Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående innsikt i temaet kullstørrelse hos hunder.

Spørsmålet om hvor mange valper en hund kan få i et kull, er et av de mest grunnleggende og samtidig fascinerende aspektene ved hundeoppdrett og reproduksjon. Svaret er imidlertid langt fra enkelt. Kullstørrelsen hos hunder varierer dramatisk, påvirket av en kompleks vev av faktorer som spenner fra genetikk og rase til tispens alder, helse og til og med kvaliteten på paringen. Enten man er en erfaren oppdretter, en nysgjerrig hundeeier, eller noen som vurderer å la sin egen hund få valper, er det essensielt å ha en god forståelse for hva som er normalt, hva som er mulig, og hva som påvirker utfallet. Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående innsikt i temaet kullstørrelse hos hunder. Vi undersøker gjennomsnittstall, ser på de viktigste påvirkningsfaktorene, går gjennom variasjoner mellom ulike raser, berører ekstremer og rekorder, og diskuterer praktiske og etiske hensyn knyttet til antall valper og avlshyppighet. Målet er å gi et solid kunnskapsgrunnlag for alle som er interessert i dette sentrale aspektet ved hundens livssyklus.

Introduksjon: Reproduksjonens fascinerende verden hos hunder

Hundens evne til å reprodusere seg og føre sine gener videre er en fundamental biologisk drivkraft. Fra den første løpetiden hos en ung tispe til den komplekse prosessen med paring, drektighet og fødsel, er hundens reproduksjonssyklus et under av natur. Midt i dette står valpekullet – resultatet av en vellykket befruktning og drektighet.

Valpekullets betydning og variasjon

Et valpekull representerer fremtiden for en slektslinje eller en rase. For oppdrettere er kullstørrelsen en viktig faktor som påvirker både arbeidsmengde og potensielle inntekter, men også muligheten til å velge ut de beste individene for videre avl. For tispa selv er kullstørrelsen direkte knyttet til den fysiske belastningen under drektighet, fødsel og ikke minst i den krevende dieperioden. Antallet valper en tispe bærer frem har derfor stor betydning for hennes helse og velvære. Variasjonen i kullstørrelse er bemerkelsesverdig. Mens noen tisper kun får én enkelt valp, kan andre føde kull på over ti, og i sjeldne tilfeller, over tjue valper. Denne enorme variasjonen er ikke tilfeldig, men styrt av en rekke biologiske og miljømessige faktorer som vi skal gå nærmere inn på.

Hva menes med kullstørrelse?

Når vi snakker om kullstørrelse (på engelsk: litter size), refererer vi til det totale antallet valper som fødes i ett enkelt kull, enten de er levendefødte eller dødfødte. Selv om man ofte fokuserer på antall levende valper ved fødselen, inkluderer den biologiske definisjonen alle fostre som har utviklet seg til termin. Noen ganger brukes begrepet også for å beskrive antall fostre som kan påvises under drektigheten via ultralyd eller røntgen, selv om det alltid er en viss usikkerhet knyttet til disse metodene, og antallet kan endre seg før fødselen på grunn av fosterresorpsjon eller abort. I denne artikkelen fokuserer vi primært på antall valper som faktisk fødes.

Gjennomsnittlig kullstørrelse: Hva er normalen?

Selv om variasjonene er store, er det mulig å snakke om en gjennomsnittlig kullstørrelse for hunder generelt.

Et generelt anslag

Studier og data fra kennelklubber og veterinærdatabaser antyder at den gjennomsnittlige kullstørrelsen på tvers av alle hunderaser ligger et sted mellom 5 og 6 valper per kull. Dette tallet gir en grov pekepinn, men det er viktig å understreke at det skjuler enorme forskjeller mellom rasene og også betydelig variasjon innenfor hver enkelt rase. Det er relativt få tisper som faktisk får akkurat 5 eller 6 valper; de fleste får enten færre eller flere.

Store variasjoner basert på rase

Rase er den enkeltfaktoren som har størst innflytelse på den forventede kullstørrelsen. Generelt sett har mindre hunderaser en tendens til å få færre valper per kull enn store raser. Miniatyrraser som Chihuahua eller Yorkshire Terrier får ofte bare 1 til 4 valper, mens gigantraser som Grand Danois eller Newfoundlandshund kan få kull på 8 til 12 valper eller mer. Mellomstore raser, som Labrador Retriever eller Border Collie, ligger ofte nærmere det generelle gjennomsnittet. Vi vil gå mer i dybden på disse raseforskjellene senere i artikkelen.

