Hvor mange kattunger kan en katt få

Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående og helhetlig forståelse av kattens fruktbarhet.

Spørsmålet “Hvor mange kattunger kan en katt få?” er et vanlig et, enten det kommer fra en ny katteeier, noen som har en ukastrert hunnkatt, eller bare en nysgjerrig dyreelsker. Kattens reproduktive kapasitet er imponerende, og kunnskap om dette er ikke bare interessant, men også avgjørende for å forstå viktigheten av ansvarlig kattehold og populasjonskontroll. Svaret er ikke enkelt, da antall kattunger en hunnkatt kan føde i ett enkelt kull, per år, og gjennom et helt liv, påvirkes av en rekke faktorer.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en dyptgående og helhetlig forståelse av kattens fruktbarhet. Vi vil gå i dybden på gjennomsnittlig kullstørrelse, undersøke de mange faktorene som spiller inn – fra kattens alder og rase til helse og genetikk. Videre vil vi belyse kattens reproduktive syklus, diskutere hvor ofte en katt teoretisk sett kan få kull, og de potensielle risikoene forbundet med hyppige eller store kull. Aller viktigst vil vi understreke betydningen av kastrering og sterilisering som det mest effektive tiltaket for å forhindre overpopulasjon av katter og sikre dyrevelferd. Målet er å gi deg som leser en solid kunnskapsbase om et tema som er sentralt for alle som bryr seg om katter.

Gjennomsnittlig kullstørrelse hos katter: Hva er normalen?

Når en hunnkatt føder, består kullet vanligvis av flere kattunger. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen for huskatter (blandingskatter) ligger ofte på mellom 3 og 5 kattunger. Dette er imidlertid bare et gjennomsnitt, og den faktiske spennvidden er betydelig større.

Det er ikke uvanlig at et kull består av bare én eller to kattunger, spesielt for førstegangsfødende eller svært unge mødre. På den andre enden av skalaen kan kull på 6, 7 eller til og med 8 kattunger forekomme, selv om dette er mindre vanlig for den gjennomsnittlige huskatten.

Noen rasekatter er kjent for å ha spesifikke tendenser når det gjelder kullstørrelse. For eksempel kan enkelte orientalske raser, som siamesere og burmesere, ha en tendens til å få noe større kull, mens andre raser kan ha en tendens til mindre. Dette er imidlertid generelle observasjoner, og individuelle variasjoner er store.

Verdensrekorder for ekstremt store kull finnes, med rapporter om kull på over 12, og i ett dokumentert tilfelle, hele 19 kattunger (hvorav 15 overlevde) født av en burmeserkatt i 1970. Slike tilfeller er imidlertid svært sjeldne og representerer unntak snarere enn regelen. Store kull medfører også økt risiko for både mor og kattunger.

Det er viktig å huske at det er en forskjell på antall egg som løsner (ovulasjon), antall som blir befruktet, antall som implanteres i livmoren, og antall som utvikles til fullbårne, levedyktige kattunger. Tap av fostre underveis i drektigheten (resorpsjon eller abort) kan også påvirke den endelige kullstørrelsen.

Faktorer som påvirker kullstørrelsen: En kompleks sammensetning

Antallet kattunger en hunnkatt får i et kull er ikke tilfeldig, men påvirkes av en rekke samvirkende faktorer. Vi skal nå gå i dybden på de viktigste av disse:

1. Kattens alder: Alder er en av de mest signifikante faktorene.

• Unge hunnkatter (førstegangsfødende): Hunnkatter som får sitt første kull, spesielt hvis de er svært unge (f.eks. under ett år gamle), har ofte mindre kull enn mer erfarne og fullt utvokste katter. Deres reproduktive system er kanskje ikke fullt modent, og de kan løsne færre egg. Kull på 1-3 kattunger er ikke uvanlig for førstegangsfødende.
• Middelaldrende hunnkatter (ca. 2-6 år): Dette er ofte kattens mest produktive periode. Hunnkatter i sin beste alder, som er sunne og i god form, har gjerne de største kullene, ofte i tråd med eller litt over gjennomsnittet for rasen/typen.
• Eldre hunnkatter (over 6-8 år): Etter hvert som hunnkatten blir eldre, kan fruktbarheten avta. Kullstørrelsen kan bli mindre igjen, og det kan være økt risiko for komplikasjoner under drektighet og fødsel. Risikoen for genetiske defekter hos kattungene kan også øke noe med mors alder.

