Hvor mange kull kan en hund få i året

Denne artikkelen går i dybden på temaet, og skiller mellom det teoretisk mulige og det praktisk anbefalte.

Spørsmålet “hvor mange kull kan en hund få i året?” er et av de mest sentrale innen hundeavl og dyrevelferd. Det berører kjernen av hva det vil si å være en ansvarlig oppdretter og hundeeier. Svaret er imidlertid ikke så enkelt som et rent tall. Biologisk sett kan en tispe få flere kull i året enn det som er etisk eller helsemessig forsvarlig. Denne artikkelen går i dybden på temaet, og skiller mellom det teoretisk mulige og det praktisk anbefalte. Vi vil utforske hundens reproduksjonssyklus, Norsk Kennel Klubs (NKK) retningslinjer, veterinærmedisinske perspektiver, og de etiske betraktningene som må ligge til grunn for all avlsvirksomhet. Målet er å gi deg som leser en helhetlig forståelse basert på ekspertise, autoritet og erfaring (E-E-A-T), slik at du kan ta informerte valg, enten du vurderer avl selv, skal kjøpe valp, eller bare er nysgjerrig på hundens biologi og velferd.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

KUPP!

Forstå hundens reproduksjonssyklus

For å kunne svare på hvor mange kull en hund kan få, må vi først forstå den grunnleggende biologien bak hundens formering. Tispens syklus er nøkkelen her.

Løpetid (østrus) hos tisper

KJØP NÅ >>

LANSERING!

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Løpetid er perioden da tispen er fruktbar og kan bli drektig. Frekvensen og varigheten av løpetiden varierer betydelig mellom ulike hunderaser og individer.

• Frekvens: De fleste tisper har løpetid omtrent to ganger i året, altså med ca. 6 måneders mellomrom. Noen raser, spesielt primitive raser som Basenji eller visse ulvehunder, kan ha løpetid kun én gang i året. Små raser kan noen ganger ha hyppigere løpetider, kanskje tre ganger i året, mens svært store raser kan ha lengre intervaller, opptil 12-18 måneder mellom hver løpetid. Individuelle variasjoner er også vanlige.
• Varighet: En typisk løpetid varer i gjennomsnitt rundt 3 uker (ca. 21 dager), men dette kan også variere fra 2 til 4 uker.
• Faser: Løpetiden deles gjerne inn i fire faser:
  1. Proøstrus: Den innledende fasen (ca. 9 dager). Kjennetegnes ved hevelse i vulva og blodig utflod. Tispen tiltrekker seg hannhunder, men er vanligvis ikke villig til å pare seg ennå.
  2. Østrus: Selve paringsperioden (ca. 9 dager). Utfloden blir ofte lysere (gulaktig eller klarere). Dette er tiden da eggløsningen skjer, og tispen aksepterer paring (“står” for hannhunden). Det er i denne fasen hun kan bli drektig.
  3. Diøstrus: Perioden etter østrus (ca. 60-90 dager). Kroppen produserer hormonet progesteron, uavhengig av om tispen er drektig eller ikke. Hvis tispen er drektig, varer denne fasen til fødselen. Hvis ikke, går den gradvis over i neste fase. Noen tisper kan utvikle innbilt svangerskap i denne perioden.
  4. Anøstrus: Hvileperioden mellom løpetidene (varierer i lengde, typisk 4-5 måneder eller mer). Kroppen normaliseres hormonelt før en ny syklus starter. Dette er en viktig periode for tispens restitusjon.

Drektighetsperioden

Hvis paringen i østrusfasen resulterer i befruktning, starter drektighetsperioden.

• Varighet: Drektigheten hos hunder varer i gjennomsnitt 63 dager (ca. 9 uker), regnet fra eggløsningstidspunktet. Små variasjoner kan forekomme.
• Fysiske krav: Drektigheten er en stor fysisk påkjenning for tispen. Kroppen må produsere og ernære fostrene, noe som krever betydelig energi og næringsstoffer. Behovet for kvalitetsfôr øker gradvis, spesielt i siste tredjedel av drektigheten. Tispen trenger også tilpasset aktivitet og ro.

Dieperioden og restitusjon

Etter fødselen (valpingen) begynner dieperioden, som er minst like krevende som selve drektigheten.

