Katt kaster opp avføring

Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på hva det innebærer når en katt kaster opp avføringslignende materiale.

Å oppdage at katten din kaster opp noe som ligner på eller lukter som avføring, er en av de mest alarmerende og urovekkende opplevelsene en katteeier kan ha. Dette symptomet, ofte referert til som fekalt oppkast (eller mer korrekt, oppkast som ligner avføring), er et kraftig faresignal som nesten alltid indikerer en alvorlig, og potensielt livstruende, medisinsk tilstand. Det er ikke et symptom man skal “vente og se” med. Rask handling og øyeblikkelig veterinærhjelp er helt avgjørende for kattens prognose. Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på hva det innebærer når en katt kaster opp avføringslignende materiale. Vi vil undersøke de vanligste og mest kritiske årsakene bak dette symptomet, belyse de tilhørende tegnene katten kan vise, forklare hva du som eier må gjøre umiddelbart, og gi en oversikt over hvordan veterinæren vil diagnostisere og behandle tilstanden. Målet er å utruste deg med kunnskapen du trenger for å handle korrekt i en slik krisesituasjon.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

KUPP!

Hva er egentlig “fekalt oppkast” hos katt?

Før vi går videre, er det viktig å forstå hva vi mener med “fekalt oppkast”. Ekte fekalt oppkast, også kalt kopremesis, innebærer oppkast av faktisk tarminnhold fra de nedre delene av tynntarmen eller fra tykktarmen. Dette er relativt sjeldent hos katter sammenlignet med for eksempel mennesker eller hunder, men når det forekommer, er det et tegn på en alvorlig blokkering eller stillstand (stase) i tarmsystemet.

Oppkastet vil typisk være:

KJØP NÅ >>

LANSERING!

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

• Mørkebrunt eller svart: Fargen kommer fra fordøyd blod og galle, samt selve tarminnholdet.
• Ekstremt illeluktende: Det vil ha en tydelig og sterk lukt av avføring.
• Kan inneholde delvis fordøyd materiale: Avhengig av hvor i tarmen innholdet kommer fra.

Det er viktig å skille dette fra andre typer oppkast som kan misforstås:

• Oppkast av mørk, fordøyd mat: Mat som har ligget lenge i magesekken kan bli mørk og lukte surt eller vondt, men det er ikke det samme som fekalt oppkast.
• Oppkast av blod (hematemesis): Friskt blod i oppkastet er rødt. Eldre, delvis fordøyd blod kan se mørkebrunt eller svart ut, ofte beskrevet som “kaffegrutlignende”. Dette indikerer blødning i øvre del av fordøyelsessystemet.
• Regurgitasjon: Dette er en passiv tilbakestrømning av ufordøyd mat fra spiserøret, ofte rett etter måltidet. Det skjer uten de kraftige buk-kontraksjonene man ser ved oppkast.
• Oppkast etter koprophagi (spising av avføring): Hvis katten har spist avføring (sin egen eller andres) og deretter kaster opp, vil oppkastet naturlig nok inneholde avføring. Selve oppkastet er da et vanlig oppkast, men innholdet er uvanlig. Årsaken til koprophagi må da utredes.

Uansett nyanse, hvis kattens oppkast er mørkebrunt og lukter som avføring, er det et absolutt faresignal.

Mulige årsaker til at en katt kaster opp avføringslignende materiale

Den desidert vanligste og mest kritiske årsaken til at en katt kaster opp materiale som ligner avføring, er en intestinal obstruksjon (tarmobstruksjon eller tarmslyng). Dette betyr at noe fysisk blokkerer passasjen gjennom tarmen. Når tarminnholdet ikke kan passere videre nedover, vil det hope seg opp, begynne å fermentere, og trykket vil til slutt tvinge innholdet tilbake oppover og ut som oppkast.

Intestinal obstruksjon (tarmobstruksjon)

Dette er en livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærbehandling, ofte kirurgi.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

BILLIG!!