2. Kattens rase: Som nevnt tidligere, kan det være rasespesifikke tendenser, selv om individuelle variasjoner alltid vil finnes.

• Noen raser, som siameser, burmeser, orientalsk korthår og andre katter av østlig type, er kjent for å kunne få relativt store kull (f.eks. 5-8 kattunger).
• Andre raser, for eksempel perser og enkelte andre brachycephale (kortsnutede) raser, kan ha en tendens til noe mindre kull.
• Huskatter (Européisk korthår, blandingskatter) har generelt god fruktbarhet og får ofte kull av gjennomsnittlig størrelse (3-5 kattunger), men variasjonen kan være stor.

3. Kattens helse og ernæringstilstand: Hunnkattens generelle helse og ernæringsstatus før og under drektigheten spiller en kritisk rolle.

• God helse og ernæring: En hunnkatt som er frisk, i normalt hold (verken over- eller undervektig), og som får et balansert kosthold av høy kvalitet, har de beste forutsetningene for å produsere et sunt kull av normal størrelse. Tilstrekkelig inntak av proteiner, fett, vitaminer og mineraler er avgjørende for eggløsning, befruktning, implantasjon og fosterutvikling.
• Underernæring eller sykdom: Hvis hunnkatten er underernært, lider av kronisk sykdom, eller har parasittbelastning, kan dette redusere antall egg som løsner, øke risikoen for tap av fostre, eller resultere i et mindre og svakere kull.
• Fedme: Overvektige hunnkatter kan også ha redusert fruktbarhet og økt risiko for komplikasjoner under drektighet og fødsel (f.eks. fødselsvansker – dystoci).

4. Antall paringer og tidspunkt for paring: Katter er induserte ovulatorer, noe som betyr at eggløsningen normalt ikke skjer spontant, men utløses av selve paringsakten (stimulering av skjeden).

• Flere paringer: For å sikre eggløsning og befruktning av flest mulig modne egg, er det vanligvis nødvendig med flere paringer i løpet av hunnkattens fertile periode (østrus). En enkelt paring er ikke alltid tilstrekkelig til å utløse eggløsning eller befrukte alle eggene.
• Tidspunkt for paring: Optimalt tidspunkt for paring er når eggene er modne. Hunnkattens mottakelighet og hannkattens interesse vil vanligvis sammenfalle med dette.
• Superfekundasjon: Fordi hunnkatten kan løsne egg over en periode og kan pare seg med flere hannkatter under samme løpetid, er det mulig for et kull å ha kattunger med forskjellige fedre. Dette kalles superfekundasjon. Det påvirker ikke nødvendigvis det totale antallet kattunger (som primært avhenger av antall egg hunnkatten løsner), men det kan forklare stor variasjon i utseende innad i ett og samme kull.

5. Genetikk og arvelighet: Fruktbarhet og kullstørrelse har også en genetisk komponent.

• Noen katter og familielinjer kan være genetisk predisponert for å få større eller mindre kull enn gjennomsnittet for sin rase eller type.
• Ansvarlige oppdrettere tar hensyn til fruktbarhet når de planlegger avl, men fokuserer også på helse og temperament.

6. Antall tidligere kull (paritet):

• Som nevnt under “alder”, har førstegangsfødende ofte mindre kull. Hunnkatter som har hatt ett eller to kull tidligere, kan ha en tendens til å få noe større kull i sin mest produktive alder, før fruktbarheten eventuelt avtar igjen med økende antall kull og alder.

7. Miljøfaktorer og stress:

• Selv om det er vanskeligere å dokumentere direkte, kan alvorlig eller kronisk stress hos hunnkatten potensielt påvirke hennes hormonbalanse og reproduktive syklus negativt. Et trygt, stabilt og stressfritt miljø er alltid å foretrekke for en drektig katt.

Det er altså en kompleks interaksjon av disse faktorene som til syvende og sist bestemmer hvor mange kattunger som fødes i et gitt kull.

Kattens reproduktive syklus: Grunnlaget for kattungeproduksjon

For å forstå potensialet for antall kattunger, er det nødvendig å undersøke kattens unike reproduktive biologi.

