Drektig tispe drikker mye

Denne artikkelen tar sikte på å være en dyptgående ressurs for deg som opplever økt drikkelyst (polydipsi) hos en drektig tispe.

Å observere endringer hos en drektig tispe er en naturlig del av det å vente på et valpekull. Mange eiere følger nøye med på appetitt, aktivitetsnivå og kroppsform. En endring som ofte vekker bekymring er når den vordende moren plutselig begynner å drikke betydelig mer vann enn vanlig. Spørsmålet melder seg raskt: Er dette en normal fysiologisk tilpasning til drektigheten, eller kan det være et tegn på et underliggende problem som krever veterinærhjelp?

Søkefrasen “drektig tispe drikker mye” er vanlig blant oppdrettere og hundeeiere, og det er avgjørende å ha tilgang til pålitelig og grundig informasjon. Denne artikkelen tar sikte på å være en dyptgående ressurs for deg som opplever økt drikkelyst (polydipsi) hos en drektig tispe. Vi skal gå i dybden på de normale fysiologiske årsakene til at vanninntaket øker under drektighet. Videre skal vi belyse de potensielle sykdomstilstandene som kan ligge bak, hvilke symptomer man skal være spesielt oppmerksom på, og hvordan veterinæren vil gå frem for å stille en korrekt diagnose. Målet er å gi deg kunnskapen du trenger for å vurdere situasjonen og handle riktig, alltid med det overordnede målet om å ivareta helsen til både tispa og de ufødte valpene. Å forstå skillet mellom normal variasjon og sykdomstegn er essensielt i denne fasen.

Drektighet hos tispe: En kropp i endring

Før vi kan forstå hvorfor en drektig tispe drikker mer, må vi ha en grunnleggende forståelse av de enorme fysiologiske endringene som skjer i kroppen hennes gjennom de rundt 63 dagene (ca. 9 uker) drektigheten varer. Fra befruktning til fødsel gjennomgår tispa en kompleks transformasjon styrt av hormoner og kroppens behov for å støtte utviklingen av nytt liv.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Hormonelle svingninger

Drektigheten opprettholdes primært av hormonet progesteron, som produseres av det gule legemet (corpus luteum) på eggstokkene gjennom hele perioden. Progesteron sørger for at livmorslimhinnen utvikler seg og forblir mottakelig for fostrene, samtidig som det hindrer sammentrekninger i livmoren som kan føre til abort. Andre hormoner spiller også viktige roller:

• Østrogener: Er viktige tidlig i syklus for løpetid og paring, men nivåene synker etter eggløsning og holder seg relativt lave under drektigheten.
• Prolaktin: Øker gradvis og er viktig for melkekjertelutvikling og senere melkeproduksjon.
• Relaxin: Produseres hovedsakelig av morkaken og bidrar til å myke opp bindevev, spesielt i bekkenet, som forberedelse til fødsel.

Disse hormonelle endringene påvirker ikke bare reproduksjonsorganene, men har også systemiske effekter på blant annet stoffskifte, væskebalanse og adferd.

Fysiske og metabolske tilpasninger

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Parallelt med de hormonelle endringene skjer det betydelige fysiske og metabolske tilpasninger:

• Vektøkning: En gradvis og naturlig vektøkning skjer etter hvert som fostrene vokser, fostervannsmengden øker, og tispa bygger opp reserver til melkeproduksjonen.
• Økt blodvolum: Kroppen produserer mer blod for å sikre tilstrekkelig oksygen- og næringstilførsel til fostrene via morkaken, og for å kompensere for blodtap under fødselen. Dette økte volumet påvirker nyrenes arbeid og væskebalansen.
• Økt stoffskifte: Den metabolske raten øker for å støtte fosterutvikling og tispas egne økte behov. Dette kan føre til en lett økning i kroppstemperatur og økt respirasjonsrate (pesing), som igjen øker væsketapet.
• Endret organfunksjon: Hjertet jobber hardere for å pumpe det økte blodvolumet. Nyrene må filtrere mer blod og skille ut avfallsstoffer fra både tispa og fostrene. Belastningen på flere organsystemer øker betraktelig.
• Melkekjertelutvikling: Spesielt i siste del av drektigheten begynner melkekjertlene (jurene) å vokse og forberede seg på melkeproduksjon (laktasjon), en prosess som krever store mengder væske og energi.