• Varighet: Valpene dier moren i flere uker. De begynner vanligvis å spise fast føde fra 3-4 ukers alder, men fortsetter ofte å die i tillegg frem til de er 6-8 uker gamle, eller til og med lenger.
• Ernæringsmessige og fysiske krav: Melkeproduksjonen krever enorme mengder energi, proteiner, kalsium og væske fra tispen. Dette er ofte den mest krevende perioden ernæringsmessig. Tispen taper seg gjerne i vekt og kondisjon i denne perioden, selv med optimal fôring.
• Restitusjon: Etter at valpene er avvent og har flyttet til sine nye hjem (vanligvis ved 8 ukers alder eller senere), trenger tispen tid til å restituere seg fullstendig. Dette innebærer å bygge opp igjen kroppsvekt og muskelmasse, normalisere hormonbalansen, og få en pause fra den konstante påkjenningen det er å ha valper. Denne restitusjonsperioden er kritisk for hennes langsiktige helse.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

FÅ TILBUDET >>

BILLIG!!

Det biologiske potensialet: Hvor mange kull kan en hund få?

Basert på den typiske syklusen med løpetid omtrent hver 6. måned, er det biologisk mulig for en tispe å få to kull per år. Hvis en tispe pares ved hver løpetid fra hun blir kjønnsmoden (f.eks. ved 1-2 års alder) til hun blir eldre (f.eks. 8-9 år), kan hun teoretisk sett produsere et betydelig antall kull i løpet av livet – potensielt 10-14 kull eller mer.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Det er imidlertid ekstremt viktig å understreke at dette teoretiske maksimumet er langt over det som er helsemessig forsvarlig eller etisk akseptabelt. Å la en tispe få kull ved hver løpetid er å anse som rovdrift på dyret og medfører betydelig helserisiko for både tispen og valpene. Dette er praksis man ser i useriøs avl og såkalte “valpefabrikker”, og det strider mot alle prinsipper for dyrevelferd og ansvarlig oppdrett.

Anbefalinger fra eksperter: Hvor mange kull bør en hund få?

Når vi beveger oss fra det biologisk mulige til det etisk og helsemessig forsvarlige, blir bildet et helt annet. Både kennelklubber, veterinærer og erfarne, ansvarlige oppdrettere er enige om at antall kull må begrenses betydelig for å ivareta tispens velferd og sikre sunne, livskraftige valper.

Norsk Kennel Klubs (NKK) retningslinjer

Norsk Kennel Klub (NKK) er den største organisasjonen for hundeeiere i Norge og setter standarden for registrert rasehundavl. Deres Etiske grunnregler for avl og oppdrett gir klare føringer for hvor ofte og hvor mange kull en tispe bør ha. Selv om detaljer kan justeres, er hovedprinsippene tydelige (per retningslinjer gjeldende frem til min kunnskapsgrense, sjekk alltid NKKs nyeste regler):

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Minimum alder for første kull: En tispe bør ikke pares før hun er fysisk og mentalt moden. NKKs regler sier ofte at tispen må være minst 18 måneder gammel ved paringstidspunktet. For enkelte store raser kan anbefalingen være enda høyere. Dette sikrer at tispen selv er ferdig utvokst og klar for påkjenningen.
• Maksimum alder for siste kull: Det er også en øvre aldersgrense. En tispe bør ikke pares etter fylte 8 år. Etter denne alderen øker risikoen for komplikasjoner under drektighet og fødsel betydelig. Dispensasjon kan i sjeldne tilfeller gis av NKK for spesielt verdifulle avlsdyr, men krever veterinærattest.
• Intervall mellom kull: Dette er kjernen i spørsmålet om antall kull per år. NKKs regler er tydelige på at en tispe ikke skal pares ved hver løpetid. Det kreves normalt at tispen står over minst én løpetid mellom hver gang hun har valper. Dette betyr i praksis at en tispe maksimalt kan ha ett kull per år, og ofte sjeldnere hvis syklusen er lengre enn 6-7 måneder eller hvis oppdretteren ønsker å gi tispen lengre hvileperioder. Regelen er formulert for å sikre tilstrekkelig restitusjonstid.
• Maks antall kull totalt: NKK setter også en grense for det totale antall kull en tispe kan ha i løpet av livet. Denne grensen er vanligvis 5 kull. Dette er en absolutt øvre grense for registrerte kull. Mange ansvarlige oppdrettere velger å gi tispene sine færre kull enn dette, kanskje bare 2-3 kull totalt, avhengig av tispens helse, alder, og hvor krevende kullene har vært.
• Unntak (keisersnitt): En tispe som har hatt to keisersnitt, kan ikke lenger brukes i avl. Dette er for å unngå gjentatte kirurgiske inngrep og potensielle lidelser for tispen.

