Denne artikkelen går i dybden på temaet valpebiting, med et spesielt fokus på misforståelsen rundt begrepet “dominant valp”.

Å ønske en ny valp velkommen inn i hjemmet er en spennende tid, fylt med glede, kos og forventninger om et langt og lykkelig liv sammen. Men noen ganger blir idyllen forstyrret av en adferd som kan være både frustrerende og bekymringsfull: biting. Når en valp biter hardt, ofte og tilsynelatende uten anger, er det lett for eiere å ty til merkelappen “dominant”. Tanken om at den lille, søte valpen prøver å ta kontroll over husstanden kan være skremmende. Men er det virkelig dominans vi ser når valpen glefser etter hender, føtter og klær? Og hva kan vi gjøre for å håndtere denne bitingen på en effektiv og positiv måte?

Denne artikkelen dykker dypt ned i temaet valpebiting, med et spesielt fokus på misforståelsen rundt begrepet “dominant valp”. Vi skal utforske de virkelige årsakene til at valper biter, hvorfor dominans sjelden er den rette forklaringen, og viktigst av alt: gi deg konkrete, forskningsbaserte verktøy og strategier for å håndtere bitingen. Målet er å gi deg den kunnskapen og tryggheten du trenger for å navigere denne utfordrende, men helt normale, fasen i valpens utvikling, og bygge et sterkt og tillitsfullt bånd med din firbente venn.

Hvorfor biter valper? En titt på normal utvikling og kommunikasjon

Før vi avfeier valpebiting som et tegn på en gryende tyrann, er det essensielt å forstå hvorfor denne adferden er så vanlig hos unge hunder. Biting er en naturlig og viktig del av valpens utvikling, og tjener flere formål.

En av de mest grunnleggende årsakene er utforskning. Valper, i likhet med menneskebabyer, bruker munnen for å undersøke og lære om verden rundt seg. De har ikke hender til å føle og gripe med, så munnen blir deres primære verktøy for å samle informasjon om teksturer, former og smak. Alt nytt og spennende skal gjerne smakes på eller tygges på, inkludert dine hender, sko og møbler.

Tannfelling er en annen sentral faktor. Fra rundt tre til seks måneders alder mister valper melketennene sine, og de permanente tennene bryter frem. Dette kan være en ubehagelig og kløende prosess, og tygging hjelper til med å lindre ubehaget i gommene. I denne perioden kan behovet for å tygge på ting – inkludert mennesker – øke betraktelig.

Lek er kanskje den vanligste konteksten for valpebiting. Valper leker med søsknene sine ved å bryte, jage og bite hverandre. Gjennom denne leken lærer de avgjørende sosiale ferdigheter, inkludert bitehemming. Når en valp biter søskenet sitt for hardt, vil den andre valpen vanligvis pipe høyt og trekke seg unna. Dette signaliserer at grensen er nådd, og den bitende valpen lærer gradvis å justere bittstyrken for å holde leken i gang. Når valpen flytter inn i et menneskehjem, fortsetter den naturlig nok å prøve ut denne lekeadferden på sine nye familiemedlemmer. Problemet er at menneskehud er langt mer ømfintlig enn valpepels, og det som er akseptabel lek mellom valper, kan være smertefullt for oss.

Valpebiting er også en form for kommunikasjon. En valp kan bite for å signalisere ulike behov eller følelser. Den kan være overtrøtt og overstimulert, akkurat som et lite barn som blir grinete når det er på tide med en lur. Den kan bite for å få oppmerksomhet, fordi den har lært at det er en effektiv måte å få en reaksjon fra eieren på. Den kan bite av frustrasjon, for eksempel hvis den holdes fast mot sin vilje eller nektes tilgang til noe den ønsker. Noen ganger kan biting også være et tegn på at den må på do eller er sulten. Å lære å tolke konteksten rundt bitingen er nøkkelen til å forstå hva valpen prøver å formidle.

Det er også viktig å anerkjenne at noen valper biter mer eller hardere enn andre. Dette kan skyldes genetikk (noen raser har en sterkere tendens til å bruke munnen), tidlig erfaring (valper som ble tatt fra kullet for tidlig kan ha gått glipp av viktig læring om bitehemming), eller rett og slett individuell personlighet. Uansett intensitet er det viktig å huske at bitingen i de aller fleste tilfeller ikke er et tegn på ondsinnethet eller et ønske om å dominere.