Disse omfattende endringene danner bakteppet for hvorfor en viss økning i vanninntaket ofte er helt normalt hos en drektig tispe.

Normale årsaker til økt drikkelyst under drektighet

Det er flere fysiologiske grunner til at en frisk, drektig tispe drikker mer vann enn vanlig. Denne økningen er ofte mest merkbar i den siste tredjedelen av drektigheten (fra uke 6-7 og utover), men kan starte tidligere hos noen individer. La oss undersøke de vanligste mekanismene:

1. Økt blodvolum og nyrefunksjon: Som nevnt øker blodvolumet betydelig. Dette betyr at nyrene må jobbe hardere og filtrere større mengder væske. Økt blodgjennomstrømning i nyrene kan føre til økt urinproduksjon (polyuri), som igjen stimulerer tørstesenteret i hjernen og fører til økt drikkelyst (polydipsi) for å opprettholde væskebalansen.
2. Fosterutvikling og fostervann: Veksten av fostrene og produksjonen av fostervann krever væske. Kroppen må sikre tilstrekkelig hydrering for å understøtte dette. Fostervannet spiller en kritisk rolle som støtdemper og gir fostrene mulighet til å bevege seg og utvikle lungene.
3. Økt metabolisme og varmeproduksjon: Det økte stoffskiftet og fosteraktiviteten genererer mer kroppsvarme. Tispa kan kompensere ved å pese mer, spesielt mot slutten av drektigheten når buken er stor og presser mot mellomgulvet. Pesing fører til økt fordampning og væsketap via luftveiene, noe som øker behovet for å drikke.
4. Hormonell påvirkning: Progesteron, det dominerende drektighetshormonet, kan ha komplekse effekter. Noen studier antyder at det kan ha en mild vanndrivende effekt eller påvirke hvordan nyrene håndterer salt og vann. Det kan også potensielt påvirke tørstesenteret direkte.
5. Forberedelse til laktasjon: Melkeproduksjonen, som starter for fullt etter fødselen, er ekstremt væskekrevende. Melk består av rundt 85-90 % vann. Kroppen begynner å forberede seg på dette i siste del av drektigheten, og økt vanninntak er en del av denne prosessen for å bygge opp væskereserver.
6. Endret fôrinntak: Mange tisper spiser mer, spesielt sent i drektigheten, for å dekke det økte energibehovet. Økt inntak av tørrfôr kan naturlig føre til økt drikkelyst.

En moderat økning i drikkelyst, kanskje opp mot 1.5 til 2 ganger det normale inntaket for den individuelle tispa, kan derfor anses som fysiologisk normalt, forutsatt at tispa ellers er frisk og allmenntilstanden er god. Det er imidlertid avgjørende å kunne skille dette fra en patologisk (sykdomsrelatert) økning.

Når økt drikkelyst er et faresignal: Mulige sykdomsårsaker

Selv om økt drikking ofte er normalt, er det dessverre også et vanlig symptom ved flere alvorlige tilstander som kan oppstå under eller i tilknytning til drektighet. Det er kritisk å være oppmerksom på disse, da tidlig diagnose og behandling kan være avgjørende for utfallet for både tispa og valpene. La oss gå i dybden på de viktigste differensialdiagnosene:

1. Pyometra (livmorbetennelse)

Pyometra er en alvorlig bakteriell infeksjon i livmoren som typisk oppstår i ukene etter løpetid hos tisper som ikke har blitt drektige. Under påvirkning av progesteron er livmoren mer mottakelig for infeksjon. Selv om klassisk post-løpetids pyometra er vanligst, kan infeksjon også forekomme tidlig i drektigheten, eller en eksisterende infeksjon kan bli verre. I sjeldne tilfeller kan det oppstå samtidig med drektighet eller etter en abort/resorpsjon av fostre.