• Kjønnsmodning: De fleste hunnkatter blir kjønnsmodne og får sin første løpetid når de er mellom 4 og 10 måneder gamle, med et gjennomsnitt rundt 5-6 måneder. Rase, årstid (dagslys), kroppsvekt og generell helse kan påvirke tidspunktet. Hannkatter blir vanligvis kjønnsmodne noe senere, rundt 6-12 måneders alder, men kan være fertile tidligere.
• Løpetidssyklus (østrussyklus) hos hunnkatter:
  • Katter er sesongmessig polyøstrale. Det betyr at de har gjentatte løpetidssykluser i løpet av hekkesesongen, som vanligvis strekker seg fra senvinter/tidlig vår til senhøst, når dagene er lange. Innekatter som utsettes for kunstig lys store deler av døgnet, kan imidlertid ha løpetid året rundt.
  • En typisk syklus består av flere faser:
    • Proøstrus (1-2 dager): Hunnkatten begynner å vise interesse for hannkatter, kan gni seg mer, men er vanligvis ikke mottakelig for paring ennå.
    • Østrus (ca. 2-10 dager, gjennomsnittlig 7 dager): Dette er selve “løpetiden” hvor hunnkatten er mottakelig for paring og aktivt søker kontakt med hannkatter. Hun viser karakteristisk atferd som høylytt mjauing/roping, rulling, økt kjælenhet, og lordose (svai i ryggen med hevet bakpart).
    • Indusert eggløsning: Som nevnt tidligere, utløses eggløsningen (ovulasjonen) hos katter av selve paringsakten (stimulering av cervix og skjede). Hvis paring ikke skjer, vil eggene vanligvis ikke løsne, og katten går inn i en kort periode kalt interøstrus (eller postøstrus) på 1-3 uker før en ny proøstrus og østrus starter.
    • Diøstrus (ca. 60-65 dager): Hvis eggløsning har skjedd (enten etter paring eller noen ganger spontant hos enkelte katter), går hunnkatten inn i diøstrus-fasen. Hvis hun er blitt drektig, er dette drektighetsperioden. Hvis hun har hatt eggløsning uten å bli drektig (f.eks. etter steril paring eller spontan ovulasjon), vil hun gjennomgå en periode med hormonell aktivitet som ligner tidlig drektighet, kalt pseudodrektighet (falsk drektighet), som også varer i noen uker.
    • Anøstrus (variabel lengde, typisk 2-3 måneder om vinteren): Dette er en hvileperiode uten reproduktiv aktivitet, vanligvis i de mørkeste vintermånedene med kortere dagslys.
• Drektighetsperiode: Hvis befruktning skjer, varer drektigheten hos katt i gjennomsnitt 63-65 dager (omtrent 9 uker), men kan variere fra ca. 58 til 71 dager.

Denne effektive og tilpasningsdyktige reproduksjonssyklusen, kombinert med evnen til å komme i løpetid raskt igjen etter en fødsel (noen ganger allerede mens hun dier kattungene), gir katter et enormt reproduktivt potensial.

Hvor mange kull kan en katt få per år?

Gitt den reproduktive syklusen, er det teoretisk mulig for en hunnkatt å få flere kull i løpet av ett enkelt år.

• Hvis en hunnkatt ikke steriliseres og har tilgang til ukastrerte hannkatter, kan hun potensielt få 2 til 3 kull per år. Noen kilder antyder til og med opptil 4-5 kull under optimale forhold, men dette er ekstremt og svært uheldig for kattens helse.
• En hunnkatt kan komme i løpetid igjen kort tid etter fødsel, noen ganger allerede mens hun fortsatt dier det forrige kullet. Dette betyr at hun kan bli drektig igjen nesten umiddelbart.

Det er viktig å understreke at det å la en hunnkatt få så mange kull er svært belastende for hennes kropp og helse, og bidrar massivt til problemet med overpopulasjon av katter. Ansvarlige oppdrettere (som primært jobber med rasekatter under kontrollerte forhold) vil aldri tillate så hyppige kull, og vil sørge for tilstrekkelig hvileperiode og helseoppfølging for avlshunnene. For den vanlige familiekatten er anbefalingen alltid sterilisering.

Hvor mange kattunger kan en katt få i løpet av livet? Et skremmende potensial

Når man kombinerer gjennomsnittlig kullstørrelse med antall mulige kull per år og kattens potensielle reproduktive levetid, blir tallene raskt overveldende.

• En hunnkatt kan være reproduktivt aktiv i mange år, potensielt fra ca. 6 måneders alder til hun er 8-10 år gammel eller eldre (selv om fruktbarheten vanligvis avtar med alderen).
• La oss lage et forsiktig teoretisk eksempel:
  • Anta at en hunnkatt får 2 kull per år.
  • Anta en gjennomsnittlig kullstørrelse på 4 kattunger.
  • Anta en reproduktiv periode på 5 år.
  • Dette alene gir: 2 kull/år * 4 kattunger/kull * 5 år = 40 kattunger fra én enkelt hunnkatt.

