Kul på testikkel til hund

En kul på hundens testikkel er alarmerende. Denne guiden gir deg den dybdekunnskapen du trenger for å forstå årsakene, behandlingen og veien videre for din beste venn.

Oppdagelsen av en unormalitet, som en kul eller hevelse på en hannhunds testikkel, er en kilde til umiddelbar bekymring for enhver hundeeier. Tankene spinner raskt mot det verste scenarioet: kreft. Selv om dette er en reell mulighet, er det viktig å forstå at ikke alle kuler er ondartede. Det finnes en rekke tilstander, fra betennelser til cyster, som kan manifestere seg på denne måten. Likevel er enhver forandring i hundens testikler et signal som aldri må ignoreres. Rask og korrekt handling er avgjørende for hundens helse og fremtid.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Denne omfattende artikkelen vil dykke dypt ned i temaet kul på testikkel hos hund. Vi vil utforske den normale anatomien for å bygge et fundament for forståelse, detaljert gjennomgå de ulike godartede og ondartede årsakene, belyse den diagnostiske prosessen hos veterinæren, forklare behandlingsalternativer og diskutere prognoser. Målet er å erstatte frykt med kunnskap, og gi deg som eier verktøyene du trenger for å navigere denne utfordrende situasjonen sammen med din veterinær.

Anatomi og funksjon: En hunds testikler

For å forstå hva som kan gå galt, må vi først forstå hvordan en normal testikkel er bygget opp og fungerer. Hundens testikler er komplekse og vitale organer med to primære, men distinkte, funksjoner: produksjon av sædceller (spermatogenese) og produksjon av mannlige kjønnshormoner, primært testosteron.

Ytre og indre struktur

En hannhund har to testikler som normalt befinner seg i pungen (scrotum). Pungen er en hudsekk som henger utenfor bukhulen, en smart evolusjonær tilpasning som holder testiklene ved en temperatur som er et par grader lavere enn kroppstemperaturen. Denne lavere temperaturen er essensiell for normal sædproduksjon.

Hver testikkel er omgitt av en tykk, beskyttende bindevevskapsel kalt tunica albuginea. Innenfor denne kapselen er testikkelen delt inn i en rekke små avdelinger (lobuli) som inneholder de tettpakkede, snodde sædkanalene (tubuli seminiferi). Det er i veggene til disse mikroskopiske kanalene at selve sædproduksjonen foregår. Mellom sædkanalene, i et vev kalt interstitielt vev, ligger spesialiserte celler som produserer hormoner.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Cellenes kritiske roller

Inne i testikkelen er det tre hovedtyper celler som er helt sentrale, både for normal funksjon og fordi de er opphavet til de vanligste formene for testikkelkreft:

• Kjønnsceller (germinalceller): Dette er cellene som gjennom en kompleks modningsprosess (spermatogenese) utvikler seg til å bli modne sædceller (spermatozoer). Svulster som oppstår fra disse cellene kalles seminomer.
• Sertoliceller: Disse cellene befinner seg inne i sædkanalene og fungerer som “amme-celler” for de utviklende sædcellene. De gir næring, støtte og beskyttelse, og produserer også små mengder av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Svulster som oppstår fra disse cellene kalles sertolicelletumorer.
• Leydigceller (interstitielle celler): Disse cellene ligger i vevet mellom sædkanalene. Deres hovedoppgave er å produsere testosteron som respons på signaler fra hjernen (hypofysen). Testosteron er avgjørende for utviklingen av mannlige kjønnskarakteristika, libido (kjønnsdrift), muskelmasse og normal adferd. Svulster som oppstår fra disse cellene kalles leydigcelletumorer.

Bitestikkelen og sædlederen

På baksiden av hver testikkel ligger bitestikkelen (epididymis). Dette er et langt, sammenkveilet rør hvor de nyproduserte sædcellene modnes og lagres. Fra bitestikkelen går sædlederen (ductus deferens), som transporterer sædcellene opp fra pungen og inn i buken, hvor den til slutt munner ut i urinrøret under ejakulasjon. Betennelser og cyster kan oppstå i bitestikkelen og føles som en kul i tilknytning til selve testikkelen.

Relatert: Stor kul på halsen til hund

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Den første oppdagelsen: Hva nå?

Å finne en kul på hundens testikkel kan skje tilfeldig under kos, pelsstell eller et bad. Den umiddelbare reaksjonen er ofte panikk. Det er viktig å puste dypt og følge en metodisk tilnærming.