• Mekanisme: Bakterier (ofte E. coli) trenger inn i livmoren og formerer seg i det progesteronpåvirkede miljøet. Livmoren fylles med puss. Toksiner (giftstoffer) fra bakteriene tas opp i blodet og gir systemisk sykdom, blant annet ved å påvirke nyrenes evne til å konsentrere urin. Dette fører til økt urinering og kompensatorisk økt drikkelyst.
• Symptomer: Økt drikking og urinering (polydipsi/polyuri – PD/PU) er ofte et tidlig tegn. Andre symptomer inkluderer illeluktende utflod fra vulva (ved åpen pyometra), feber, slapphet, nedsatt appetitt, oppkast, diaré og buksmerter. Ved lukket pyometra (livmorhalsen er lukket) er utflod fraværende, men allmenntilstanden blir ofte raskere og mer alvorlig påvirket.
• Alvorlighetsgrad: Pyometra er en livstruende tilstand som krever umiddelbar veterinærbehandling. Ubehandlet kan det føre til sepsis (blodforgiftning), sjokk, nyresvikt og død.
• Diagnostikk: Baseres på symptomer, klinisk undersøkelse, blodprøver (viser ofte tegn på infeksjon/inflammasjon, påvirket nyrefunksjon) og ultralyd/røntgen av buken (viser forstørret, væskefylt livmor).
• Behandling: Standardbehandlingen er akutt kirurgisk fjerning av eggstokker og livmor (ovariehysterektomi). Dette innebærer naturligvis avslutning av drektigheten. Medisinsk behandling kan vurderes i svært spesielle tilfeller ved åpen pyometra hos verdifulle avlstisper, men er risikabelt og mindre effektivt. Støttebehandling med væske og antibiotika er essensielt.

2. Svangerskapsdiabetes (Gestational Diabetes Mellitus)

Dette er en tilstand der tispa utvikler insulinresistens og/eller utilstrekkelig insulinproduksjon under drektigheten, noe som fører til høyt blodsukker (hyperglykemi). Det er mindre vanlig hos hunder enn hos mennesker.

• Mekanisme: Drektighetshormoner, spesielt progesteron, kan motvirke effekten av insulin (insulinresistens). Hvis bukspyttkjertelen ikke klarer å kompensere ved å produsere nok ekstra insulin, stiger blodsukkeret. Det høye blodsukkeret overstiger nyrenes terskel for å reabsorbere glukose, slik at sukker skilles ut i urinen (glukosuri). Sukkeret i urinen trekker med seg vann (osmotisk diurese), noe som fører til økt urinmengde og påfølgende økt tørste.
• Symptomer: De klassiske “fire P-ene”: Polydipsi (økt drikking), polyuri (økt tissing), polyfagi (økt appetitt) og paradoksalt vekttap (vekttap til tross for god appetitt). Tispa kan også være slappere enn normalt. Ubehandlet kan det utvikle seg til diabetisk ketoacidose, en livstruende tilstand.
• Risiko: Kan påvirke fosterutviklingen negativt og øke risikoen for store valper, fødselskomplikasjoner og dødfødsler.
• Diagnostikk: Påvisning av vedvarende høyt blodsukker (hyperglykemi) og sukker i urinen (glukosuri) hos en drektig tispe.
• Behandling: Krever nøye overvåkning og styring av veterinær. Behandlingen innebærer ofte en kombinasjon av diettendringer (spesialfôr) og insulininjeksjoner. Målet er å stabilisere blodsukkeret for å beskytte både tispa og fostrene. Tilstanden går ofte tilbake etter fødselen, men tispa kan ha økt risiko for å utvikle permanent diabetes senere i livet.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

3. Nyresykdom

Drektighet legger en betydelig ekstra belastning på nyrene. En underliggende, kanskje uoppdaget, nyresykdom kan derfor bli tydeligere eller forverres under drektigheten.

• Mekanisme: Nyrenes primære oppgave er å filtrere avfallsstoffer fra blodet og regulere kroppens væske- og elektrolyttbalanse. Ved nyresvikt reduseres denne evnen. Nyrene klarer ikke lenger å konsentrere urinen effektivt, noe som fører til økt produksjon av fortynnet urin (polyuri) og kompensatorisk økt drikkelyst (polydipsi) for å unngå dehydrering.
• Typer: Kan være akutt nyresvikt (f.eks. forårsaket av infeksjon, toksiner) eller kronisk nyresvikt (en gradvis og irreversibel prosess). Visse arvelige nyresykdommer kan også debutere eller forverres.
• Symptomer: I tillegg til PD/PU, kan man se nedsatt appetitt, vekttap, slapphet, oppkast, diaré, bleke slimhinner (anemi) og dårlig ånde (uremisk lukt).
• Diagnostikk: Blodprøver (måling av nyreverdier som urea/BUN og kreatinin, samt elektrolytter som fosfat), urinanalyse (spesielt viktig er urinens spesifikke vekt/konsentrasjon, samt proteininnhold) og ultralyd av nyrene.
• Behandling og prognose: Avhenger av årsak og alvorlighetsgrad. Behandlingen fokuserer på å støtte nyrefunksjonen (spesialdiett, væskebehandling, medisiner for å kontrollere blodtrykk og proteinuri). Prognosen for både tispa og drektigheten kan være avventende til dårlig ved alvorlig nyresykdom. Noen medisiner brukt ved nyresvikt kan være skadelige for fostrene.