1. Fremmedlegemer (corpora aliena): Dette er den hyppigste årsaken til tarmobstruksjon hos katter. Katter, spesielt unge og lekne individer, kan svelge en rekke ufordøyelige gjenstander.
   • Lineære fremmedlegemer: Tråder (sytråd, tanntråd, garn), bånd, hyssing, fiskesnøre, og julepynttråder er spesielt farlige. Den ene enden kan feste seg (f.eks. under tungen eller i magesekken), mens resten av tråden beveger seg nedover i tarmen. Tarmens normale peristaltiske bevegelser vil da prøve å trekke tråden videre, noe som fører til at tarmen “tres opp” på tråden som en gardin. Dette kan kutte i tarmveggen, forårsake perforasjon (hull), lekkasje av tarminnhold ut i bukhulen (peritonitt), og skade på blodforsyningen til tarmen.
   • Andre fremmedlegemer: Små leker (f.eks. deler av lekemus, sprettballer), hårballer (trikobezoarer, spesielt store og harde), plastbiter, gummistrikker, ørepropper, beinrester (fra mat), steiner, og til og med deler av planter.
   • Hvordan det fører til fekalt oppkast: Når et fremmedlegeme blokkerer tarmen helt eller delvis, vil væske og gass hope seg opp ovenfor blokkeringen. Dette fører til utspiling av tarmen, økt trykk, og redusert blodtilførsel til tarmveggen. Bakterier i det stillestående tarminnholdet vil formere seg og produsere gasser og toksiner. Etter hvert vil det økende trykket og anti-peristaltiske bevegelser (bevegelser i motsatt retning av normalt) føre til at det illeluktende, avføringslignende innholdet kastes opp.
2. Invaginasjon (intussusception): Dette skjer når en del av tarmen teleskoperer eller vrenger seg inn i den tilstøtende delen av tarmen, likt et sammenleggbart teleskop. Dette skaper en blokkering og kan kompromittere blodforsyningen til den involverte tarmdelen.
   • Årsaker: Forekommer oftere hos yngre dyr. Kan være assosiert med kraftig tarmmotorikk på grunn av virusinfeksjoner (f.eks. kattepest), parasittinfeksjoner (spolorm), brå fôrbytter, fremmedlegemer, eller svulster som fungerer som et “ledepunkt” for invaginasjonen.
3. Tarmvolvulus eller -torsjon: Dette er en sjelden, men ekstremt akutt og livstruende tilstand hvor en del av tarmen snurrer rundt sin egen akse (torsjon) eller rundt tarmkrøset (volvulus). Dette stenger fullstendig av både passasjen og blodtilførselen til den affiserte tarmdelen, noe som raskt fører til vevsdød (nekrose) og sjokk.
4. Striktur: En unormal forsnevring av tarmens lumen (indre diameter).
   • Årsaker: Kan skyldes arrvevsdannelse etter tidligere tarmkirurgi, skade (f.eks. fra et etsende stoff eller et tidligere fremmedlegeme), kronisk inflammatorisk tarmsykdom (IBD), eller en svulst som vokser inn i eller rundt tarmveggen.
5. Svulster (neoplasi): Svulster i tarmveggen eller i bukhulen som trykker på tarmen, kan gradvis eller akutt forårsake obstruksjon.
   • Typer: Lymfom er en relativt vanlig type kreft hos katter som kan affisere tarmen. Adenokarsinom er en annen type. Godartede svulster kan også forårsake blokkering. Svulster er vanligere hos middelaldrende og eldre katter.
6. Alvorlig forstoppelse (obstipasjon) og megakolon:
   • Obstipasjon: Langvarig og alvorlig forstoppelse hvor avføringen blir hard, tørr og vanskelig å passere.
   • Megakolon: En tilstand hvor tykktarmen blir permanent utvidet og mister sin normale evne til å trekke seg sammen og transportere avføring. Dette kan være idiopatisk (ukjent årsak) eller sekundært til kronisk forstoppelse, nevrologiske problemer eller bekkenbrudd som innsnevrer bekkenkanalen.
   • Hvordan det kan føre til avføringslignende oppkast: Ved ekstrem opphopning av avføring i tykktarmen, kan trykket og ubehaget bli så stort at det påvirker resten av fordøyelsessystemet. Selv om det ikke er en klassisk mekanisk obstruksjon i tynntarmen, kan den generelle malaise, smerten, og det massive trykket i buken utløse oppkast. Oppkastet kan få en avføringslignende lukt på grunn av bakteriell overvekst og langsom passasje av tarminnhold høyere opp, eller hvis katten har spist avføring i et forsøk på å lindre ubehaget (selv om dette er mindre vanlig). Det er mer en “overflow”-effekt og generell systemisk påvirkning enn ekte fekalt oppkast fra tynntarmen.
7. Abdominalt brokk (hernie) med strangulasjon: Hvis en del av tarmen trenger ut gjennom en defekt i bukveggen (f.eks. navlebrokk, lyskebrokk, eller traumatisk brokk) og blir klemt (strangulert), vil blodtilførselen kuttes av og passasjen blokkeres.