Men dette regnestykket stopper ikke der. Hvis halvparten av disse 40 kattungene er hunnkatter, og de også begynner å reprodusere seg fra ca. 6 måneders alder med samme rate, blir tallene eksponentielle. En enkelt ukastrert hunnkatt og hennes avkom kan teoretisk sett være ansvarlig for tusenvis av nye katter i løpet av bare noen få år.

Verdensrekorder (for illustrasjon, ikke oppmuntring): Ifølge Guinness World Records, fødte en tabbykatt ved navn Dusty fra Texas, USA, totalt 420 kattunger i løpet av sitt liv, frem til sin siste fødsel i 1952. Dette er et ekstremt eksempel, men det illustrerer det enorme reproduktive potensialet.

Disse tallene understreker med all tydelighet hvorfor kastrering og sterilisering er så utrolig viktig for å forhindre lidelse forårsaket av overpopulasjon, hjemløshet og overfylte dyrebeskyttelsessentre.

Risikoer forbundet med mange eller svært store kull

Å la en hunnkatt få mange kull, eller å bære frem et unormalt stort kull, medfører betydelige helserisikoer for både moren og kattungene.

For hunnkatten:

• Fysisk utmattelse og ernæringsmessig stress: Gjentatte drektigheter og dieperioder tærer enormt på hunnkattens kroppsreserver. Hun trenger betydelig økt inntak av kalorier, proteiner, vitaminer og mineraler. Hvis dette ikke møtes, kan hun bli avmagret og svekket.
• Økt risiko for fødselskomplikasjoner (dystoci): Eldre hunnkatter, de som har hatt mange kull, eller de som bærer et veldig stort kull, kan ha økt risiko for vanskelige fødsler som kan kreve veterinærhjelp eller keisersnitt.
• Økt risiko for sykdommer relatert til reproduksjon:
  • Melkefeber (eklampsi/hypokalsemi): En livstruende tilstand forårsaket av lavt kalsiumnivå i blodet, vanligst hos diende hunnkatter med store kull.
  • Mastitt: Betennelse i jurkjertlene.
  • Metritt: Betennelse i livmoren etter fødsel.
  • Pyometra: Risikoen for livmorbetennelse øker for hver løpetid en ukastrert hunnkatt gjennomgår.
• Redusert forventet levetid: Den konstante belastningen av reproduksjon kan forkorte hunnkattens liv.

For kattungene:

• Økt konkurranse i store kull: I svært store kull kan det være intens konkurranse om tilgang til spener og melk. De svakeste kattungene kan bli utkonkurrert og ikke få nok næring, noe som kan føre til dårlig vekst, svekket immunforsvar, eller død.
• Begrenset morsomsorg: En hunnkatt kan ha problemer med å gi tilstrekkelig omsorg (varme, stell, melk) til et veldig stort antall kattunger samtidig.
• Lavere fødselsvekt og økt dødelighet: Kattunger i store kull har noen ganger lavere gjennomsnittlig fødselsvekt, og neonatal (nyfødt) dødelighet kan være høyere.
• Overføring av sykdommer: Hvis moren er syk eller bærer på smittsomme sykdommer, kan disse overføres til kattungene.

Ansvarlig avl (som primært gjelder rasekatter) innebærer nøye planlegging for å minimere disse risikoene, men for den gjennomsnittlige huskatteier er sterilisering den beste måten å unngå dem helt.

Hvordan fastslå antall kattunger under drektigheten?

Hvis en hunnkatt er drektig, kan det være nyttig for eieren (og veterinæren) å vite omtrent hvor mange kattunger man kan forvente. Dette hjelper med å forberede seg til fødselen og å vite om alle kattungene er født, eller om det kan være tilbakeholdte fostre.