1. Ikke få panikk: Husk at det finnes mange mulige årsaker, og ikke alle er kreft. Å handle rolig og rasjonelt er det beste for både deg og hunden din.

2. Observer nøye: Hvis hunden din tillater det, undersøk området forsiktig. Ikke klem eller manipuler kulen hardt, da dette kan forårsake smerte eller forverre tilstanden. Legg merke til følgende:

• Størrelse og form: Er kulen liten som en ert, eller omfatter den hele testikkelen? Er den rund og jevn, eller uregelmessig og knudrete?
• Plassering: Sitter kulen på selve testikkelen, eller ser den ut til å være festet til huden eller bitestikkelen bakpå?
• Konsistens: Er den hard som en stein, fast som en gummiball, eller myk og væskefylt?
• Antall: Er det én kul eller flere? Er begge testiklene påvirket?
• Symmetri: Sammenlign de to testiklene. Er den ene betydelig større enn den andre?

3. Se etter andre symptomer: En isolert kul er én ting, men andre symptomer kan gi veterinæren viktige ledetråder. Se etter:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Smerte eller ubehag når du berører området.
• Hunden slikker seg unormalt mye i skrittet.
• Endringer i hudfargen på pungen (rødhet, blåmerker, sår).
• Generelle tegn på sykdom som slapphet, nedsatt appetitt eller vekttap.
• Tegn på “feminisering” (se under Sertolicelletumor), som forstørrede brystvorter, symmetrisk hårtap eller tiltrekning på andre hannhunder.
• Problemer med urinering eller avføring.

4. Kontakt veterinær umiddelbart: Dette er det absolutt viktigste steget. Ikke vent for å “se om det går over”. Uansett årsak, krever en kul på en testikkel profesjonell vurdering. Jo tidligere en diagnose stilles, desto bedre er prognosen, spesielt hvis det skulle vise seg å være kreft. Bestill en time og formidle funnene dine så nøyaktig som mulig.

Godartede (ikke-kreftrelaterte) årsaker til kul på testikkel

Heldigvis er ikke alle kuler ensbetydende med kreft. Flere godartede tilstander kan presentere seg som en hevelse eller kul i pungen. Disse er ofte smertefulle og akutte, i motsetning til svulster som ofte vokser sakte og smertefritt i starten.

Orkitt og epididymitt

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Orkitt er en betennelse i selve testikkelen, mens epididymitt er en betennelse i bitestikkelen. Ofte forekommer de samtidig, en tilstand kalt orkiepididymitt.

• Årsaker: Den vanligste årsaken er en bakteriell infeksjon som har spredt seg fra urinveiene (f.eks. ved en blærekatarr eller prostatitt). Skader eller traumer mot pungen kan også føre til betennelse. I sjeldne tilfeller kan det skyldes soppinfeksjoner eller virus (som valpesykevirus).
• Symptomer: Denne tilstanden er vanligvis svært smertefull. Pungen blir hoven, varm og rød. Hunden vil ofte være slapp, ha feber, miste matlysten og vise tydelig ubehag ved bevegelse eller berøring av området. Den kan gå med stive bakbein og slikke seg intenst.
• Diagnose og behandling: Veterinæren vil basere diagnosen på klinisk undersøkelse og hundens symptomer. En ultralydundersøkelse kan bekrefte hevelse og betennelse i vevet. Behandlingen består av antibiotika for å bekjempe infeksjonen og antiinflammatoriske smertestillende (NSAIDs) for å redusere hevelse og smerte. Kaldkompresser kan også lindre. I alvorlige eller kroniske tilfeller kan det danne seg en abscess (byll), som kan kreve kirurgisk drenasje eller fjerning av den affiserte testikkelen (kastrasjon).

Spermatoceler og hydroceler

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Dette er væskefylte cyster eller ansamlinger i pungen som kan føles som en myk kul.

• Spermatocele: En cyste som oppstår i bitestikkelen og inneholder sædvæske. Den oppstår vanligvis som følge av en blokkering i de små rørene i bitestikkelen, for eksempel etter en betennelse eller skade. De er vanligvis smertefrie.
• Hydrocele: En ansamling av klar væske i hinnen som omgir testikkelen (tunica vaginalis). Dette kan skyldes betennelse, traume eller nedsatt drenasje av lymfevæske fra området. Det fører til en generell hevelse av den ene siden av pungen.
• Diagnose og behandling: Ultralyd er den beste metoden for å diagnostisere disse væskefylte strukturene og skille dem fra solide svulster. Mindre, asymptomatiske cyster krever ofte ingen behandling. Større cyster som forårsaker ubehag kan dreneres, men har en tendens til å komme tilbake. Den definitive behandlingen er kirurgisk fjerning av den affiserte testikkelen og bitestikkelen.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Testikkeltorsjon

Dette er en sjelden, men ekstremt smertefull og akutt tilstand. Testikkeltorsjon innebærer at testikkelen roterer rundt sin egen akse, slik at sædlederen og blodårene som forsyner testikkelen blir vridd. Dette kutter blodtilførselen.