Relatert: Når kan man besøke valper

Faktorer som påvirker hvor mange valper en tispe får

Antallet valper i et kull er et resultat av en kompleks interaksjon mellom flere faktorer knyttet til både tispa og hannhunden, samt selve paringsprosessen. La oss se nærmere på de viktigste påvirkningsfaktorene.

Rase og størrelse: Den mest signifikante faktoren

Som nevnt er rase og den tilhørende kroppsstørrelsen den mest dominerende faktoren. Store hunder har rett og slett mer plass i livmoren til å bære frem flere fostre. Det er også en tendens til at større raser har eggstokker som frigjør flere egg under hver eggløsning (ovulasjon). Dette øker potensialet for et større antall befruktede egg som kan utvikle seg til valper. Det finnes imidlertid unntak fra regelen; noen mellomstore raser er kjent for relativt store kull, mens enkelte store raser kan ha moderate kullstørrelser. Rasens genetiske bakgrunn og avlshistorie spiller også inn.

Tispens alder: Ungdom, topp fruktbarhet og alderdom

Tispens alder på paringstidspunktet har betydelig innvirkning på kullstørrelsen.

• Ung tispe (første eller andre kull): Tisper som pares i sin første eller andre løpetid (vanligvis mellom 1-2 års alder, avhengig av rase) har ofte mindre kull enn de vil få senere. Kroppen er kanskje ikke fullt utviklet, og reproduksjonssystemet har ikke nådd sin maksimale kapasitet. Anbefalinger fra Norsk Kennel Klub og andre tilsier at man bør vente til tispa er fysisk og mentalt moden før første paring, ofte etter fylte 2 år.
• Topp fruktbarhet (ca. 3-5 år): Tisper når vanligvis sin topp fruktbarhet og produserer sine største kull i alderen 3 til 5 år. Kroppen er fullt utviklet, og reproduksjonssystemet fungerer optimalt.
• Eldre tispe (over 5-7 år): Etter hvert som tispa blir eldre, begynner fruktbarheten gradvis å avta. Eggløsningene kan bli mer uregelmessige, antall egg som frigjøres kan reduseres, og kvaliteten på eggene kan bli dårligere. Livmormiljøet kan også bli mindre optimalt for implantasjon og fosterutvikling. Dette fører ofte til mindre kull hos eldre tisper. Risikoen for komplikasjoner under drektighet og fødsel øker også med alderen. NKK har regler for øvre aldersgrense for avl på tisper.

Tispens helse og ernæringsstatus

En tispes generelle helsetilstand og ernæringsstatus før og under drektigheten er avgjørende.

• God helse: En sunn tispe i god form, fri for infeksjoner, parasitter og kroniske sykdommer, har de beste forutsetningene for å bære frem et normalt stort og sunt kull.
• Ernæring: Både under- og overernæring kan påvirke fruktbarheten negativt. En tispe som er for tynn, mangler kanskje de nødvendige ressursene for å utvikle og bære frem et stort kull. En overvektig tispe kan ha hormonelle ubalanser som påvirker eggløsning og befruktning, og overvekt øker også risikoen for fødselskomplikasjoner. Et balansert kosthold av høy kvalitet, tilpasset avlstisper, er essensielt. Spesifikke næringsstoffer spiller også en rolle i reproduksjonen.
• Underliggende sykdommer: Visse sykdommer, som hypotyreose (lavt stoffskifte) eller diabetes, kan redusere fruktbarheten og påvirke kullstørrelsen. Infeksjoner i reproduksjonsorganene (f.eks. livmorbetennelse/pyometra, selv om dette vanligvis forhindrer drektighet helt) eller systemiske infeksjoner kan også ha negativ innvirkning.

Genetikk og arvelighet: Både tispe og hannhund

Kullstørrelse er til en viss grad arvelig. Tisper som kommer fra linjer der store kull er vanlig, har en tendens til å produsere større kull selv, forutsatt at andre faktorer er optimale. Dette skyldes sannsynligvis genetiske faktorer som påvirker antall egg som modnes og frigjøres per syklus. Hannhundens genetikk spiller også en rolle, selv om den er mindre direkte. Hannhunder fra linjer med god fruktbarhet kan produsere sæd av høyere kvalitet (bedre motilitet, høyere antall normale sædceller), noe som øker sjansen for befruktning av flere egg. Innavl kan derimot føre til redusert fruktbarhet og mindre kull over tid.