• Palpasjon (kjenne på buken): En erfaren veterinær kan noen ganger kjenne de små fosterblærene eller fostrene ved å forsiktig palpere hunnkattens buk. Dette er vanligvis mulig fra ca. dag 21-30 etter paring (uke 3-4). Det kan være vanskelig å telle nøyaktig antall på denne måten, spesielt hvis det er mange fostre eller hvis katten er anspent eller overvektig.
• Ultralyd: Ultralyd er en trygg og ikke-invasiv metode som kan bekrefte drektighet fra ca. dag 21-25 (uke 3-4). Man kan se fosterblærer, og senere i drektigheten, hjerteslag og fostrenes bevegelser. Ultralyd kan gi et estimat på antall fostre, men det er ikke alltid 100% nøyaktig for telling, da fostrene kan ligge over hverandre eller være vanskelige å skille. Det er imidlertid utmerket for å vurdere fostrenes levedyktighet.
• Røntgenbilder: Dette er den mest nøyaktige metoden for å telle antall fostre før fødselen. Røntgen bør tas sent i drektigheten, vanligvis etter dag 45, og helst etter dag 50-55. Før dette er ikke fostrenes skjeletter tilstrekkelig forkalket (harde) til å synes tydelig på bildene. Røntgen kan gi et ganske nøyaktig antall og også en indikasjon på fostrenes størrelse i forhold til mors bekken, noe som kan være nyttig for å vurdere risiko for fødselsvansker. Røntgen anses som trygt for fostrene så sent i drektigheten.

Å vite det forventede antallet kattunger er spesielt viktig under selve fødselen, slik at man kan følge med på om prosessen går som den skal og om alle er kommet ut.

Fødselsprosessen hos katt: En kort oversikt

Selve fødselen (partus) hos katt deles vanligvis inn i tre stadier:

• Stadium 1 (Åpningsstadiet): Varer vanligvis 6-12 timer (kan være opptil 24-36 timer, spesielt for førstegangsfødende eller nervøse katter). Hunnkatten blir rastløs, kan pese, mjaue, grave i fødekassen (“redebygging”), slutte å spise, og trekke seg tilbake. Livmorhalsen (cervix) begynner å utvide seg. Kroppstemperaturen kan falle litt.
• Stadium 2 (Utdrivningsstadiet): Dette er selve fødselen av kattungene. Hunnkatten får synlige veer (bukpress). Hver kattunge fødes vanligvis med 15-30 minutters mellomrom, men det kan være lengre pauser (opptil 1-2 timer, noen ganger mer) mellom kattungene, spesielt hvis kullet er stort og hunnkatten blir sliten. Kattungene fødes vanligvis i en fosterhinne som moren slikker hull på. Hun vil også slikke kattungen ren for å stimulere pusting og blodsirkulasjon, og bite over navlestrengen.
• Stadium 3 (Etterbyrdsstadiet): Etterbyrden (morkaken/placenta) støtes ut etter hver kattunge, vanligvis innen 5-15 minutter. Moren vil ofte spise etterbyrdene, noe som er normal atferd (gir næring og holder fødestedet rent). Det er viktig å telle etterbyrdene for å sikre at alle er kommet ut, da en tilbakeholdt etterbyrd kan føre til infeksjon.

En normal fødsel kan ta alt fra noen få timer til over et døgn, avhengig av kullstørrelse og kattens erfaring. Det er viktig å overvåke fødselen diskret og kun gripe inn hvis det er tydelige tegn på problemer (se nedenfor), eller kontakte veterinær ved bekymring.

Ansvarsfullt kattehold og viktigheten av populasjonskontroll

Kattens imponerende reproduktive kapasitet er en av hovedårsakene til det store antallet hjemløse og forvillede katter vi ser i mange deler av verden, inkludert Norge. Det er derfor avgjørende å belyse viktigheten av ansvarsfullt kattehold, hvor kastrering og sterilisering spiller en nøkkelrolle.

• Problemet med overpopulasjon: Hjemløse katter lever ofte harde liv preget av sult, sykdom, skader og kort levetid. De kan også utgjøre et problem for lokalt dyreliv. Dyrebeskyttelsesorganisasjoner og kattehjem er ofte overfylte og har begrensede ressurser til å ta seg av alle kattene som trenger hjelp.
• Kastrering/Sterilisering – den mest effektive løsningen: Den desidert mest effektive og humane måten å kontrollere kattepopulasjonen på, er å kastrere hannkatter og sterilisere hunnkatter før de får mulighet til å formere seg.
• Ansvar som katteeier:
  • Alle katter som ikke skal brukes i seriøs, planlagt og kontrollert rasekattavl, bør kastreres/steriliseres. Dette gjelder også innekatter, da de kan rømme, eller man kan uforvarende få en ukastrert katt av motsatt kjønn på besøk.
  • Unngå “bare ett kull”-mentaliteten. Det finnes allerede altfor mange katter som trenger hjem. Å la katten få et kull “fordi det er koselig med kattunger” eller “fordi hun bør få oppleve å være mor” er ikke etisk forsvarlig sett i lys av overpopulasjonsproblemet. Katter har ikke et menneskelig behov for å bli foreldre.
  • ID-merking (med microchip) av alle katter er også en viktig del av ansvarlig kattehold, slik at eier kan spores hvis katten kommer bort eller blir skadet.
• Lovgivning og lokale forskrifter: I Norge er det økende fokus på ansvarlig kattehold. Noen kommuner har innført, eller vurderer å innføre, lokale forskrifter som kan stille krav til ID-merking og kastrering av utekatter. Mattilsynet har også retningslinjer for dyrevelferd som er relevante.

