at en finger lett kan føres inn (og dermed potensielt en tarmslynge), anbefales vanligvis kirurgi for å eliminere risikoen for strangulering, selv om brokket foreløpig kun inneholder fett. Hvis åpningen er svært liten (mindre enn en fingertupp), er risikoen for tarmfremfall minimal, og kirurgi er kanskje ikke nødvendig.
• Brokkets innhold: Hvis brokket inneholder tarm eller andre organer (bekreftet ved palpasjon eller ultralyd), er kirurgi alltid indisert.
• Reponerbarhet: Et ikke-reponerbart brokk bør alltid opereres, da det kan indikere adheranser eller begynnende inneklemming.
• Symptomer: Ethvert tegn på smerte, ubehag eller symptomer på strangulering (som beskrevet tidligere) krever umiddelbar kirurgisk intervensjon.
• Størrelsen på selve brokket: Svært store brokk kan anbefales operert av kosmetiske grunner eller for å forebygge potensiell skade, selv om brokkporten ikke er kritisk stor.
• Hundens alder: Hos svært unge valper (under 4-6 måneder) med små, fettfylte, reponerbare brokk, kan man noen ganger velge å “vente og se”, da noen få kan lukke seg spontant. Imidlertid lukker de færreste seg helt etter denne alderen.
• Andre planlagte inngrep: Hvis hunden uansett skal kastreres eller steriliseres, er det svært vanlig å korrigere navlebrokket samtidig, selv om det er lite. Dette unngår behovet for en separat anestesi og operasjon senere.

Konservativ tilnærming: “Vent og se” for små brokk hos valper?

For valper under ca. 4-6 måneder med små (f.eks. < 1 cm diameter på brokkporten), reponerbare brokk som kun inneholder fett, kan veterinæren noen ganger foreslå en “vent og se”-tilnærming. Dette innebærer regelmessig overvåking av brokket for å se om det endrer størrelse eller om det eventuelt lukker seg av seg selv. Eieren må instrueres nøye om tegn på inneklemming.

Det er imidlertid viktig å være klar over at spontan lukking er relativt sjelden, spesielt for brokk som fortsatt er til stede ved 4-6 måneders alder. Mange veterinærer anbefaler derfor kirurgisk korreksjon uansett, ofte i forbindelse med kastrering/sterilisering rundt 6 måneders alder, for å eliminere enhver fremtidig risiko og usikkerhet. Å forsøke å manuelt “massere” brokket inn eller bruke bandasjer/mynter teipet over brokket er ikke anbefalt og har ingen dokumentert effekt – det kan tvert imot forårsake hudirritasjon eller forsinke nødvendig behandling.

Kirurgisk korreksjon (herniorafi): Den vanligste behandlingen

Den definitive behandlingen for navlebrokk som krever intervensjon, er kirurgi, også kalt herniorafi. Målet med operasjonen er å føre brokk-innholdet tilbake til sin normale plass i bukhulen og lukke åpningen (defekten) i bukveggen permanent for å forhindre at brokket kommer tilbake. Dette er et vanlig og vanligvis ukomplisert kirurgisk inngrep når det utføres på et planlagt grunnlag for et ukomplisert brokk.

Beskrivelse av operasjonen: Hva skjer under inngrepet?

Operasjonen utføres under full narkose. Fremgangsmåten er vanligvis som følger:

1. Forberedelse: Hunden får beroligende og smertestillende medisin før narkosen. Operasjonsområdet på magen barberes, vaskes grundig og desinfiseres for å skape et sterilt felt.
2. Anestesi: Hunden legges i full narkose, vanligvis med intubering (et rør i luftrøret) for å sikre frie luftveier og mulighet for å gi oksygen og anestesigass. Overvåkning av hjertefrekvens, pust, blodtrykk og oksygenmetning er standard prosedyre.
3. Innsnitt: Kirurgen lager et hudinnsnitt direkte over brokkhevelsen. Snittet forlenges vanligvis litt på hver side for å gi god oversikt over brokkporten.
4. Frigjøring av brokksekken: Brokksekken (utposningen av bukhinnen) identifiseres og skilles forsiktig fra det omkringliggende underhudsvevet.
5. Åpning av brokksekken (hvis nødvendig): Kirurgen kan åpne brokksekken for å inspisere innholdet.
6. Reponering av innhold: Fettvev eller eventuelle organer (som tarm) som befinner seg i sekken, skyves forsiktig tilbake inn i bukhulen gjennom brokkporten. Hvis det er adheranser (sammenvoksninger), må disse løsnes forsiktig. Ved strangulerte brokk må kirurgen vurdere levedyktigheten til den affiserte tarmdelen. Hvis tarmen er død (nekrotisk), må den skadede delen fjernes kirurgisk (tarmreseksjon) og de friske endene sys sammen (anastomose) – dette er et mye større inngrep.
7. Fjerning av brokksekken (valgfritt): Overskytende brokksekk kan fjernes kirurgisk, eller den kan noen ganger skyves inn i bukhulen før lukking.
8. Lukking av brokkporten: Dette er det viktigste steget. Kantene på åpningen i bukveggen (muskel- og bindevevslagene, spesielt linea alba) sys sammen med sterkt, ofte ikke-resorberbart eller langsomt resorberbart, suturmateriale. Målet er å skape en solid og permanent lukking av defekten. Ved svært store defekter (sjelden ved navlebrokk) kan det i unntakstilfeller være nødvendig å bruke et syntetisk nett (mesh) for å forsterke reparasjonen.
9. Lukking av underhud og hud: Når bukveggsdefekten er lukket, sys underhudsvevet og til slutt huden sammen lagvis. Hudsuturer kan være synlige utvendig, eller de kan legges skjult under huden (intrakutant).