4. Cushings syndrom (Hyperadrenokortisisme)

Dette er en hormonell lidelse forårsaket av overproduksjon av stresshormonet kortisol fra binyrene. Det er vanligere hos middelaldrende og eldre hunder, men kan forekomme hos drektige tisper, selv om det er sjeldnere.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

• Mekanisme: Overskudd av kortisol påvirker mange organer. En av effektene er at det hemmer virkningen av antidiuretisk hormon (ADH) i nyrene, noe som reduserer nyrenes evne til å holde tilbake vann. Resultatet er økt urinproduksjon og kompensatorisk tørste (PD/PU).
• Symptomer: PD/PU er et svært vanlig symptom. Andre tegn inkluderer økt appetitt (polyfagi), pesing, “hengepuk” (pendulerende abdomen), muskelsvakhet, tynn hud, hårtap (ofte symmetrisk på kroppen) og økt mottakelighet for infeksjoner (f.eks. hud- eller urinveisinfeksjoner).
• Diagnostikk: Kan være komplisert, spesielt under drektighet da hormonelle endringer kan påvirke testresultatene. Krever spesifikke blod- og urintester (f.eks. urin kortisol:kreatinin ratio, lavdose dexametason suppresjonstest, ACTH-stimuleringstest) og ofte ultralyd av binyrene.
• Behandling: Medisinsk behandling (f.eks. med trilostan) for å redusere kortisolproduksjonen. Behandling under drektighet krever nøye vurdering på grunn av potensiell risiko for fostrene.

5. Leversykdom

Leversvikt eller alvorlig leversykdom kan også føre til økt drikkelyst, selv om mekanismene kan være mer komplekse og varierte (f.eks. endringer i produksjon av visse proteiner, påvirkning på væskebalanse).

• Symptomer: I tillegg til eventuell PD/PU, kan symptomer inkludere gulsott (icterus – gulfarging av slimhinner og hud), oppkast, diaré, nedsatt appetitt, vekttap, slapphet, væske i buken (ascites) og nevrologiske tegn (hepatisk encefalopati).
• Diagnostikk: Blodprøver (leverenzymer, bilirubin, galleblæresyrer, albumin, koagulasjonsfaktorer), ultralyd av leveren, eventuelt vevsprøve (biopsi).
• Behandling: Støttende behandling og diett, samt behandling rettet mot den spesifikke årsaken hvis mulig. Prognosen varierer sterkt.

6. Andre årsaker

• Urinveisinfeksjon (UVI): Kan forårsake økt vannlatingstrang og irritasjon, som noen ganger kan føre til økt drikking. Andre symptomer er hyppig tissing av små mengder, blod i urinen, og anstrengt urinering. Diagnostiseres ved urinanalyse og dyrkning. Behandles med antibiotika.
• Eklampsi (Melkefeber): Selv om det primært er en tilstand med lavt kalsiumnivå som gir nervøse symptomer (uro, pesing, skjelvinger, kramper), og vanligst etter fødsel, kan de tidlige tegnene (uro, pesing) noen ganger starte sent i drektigheten og forveksles eller sameksistere med endret væskebehov.
• Elektrolyttforstyrrelser: Ubalanser i salter som kalsium (hyperkalsemi) eller natrium kan påvirke tørste og urinproduksjon.
• Psykogen polydipsi: En sjelden adferdsrelatert årsak der hunden drikker overdrevent mye uten en underliggende fysisk sykdom. Diagnostiseres ved å utelukke andre årsaker.

Det er viktig å understreke at flere av disse tilstandene deler symptomet økt drikking og tissing. Derfor er en grundig utredning hos veterinær helt nødvendig for å finne den korrekte årsaken.