Ileus (paralytisk ileus)

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Ileus betyr at tarmens normale muskelsammentrekninger (peristaltikk) stopper opp eller blir betydelig redusert, selv om det ikke er en fysisk blokkering. Tarminnholdet blir da stående stille.

• Årsaker:
  • Postoperativt: Vanlig i en viss grad etter bukkirurgi.
  • Peritonitt (bukhinnebetennelse): Alvorlig betennelse i bukhulen kan lamme tarmbevegelsene.
  • Elektrolyttforstyrrelser: Spesielt lavt kaliumnivå (hypokalemi).
  • Medikamenter: Noen smertestillende (opioider) eller anestesimidler kan redusere tarmmotorikken.
  • Alvorlig systemisk sykdom: Sepsis (blodforgiftning), sjokk, eller alvorlig organsvikt kan føre til ileus.
  • Nevrologiske skader.
  • Hvordan det kan føre til avføringslignende oppkast: Stillestående tarminnhold fermenterer, bakterier formerer seg, og gass produseres. Dette kan føre til oppkast som lukter svært vondt og kan minne om avføring.

Alvorlig gastroenteritt med stase

En svært kraftig betennelse i magesekken og tarmen (gastroenteritt), for eksempel på grunn av en alvorlig infeksjon eller forgiftning, kan i noen tilfeller føre til så redusert tarmmotorikk (stase) at innholdet blir liggende og oppkastet blir illeluktende.

Peritonitt (bukhinnebetennelse)

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Dette er en betennelse i bukhinnen, den tynne membranen som kler innsiden av bukhulen og dekker organene. Det er en svært alvorlig og ofte livstruende tilstand.

• Årsaker: Kan skyldes lekkasje av tarminnhold (f.eks. ved perforert tarm pga. fremmedlegeme eller svulst), sprukket byll i et bukorgan, infiserte sår som penetrerer bukhulen, eller spredning av infeksjon fra et annet sted.
• Hvordan det kan føre til avføringslignende oppkast: Peritonitt fører ofte til paralytisk ileus, som beskrevet over.

Symptomer som ofte ledsager oppkast av avføringslignende materiale

En katt som kaster opp noe som ligner avføring, vil nesten alltid vise andre tegn på alvorlig sykdom. Symptombildet avhenger av den underliggende årsaken, men noen vanlige tegn inkluderer:

• Kraftig og vedvarende oppkast: Ofte gjentatte episoder. Oppkastet kan starte med mat, deretter galle (gulgrønt), og til slutt det mørke, illeluktende materialet.
• Fullstendig tap av matlyst (anoreksi): Katten vil vanligvis nekte å spise.
• Slapphet, apati, depresjon: Katten er markant nedstemt, beveger seg lite, og viser liten interesse for omgivelsene.
• Dehydrering: Tørre, klebrige slimhinner (tannkjøtt), innsunkne øyne, nedsatt hudelastisitet (huden blir stående hvis man løfter den forsiktig i nakken).
• Magesmerter (abdominal smerte): Katten kan vise tegn til smerte hvis man tar på buken. Den kan ligge i en unormal, krumbøyd stilling (“bedestilling”), være urolig, eller motsette seg berøring. Noen katter blir aggressive på grunn av smerten.
• Endringer i avføring eller mangel på avføring: Ved en fullstendig tarmobstruksjon vil katten slutte å ha avføring. Ved delvis obstruksjon, eller ved andre tilstander som gastroenteritt, kan man se diaré (noen ganger med blod).
• Feber: Ofte til stede ved infeksjoner eller alvorlig betennelse (som peritonitt eller ved nekrotisk tarm).
• Vekttap: Spesielt hvis problemet har pågått over tid (f.eks. ved en gradvis voksende svulst eller striktur).
• Oppblåst eller spent buk: Kan skyldes opphopning av gass og væske i tarmen, eller væske i bukhulen (ascites) ved peritonitt.
• Tegn på sjokk (i alvorlige, akutte tilfeller): Bleke slimhinner, rask og svak puls, lav kroppstemperatur (hypotermi), rask og overfladisk pust. Dette er en livstruende krise.