• Årsaker: Det skjer oftest med testikler som ikke har kommet ned i pungen (kryptorkide testikler) og ligger i buken eller lyskekanalen, da disse er mer mobile. Det kan imidlertid også skje med en normal testikkel i pungen, ofte i forbindelse med traume eller intens aktivitet.
• Symptomer: Tilstanden forårsaker akutte, voldsomme smerter. Hvis testikkelen er i pungen, vil den hovne kraftig opp og bli hard og misfarget. Hvis den er i buken, vil hunden vise tegn på akutte buksmerter, oppkast og sjokk. Dette er en nødsituasjon.
• Diagnose og behandling: Ultralyd med doppler-funksjon kan bekrefte manglende blodgjennomstrømning. Behandlingen er øyeblikkelig kirurgi for å fjerne den affiserte testikkelen. Uten blodtilførsel vil vevet raskt dø (nekrotisere), og dette kan føre til en livstruende tilstand.

Andre godartede årsaker

• Testikulært hematom: En blodansamling inne i testikkelen eller pungen etter et direkte traume, som et spark eller slag. Det presenterer seg som en smertefull hevelse og misfarging.
• Skrotal brokk (hernie): En sjelden tilstand hvor en del av tarmen eller annet bukvev trenger ned i pungen gjennom en åpning i bukveggen. Dette gir en myk, ofte reponerbar hevelse.

Relatert: Kan hunder få kviser

Ondartede (kreftrelaterte) årsaker: Testikkelkreft hos hund

Dette er den alvorligste årsaken til en kul på testikkelen og den de fleste hundeeiere frykter. Testikkelkreft er relativt vanlig hos eldre, intakte (ukastrerte) hannhunder. Den gode nyheten er at de fleste testikkelsvulster hos hund har lav til moderat tendens til å spre seg (metastasere), og kirurgisk fjerning (kastrasjon) er i mange tilfeller helbredende.

Det er tre hovedtyper testikkelkreft, navngitt etter celletypen de oppstår fra. En hund kan ha én type, eller en blanding av flere typer i samme testikkel.

Sertolicelletumor

Dette er en av de vanligste testikkelsvulstene. De utvikler seg fra sertolicellene inne i sædkanalene.

• Opprinnelse og biologi: Disse svulstene er kjent for sin evne til å produsere hormoner, spesielt østrogen. En betydelig andel (rundt 25-40 %) av sertolicelletumorer produserer nok østrogen til å forårsake et sett med karakteristiske symptomer kjent som feminiseringssyndrom.
• Kliniske tegn: Selve svulsten føles ofte som en fast, uregelmessig fortykkelse som gjør at den ene testikkelen blir merkbart større og hardere enn den andre. De er vanligvis ikke smertefulle.
• Paraneoplastisk syndrom (feminiseringssyndrom): Dette er en gruppe symptomer som ikke skyldes selve svulsten, men hormonene den produserer. Dette er et klassisk tegn på en hormonproduserende sertolicelletumor:
  • Bilateral symmetrisk alopeci: Hunden mister pels symmetrisk på begge sider av flanken, buken og brystet, uten at det klør. Huden kan bli mørkt pigmentert.
  • Gynekomasti: Brystvortene og brystkjertlene blir forstørret.
  • Penduløs prepuce: Forhuden blir slapp og hengende.
  • Atrofi av den andre testikkelen: Den friske testikkelen blir mindre på grunn av de høye østrogennivåene.
  • Atferdsmessige endringer: Hunden kan bli attraktiv for andre hannhunder eller begynne å innta en “tispe-lignende” urineringsstilling.
• Benmargshemming: Den alvorligste komplikasjonen av høye østrogennivåer er hemming av benmargens produksjon av blodceller. Dette kan føre til livstruende anemi (mangel på røde blodceller), trombocytopeni (mangel på blodplater, fører til blødningstendens) og leukopeni (mangel på hvite blodceller, øker infeksjonsfaren). Dette er en svært alvorlig tilstand.
• Metastatisk potensial: Rundt 10-20 % av sertolicelletumorer er ondartede og kan spre seg, primært til lymfeknutene i buken (sublumbale lymfeknuter) og deretter til lunger og andre organer. Risikoen for spredning er betydelig høyere for svulster som oppstår i testikler som ikke har kommet ned i pungen (kryptorkide testikler).