Paringstidspunkt og metode: Optimal timing og kunstig inseminasjon

Tidspunktet for paring i forhold til eggløsningen er kritisk for å maksimere antall befruktede egg.

• Optimal timing: Hundens egg er ikke modne for befruktning umiddelbart etter eggløsning, men trenger et par dager på å modnes i egglederen. Sædcellene kan overleve i tispa i flere dager. Paring (eller inseminasjon) noen dager før og under den optimale perioden for befruktning gir best sjanse for et stort kull. Oppdrettere bruker ofte progesterontester (blodprøver) hos veterinær for å bestemme det optimale paringstidspunktet mer nøyaktig.
• Naturlig paring vs. kunstig inseminasjon (AI): Studier har vist noe varierende resultater, men generelt sett gir vellykket naturlig paring med en erfaren hannhund ofte like gode, om ikke bedre, resultater enn AI når det gjelder kullstørrelse. Kvaliteten på sæden (fersk, kjølt eller frossen) og teknikken som brukes ved AI (vaginal, transservikal eller kirurgisk inseminasjon) påvirker resultatet. Frossen sæd gir generelt litt lavere befruktningsrate og potensielt mindre kull enn fersk eller kjølt sæd.

Antall tidligere kull

Noen observasjoner tyder på at kullstørrelsen kan øke noe fra første kull til kull nummer to og tre (forutsatt at tispa er i sin optimale alder), for så å gradvis avta igjen i senere kull etter hvert som alderen øker. Dette henger sammen med tispens modning og senere aldring av reproduksjonssystemet.

Hannhundens kvalitet og alder

Hannhundens bidrag er også viktig. En sunn hannhund i sin beste alder (vanligvis mellom 2 og 6 år) med god sædkvalitet (høyt antall, god bevegelighet, få defekter) og god libido (paringsevne og -vilje) vil øke sjansene for befruktning av mange egg. Eldre hannhunder eller hannhunder med helseproblemer kan ha redusert sædkvalitet, noe som kan resultere i mindre kull.

Kullstørrelse hos ulike hundetyper: Fra miniatyr til gigant

La oss se litt mer spesifikt på hvordan kullstørrelsen typisk varierer mellom ulike størrelseskategorier av hunderaser. Husk at dette er generaliseringer, og individuelle variasjoner er alltid til stede.

Små raser (f.eks. Chihuahua, Yorkshire Terrier, Pomeranian, Mops): Få, men relativt store valper?

Små og miniatyrraser (typisk under 10 kg) har generelt de minste kullene. Gjennomsnittet ligger ofte mellom 1 og 4 valper. Det er ikke uvanlig med kull på bare én eller to valper. Dette skyldes primært den begrensede fysiske plassen i livmoren. Selv om de får få valper, kan hver enkelt valp være relativt stor i forhold til morens størrelse, noe som kan øke risikoen for fødselsvansker (dystoki) hos disse rasene. Keisersnitt er derfor vanligere hos mange små raser.

Mellomstore raser (f.eks. Beagle, Border Collie, Cocker Spaniel, Basset Hound): Ofte nær gjennomsnittet

Mellomstore raser (typisk 10-25 kg) har ofte kullstørrelser som ligger nærmere det generelle gjennomsnittet for hunder, altså rundt 4 til 8 valper. Det er selvsagt variasjoner også her. En aktiv gjeterhund som Border Collie kan for eksempel ha noe større kull enn en roligere Basset Hound, men begge faller vanligvis innenfor dette spekteret. Fruktbarheten er ofte god i denne størrelseskategorien.

Store raser (f.eks. Labrador Retriever, Golden Retriever, Schæferhund, Boxer): Moderat til store kull

Store raser (typisk 25-45 kg) har potensial for større kull enn de mellomstore rasene. Gjennomsnittlige kullstørrelser på 6 til 10 valper er vanlig. Labrador og Golden Retriever er kjent for å kunne få relativt store kull. Den økte størrelsen på tispa gir bedre plass til flere fostre. Disse rasene når ofte sin topp fruktbarhet noe senere enn mindre raser.

Gigantraser (f.eks. Grand Danois, Newfoundlandshund, Irsk Ulvehund, Sankt Bernhardshund): Potensial for svært store kull

Gigantrasene (typisk over 45 kg) har den største fysiske kapasiteten for å bære frem mange valper. Kull på 8 til 12 valper er ikke uvanlig, og kull på over 15 forekommer. Verdensrekordene for antall valper i ett kull holdes ofte av tisper fra disse gigantrasene. Samtidig er det viktig å merke seg at selv om potensialet er der, er det ikke alle tisper av gigantraser som får ekstremt store kull. Gjennomsnittet kan ligge rundt 7-10 valper. Drektighet og fødsel er en enorm påkjenning for disse store tispene, og store kull krever enormt med ressurser fra tispa under dieperioden.