Hva du må gjøre umiddelbart hvis katten din kaster opp avføring

Dette kan ikke understrekes nok: Hvis katten din kaster opp noe som ligner eller lukter som avføring, er dette en potensiell nødsituasjon som krever øyeblikkelig handling.

1. Kontakt veterinær umiddelbart: Ring din vanlige veterinær med en gang. Hvis det er utenom vanlig åpningstid, kontakt nærmeste døgnåpne dyreklinikk eller veterinærvakt. Forklar situasjonen tydelig. Ikke vent for å se om det går over av seg selv – det vil det sannsynligvis ikke. Tid er en kritisk faktor for utfallet.
2. Fjern all mat og vann: Ikke la katten spise eller drikke noe før du har snakket med veterinær. Videre inntak kan forverre situasjonen, spesielt ved en obstruksjon.
3. Ikke gi noen medisiner hjemme: Aldri gi katten medisiner beregnet på mennesker (som smertestillende, f.eks. Paracet eller Ibux – disse er svært giftige for katter!) eller rester av tidligere resepter uten å ha konferert med veterinær.
4. Observer katten nøye: Mens du venter på veterinærråd eller er på vei til klinikken, noter deg alle symptomer:
   • Nøyaktig når begynte oppkastet?
   • Hvor mange ganger har katten kastet opp?
   • Hvordan ser oppkastet ut (farge, konsistens, lukt)?
   • Har katten hatt avføring normalt? Når sist? Hvordan så den ut?
   • Har katten spist noe uvanlig eller hatt tilgang til fremmedlegemer?
   • Hvordan er kattens allmenntilstand (slapp, smertepåvirket)?
5. Ta med en prøve av oppkastet (hvis mulig og trygt): Hvis du kan, samle en liten prøve av oppkastet i en ren beholder (f.eks. en plastpose eller et glass med lokk). Dette kan hjelpe veterinæren i diagnostikken.
6. Forbered deg på innleggelse: Det er svært sannsynlig at katten din må legges inn på dyreklinikken for videre undersøkelser, stabilisering og behandling.

Diagnostikk hos veterinæren: å finne årsaken

Når katten ankommer klinikken, vil veterinæren raskt sette i gang en grundig utredning for å finne årsaken til de alvorlige symptomene.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