Seminom

Seminomer er den andre vanlige typen og oppstår fra kjønnscellene (sædproduserende celler) i sædkanalene.

• Opprinnelse og biologi: Dette er den testikkelsvulsten hos hund som mest ligner seminom hos mennesker. De er generelt mindre aggressive enn sertolicelletumorer.
• Kliniske tegn: Seminomer presenterer seg typisk som en myk til fast, jevn forstørrelse av den ene testikkelen. De er sjelden hormonelt aktive og forårsaker derfor vanligvis ikke feminiseringssyndrom. Ofte er det eneste tegnet at eier legger merke til at den ene testikkelen har blitt større enn den andre.
• Metastatisk potensial: Spredningspotensialet er generelt lavt, anslått til under 10-15 %. Som med sertolicelletumorer, er risikoen høyere for svulster i kryptorkide testikler. Spredning skjer også primært til de regionale lymfeknutene i buken.

Leydigcelletumor (interstitialcelletumor)

Dette er den vanligste typen testikkelsvulst hos hund, men heldigvis også den mest godartede. De oppstår fra de testosteronproduserende leydigcellene.

• Opprinnelse og biologi: De er vanligvis små, gul-oransje i fargen, og oppdages ofte tilfeldig under kastrering eller ved undersøkelse av en testikkel som er fjernet på grunn av en annen type svulst. De kan produsere overflødige mengder testosteron, men dette gir sjelden tydelige kliniske symptomer, selv om det kan bidra til tilstander som prostataforstørrelse eller perinealbrokk.
• Kliniske tegn: De er ofte for små til å kunne kjennes utenfra (palperes). Når de blir store nok til å kjennes, fremstår de som en liten, fast, velavgrenset kul i testikkelen.
• Metastatisk potensial: Ekstremt lavt. Spredning fra en leydigcelletumor er svært sjelden. De aller fleste er fullstendig godartede.

Diagnostisk prosess: Slik stiller veterinæren diagnosen

En grundig og systematisk tilnærming er nødvendig for å komme frem til en korrekt diagnose og en fornuftig behandlingsplan.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Den kliniske undersøkelsen

Veterinærbesøket starter alltid med en grundig samtale (anamnese), hvor du forteller om dine observasjoner. Deretter følger en fullstendig klinisk undersøkelse av hele hunden, ikke bare pungen. Veterinæren vil se etter generelle tegn på sykdom og spesifikt etter tegn på feminisering eller andre hormonelle forstyrrelser.

Palpasjon

Dette er en kritisk del av undersøkelsen. Veterinæren vil forsiktig kjenne (palpere) på begge testiklene og pungen. Målet er å vurdere:

• Størrelse, form, konsistens og symmetri på begge testiklene.
• Om kulen er i selve testikkelen, bitestikkelen eller huden.
• Om testiklene er fritt bevegelige i pungen.
• Tegn på smerte, varme eller hevelse.
• Størrelsen på de regionale lymfeknutene i lysken.
• En rektalundersøkelse for å vurdere prostata og de indre lymfeknutene.

Blodprøver og biokjemi

En generell blodprøve (hematologi og biokjemi) er et standard og viktig steg. Den kan avsløre:

• Tegn på benmargshemming fra en hormonproduserende svulst (lavt antall røde blodceller, hvite blodceller og blodplater). Dette er et kritisk funn.
• Tegn på infeksjon (høyt antall hvite blodceller).
• Vurdere den generelle helsetilstanden og funksjonen til organer som nyrer og lever, noe som er viktig før en eventuell narkose og kirurgi.

Ultralyd av pungen og testiklene

Ultralyd er et uvurderlig verktøy for å undersøke testiklene. Denne ikke-invasive og smertefrie undersøkelsen bruker lydbølger for å skape et detaljert bilde av vevet. En ultralydundersøkelse kan:

• Skille mellom solide svulster og væskefylte strukturer som cyster eller abscesser.
• Visualisere den indre strukturen i testikkelen og ofte identifisere en avgrenset svulst.
• Vurdere blodgjennomstrømningen til testikkelen (viktig ved mistanke om torsjon).
• Vurdere den andre, tilsynelatende normale testikkelen, da små svulster kan oppdages her også.
• Hjelpe til med å veilede en nåleprøve.