Blandingsraser: Uforutsigbarhet

For blandingshunder er kullstørrelsen mer uforutsigbar og avhenger av størrelsen og rasene til foreldrene. Generelt vil en tispe av blandingsrase sannsynligvis få en kullstørrelse som er typisk for hunder av hennes egen størrelse. Hvis foreldrene er fra raser med svært ulik kullstørrelse, kan resultatet ligge et sted midt imellom eller følge størrelsen til tispa. Fenomenet “hybrid vigor” (heterose) blir noen ganger nevnt i sammenheng med blandingsraser, og det hevdes at det kan gi økt fruktbarhet og potensielt større kull sammenlignet med rasehunder som kan ha høyere grad av innavl, men dette er ikke en garantert effekt.

Ekstremer i kullstørrelse: Rekorder og uvanlig små kull

Selv om gjennomsnitt og rasetypiske tall gir en pekepinn, er det biologiske spekteret for kullstørrelse hos hunder imponerende bredt.

Verdensrekorder: De største registrerte valpekullene

Verdensrekorden for det største valpekullet er gjenstand for noe diskusjon og avhenger av dokumentasjon og anerkjennelse (f.eks. fra Guinness World Records). En av de mest kjente og ofte siterte rekordene tilhører en Napolitansk Mastiff ved navn Tia, som i 2004 fødte hele 24 levende valper ved keisersnitt i Storbritannia. Andre rapporter om svært store kull finnes også, ofte hos store raser som Grand Danois eller Amerikansk Bulldog, med tall over 20 valper. Slike ekstremt store kull er svært sjeldne og representerer en enorm belastning for tispa, både under drektigheten og spesielt under den påfølgende dieperioden. Det krever intensiv innsats fra oppdretteren for å sikre at alle valpene får nok næring og overlever, ofte med behov for tilleggsfôring.

Single valper (singleton litters): Utfordringer og årsaker

I den andre enden av skalaen finner vi kull med bare én valp, kjent som “singleton litters”. Dette er vanligere hos små raser, men kan forekomme hos alle raser. Årsakene kan være flere: få egg ble frigjort under eggløsning, dårlig timing av paring, dårlig sædkvalitet, eller tidlig resorpsjon av andre fostre. Selv om det virker enklere med bare én valp, kan singleton-kull medføre spesielle utfordringer:

• Fødselsvansker (dystoki): En enkelt valp kan vokse seg uforholdsmessig stor i livmoren fordi den har all plassen og næringen for seg selv. Dette øker risikoen for at valpen blir for stor til å passere gjennom fødselskanalen, noe som kan kreve keisersnitt.
• Svake veer: Fosterets bevegelser og tilstedeværelse stimulerer normalt produksjonen av hormoner som starter og opprettholder fødselsveene. Med bare ett foster kan denne stimuleringen være svakere, noe som fører til trege eller ineffektive veer (primær treghet).
• Melkeproduksjon: Stimuleringen fra diende valper er viktig for å opprettholde melkeproduksjonen. Med bare én valp kan melkeproduksjonen noen ganger reduseres raskere enn normalt.
• Sosialisering: Valpen går glipp av den viktige tidlige sosialiseringen og leken med kullsøsken, noe som kan påvirke dens sosiale ferdigheter senere. Oppdretteren må være ekstra bevisst på å gi valpen passende sosial stimulering.

Hvorfor slike store variasjoner? Biologiske mekanismer

Den store variasjonen i kullstørrelse skyldes samspillet mellom flere biologiske prosesser:

1. Antall eggløsninger (ovulasjoner): Antall egg som modnes og slippes fra eggstokkene per syklus varierer mellom raser og individer.
2. Befruktningsrate: Hvor mange av de frigjorte eggene som faktisk blir befruktet av sædceller. Avhenger av timing, sædkvalitet og tispens reproduktive helse.
3. Implantasjonsrate: Hvor mange av de befruktede eggene (embryoer) som fester seg til livmorveggen.
4. Fosteroverlevelse: Hvor mange av de implanterte embryoene som utvikler seg til fullbårne fostre. Fosterresorpsjon (tidlig i drektigheten) eller abort (senere) kan redusere det endelige antallet valper. Livmorens kapasitet og blodtilførsel spiller også en rolle for hvor mange fostre som kan utvikles fullt ut.