1. Anamnese (sykehistorie): Veterinæren vil stille deg detaljerte spørsmål om kattens symptomer, varighet, tidligere helseproblemer, kosthold, vaksinasjonsstatus, tilgang til uteområder, mulighet for inntak av fremmedlegemer, medisiner den bruker, etc. Din informasjon er svært verdifull.
2. Klinisk undersøkelse: En fullstendig fysisk undersøkelse vil bli utført. Veterinæren vil vurdere kattens allmenntilstand, slimhinner (farge, fuktighet, kapillærfylningstid), puls, respirasjon, kroppstemperatur, hydreringsstatus, og vil kjenne nøye på buken (palpasjon) for å se etter smerte, utspiling, unormale masser eller fortykkelser i tarmen.
3. Stabilisering: Ofte vil katten være såpass påkjent at stabiliserende behandling må startes umiddelbart, parallelt med videre diagnostikk. Dette innebærer vanligvis å legge inn et intravenøst kateter for å gi væskebehandling (drypp) for å korrigere dehydrering og elektrolyttforstyrrelser. Smertestillende og kvalmestillende medisiner kan også bli gitt.
4. Blodprøver: En omfattende blodprofil (hematologi og biokjemi) er standard. Disse prøvene kan avsløre:
   • Dehydrering (økt hematokrit, økt totalprotein).
   • Tegn på infeksjon eller betennelse (økt antall hvite blodceller).
   • Anemi (lavt antall røde blodceller, kan skyldes blødning eller kronisk sykdom).
   • Påvirkning på organfunksjon (nyreverdier, leververdier).
   • Elektrolyttforstyrrelser (f.eks. lavt kalium, lavt klor).
   • Blodsukker.
5. Urinprøve: Kan tas for å vurdere nyrefunksjon, konsentrasjonsevne (spesifikk vekt), og se etter tegn på infeksjon eller krystaller.
6. Bildediagnostikk: Dette er ofte helt avgjørende for å finne årsaken.
   • Røntgen av buken: Tas vanligvis i flere projeksjoner (fra siden og ovenfra/nedenfra). Røntgen kan vise:
     • Utspilte tarmslynger fylt med gass eller væske (typisk tegn på obstruksjon eller ileus).
     • Noen typer fremmedlegemer (spesielt de som er tette for røntgenstråler, som metall eller bein). Myke fremmedlegemer som plast eller stoff er vanskeligere å se.
     • Tegn på fri gass i bukhulen (indikerer perforasjon av tarm eller magesekk).
     • Opphopning av avføring ved forstoppelse/megakolon.
     • Kontrastrøntgen (hvor katten svelger eller får kontrastvæske) kan noen ganger brukes for å bedre visualisere en obstruksjon, men dette tar tid og brukes mindre nå som ultralyd er mer tilgjengelig.
   • Ultralyd av buken: En svært verdifull undersøkelse som utføres av en veterinær med erfaring i ultralyd. Ultralyd kan gi mye mer detaljert informasjon enn røntgen om:
     • Tarmveggens tykkelse og lagdeling (kan vise betennelse, svulster).
     • Tilstedeværelse og type fremmedlegeme (også de som ikke synes på røntgen).
     • Tegn på invaginasjon.
     • Tarmens bevegelse (peristaltikk) – eller mangel på sådan (ileus).
     • Svulster i tarmen eller andre bukorganer.
     • Fri væske i bukhulen (kan tas ut prøve av for analyse).
     • Andre bukorganer som lever, milt, nyrer, bukspyttkjertel.
7. Endoskopi: I noen tilfeller, spesielt hvis man mistenker et fremmedlegeme i magesekken eller øvre del av tynntarmen (duodenum), kan et endoskop (en fleksibel slange med kamera og lys) føres ned via munnen. Dette tillater direkte visualisering og noen ganger fjerning av fremmedlegemet uten behov for åpen kirurgi.
8. Bukpunktat (abdominocentese): Hvis det er tegn på fri væske i bukhulen (ascites), kan veterinæren stikke en tynn nål inn i buken for å hente ut en prøve av væsken. Denne væsken kan analyseres (cytologi, bakteriologisk dyrkning) for å se etter tegn på infeksjon (peritonitt), blødning, eller kreftceller.
9. Eksplorativ laparotomi (kirurgisk åpning av buken): I mange tilfeller, spesielt ved sterk mistanke om en alvorlig obstruksjon eller annen tilstand som krever kirurgi, kan det være nødvendig å utføre en eksplorativ laparotomi. Dette betyr at veterinæren åpner bukhulen kirurgisk for å inspisere organene direkte. Dette gir den sikreste diagnosen og muliggjør samtidig behandling (f.eks. fjerne et fremmedlegeme, korrigere en invaginasjon, ta biopsier av en svulst, eller fjerne en skadet tarmdel).

Behandling: avhenger av den underliggende årsaken

Behandlingen vil være helt avhengig av hva den diagnostiske utredningen avdekker.