Finnålsaspirasjon (FNA) vs. biopsi

• Finnålsaspirasjon (FNA): Her stikkes en tynn nål inn i kulen for å trekke ut celler som kan undersøkes under et mikroskop (cytologi). Dette er en rask og minimalt invasiv prosedyre. Den kan ofte bekrefte tilstedeværelsen av kreftceller, men kan noen ganger være utilstrekkelig for å bestemme den nøyaktige svulsttypen.
• Biopsi: En biopsi innebærer å ta ut en liten vevsprøve. Dette er mer invasivt og gjøres sjelden på en testikkel i pungen. Grunnen er at den definitive behandlingen for nesten alle testikkelsvulster uansett er fjerning av hele testikkelen. Å ta en biopsi øker risikoen for blødning og potensiell spredning av svulstceller i pungen.

Røntgen og videre bildediagnostikk

Hvis det er mistanke om spredning (metastase), spesielt ved store, aggressive svulster eller funn på blodprøver, er videre bildediagnostikk nødvendig for å stadiesette kreften.

• Røntgen av brysthulen (thorax): Tas for å se etter tegn på spredning til lungene.
• Ultralyd av buken: Utføres for å undersøke de regionale lymfeknutene (sublumbale og iliacale), lever, milt og andre organer for tegn til spredning.

Histopatologi: Den endelige dommen

Etter at testikkelen(e) er kirurgisk fjernet, sendes de til et laboratorium for histopatologisk undersøkelse. En patolog vil skjære tynne snitt av vevet, farge dem og undersøke dem under mikroskop. Dette er den eneste måten å få en 100 % sikker og definitiv diagnose på. Rapporten vil bekrefte:

• Den nøyaktige svulsttypen (Sertoli, seminom, Leydig eller en blanding).
• Om svulsten er fullstendig fjernet.
• Om det er tegn til at svulsten har vokst inn i blodårer eller lymfeårer (vaskulær eller lymfatisk invasjon), noe som øker risikoen for spredning.

Behandling av testikkelkreft og andre testikulære lidelser

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Behandlingsvalget avhenger av den endelige diagnosen, men for de aller fleste tilstander som forårsaker en vedvarende kul på testikkelen, er kirurgi hovedbehandlingen.

Kirurgisk fjerning (orkiektomi/kastrasjon)

Standardbehandlingen for testikkelkreft, uavhengig av type, er kirurgisk fjerning av begge testiklene. Dette kalles en bilateral orkiektomi, eller mer vanlig, kastrasjon.

• Prosedyren: Operasjonen utføres i full narkose. Kirurgen lager et lite snitt foran pungen. Begge testiklene skyves frem til dette snittet, blodårer og sædledere knytes forsvarlig av (ligeres), og testiklene fjernes. Selve pungen fjernes vanligvis ikke, men den vil skrumpe inn og bli mindre over tid.
• Hvorfor fjerne begge? Selv om bare én testikkel ser ut til å være påvirket, anbefales det sterkt å fjerne begge. Det er en betydelig risiko for at den andre testikkelen kan utvikle en svulst senere i livet (opptil 50 % sjanse). Fjerning av begge eliminerer denne risikoen fullstendig og fjerner også kilden til testosteron, noe som har andre helsefordeler (som å redusere risikoen for prostataproblemer).
• Fjerning av kryptorkid testikkel: Hvis den ene testikkelen er i buken, krever dette en mer omfattende bukoperasjon for å lokalisere og fjerne den.

Kjemoterapi (cellegift)

Kjemoterapi er vanligvis ikke nødvendig for de fleste tilfeller av testikkelkreft hos hund, da kirurgi alene ofte er helbredende. Det blir imidlertid vurdert i spesifikke situasjoner:

• Ved påvist spredning (metastatisk sykdom): Hvis røntgen eller ultralyd har vist spredning til lymfeknuter eller lunger.
• Ved høy risiko for spredning: Hvis den histopatologiske rapporten viser aggressive trekk, som at svulsten har vokst inn i blod- eller lymfeårer.
• For store svulster: Svulster over en viss størrelse (f.eks. >5 cm) kan ha høyere risiko for spredning.
• Ved alvorlig benmargshemming: For å hjelpe til med å kontrollere effektene av den hormonproduserende svulsten.