Hvorfor disse reglene? NKKs regler er utformet primært for å:

1. Beskytte tispens helse og velferd: Forhindre fysisk og mental utmattelse, redusere risiko for komplikasjoner og sikre at tispen får et godt og langt liv.
2. Sikre valpenes kvalitet: En utslitt eller stresset tispe kan ha vanskeligere for å bære frem sunne valper og gi dem den nødvendige omsorgen etter fødselen.
3. Fremme etisk og ansvarlig avl: Sette en standard som motvirker rovdrift og kommersiell utnyttelse av avlsdyr.

Disse reglene reflekterer en bred konsensus innen den organiserte kynologien (læren om hunder) og støttes av veterinærmedisinsk kunnskap.

Veterinærmedisinske perspektiver

Veterinærer ser ofte konsekvensene av uansvarlig avl og for hyppige kull. Fra et medisinsk ståsted er argumentene for å begrense antall kull og sikre lange hvileperioder sterke:

• Fysisk utmattelse: Drektighet, fødsel og spesielt diegiving tærer enormt på tispens kropp. Hun mobiliserer store mengder energi, proteiner, fett, vitaminer og mineraler (spesielt kalsium) for å produsere melk. Uten tilstrekkelig hvile og gjenoppbygging mellom kullene, blir reservene tømt.
• Ernæringsmessig stress: Selv med optimal fôring kan det være vanskelig for en tispe å opprettholde sin egen kroppsvekt og kondisjon under dieperioden, spesielt ved store kull. Hyppige kull gir ikke kroppen tid til å hente seg inn igjen.
• Risiko for komplikasjoner: En sliten og ernæringsmessig stresset tispe har høyere risiko for komplikasjoner som:
  • Eklampsi (melkefeber): Akutt, livstruende kalsiummangel på grunn av stor melkeproduksjon. Risikoen øker ved hyppige kull og dårlig ernæringsstatus.
  • Metritt: Livmorbetennelse etter fødsel.
  • Mastitt: Jurbetennelse.
  • Dystoki (fødselsvansker): Svake veer eller andre problemer under fødselen.
  • Nedsatt immunforsvar: Økt mottakelighet for infeksjoner.
• Livmorslitasje: Gjentatte drektigheter kan på sikt påvirke livmorens tilstand og funksjon.
• Redusert valpekvalitet: En utmattet tispe kan produsere mindre melk, gi dårligere morsomsorg, og overføre mindre immunitet til valpene via råmelken. Valpene kan bli svakere og mer utsatt for sykdom.
• Tispens generelle helse og levetid: Kontinuerlig avl uten tilstrekkelig hvile kan forkorte tispens levetid og redusere hennes generelle livskvalitet.

Veterinærer vil derfor alltid anbefale å følge, og gjerne overgå, NKKs minimumskrav til hvile mellom kullene. Minst ett år mellom hvert kull anses som et absolutt minimum for de fleste tisper, og lengre pauser er ofte å foretrekke.

Relatert: Hvor mange kull kan en hund få

Etiske betraktninger rundt hundeavl

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Utover de rent biologiske og medisinske aspektene, er det sterke etiske grunner til å begrense antall kull. Ansvarlig hundeavl handler om mye mer enn å produsere valper.

• Oppdretterens ansvar: En seriøs oppdretter har et ansvar for tispens velferd gjennom hele hennes liv, ikke bare når hun produserer kull. De har også et ansvar for å produsere sunne, velfungerende valper med godt gemytt, som kan leve lange og gode liv hos sine nye eiere. Dette krever nøye planlegging, helseundersøkelser, valg av avlspartnere, og god sosialisering av valpene.
• Kvalitet fremfor kvantitet: Fokuset skal ligge på å forbedre rasen (eller bevare dens gode egenskaper), ikke på å produsere flest mulig valper for profitt. Hyppige kull går ofte på bekostning av kvaliteten, både hos tispen og valpene.
• Problemet med “valpefabrikker”: Useriøse aktører som driver “valpefabrikker” prioriterer profitt over dyrevelferd. Her ser man ofte tisper som får kull ved hver løpetid, lever under dårlige forhold, og mottar minimalt med helseoppfølging og omsorg. Å begrense antall kull er et viktig tiltak mot slik uetisk praksis.
• Hundens egenverdi: Tispen er et levende individ med egne behov og rettigheter, ikke en produksjonsmaskin. Hun fortjener et liv med god helse, lek, aktivitet og hvile, uavhengig av sin rolle i avlen.