Timing av operasjon: Samtidig med kastrering/sterilisering?

For ukompliserte navlebrokk som ikke krever akutt behandling, er timingen for kirurgi fleksibel. En svært vanlig og praktisk løsning er å utføre brokkoperasjonen samtidig som hunden steriliseres (tisper) eller kastreres (hannhunder). Dette skjer ofte rundt 6 måneders alder. Fordelene er:

• Kun én narkoseperiode, noe som reduserer risiko og kostnader.
• Kun én rekonvalesensperiode.
• Man får korrigert brokket før hunden blir eldre og eventuelt utvikler komplikasjoner.

Hvis brokket er stort, ikke-reponerbart, eller hvis det er bekymring for innholdet, kan veterinæren anbefale operasjon på et tidligere tidspunkt, uavhengig av planer om kastrering/sterilisering. Strangulerte brokk krever som nevnt øyeblikkelig operasjon, uansett alder.

Anestesi og smertelindring

Som ved alle kirurgiske inngrep, innebærer anestesi en viss risiko, selv om den er lav hos unge, friske dyr når moderne protokoller og overvåkning brukes. Veterinæren vil velge en anestesiprotokoll tilpasset hundens alder, rase og helsetilstand.

God smertelindring er avgjørende både under og etter operasjonen. Hunden vil få smertestillende medisiner før, under og etter inngrepet. Eiere får vanligvis med seg resept på smertestillende tabletter eller mikstur som skal gis hjemme i flere dager etter operasjonen for å sikre at hunden har det komfortabelt under tilhelingen.

Etter operasjonen: Rekonvalesens og oppfølging

Etter en navlebrokkoperasjon er det viktig med riktig etterbehandling hjemme for å sikre en god og ukomplisert tilheling.

Hva kan du forvente rett etter operasjonen?

Når du henter hunden din etter operasjonen, vil den sannsynligvis være litt trøtt og groggy etter narkosen. Dette er normalt og vil vanligvis avta i løpet av det første døgnet. Den kan også være litt ustø eller kvalm. Veterinæren eller dyrepleieren vil gi deg spesifikke instruksjoner for de første timene og dagene hjemme, inkludert når hunden kan få mat og vann. Det er vanlig at hunden er roligere enn normalt de første par dagene. Litt hevelse og blåmerker rundt operasjonssåret kan forekomme.

Sårstell og bruk av body/krage

Det viktigste er å forhindre at hunden slikker, biter eller klorer på operasjonssåret. Slikking kan introdusere bakterier og føre til infeksjon, samt irritere såret og forsinke helingen. For å forhindre dette, må hunden bruke en beskyttelsesanordning:

• Halskrage (lampeskjerm): Den tradisjonelle plastkragen er effektiv, men kan være upraktisk for hunden å spise, drikke og bevege seg med.
• Oppblåsbar krage: Et mykere alternativ som kan være mer komfortabelt, men som kanskje ikke hindrer tilgang til alle deler av kroppen.
• Body/Potepledd: En “heldress” for hund som dekker sårområdet på magen. Dette er ofte det mest komfortable alternativet for hunden, samtidig som det gir god beskyttelse.

Krage eller body må brukes kontinuerlig (dag og natt) helt til stingene er fjernet eller såret er fullstendig grodd (vanligvis 10-14 dager), med mindre veterinæren gir annen beskjed.