Dominansmyten: Hvorfor “dominant valp” er en misvisende merkelapp

Begrepet “dominans” har lenge vært brukt – og misbrukt – i hundeverdenen. Ideen om at hunder konstant kjemper om å klatre i en hierarkisk rangstige, og at problematferd som biting er et forsøk på å “ta over” lederskapet, stammer i stor grad fra utdaterte studier av ulver i fangenskap på 1940-tallet. Disse studiene observerte mye konkurranse og aggresjon i unaturlige grupper av ubeslektede ulver, og konkluderte med at kampen om dominans var den drivende kraften i flokken. Denne modellen ble deretter overført direkte til tamhunder og deres forhold til mennesker.

Moderne forskning på både ulver i det fri og tamhunder har imidlertid gitt et langt mer nyansert bilde. Ville ulveflokker fungerer mer som menneskelige familier, bestående av et foreldrepar og deres avkom fra ulike årskull. Hierarkiet er basert på alder og erfaring, ikke på konstant aggresjon og underkastelse. Foreldrene leder naturlig i kraft av sin rolle, og alvorlige konflikter er sjeldne.

Når det gjelder tamhunder, er det enda mindre grunnlag for å anvende den gamle dominansmodellen. Hunder vet utmerket godt at vi ikke er hunder. De prøver ikke å bli “alfahannen” i den menneskelige familien. Deres adferd overfor oss er formet av tusenvis av år med domestisering, læring og deres individuelle erfaringer med mennesker.

Å stemple en bitende valp som “dominant” er problematisk av flere grunner. For det første overser det de reelle, utviklingsmessige og kommunikative årsakene til bitingen som vi diskuterte tidligere. Det hindrer oss i å forstå hva valpen faktisk trenger eller prøver å si. For det andre fører dominansfokuset ofte til feilaktige og potensielt skadelige treningsmetoder. Tanken om at man må “vise valpen hvem som er sjefen” kan lede til bruk av straff, tvang og fysisk korrigering, som “alfarulling” (å tvinge valpen over på rygg), nakketak eller snutegrep. Slike metoder er ikke bare ineffektive for å lære valpen ønsket adferd, men de kan også skape frykt, angst, ødelegge tilliten mellom hund og eier, og i verste fall øke risikoen for reell aggresjon senere i livet.

I stedet for å se på valpebiting gjennom dominansbriller, bør vi se på det som et adferdsproblem som krever veiledning, tålmodighet og positiv trening. Valpen prøver ikke å ta makten; den prøver å navigere verden med de verktøyene den har, og den trenger vår hjelp til å lære mer hensiktsmessige måter å oppføre seg på. Fokus bør ligge på å lære valpen hva vi ønsker at den skal gjøre, i stedet for å straffe den for naturlig, om enn uønsket, adferd.

Praktiske strategier for å håndtere valpebiting

Nå som vi har en bedre forståelse av hvorfor valper biter og hvorfor dominans sjelden er svaret, kan vi fokusere på effektive og positive løsninger. Målet er ikke å eliminere all biting umiddelbart (det er urealistisk), men å lære valpen bitehemming og omdirigere dens behov for å bruke munnen til akseptable alternativer.

Lær valpen bitehemming

Dette er kanskje det viktigste målet. Valpen må lære å kontrollere kraften i bittet sitt, slik at selv om den skulle komme til å bruke munnen på hud i fremtiden (f.eks. i lek eller ved et uhell), gjør den det forsiktig.

En vanlig metode er “Au!”-metoden. Når valpen biter deg under lek, lag en høyfrekvent lyd (“Au!”, “Oisann!”) – ikke sint, men som om du ble overrasket og det gjorde litt vondt. Samtidig trekker du hånden rolig til deg og avslutter leken umiddelbart i 10-20 sekunder. Poenget er at den morsomme leken stopper når tennene brukes for hardt på hud. Vær konsekvent. Hvis valpen fortsetter å bite etter den korte pausen, gjenta prosessen. Hvis den biter hardt flere ganger på rad, avslutt leken helt for en lengre periode (f.eks. ved å rolig forlate rommet eller sette valpen i en lekegrind med en tyggeleke). Det er viktig å merke seg at noen valper kan bli mer opphisset av lyden. Hvis du opplever at “Au!” bare fyrer opp valpen din, er det bedre å droppe lyden og gå rett til å avslutte leken stille og rolig.