Går i dybden på risikoene ved for hyppige kull

For å virkelig forstå alvoret i å la en tispe få kull for ofte, la oss se nærmere på de spesifikke risikoene dette medfører. Disse risikoene påvirker både tispen og valpene, på kort og lang sikt.

Tispens helse på kort sikt

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Disse problemene kan oppstå i direkte tilknytning til drektighet, fødsel og diegiving når kroppen ikke har fått tilstrekkelig tid til å restituere seg.

• Eklampsi (Melkefeber/Hypokalsemi): Som nevnt, en akutt mangel på kalsium i blodet på grunn av den enorme produksjonen av melk. Symptomer inkluderer uro, pesing, muskelstivhet, skjelvinger, kramper og i verste fall død hvis det ikke behandles raskt. Risikoen er høyere hos små raser, tisper med store kull, og tisper som ikke har fått tilstrekkelig hvile og riktig ernæring mellom kullene.
• Metritt (Livmorbetennelse): En bakteriell infeksjon i livmoren etter fødsel. Risikoen øker ved fødselsvansker, tilbakeholdt etterbyrd, dårlig hygiene, og generelt nedsatt immunforsvar hos en sliten tispe. Symptomer inkluderer illeluktende utflod, feber, slapphet og dårlig matlyst. Kan være livstruende hvis den ikke behandles.
• Mastitt (Jurbetennelse): Infeksjon i en eller flere melkekjertler. Juret blir hovent, rødt, varmt og smertefullt. Melken kan bli misfarget eller klumpete. Tispen får ofte feber og blir slapp. Kan skyldes bakterier som trenger inn via spenekanalene, ofte på grunn av små sår eller generelt nedsatt motstandskraft.
• Utmattelse og nedsatt immunforsvar: Den konstante fysiske og ernæringsmessige belastningen tapper tispen for krefter. Dette gjør henne mer sårbar for alle typer infeksjoner og sykdommer. Hun kan bli apatisk, miste matlysten og ha problemer med å ta seg av valpene.
• Fødselskomplikasjoner (Dystoki): En utslitt tispe kan ha svakere veer, noe som øker risikoen for en langvarig og vanskelig fødsel. Dette kan føre til stress og oksygenmangel hos valpene, og i verste fall kreve keisersnitt. Risikoen for blødninger og andre komplikasjoner øker også.

Tispens helse på lang sikt

Effektene av for hyppige kull er ikke bare akutte. De kan også ha langsiktige konsekvenser for tispens helse og livskvalitet.

• Redusert livskvalitet og levetid: Den kumulative slitasjen på kroppen kan føre til en tidligere aldringsprosess og en generelt kortere levetid. Kronisk utmattelse og gjentatte helseproblemer reduserer åpenbart hundens livskvalitet.
• Økt risiko for visse sykdommer: Selv om direkte årsakssammenhenger kan være vanskelige å bevise for alle tilstander, er det rimelig å anta at den kroniske belastningen på organer og immunsystem kan øke risikoen for visse lidelser over tid. Dette kan inkludere problemer med forplantningsorganene (f.eks. cyster, tumorer, pyometra – livmorbetennelse hos eldre tisper) eller andre organrelaterte sykdommer.
• Kronisk dårlig kondisjon: Tispen kan slite med å komme tilbake til normal vekt og kondisjon mellom kullene, noe som resulterer i en permanent undervektig eller svekket tilstand.
• Adfersproblemer: Kronisk stress og ubehag kan potensielt føre til adferdsendringer som angst, irritabilitet eller apati.

Valpenes helse og utvikling

Konsekvensene av overavl rammer ikke bare tispen, men også hennes avkom.