Selve såret trenger vanligvis lite stell utover å holdes tørt og rent. Du bør inspisere såret daglig for tegn på komplikasjoner (se nedenfor). Ikke bruk salver eller kremer med mindre det er spesifikt instruert av veterinæren. Bading bør unngås til såret er grodd.

Aktivitetsbegrensning: Hvor lenge og hvorfor?

Etter en bukoperasjon, selv en relativt liten en som en navlebrokkreparasjon, er det avgjørende å begrense hundens aktivitet i rekonvalesensperioden (vanligvis 10-14 dager). Dette er for å:

• Redusere smerte og hevelse.
• Forhindre at stingene (spesielt de indre i bukveggen) ryker eller løsner.
• Tillate vevet å gro skikkelig sammen.

Aktivitetsbegrensning innebærer:

• Kun korte lufteturer i bånd: Turene skal kun være for å gjøre fra seg, ikke for lek eller mosjon.
• Ingen hopping: Unngå hopping opp og ned fra møbler, i trapper eller inn/ut av bil. Hjelp hunden ved behov.
• Ingen løping eller vill lek: Unngå lek med andre hunder, ballkasting, trekking eller annen intens aktivitet.
• Hold hunden rolig innendørs: Begrens bevegelsesfriheten ved behov, for eksempel ved å bruke et mindre rom eller en grind.

Varigheten av aktivitetsbegrensningen bestemmes av veterinæren, men 10-14 dager er et vanlig tidsrom.

Medisinering (smertestillende, antibiotika?)

Hunden vil trenge smertestillende medisin i flere dager etter operasjonen. Det er svært viktig å gi medisinen som foreskrevet av veterinæren, selv om hunden ikke virker å ha vondt. Dyr skjuler ofte smerte. Vanligvis brukes betennelsesdempende og smertestillende medisiner (NSAIDs). Følg doseringen nøye.

Antibiotika er vanligvis ikke nødvendig etter en rutinemessig, ukomplisert navlebrokkoperasjon, da inngrepet regnes som “rent”. Antibiotika kan imidlertid forskrives hvis det var tegn til infeksjon før operasjonen, hvis inngrepet var langvarig eller komplisert (f.eks. tarmreseksjon ved strangulert brokk), eller hvis det oppstår tegn til sårinfeksjon etterpå.

Tegn på komplikasjoner etter operasjon (infeksjon, hevelse, at sting går opp)

Selv om komplikasjoner er uvanlige etter rutinemessig navlebrokkirurgi, er det viktig å vite hva man skal se etter. Kontakt veterinæren hvis du observerer noen av følgende tegn:

• Økende rødhet, varme eller hevelse ved såret: Litt rødhet og hevelse er normalt de første dagene, men det skal gradvis avta. Hvis det blir verre, kan det tyde på infeksjon eller annen irritasjon.
• Væsking eller puss fra såret: Klar, lett blodtilblandet væske i små mengder kan være normalt de første 1-2 dagene. Gulaktig, grønnaktig eller illeluktende væske (puss) er et tegn på infeksjon.
• Såret sprekker opp (dehisens): Hvis stingene løsner og såret åpner seg, må du kontakte veterinær umiddelbart. Dette gjelder spesielt hvis de indre stingene i bukveggen ryker, da det kan føre til at bukorganer kommer ut.
• Smerte: Økende smerte, eller smerte som vedvarer utover de første par dagene til tross for smertestillende medisin.
• Slapphet (letargi) eller dårlig appetitt: Hvis hunden blir unormalt slapp eller mister matlysten etter de første 1-2 dagene.
• Feber: Kan indikere infeksjon.

Tidlig oppdagelse og behandling av komplikasjoner er viktig for et godt resultat.

Oppfølgingsbesøk hos veterinæren

Veterinæren vil vanligvis sette opp en kontrolltime for å sjekke såret og fjerne eventuelle utvendige sting. Dette skjer typisk 10-14 dager etter operasjonen. Selv om det er brukt sting som løser seg opp av seg selv, er en sårkontroll ofte anbefalt for å sikre at alt har grodd som det skal.

Prognose for hunder med navlebrokk

Prognosen avhenger i stor grad av type brokk og om det oppstår komplikasjoner.

Generelt god prognose ved ukompliserte brokk

For hunder med ukompliserte navlebrokk (små til moderate, reponerbare, inneholder kun fett) som enten ikke krever behandling eller som blir kirurgisk korrigert på et planlagt tidspunkt, er prognosen utmerket. Operasjonen er vanligvis svært vellykket, og hunden kan leve et helt normalt liv uten videre problemer knyttet til brokket. Risikoen for komplikasjoner under og etter en planlagt operasjon er lav hos friske dyr.