Relatert: Drektig tispe uke for uke

Hvordan skille mellom normalt og unormalt? Observasjoner hjemme

Som eier spiller du en avgjørende rolle i å oppdage tidlige tegn på problemer. Nøyaktige observasjoner hjemme er uvurderlig informasjon for veterinæren. Her er hva du bør følge med på hvis din drektige tispe drikker mye:

1. Kvantifiser vanninntaket: Prøv å måle hvor mye tispa faktisk drikker over en 24-timers periode. Fyll vannskålen med en kjent mengde vann (bruk et litermål) og mål hvor mye som er igjen etter 24 timer. Gjenta gjerne over 2-3 dager for å få et gjennomsnitt.
   • Normalt inntak: Varierer med størrelse, aktivitetsnivå, diett og miljøtemperatur, men ligger ofte rundt 50-60 ml per kg kroppsvekt per døgn for en voksen hund.
   • Økt inntak (polydipsi): Defineres ofte som et inntak på over 100 ml per kg kroppsvekt per døgn. Under drektighet kan grensen for hva som er “normal” økning være litt høyere, men et vedvarende inntak over 100-120 ml/kg/døgn bør definitivt undersøkes. En plutselig og markant økning er også et varselsignal, uansett absolutt mengde.
2. Observer urineringen:
   • Hyppighet: Tisser hun oftere enn vanlig?
   • Mengde per gang: Kommer det store mengder urin hver gang, eller bare små skvetter? (Store mengder tyder mer på polyuri).
   • Farge og lukt: Er urinen veldig lys/vannaktig (tyder på dårlig konsentrasjonsevne)? Har den unormal lukt eller farge (f.eks. mørk, blodig)?
   • Uhell inne: Har hun begynt å tisse inne, selv om hun er husren?
   • Smerter/besvær: Virker hun anstrengt eller viser tegn til smerte ved urinering?
3. Vurder allmenntilstanden: Dette er kanskje det aller viktigste.
   • Energinivå: Er hun like aktiv og leken som vanlig for stadiet i drektigheten, eller er hun unormalt slapp, trøtt og uinteressert?
   • Appetitt: Spiser hun normalt, mer eller mindre enn før? (Husk at appetitten ofte øker sent i drektigheten).
   • Vekt: Går hun opp i vekt som forventet, eller står hun stille/går ned i vekt til tross for god appetitt?
   • Humør: Virker hun fornøyd og komfortabel, eller urolig, irritabel eller nedstemt?
4. Se etter andre symptomer:
   • Utflod fra vulva: Normal utflod under drektighet er sparsom og slimete/klar. Illeluktende, pussaktig (gul/grønn/brun), blodig eller unormalt rikelig utflod er alltid et alvorlig tegn som krever umiddelbar veterinærundersøkelse (kan tyde på pyometra, abort, infeksjon).
   • Feber: Mål temperaturen rektalt hvis du er komfortabel med det (normalt ca. 37.5-39.0 °C hos hund, kan falle litt siste døgn før fødsel). Feber over 39.5 °C er bekymringsfullt.
   • Oppkast eller diaré.
   • Bukømhet: Reagerer hun med smerte ved forsiktig berøring av buken?
   • Pesing: Mer enn normalt for stadiet og temperaturen?
   • Nevrologiske tegn: Skjelvinger, ustøhet, kramper, forvirring.

Tommelfingerregel: Hvis økt drikkelyst ledsages av noen andre symptomer på sykdom, eller hvis drikkingen virker ekstremt overdreven (f.eks. >120 ml/kg/døgn), bør du kontakte veterinær uten opphold. Selv om tispa virker frisk ellers, men drikker vedvarende mye, er det lurt å rådføre seg med veterinær for sikkerhets skyld.

Diagnostikk hos veterinæren: Å finne årsaken

Når du kommer til veterinæren med en drektig tispe som drikker mye, vil en systematisk utredning igangsettes for å finne årsaken.