• Stabilisering er alltid første prioritet: Som nevnt, vil de fleste katter med dette symptomet trenge intensiv støttebehandling med intravenøs væske, elektrolyttkorrigering, smertelindring og kvalmestillende.
• Ved fremmedlegemer/obstruksjon:
  • Kirurgi: Dette er den vanligste behandlingen. Veterinæren vil utføre en enterotomi (åpne tarmen for å fjerne fremmedlegemet) eller en enterektomi med anastomose (fjerne en skadet del av tarmen og sy de friske endene sammen). Dette er en omfattende operasjon som krever nøye postoperativ oppfølging.
  • Endoskopisk fjerning: Kan være et alternativ hvis fremmedlegemet sitter tilgjengelig for endoskopet og kan fjernes trygt på denne måten.
• Ved invaginasjon: Ofte kirurgisk behandling hvor veterinæren forsøker å “trekke ut” den invaginerte tarmdelen. Hvis tarmvevet er skadet, kan det være nødvendig å fjerne den affiserte delen (enterektomi).
• Ved tarmvolvulus/-torsjon: Krever umiddelbar kirurgi for å forsøke å rette ut tarmen. Hvis tarmvevet er dødt, må det fjernes. Prognosen er ofte dårlig på grunn av den alvorlige skaden på blodforsyningen.
• Ved svulster: Behandlingen avhenger av type svulst, beliggenhet, og om det er tegn til spredning. Kirurgisk fjerning av svulsten er ofte førstevalget hvis mulig. Cellegift eller strålebehandling kan være aktuelt for visse typer kreft (f.eks. lymfom). Prognosen varierer sterkt.
• Ved alvorlig forstoppelse/megakolon:
  • Innledende behandling kan inkludere klyster (under sedasjon eller anestesi), manuell tømming av tarmen, og medisiner for å mykgjøre avføringen (laktulose) og stimulere tarmmotorikken (cisaprid).
  • Langsiktig behandling innebærer ofte kostholdsendringer (fiberrikt fôr eller lav-residu fôr), regelmessig medisinering, og å sikre godt væskeinntak.
  • Ved alvorlig, behandlingsresistent megakolon kan kirurgi (subtotal kolektomi – fjerning av mesteparten av tykktarmen) være siste utvei.
• Ved paralytisk ileus: Fokus er på å behandle den underliggende årsaken. Støttende behandling med væske, elektrolytter, og eventuelt medisiner for å forsøke å stimulere tarmbevegelsene.
• Ved peritonitt: Aggressiv behandling er nødvendig. Dette inkluderer vanligvis intravenøs antibiotika, store mengder væske, smertelindring, og ofte kirurgi for å skylle bukhulen (abdominal lavage) og om mulig fjerne kilden til infeksjonen (f.eks. reparere en perforert tarm).
• Ved koprophagi som årsak til avføring i oppkastet: Veterinæren vil utrede hvorfor katten spiser avføring. Dette kan skyldes atferdsproblemer (stress, kjedsomhet), ernæringsmessige mangler (sjelden med moderne kvalitetsfôr), eller underliggende medisinske tilstander (f.eks. malabsorpsjonssyndromer, pankreasinsuffisiens). Behandlingen rettes mot årsaken til koprophagien.
• Antibiotika: Gis ved påvist eller mistenkt bakteriell infeksjon.
• Støttende pleie postoperativt eller under behandling: Inkluderer nøye overvåkning, smertebehandling, ernæringsstøtte (noen katter kan trenge en matesonde i en periode hvis de ikke spiser selv), og gradvis reintroduksjon av mat.

Prognose: avhenger sterkt av årsak og hvor raskt behandling gis

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Prognosen for en katt som kaster opp avføringslignende materiale varierer enormt avhengig av den underliggende årsaken, hvor alvorlig tilstanden er, hvor raskt katten kommer under kvalifisert veterinærbehandling, og kattens generelle helsetilstand.

• Tarmobstruksjon (fremmedlegeme, invaginasjon): Hvis diagnosen stilles tidlig og kirurgi utføres før det oppstår alvorlig skade på tarmen (nekrose) eller perforasjon med påfølgende peritonitt, er prognosen ofte god til meget god. Overlevelsesraten kan være 80-90% eller høyere. Hvis det derimot har gått lang tid, tarmen er alvorlig skadet, eller det har utviklet seg peritonitt, synker prognosen betraktelig.
• Tarmvolvulus/-torsjon: Svært dårlig prognose, selv med rask kirurgi, på grunn av den massive skaden på blodforsyningen og risiko for toksiner i blodet.
• Svulster: Prognosen avhenger av type svulst (godartet eller ondartet), om den kan fjernes kirurgisk i sin helhet, og om det er tegn til spredning (metastaser). For aggressive, ondartede svulster er prognosen ofte reservert til dårlig på lang sikt, selv om kirurgi og/eller cellegift kan gi en periode med god livskvalitet.
• Paralytisk ileus og peritonitt: Dette er alvorlige tilstander, og prognosen kan være reservert til dårlig. Suksess avhenger av å kunne kontrollere den underliggende årsaken og den intensive støttebehandlingen.
• Alvorlig forstoppelse/megakolon: Med medisinsk behandling og kostholdsendringer kan mange katter leve godt. Ved kirurgi (subtotal kolektomi) er prognosen for livskvalitet ofte god, men katten kan få kronisk løsere avføring.