En annen effektiv konsekvens er tidsavbrudd (Time-out). Dette innebærer å fjerne det valpen ønsker (din oppmerksomhet og interaksjon) som en direkte konsekvens av bitingen. Når valpen biter, si rolig “Nei” eller “Ferdig”, og fjern deg selv fra situasjonen ved å reise deg og gå vekk i 30-60 sekunder. Alternativt kan du rolig lede valpen til en valpegrind eller et annet avgrenset område der den får være alene et lite øyeblikk. Det er avgjørende at dette gjøres rolig og nøytralt, ikke som en straff utført i sinne. Hensikten er å lære valpen at biting fører til at det sosiale samspillet opphører.

Omdirigering til passende tyggeleker

Ha alltid et utvalg av trygge og attraktive tyggeleker lett tilgjengelig. Så snart valpen begynner å vise interesse for å bite på deg, klærne dine eller møbler, tilby den rolig en av lekene sine i stedet. Ros valpen entusiastisk med lys stemme når den tar leken og begynner å tygge på den. Dette forsterker den ønskede adferden.

For å holde tyggeinteressen oppe, er det lurt å variere lekene. Gummileker som kan fylles med våtfôr, leverpostei eller egne godbiter (for eksempel en Kong) gir langvarig aktivitet. Tanntau er fine for drakamp (husk å lære inn en “slipp”-kommando). Hardere nylonbein kan tilfredsstille et sterkt tyggebehov, og trygge naturlige tygg som tørkede okseører, griseører eller struper (alltid under oppsyn) er ofte svært populære. Målet er å gjøre de tillatte tyggetingene mer attraktive enn dine hender og eiendeler. Roter gjerne på lekene slik at det alltid er noe “nytt” og spennende tilgjengelig.

Forebygging og tilrettelegging

Den enkleste måten å håndtere problematferd på er ofte å forhindre at den skjer i utgangspunktet. God planlegging og tilrettelegging kan redusere antall bitesituasjoner betraktelig.

Valpesikre hjemmet: Gå gjennom boligen med “valpeøyne”. Fjern eller sikre ting du ikke vil at valpen skal tygge på. Dette inkluderer sko, sokker, ledninger, fjernkontroller, potteplanter og andre løse gjenstander innen valpens rekkevidde. Jo færre fristelser, jo færre konflikter.

Bruk valpegrind eller bur: Når du ikke kan ha fullt oppsyn med valpen (f.eks. når du lager mat, jobber eller må på do), er en valpegrind eller et bur uvurderlig. Introduser buret eller grinden på en positiv måte, som et trygt og hyggelig hvilested med komfortabel seng og kanskje en spesiell tyggeleke som kun er tilgjengelig der. Dette forhindrer ikke bare uønsket tygging og biting, men gir også valpen et eget sted hvor den kan finne ro.

Unngå overstimulering: Valper har et enormt søvnbehov, ofte 18-20 timer i døgnet. En overtrøtt valp mister ofte impulskontrollen og blir “hyper”, noe som nesten alltid fører til økt biting. Lær å gjenkjenne valpens tidlige tegn på tretthet – gjesping, at den gnir seg i øynene, blir ukonsentrert, mer vilter eller tvert imot legger seg ned og nekter å delta. Sørg for faste, rolige hvileperioder gjennom dagen, spesielt etter lek, trening, turer eller andre stimulerende opplevelser. Legg gjerne valpen i buret eller grinden sin for en planlagt lur før den rekker å bli overtrøtt.

Kontroller lek: Interaktiv lek er viktig for båndbygging og utvikling, men den må foregå på riktige premisser. Unngå all lek som direkte involverer biting på hender, føtter eller klær. Bruk alltid leker som et mellomledd. Lange draleker er flotte, da de skaper avstand mellom valpens munn og din hånd. Lær valpen en pålitelig “slipp”-kommando, slik at drakampen blir kontrollert. Kasteleker er også fine, men pass på at leken ikke blir for heseblesende og stressende. Hold lekeøktene relativt korte (5-10 minutter for en ung valp) og avslutt mens leken fortsatt er positiv og kontrollert, før valpen blir overstimulert og går over til panisk biting.