1. Anamnese (Sykdomshistorie): Veterinæren vil stille detaljerte spørsmål om:
   • Når startet den økte drikkelysten? Var det gradvis eller plutselig?
   • Hvor mye drikker hun (hvis du har målt)?
   • Endringer i urinering (hyppighet, mengde, farge, lukt, uhell)?
   • Andre symptomer (allmenntilstand, appetitt, vekt, utflod, oppkast, diaré etc.)?
   • Tidligere sykdomshistorie?
   • Fôring og eventuelle medisiner/tilskudd?
   • Informasjon om paringstidspunkt og tidligere kull (hvis aktuelt).
2. Klinisk undersøkelse: En grundig fysisk undersøkelse fra snute til haletipp:
   • Vurdering av allmenntilstand, hold (vekt) og hydreringsstatus (slimhinner, hudelastisitet).
   • Måling av temperatur, puls og respirasjonsfrekvens.
   • Inspeksjon av slimhinner (farge – tegn på anemi eller gulsott?).
   • Palpasjon av lymfeknuter.
   • Lytting på hjerte og lunger.
   • Forsiktig palpasjon (kjenning) på buken for å vurdere livmorens størrelse, eventuell ømhet, og andre organer.
   • Inspeksjon av vulva for utflod.
3. Blodprøver: Gir viktig informasjon om organfunksjon og tegn på sykdom.
   • Hematologi: Vurderer røde og hvite blodceller samt blodplater. Kan avdekke anemi (lavt antall røde blodceller), tegn på infeksjon/inflammasjon (økt antall hvite blodceller) eller dehydrering.
   • Biokjemi: Måler nivåer av ulike stoffer i blodet som reflekterer funksjonen til organer som nyrer (urea, kreatinin), lever (ALAT, ASAT, ALP, bilirubin, albumin), og bukspyttkjertel. Inkluderer også måling av blodsukker (glukose) og elektrolytter (natrium, kalium, klorid, kalsium, fosfat).
4. Urinanalyse: Helt essensielt ved utredning av økt drikking/tissing. En urinprøve (helst tatt ut med kateter eller cystocentese – direkte fra blæren med sprøyte – for å unngå forurensning) analyseres for:
   • Spesifikk vekt (USG): Måler urinens konsentrasjon. Svært lav USG (fortynnet urin, <1.020-1.025) tyder på at nyrene ikke klarer å konsentrere urinen, noe som ses ved mange av de nevnte sykdommene (nyresvikt, pyometra, Cushing’s, diabetes). Normalt forventes høyere konsentrasjon.
   • Stix-undersøkelse: Sjekker for blod, proteiner, glukose (sukker), ketoner, pH og tegn på infeksjon (leukocytter, nitritt). Funn av glukose er sterkt suspekt på diabetes. Funn av protein kan tyde på nyreskade.
   • Sedimentanalyse: Mikroskopisk undersøkelse av urinen for å se etter celler (røde/hvite blodceller), bakterier, krystaller og sylindre (tyder på nyreskade).
5. Ultralyd av buken: En svært nyttig undersøkelse under drektighet.
   • Vurdering av fostre: Bekrefte liv, estimere antall og alder, vurdere hjertefrekvens og generell utvikling.
   • Vurdering av livmor: Se etter tegn på pyometra (væskefylt, fortykket vegg), unormaliteter ved morkaker eller fostervann.
   • Vurdering av andre organer: Undersøke nyrer (størrelse, form, struktur), lever, milt, binyrer (kan være forstørret ved Cushing’s) og urinblære.
6. Andre tester (ved behov):
   • Bakteriell dyrkning: Av urin eller utflod fra vulva for å identifisere bakterier og bestemme hvilke antibiotika de er følsomme for (resistensbestemmelse).
   • Spesifikke hormonmålinger: F.eks. for å bekrefte Cushing’s (ACTH-stim, LDDST) eller andre endokrine lidelser.
   • Røntgen: Kan brukes sent i drektigheten for å telle antall fostre (skjelettet blir synlig), men ultralyd er ofte foretrukket for å vurdere organer og fostrenes levedyktighet.

ANNONSØRINNHOLD FRAM SPORT |

Kombinasjonen av disse undersøkelsene vil i de fleste tilfeller lede frem til riktig diagnose, slik at målrettet behandling kan iverksettes.

Behandling og håndtering: Tilpasset årsaken

Behandlingen avhenger helt av den underliggende årsaken til den økte drikkelysten.