Alle disse trinnene påvirkes av de faktorene vi diskuterte tidligere (rase, alder, helse, genetikk etc.).

Relatert: Når kan hunder få valper

Antall kull en tispe kan og bør ha i løpet av livet

Spørsmålet er ikke bare hvor mange valper en hund kan få i ett kull, men også hvor mange kull en tispe kan og bør ha totalt.

Biologisk kapasitet vs. etisk og helsemessig forsvarlighet

Biologisk sett kan en tispe potensielt få kull ved hver løpetid fra hun blir kjønnsmoden til hun blir for gammel til å reprodusere seg effektivt, noe som teoretisk kan bety mange kull i løpet av livet (de fleste tisper har løpetid ca. to ganger i året). Dette er imidlertid langt fra etisk eller helsemessig forsvarlig. Hver drektighet, fødsel og dieperiode er en enorm fysisk og mental påkjenning for tispa. Å la en tispe få kull for ofte eller for mange ganger i løpet av livet, utsetter henne for betydelig helserisiko og redusert livskvalitet.

Anbefalinger fra kennelklubber og veterinærer

Seriøse kennelklubber, som Norsk Kennel Klub (NKK), og veterinærorganisasjoner har etiske retningslinjer og regler for avl som tar sikte på å ivareta hundens helse og velferd. NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett angir blant annet:

• En tispe bør ikke pares før hun er fysisk og mentalt moden (vanligvis anbefalt etter 2 års alder).
• En tispe bør ikke pares etter fylte 8 år, med mindre det foreligger en veterinærattest på god helse og en dispensasjon fra NKK.
• En tispe bør ikke ha mer enn maksimalt 5 kull i løpet av livet.
• Det bør normalt gå minst én løpetid mellom hver gang en tispe har kull (dvs. ikke paring på to etterfølgende løpetider). Unntak kan gjøres etter veterinærvurdering hvis forrige kull var lite eller det var spesielle omstendigheter.

Disse reglene er minimumskrav, og mange ansvarlige oppdrettere velger å gi tispene lengre pauser mellom kullene og kanskje færre kull totalt enn det maksimale tillatte, basert på individets helse og restitusjonsevne.

Risiko ved for hyppige eller for mange kull

Å la en tispe få kull for ofte (“back-to-back breeding” uten tilstrekkelig hvile) eller for mange kull totalt, øker risikoen for en rekke problemer:

• Nedsatt allmenntilstand: Utarming av kroppens reserver, vekttap, dårlig pelskvalitet.
• Reproduksjonsproblemer: Redusert fruktbarhet i senere kull, økt risiko for fødselsvansker, livmorproblemer (f.eks. infeksjoner, svakhet).
• Problemer med melkeproduksjon: Utilstrekkelig melk til valpene.
• Redusert livslengde: Den konstante belastningen kan potensielt forkorte tispens levetid.
• Atferdsproblemer: Stress og utmattelse kan påvirke tispens mentale helse og morsatferd.

Ansvarlig avl handler om kvalitet fremfor kvantitet, med fokus på helsen og velferden til både tispa og valpene.

Praktiske hensyn for oppdrettere og eiere

Kunnskap om forventet kullstørrelse og faktorene som påvirker den, har praktiske implikasjoner for de som planlegger et valpekull.

Estimat av kullstørrelse under drektighet (ultralyd, røntgen)

Det er mulig å få et estimat av antall valper under drektigheten, men ingen metode er 100 % nøyaktig.

• Ultralyd: Kan vanligvis bekrefte drektighet fra ca. dag 21-25 etter paring. Det kan gi en idé om antall fostre, men det er ofte vanskelig å telle nøyaktig, spesielt ved store kull, da fostre kan ligge skjult bak hverandre. Ultralyd er best for å bekrefte drektighet og vurdere fosterets levedyktighet (hjerteslag).
• Røntgen: Kan tas sent i drektigheten (etter ca. dag 45-50), når valpenes skjelett har begynt å forkalkes og blir synlig på røntgenbildet. Dette gir vanligvis det mest nøyaktige estimatet av antall valper før fødselen. Kunnskap om antall valper er nyttig for å vite når fødselen er ferdig og om det eventuelt er en valp igjen som ikke kommer ut.

Selv med røntgen kan det være vanskelig å få et helt presist tall hvis valpene ligger tett.