Ved å ta ansvar for å kastrere/sterilisere sin egen katt, bidrar hver enkelt katteeier positivt til å redusere lidelse og forbedre velferden for katter generelt.

Myter og fakta om kattunger, kullstørrelse og reproduksjon

Det finnes en del seiglivede myter knyttet til katters reproduksjon. La oss se på noen av dem:

• Myte: Fargen på katten eller pelsen påvirker hvor mange kattunger den får.
  • Fakta: Nei, det er ingen vitenskapelig sammenheng mellom kattens farge/pelstype og kullstørrelsen. Faktorer som rase, alder, helse og genetikk er avgjørende.
• Myte: Alle kattungene i et kull har alltid samme far.
  • Fakta: Ikke nødvendigvis. Som nevnt tidligere, kan hunnkatter pare seg med flere hannkatter under samme løpetid og bli befruktet av flere fedre (superfekundasjon). Dette kan føre til stor variasjon i utseende blant kattungene i kullet.
• Myte: En hunnkatt må få ett kull med kattunger før hun steriliseres for å være sunn eller lykkelig.
  • Fakta: Dette er en utbredt, men helt feilaktig myte. Det er ingen dokumenterte helsefordeler for en hunnkatt ved å få et kull. Tvert imot øker risikoen for jurkreft betydelig for hver løpetid hun gjennomgår uten å bli sterilisert. Sterilisering før første løpetid gir best beskyttelse. Katter har ikke et menneskelig behov for å “oppleve morsrollen”.
• Myte: Det er “naturlig” for katter å formere seg fritt.
  • Fakta: Mens reproduksjon er en naturlig drift, lever våre huskatter i et miljø som er sterkt påvirket av mennesker. I naturen ville faktorer som predasjon, sykdom og begrenset mattilgang regulere bestanden. I våre samfunn, uten disse naturlige reguleringene og med menneskelig omsorg som øker overlevelsen, fører ukontrollert formering til overpopulasjon og lidelse. Ansvaret for å regulere dette ligger hos oss mennesker.

Kunnskap basert på fakta er viktig for å ta gode beslutninger om kattens velferd.

Konklusjon: Ansvarlig kattehold gjennom kunnskap og handling

Antallet kattunger en katt kan få i ett kull varierer vanligvis fra 1 til 8, med et gjennomsnitt på 3-5 for huskatter. Faktorer som kattens alder, rase, helse, ernæring og genetikk spiller alle en viktig rolle for kullstørrelsen. Med potensial for 2-3 kull per år, kan en enkelt ukastrert hunnkatt og hennes avkom teoretisk sett produsere tusenvis av nye katter over få år, noe som illustrerer den enorme reproduktive kapasiteten og den påfølgende risikoen for overpopulasjon.

Store eller hyppige kull medfører også betydelige helserisikoer for både mor og kattunger. Kunnskap om kattens reproduktive syklus og mulighetene for å fastslå antall kattunger under drektighet kan være nyttig for de som driver med ansvarlig, planlagt avl av rasekatter.

For den overveldende majoriteten av katteeiere er imidlertid budskapet klart: kastrering av hannkatter og sterilisering av hunnkatter er det viktigste og mest ansvarlige tiltaket man kan gjøre. Dette forhindrer uønskede kull, reduserer antallet hjemløse katter, og gir betydelige helse- og atferdsmessige fordeler for den enkelte katt. Å ta dette ansvaret er et tegn på ekte omsorg for både egen katt og kattebestanden som helhet. Snakk med din veterinær om det beste tidspunktet for kastrering/sterilisering av din katt – ofte anbefales det å gjøre det før katten blir kjønnsmoden.