• Lavere fødselsvekt og redusert livskraft: En tispe som er i dårlig ernæringsmessig stand eller utmattet, kan ha vanskeligere for å produsere store, robuste valper. Lavere fødselsvekt er assosiert med høyere valpedødelighet og dårligere vekst.
• Nedsatt immunforsvar fra mor: Kvaliteten og mengden råmelk (colostrum) som valpene får de første levedøgnene, er avgjørende for deres passive immunitet. En svekket tispe produserer kanskje ikke like mye eller like næringsrik råmelk, noe som gjør valpene mer utsatt for infeksjoner.
• Potensielt dårligere morsomsorg: En utslitt, stresset eller syk tispe vil naturlig nok ha mindre overskudd til å stelle, varme og sosialisere valpene sine. Dette kan påvirke valpenes tidlige utvikling og adferd negativt.
• Økt risiko for medfødte defekter? Selv om dette er mer knyttet til genetikk og andre faktorer, kan en mors dårlige helsetilstand under drektigheten teoretisk sett øke risikoen for utviklingsproblemer hos fostrene.

La oss utforske disse risikoene litt videre. Det er tydelig at gevinsten ved å presse inn et ekstra kull på kort tid er minimal sammenlignet med den potensielle kostnaden for helsen til både mor og avkom. Ansvarlig avl handler om å minimere risiko og maksimere sjansene for et sunt og vellykket utfall.

Unntak og spesielle tilfeller?

Finnes det noen gang situasjoner der det kan forsvares å avvike fra hovedregelen om minst ett års pause mellom kullene? Svaret er som hovedregel nei, spesielt hvis man følger NKKs regelverk for registrering. Dyrevelferdsloven og sunn fornuft tilsier at tispens helse alltid må komme først.

• Tap av kull: En svært sjelden situasjon kunne teoretisk tenkes der en tispe mister hele kullet sitt svært tidlig (f.eks. dødfødsel eller ulykke rett etter fødsel), og hun kommer i ny løpetid relativt raskt. Noen kunne argumentere for at belastningen var kortvarig. Likevel vil de fleste ansvarlige oppdrettere og veterinærer anbefale å la tispen stå over neste løpetid uansett, for å sikre full restitusjon både fysisk og mentalt. NKKs regler tillater uansett ikke paring på to påfølgende løpetider.
• Raseforskjeller: Som nevnt har ulike raser ulik sykluslengde. En tispe med løpetid kun én gang i året vil naturlig nok ha lengre pauser mellom kullene enn en tispe med løpetid hver 6. måned, selv om begge bare får ett kull per syklus de er paret. Belastningen per kull kan også variere – store kull hos små raser kan være relativt mer krevende enn små kull hos store raser. Uansett rase, gjelder prinsippet om tilstrekkelig hvile.

Det er viktig å understreke at NKKs regelverk og veterinærmedisinske anbefalinger er basert på generell kunnskap og erfaring, og de bør følges for å sikre dyrevelferden. Å søke unntak eller tøye grensene er sjelden i tispens beste interesse.

Praktiske tips for ansvarlig hundeavl

Å drive ansvarlig avl krever kunnskap, planlegging og en dyp respekt for dyrene. Her er noen praktiske tips som reflekterer en etisk og helsefokusert tilnærming, og som indirekte påvirker spørsmålet om kullfrekvens:

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

1. Følg NKKs (eller relevant raseklubbs) regler og anbefalinger: Dette inkluderer aldersgrenser, antall kull totalt, og kravet om minst én løpetid uten paring mellom kull.
2. Grundig helseundersøkelse FØR avl: Ikke bare tispen, men også hannhunden må være grundig helsesjekket for både generelle og rasespesifikke lidelser (f.eks. HD/AD-røntgen, øyelysing, gentester for kjente arvelige sykdommer). Kun sunne dyr skal brukes i avl.
3. Vurder tispens kondisjon og alder nøye: Er hun i godt hold? Har hun hentet seg helt inn etter forrige kull (hvis aktuelt)? Er hun innenfor anbefalte aldersgrenser? Ikke par en tispe som virker sliten eller er i dårlig form.
4. Optimal ernæring og stell: Sørg for et høykvalitetsfôr tilpasset drektige og diende tisper. Følg veterinærens anbefalinger om fôrmengde og eventuelle tilskudd (forsiktig med kalsiumtilskudd under drektighet med mindre veterinær anbefaler det, da det kan forstyrre kroppens egen regulering og øke risikoen for eklampsi etter fødsel). Sørg for god hygiene og et rolig miljø.
5. Planlegg paringen nøye: Bruk progesteronmålinger for å finne optimalt paringstidspunkt. Dette øker sjansen for drektighet og reduserer behovet for unødige paringer.
6. Vær forberedt på fødselen: Ha nødvendig utstyr klart, og vit når du skal kontakte veterinær ved tegn på komplikasjoner.
7. Gi tispen tilstrekkelig hvile MELLOM kullene: Ikke fall for fristelsen til å pare henne igjen for tidlig. Ett år mellom kullene er et minimum, lengre pauser er ofte bedre. Vurder tispens individuelle behov.
8. Tenk på valpenes fremtid: Har du tid, ressurser og kunnskap til å sosialisere valpene godt? Har du ansvarlige kjøpere klare? Ansvarlig avl handler også om å sikre gode hjem for valpene.
9. Evaluer hvert kull: Var drektigheten og fødselen ukomplisert? Hvordan taklet tispen dieperioden? Ble valpene sunne og friske? Bruk erfaringene til å vurdere om tispen bør ha flere kull, og når det eventuelt er passende.
10. Sett tispens velferd først: Hvis du er i tvil om tispen er klar for et nytt kull, vent. Hennes helse og velvære er viktigere enn å produsere et kull til.

Relatert: Når er valper leveringsklare

Relaterte spørsmål lesere ofte stiller

I tilknytning til hovedspørsmålet dukker det ofte opp andre relevante spørsmål:

• Hvor gammel bør tispen være for første kull? Som nevnt, minimum 18 måneder ifølge NKK, ofte eldre for store raser. Hun må være fysisk og mentalt moden.
• Hvor gammel kan tispen maksimalt være for siste kull? Ikke pares etter fylte 8 år (NKK-regel). Risikoen øker betydelig med alderen.
• Hvor lang pause MÅ en tispe ha mellom kull? Minimum én løpetid uten paring mellom hvert kull (NKK-regel). Dette betyr i praksis minst ca. 12 måneders mellomrom, ofte mer.
• Hvor mange kull totalt i livet? Maksimalt 5 kull ifølge NKKs regler. Mange ansvarlige oppdrettere velger færre.
• Påvirker keisersnitt antall kull? Ja, en tispe som har hatt to keisersnitt, skal ikke brukes i avl lenger.
• Hva koster et valpekull? Kostnadene ved ansvarlig avl er betydelige: Helseundersøkelser, paringsavgift, kvalitetsfôr, veterinæroppfølging (inkludert potensiell akutthjelp ved fødsel), registrering, vaksinering, ID-merking og utstyr. Dette er en viktig faktor å vurdere og understreker at avl ikke bør drives utelukkende for profitt.
• Hva er tegn på at tispen IKKE er klar for nytt kull? Dårlig hold (tynn eller overvektig), matt pels, lavt energinivå, nylig gjennomgått sykdom, tegn på stress, eller at hun nærmer seg øvre aldersgrense.

Ved å adressere disse spørsmålene får vi et mer komplett bilde av hva ansvarlig hundeavl innebærer.

Konklusjon

Spørsmålet om hvor mange kull en hund kan få i året, handler i bunn og grunn om etikk og dyrevelferd. Mens biologien tillater to kull per år for de fleste tisper, er den klare anbefalingen fra kennelklubber, veterinærer og ansvarlige oppdrettere maksimalt ett kull per år, og ofte sjeldnere. Dette sikres ved kravet om at tispen må stå over minst én løpetid mellom hvert kull. I tillegg begrenses det totale antallet kull i løpet av tispens liv, vanligvis til maksimalt fem. Disse begrensningene er helt nødvendige for å beskytte tispens helse, forebygge utmattelse og komplikasjoner, og sikre best mulig forutsetninger for sunne og livskraftige valper. Ansvarlig hundeavl setter alltid dyrenes velferd først, og fokuserer på kvalitet fremfor kvantitet. Å gi tispen den tiden hun trenger for restitusjon mellom kullene, er en fundamental del av dette ansvaret. Valget om å avle bør alltid være basert på et ønske om å bidra positivt til rasen, med full bevissthet om det ansvaret som følger med for både tispen og hennes avkom.