Prognose etter operasjon for strangulert brokk

Prognosen for hunder som opereres for et strangulert navlebrokk er mer avventende og avhenger av flere faktorer:

• Hvor lenge brokket har vært strangulert: Jo kortere tid fra strangulering til operasjon, desto bedre prognose.
• Omfanget av tarmskade: Hvis store deler av tarmen må fjernes, øker risikoen for komplikasjoner som korttarm-syndrom eller lekkasje fra tarmsammensyingen (anastomosen).
• Graden av peritonitt og sepsis: Hvis hunden har utviklet alvorlig bukhinnebetennelse og blodforgiftning før operasjonen, er prognosen betydelig dårligere, selv med intensiv behandling.

Selv om mange hunder overlever operasjon for strangulert brokk med rask intervensjon, er det en alvorlig tilstand med potensielt høy dødelighet og risiko for postoperative komplikasjoner. Rekonvalesensperioden er også lengre og mer krevende.

Kan navlebrokk komme tilbake etter operasjon?

Gjentakelse (residiv) av navlebrokk etter kirurgisk korreksjon er svært sjelden, forutsatt at operasjonen er utført korrekt og at hunden har fått tilstrekkelig ro i rekonvalesensperioden. Bukveggen gror vanligvis sterkt og solid der defekten ble lukket. Risikoen for residiv kan være litt høyere ved svært store defekter eller hvis det oppstår en sårinfeksjon som svekker tilhelingen.

Forebygging og avl

Siden navlebrokk primært er arvelig, er fokus for forebygging rettet mot avlsarbeid.

Kan navlebrokk forebygges?

Man kan ikke direkte forebygge at en enkelt valp utvikler navlebrokk hvis den har den genetiske disposisjonen for det. Gode rutiner rundt fødsel og navlepleie hos nyfødte valper er viktig for generell helse, men vil ikke forhindre et arvelig betinget navlebrokk. Den eneste effektive måten å redusere forekomsten av navlebrokk i en populasjon eller rase på, er gjennom selektiv avl.

Avlsråd: Bør hunder med navlebrokk brukes i avl?

Dette er et viktig og ofte diskutert spørsmål blant oppdrettere og veterinærer. Siden navlebrokk er en arvelig tilstand, anbefales det generelt å utelukke hunder som har (hatt) navlebrokk fra avl, spesielt hvis brokket var stort nok til å kreve kirurgisk korreksjon.

• Norsk Kennel Klub (NKK): NKKs generelle avlsanbefalinger tilsier at hunder med arvelige defekter som kan påvirke helse og velvære, ikke bør brukes i avl. Dette inkluderer typisk navlebrokk som krever operasjon. Små, ubetydelige brokk som ikke krever kirurgi, kan vurderes annerledes, men man bør likevel være forsiktig med å kombinere linjer hvor tilstanden er kjent.
• Etiske hensyn: Å avle på hunder med kjente arvelige defekter bidrar til å videreføre problemet til neste generasjon, noe som kan medføre lidelse for avkommene og kostnader for eierne.
• Praktiske hensyn: Selv om operasjonen ofte er vellykket, representerer brokket en unødvendig helserisiko (spesielt for strangulering) og en kostnad (operasjon). Ansvarlig avl tar sikte på å produsere sunne og funksjonelle dyr.

Oppdrettere bør være ærlige om forekomsten av navlebrokk i sine linjer og ta informerte beslutninger for å redusere frekvensen av denne tilstanden. Valpekjøpere bør spørre om foreldredyrene og eventuelle tidligere kull har hatt navlebrokk.

Genetikkens rolle og fremtidig forskning

Selv om man vet at navlebrokk er arvelig, er den eksakte genetiske mekanismen (hvilke gener som er involvert og hvordan de interagerer) ofte uklar og sannsynligvis kompleks (polygenetisk). Mer forskning på genetikken bak navlebrokk hos ulike raser kan potensielt føre til utvikling av gentester i fremtiden. Slike tester kan hjelpe oppdrettere med å identifisere bærere av risikogener og ta mer presise avlsbeslutninger for å redusere forekomsten av navlebrokk.