Forberedelser til fødsel basert på forventet kullstørrelse

Å ha en idé om kullstørrelsen hjelper oppdretteren med å forberede seg:

• Valpekasse: Størrelsen på valpekassen bør være tilpasset tispa og forventet antall valper.
• Utstyr: Tilstrekkelig med rene håndklær, navletråd/klemme, desinfeksjonsmiddel, eventuelt melkeerstatning og tåteflasker i tilfelle behov for tilleggsfôring.
• Tilsyn: Store kull krever mer intensivt tilsyn under og etter fødselen for å sikre at alle valpene puster, finner frem til en spene og får i seg råmelk.

Utfordringer med svært store kull (ernæring, plass, tilsyn)

Svært store kull (f.eks. over 10-12 valper) byr på spesielle utfordringer:

• Ernæring: Tispa klarer sjelden å produsere nok melk til et ekstremt stort kull. Tilleggsfôring av valpene med melkeerstatning blir ofte nødvendig fra starten, noe som er svært tidkrevende (hver 2.-3. time døgnet rundt i begynnelsen).
• Plass ved juret: Det er kamp om de beste spenene (de bakre gir ofte mest melk). Oppdretteren må passe på at alle valpene får tilgang og at de minste ikke blir utkonkurrert. Rotasjon av valper kan være nødvendig.
• Tilsyn og hygiene: Risikoen for at tispa ved et uhell legger seg på en valp øker med antallet. God hygiene i valpekassen er kritisk for å unngå infeksjoner.
• Tispens helse: Belastningen på tispa er enorm. Hun trenger store mengder høykvalitetsfôr og rikelig med vann for å opprettholde melkeproduksjonen og sin egen helse.

Utfordringer med svært små kull (fødselsvansker, melkeproduksjon)

Som nevnt tidligere, kan også svært små kull (spesielt singleton-kull) ha sine utfordringer knyttet til potensiell størrelse på valpen(e), risiko for svake veer, opprettholdelse av melkeproduksjon og valpens sosiale utvikling.

Konklusjon

Antallet valper en hund kan få i et kull er et resultat av et komplekst biologisk samspill, der rase og størrelse utgjør de mest åpenbare faktorene, men tispens alder, helse, genetikk, paringstidspunkt og hannhundens kvalitet spiller også vesentlige roller. Mens gjennomsnittet ligger på 5-6 valper, spenner realiteten fra sjeldne enkeltvalper til eksepsjonelle kull på over tjue. Å forstå disse påvirkningsfaktorene er viktig for oppdrettere som planlegger kull, og for alle hundeeiere som ønsker innsikt i hundens reproduksjon. Like viktig er bevisstheten rundt etisk og helsemessig forsvarlig avl, der tispens velferd settes i høysetet gjennom begrensninger på antall kull og tilstrekkelig hvile mellom dem. Kunnskap om hva som påvirker kullstørrelsen og de praktiske utfordringene knyttet til både store og små kull, bidrar til mer ansvarlig hundehold og bedre forutsetninger for sunne og friske valper og avlsdyr.

Referanser

1. Borge, K. S., Tønnessen, R., Nødtvedt, A., & Indrebø, A. (2011). Litter size at birth in purebred dogs—A retrospective study of 224 breeds. Theriogenology, 75(5), 911-919. doi:10.1016/j.theriogenology.2010.10.034
2. England, G. C. W., & Allen, W. E. (1998). Allen’s fertility and obstetrics in the dog (2. utg.). Blackwell Science.
3. Gaines, K. (2023, 14. desember). How Many Puppies Can a Dog Have? Average Litter Sizes by Breed. American Kennel Club (AKC). Hentet fra https://www.akc.org/expert-advice/dog-breeding/average-litter-size/
4. Linde Forsberg, C. (2005). Fertility data from 2041 controlled artificial inseminations in the dog. Proceedings of the 5th EVSSAR Congress, Budapest, Hungary, 120-121.
5. Merck Veterinary Manual. (u.å.). Breeding and Reproduction of Dogs. Hentet fra https://www.merckvetmanual.com/dog-owners/routine-care-and-breeding-of-dogs/breeding-and-reproduction-of-dogs
6. Norsk Kennel Klub (NKK). (u.å.). Etiske grunnregler for avl og oppdrett. Hentet fra https://www.nkk.no/registrering/etiske-grunnregler-og-avlsstrategi/etiske-grunnregler/
7. Pretzer, S. D. (2008). Canine singleton pregnancy. Theriogenology, 70(3), 487. (Abstract fra Society for Theriogenology Conference)