• Normal fysiologisk økning: Ingen behandling er nødvendig. Det viktigste er å sørge for at tispa alltid har fri tilgang til rikelig med friskt, rent vann. Overvåk henne nøye for eventuelle andre symptomer som måtte oppstå.
• Pyometra: Som nevnt, er dette en akutt situasjon som nesten alltid krever kirurgisk fjerning av livmor og eggstokker. Dette redder tispas liv, men avslutter drektigheten. Støttebehandling med intravenøs væske og antibiotika er kritisk før og etter operasjonen.
• Svangerskapsdiabetes: Krever tett oppfølging av veterinær. Målet er å regulere blodsukkeret gjennom diett (spesialfôr med lav glykemisk indeks) og ofte insulininjeksjoner. Eier må lære å måle blodsukker hjemme og administrere insulin korrekt. Tispa og fostrene må overvåkes nøye.
• Nyresykdom: Behandlingen fokuserer på å bremse sykdomsutviklingen og støtte nyrefunksjonen. Dette innebærer ofte en spesialdiett (lavt protein-, fosfor- og saltinnhold), medisiner for å kontrollere blodtrykk og proteinuri, og eventuelt fosfatbindere. Væskebehandling kan være nødvendig i perioder. Valg av medisiner må ta hensyn til drektigheten. Prognosen avhenger av alvorlighetsgrad.
• Cushings syndrom: Medisinsk behandling (f.eks. trilostan) kan kontrollere kortisolproduksjonen. Beslutningen om å behandle under drektighet må veies nøye opp mot potensiell risiko for fostrene.
• Leversykdom: Støttende behandling med diett (tilpasset proteininnhold, lett fordøyelig), vitamintilskudd (f.eks. K-vitamin), og medisiner for å redusere symptomer (f.eks. mot kvalme, eller laktulose ved hepatisk encefalopati).
• Urinveisinfeksjon: Behandles med antibiotika, valgt ut fra dyrkningssvar og med tanke på sikkerhet under drektighet. Sørg for at hele kuren fullføres.

Uansett årsak, er det viktig med et tett samarbeid mellom eier og veterinær gjennom hele forløpet. God kommunikasjon og oppfølging er nøkkelen.

ANNONSØRINNHOLD STORMBERG |

Relatert: Drektighet hos hund dag for dag

Generell omsorg og forebygging

Selv om man ikke kan forebygge alle komplikasjoner, kan god generell omsorg for den drektige tispa bidra til å redusere risikoen og fange opp problemer tidlig:

• Optimal ernæring: Gi et høykvalitetsfôr spesielt utviklet for drektige og diegivende tisper, spesielt i siste halvdel av drektigheten og under laktasjonen. Følg fôringsanvisningene nøye for å sikre riktig energi- og næringsinntak uten å overfôre.
• Alltid tilgang til vann: Sørg for at det alltid er rikelig med friskt, rent vann tilgjengelig. Vannskålen bør rengjøres daglig.
• Tilpasset mosjon: Regelmessig, moderat mosjon er viktig for å opprettholde muskelmasse og god sirkulasjon. Unngå ekstrem anstrengelse, hopping og voldsom lek, spesielt sent i drektigheten. Korte, hyppige turer er ofte bedre enn én lang.
• Stressreduksjon: Sørg for et rolig og trygt miljø for tispa. Unngå store endringer, mye besøk eller andre stressende situasjoner.
• Hygiene: God hygiene er viktig for å forebygge infeksjoner. Hold tispa og hennes omgivelser rene.
• Veterinærkontroller: Følg opp med anbefalte veterinærkontroller under drektigheten. Ultralyd kan bekrefte drektighet, vurdere fosterantall og -utvikling, og sjekke tispas helse.
• Vaksinasjon og parasittbehandling: Sørg for at tispa har oppdatert vaksinasjonsstatus og er behandlet mot innvollsorm før paring. Diskuter eventuell ormekur under drektigheten med veterinær.

Konklusjon

At en drektig tispe drikker mer enn vanlig er ofte en normal og nødvendig fysiologisk tilpasning til de store endringene kroppen gjennomgår for å bære frem et valpekull. Økt blodvolum, fosterutvikling, økt metabolisme og forberedelse til melkeproduksjon bidrar alle til et økt væskebehov.

Det er imidlertid avgjørende å være klar over at økt drikkelyst også kan være et tidlig og viktig symptom på alvorlige sykdommer som pyometra, svangerskapsdiabetes, nyresykdom eller Cushings syndrom. Som eier er dine observasjoner av tispas vanninntak, urinering, allmenntilstand og eventuelle andre symptomer helt essensielle. Ved markant økt drikking, spesielt hvis det ledsages av andre tegn på sykdom som slapphet, feber, utflod eller endret appetitt, er det avgjørende å kontakte veterinær umiddelbart. En grundig utredning vil kunne avdekke årsaken og muliggjøre riktig behandling, noe som er kritisk for helsen og overlevelsen til både tispa og hennes ufødte valper. Vær heller en gang for mye hos veterinæren enn en gang for lite når det gjelder en drektig tispe.