Andre typer brokk hos hund (kort oversikt)

Navlebrokk er bare én type brokk som kan forekomme hos hunder. Det er nyttig å kjenne til noen av de andre vanlige typene for å kunne skille dem:

Lyskebrokk (inguinalhernie)

Dette er et brokk der bukinnhold (ofte tarm, livmor eller urinblære hos tisper) trenger ut gjennom lyskekanalen. Lyskekanalen er en naturlig åpning i bukveggen i lyskeområdet, der sædlederen (hos hannhunder) eller et ligament til livmoren (hos tisper) passerer. Lyskebrokk ses oftest hos middelaldrende til eldre, intakte (ikke-steriliserte) tisper, men kan også forekomme hos hannhunder og valper (ofte medfødt). Lyskebrokk har en høyere risiko for inneklemming enn de fleste navlebrokk, spesielt hvis livmor eller blære er involvert, og krever vanligvis kirurgisk behandling. Hevelsen ses i lysken, på en eller begge sider.

Perinealbrokk

Dette er en mer kompleks type brokk som nesten utelukkende ses hos eldre, intakte (ikke-kastrerte) hannhunder. Det oppstår på grunn av en svekkelse i musklene i bekkenbunnen (perineum), ved siden av endetarmen. Dette fører til at endetarmen, og noen ganger også urinblæren eller prostata, buler ut under huden ved siden av anus. Symptomer inkluderer hevelse ved siden av anus, forstoppelse, smertefull avføring, og noen ganger problemer med urinering. Behandlingen er kirurgisk og kan være komplisert. Kastrering anbefales samtidig for å redusere hormonell påvirkning på bekkenmuskulaturen.

Diafragmabrokk (mellomgulvsbrokk)

Dette er et brokk der organer fra bukhulen (som lever, mage eller tarm) trenger gjennom en rift eller åpning i mellomgulvet (diafragma) og inn i brysthulen. Diafragma er den store muskelen som skiller brysthulen fra bukhulen og er viktig for pusten. Diafragmabrokk er oftest forårsaket av et alvorlig traume (f.eks. påkjørsel), men kan også være medfødt. Symptomene er ofte relatert til pustebesvær og/eller fordøyelsesproblemer. Diagnosen stilles vanligvis med røntgen eller ultralyd. Kirurgisk behandling er nødvendig for å føre organene tilbake til bukhulen og reparere defekten i mellomgulvet.

Når bør du kontakte veterinær?

Det er alltid lurt å få et navlebrokk vurdert av en veterinær, selv om det virker lite og ufarlig.

Oppsummering av faresignaler

Du bør kontakte veterinær umiddelbart hvis du observerer noen av følgende tegn hos en hund med kjent navlebrokk:

• Brokket blir plutselig større, hardere eller fastere.
• Brokket blir smertefullt ved berøring.
• Huden over brokket blir rød, hoven eller misfarget (blålilla).
• Hunden viser tegn på magesmerter (klynking, uro, krum rygg).
• Oppkast.
• Tap av appetitt.
• Slapphet eller nedstemthet.
• Feber.

Disse tegnene kan indikere en potensielt livstruende strangulering og krever akutt veterinærhjelp.

Viktigheten av tidlig diagnose og vurdering

Selv om brokket ikke viser akutte faresignaler, er det viktig å få det undersøkt av en veterinær. Veterinæren kan:

• Bekrefte diagnosen.
• Vurdere størrelsen på brokkporten og risikoen for komplikasjoner.
• Diskutere de ulike behandlingsalternativene (observasjon vs. kirurgi).
• Gi råd om timing for en eventuell operasjon, for eksempel i forbindelse med kastrering/sterilisering.
• Gi deg informasjon om hva du skal se etter av faresignaler.

En tidlig vurdering gir deg trygghet og sikrer at hunden får riktig oppfølging og behandling ved behov, noe som minimerer risikoen for alvorlige komplikasjoner.

Konklusjon

Navlebrokk hos hund er en vanlig medfødt tilstand som skyldes en ufullstendig lukking av bukveggen ved navlen. Mens mange små, fettfylte brokk er ufarlige, utgjør brokk som er store nok til at tarm kan slippe ut, en risiko for livstruende strangulering. Diagnosen stilles vanligvis enkelt ved en klinisk undersøkelse hos veterinæren, som vurderer brokkets størrelse, innhold og reponerbarhet, samt størrelsen på selve åpningen i bukveggen. Behandlingen avhenger av risikovurderingen; små, lavrisiko-brokk kan observeres, mens større brokk eller de med risiko for komplikasjoner vanligvis korrigeres kirurgisk (herniorafi). Operasjonen er ofte planlagt og utføres gjerne samtidig med kastrering eller sterilisering. Prognosen for ukompliserte navlebrokk er utmerket etter kirurgi. På grunn av den arvelige naturen til tilstanden, anbefales det generelt å ikke bruke hunder med navlebrokk som har krevd kirurgi, i avl. Tidlig veterinærvurdering og kunnskap om faresignalene er essensielt for å sikre hundens helse og velvære.