Vanlige cellegifter som brukes inkluderer carboplatin, cisplatin eller doxorubicin. Behandlingen gis vanligvis som en serie av intravenøse injeksjoner med noen ukers mellomrom.

Strålebehandling

Strålebehandling har en mer begrenset rolle i behandlingen av testikkelkreft hos hund. Det kan i sjeldne tilfeller vurderes for å behandle store, inoperable metastaser til lymfeknuter, for å redusere størrelsen og lindre symptomer.

Prognose, livskvalitet og livet etter behandling

Prognosen for en hund med testikkelkreft er generelt veldig god, forutsatt tidlig diagnose og behandling.

• For Leydigcelletumorer og de fleste Seminomer: Prognosen er utmerket. Kastrasjon er nesten alltid helbredende.
• For Sertolicelletumorer uten spredning: Prognosen er også utmerket etter kastrasjon. Hvis hunden hadde feminiseringssyndrom, vil disse symptomene (pels- og hudforandringer, forstørrede brystvorter) gradvis forsvinne i løpet av 2-6 måneder etter operasjonen.
• For svulster med spredning (metastase): Prognosen er avventende til dårlig. Overlevelsesstiden avhenger av hvor kreften har spredt seg og hvordan den responderer på kjemoterapi. Gjennomsnittlig overlevelse kan variere fra noen måneder til over et år.
• Ved alvorlig benmargshemming: Dette er den mest alvorlige prognostiske faktoren. Selv etter fjerning av svulsten, kan det ta uker eller måneder før benmargen henter seg inn, hvis den i det hele tatt gjør det. Omtrent en tredjedel av hunder med alvorlig benmargshemming overlever ikke, selv med intensiv støttebehandling som blodoverføringer.

Livet etter kastrasjon er for de aller fleste hunder helt uproblematisk. De vil leve et fullt og lykkelig liv. Eiere kan merke noen endringer, som redusert markeringsbehov, redusert aggresjon mot andre hannhunder og en tendens til å legge lettere på seg, noe som krever justering av fôrmengden.

Risikofaktorer: Hvilke hunder er mest utsatt?

Noen faktorer øker risikoen for å utvikle testikkelkreft betydelig.

Kryptorkisme: Den største risikofaktoren

Dette er den desidert viktigste og mest veletablerte risikofaktoren. Kryptorkisme betyr at en eller begge testiklene ikke har kommet ned i pungen, men er blitt igjen i buken eller i lyskekanalen.

• Hvorfor øker det risikoen? En testikkel i buken utsettes for normal kroppstemperatur, som er for høy for normal utvikling. Dette fører til unormal cellevekst og øker risikoen for kreftutvikling dramatisk.
• Hvor stor er risikoen? En kryptorkid testikkel har omtrent 13 ganger høyere risiko for å utvikle en svulst (spesielt sertolicelletumor eller seminom) enn en normal testikkel.
• Anbefaling: Alle hannhunder som er kryptorkide ved ettårsalderen bør kastreres, hvor både den normale og den retinerte testikkelen fjernes. Dette er en forebyggende helseoperasjon.

Andre faktorer

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Alder: Risikoen øker med alderen. Testikkelkreft er vanligst hos middelaldrende til eldre hunder (gjennomsnittsalder ca. 10 år).
• Rasepredisposisjon: Noen raser ser ut til å være mer utsatt, inkludert Boxer, Schæferhund, Weimaraner, Shetland Sheepdog og Afghansk Mynde. Raser med høy forekomst av kryptorkisme har naturlig nok også en høyere forekomst av testikkelkreft.
• Genetikk: Det er sannsynligvis en arvelig komponent, spesielt siden kryptorkisme er arvelig.

Konklusjon

Oppdagelsen av en kul på hundens testikkel er et alvorlig signal som krever umiddelbar handling. Mens godartede tilstander som betennelser og cyster finnes, er risikoen for testikkelkreft reell, spesielt hos eldre, ukastrerte hannhunder. Den overveldende positive nyheten er at med tidlig diagnose og kirurgisk fjerning er prognosen for de fleste former for testikkelkreft hos hund svært god. Kastrasjon er i de fleste tilfeller en helbredende behandling. Den største risikofaktoren er kryptorkisme, noe som understreker viktigheten av forebyggende kastrering for hunder med denne tilstanden. Som en ansvarlig hundeeier er din viktigste oppgave å være observant, gjennomføre jevnlige hjemmeundersøkelser, og aldri nøle med å kontakte veterinær ved enhver unormalitet. Din årvåkenhet er hundens beste forsvar.