Det viktigste budskapet er at jo tidligere katten får profesjonell hjelp, desto bedre er sjansene for et positivt utfall. Utsettelse kan være fatalt.

Forebygging: Kan man forhindre at katten kaster opp avføring?

Selv om ikke alle årsaker kan forhindres, er det flere tiltak katteeiere kan gjøre for å redusere risikoen for noen av de vanligste problemene:

• Forebygge inntak av fremmedlegemer:
  • Kattesikre hjemmet: Hold små gjenstander som katten kan svelge (strikker, tråder, garnnøster, små leker, ørepropper, mynter etc.) utilgjengelig. Vær spesielt forsiktig med syutstyr og fiskesaker.
  • Velg trygge katteleker: Unngå leker med små deler som lett kan tygges løs og svelges. Inspiser leker regelmessig for skader.
  • Vær obs på hva katten leker med: Noen katter har en forkjærlighet for å tygge på uvanlige ting.
  • Unngå å gi katten kokte bein: Disse kan splintre og forårsake skade eller obstruksjon.
• Håndtere hårballer (trikobezoarer):
  • Regelmessig børsting: Spesielt viktig for langhårede katter, men også korthårede katter i røyteperioder. Dette reduserer mengden hår katten svelger under pelsstell.
  • Spesialfôr mot hårballer: Inneholder ofte økt mengde fiber som kan hjelpe håret å passere gjennom fordøyelsessystemet.
  • Kosttilskudd: Maltpasta eller andre preparater som smører tarmen og letter passasjen av hår.
• Sørge for et godt og balansert kosthold: Et høykvalitets kattefôr tilpasset kattens alder og livsstil bidrar til god generell tarmhelse og kan forebygge forstoppelse. Sørg for at katten alltid har tilgang til friskt vann, da dehydrering kan bidra til forstoppelse.
• Regelmessige helsesjekker hos veterinær: Årlige (eller halvårlige for eldre katter) helsekontroller kan bidra til å oppdage problemer som svulster, kroniske betennelsestilstander eller tendenser til forstoppelse på et tidlig stadium, før de blir livstruende.
• Unngå brå fôrbytter: Introduser nytt fôr gradvis over flere dager for å unngå mage-tarm-forstyrrelser som i sjeldne tilfeller kan predisponere for invaginasjon hos sensitive individer.
• God parasittkontroll: Regelmessig behandling mot innvollsorm, spesielt hos kattunger og utekatter som jakter, kan redusere risikoen for tarmproblemer som kan lede til invaginasjon.
• Observere kattens avføringsvaner: Vær oppmerksom på endringer i hyppighet, konsistens eller mengde avføring. Forstoppelse som oppdages tidlig, er lettere å behandle.
• Håndtere eventuell koprophagi: Hvis du ser at katten spiser avføring, diskuter det med veterinæren for å finne årsaken og iverksette tiltak.

Konklusjon: Et alvorlig symptom som krever umiddelbar handling

Å være vitne til at ens katt kaster opp materiale som ligner eller lukter som avføring, er uten tvil en skremmende opplevelse. Det er et av de mest alvorlige symptomene en katt kan vise, og det signaliserer nesten uten unntak en underliggende, livstruende tilstand – oftest en form for blokkering eller alvorlig funksjonsfeil i tarmsystemet.

Budskapet i denne artikkelen kan ikke gjentas for ofte: Hvis katten din viser dette symptomet, må du anse det som en akutt nødsituasjon og kontakte veterinær øyeblikkelig. Ikke forsøk å behandle katten hjemme, ikke gi medisiner, og ikke vent for å se om det bedrer seg. Tidsfaktoren er helt kritisk for kattens overlevelse og prognose.

Veterinæren vil gjennom en grundig utredning forsøke å identifisere årsaken, som kan variere fra svelgede fremmedlegemer og invaginasjoner til svulster eller alvorlig tarmparalyse. Behandlingen vil ofte involvere intensiv støtteterapi og i mange tilfeller akutt kirurgi.

Selv om utsiktene kan være alvorlige, gir tidlig diagnose og aggressiv behandling katten den beste sjansen. Som en ansvarlig katteeier er din raske reaksjon på dette faretruende symptomet helt avgjørende. Kunnskap om potensielle farer i hjemmet og forebyggende tiltak kan også bidra til å redusere risikoen for at slike kritiske situasjoner oppstår.