Tilstrekkelig mosjon og mental stimulering

En valp som får utløp for sin energi og nysgjerrighet på positive måter, vil ha mindre behov for å finne egne, ofte uønskede, utløp som biting. Balansen mellom fysisk aktivitet og mental stimulering er viktig.

Fysisk mosjon: Valper trenger regelmessig, men ikke overdreven, mosjon. Korte, hyppige turer i variert terreng (når valpen er gammel nok og vaksinert) er bra for både sosialisering og fysisk utvikling. Fri lek i trygge omgivelser, gjerne med andre trygge, vaksinerte hunder (under oppsyn), er også verdifullt. Tilpass lengde og intensitet etter valpens alder, rase og kondisjon for å unngå skader og overbelastning på et voksende skjelett.

Mental stimulering: Å bruke hodet er ofte like trettende for en hund som fysisk aktivitet. Integrer mental stimulering i hverdagen. Dette kan være så enkelt som å la valpen snuse og utforske på tur, eller mer strukturerte aktiviteter som:

• Enkle søkeøvelser: Gjem godbiter eller tørrfôrkuler rundt i et rom eller i hagen og la valpen bruke nesen for å finne dem.
• Fôringsleker: Server deler av valpens måltider i aktiviseringsleker som Kong, snusematte, eller ulike typer fôrballer/puslespill. Dette gir mental utfordring og gjør måltidet mer interessant.
• Korte treningsøkter: Øv på grunnleggende lydighetsøvelser som sitt, dekk, bli, kom, og slipp. Hold øktene korte (noen få minutter), positive og basert på belønning (godbiter, ros, lek). Dette bygger samarbeid, selvtillit og impulskontroll.

Lær valpen ro

I en travel hverdag er det lett å fokusere på aktivitet, men det er like viktig å lære valpen å slappe av og finne ro. Dette er en ferdighet som må trenes. Belønn all spontan rolig adferd. Når valpen legger seg ned frivillig og slapper av, gi den rolig, verbal ros eller legg en godbit forsiktig ned foran den uten å lage for mye styr. Du kan også aktivt trene på ro ved å lære valpen å gå til sengen sin eller et teppe på kommando (“gå og legg deg”), og belønne den for å bli liggende der rolig over stadig lengre perioder. Massasje og rolig klapping kan også hjelpe noen valper å slappe av.

Håndteringstrening

Gjør valpen trygg på å bli håndtert over hele kroppen. Dette er ikke bare nyttig for fremtidige veterinærbesøk, kloklipp og pelsstell, men kan også redusere forsvarsbiting hvis valpen blir overrasket eller må håndteres i uventede situasjoner. Start tidlig med korte, positive økter. Berør forsiktig poter, ører, hale, snute og tenner mens du gir godbiter og ros. Øk gradvis varigheten og intensiteten på håndteringen etter hvert som valpen blir tryggere. Målet er at valpen assosierer håndtering med noe positivt og ufarlig.

Relatert: Valpen biter meg til blods

Hva du absolutt IKKE bør gjøre

Like viktig som å vite hva du skal gjøre, er det å vite hva du ikke skal gjøre. Feil tilnærming kan forverre bitingen, skade forholdet til valpen og skape nye, mer alvorlige problemer.

• Unngå fysisk avstraffelse: Dette kan ikke understrekes nok. Aldri slå, sparke, klype, riste valpen eller bruke annen fysisk makt for å stoppe biting. Dette inkluderer også metoder som ofte promoteres under “dominans”-paraplyen, som “alfarulling” (å tvinge valpen over på rygg), ta tak i nakkeskinnet og riste, eller holde valpen hardt rundt snuten. Slike metoder er basert på misforstått ulveadferd og lærer ikke valpen ønsket adferd. Tvert imot kan de føre til alvorlige negative konsekvenser:
  • Frykt og angst: Valpen kan utvikle en generell frykt for hender, mennesker eller spesifikke situasjoner.
  • Ødelagt tillit: Det viktige tillitsbåndet mellom deg og valpen undergraves, noe som gjør all fremtidig trening og samhandling vanskeligere.
  • Forverret biting: Noen valper vil bite hardere og mer desperat i selvforsvar når de blir fysisk korrigert eller føler seg truet.
  • Aggresjon: Bruk av straff og tvang er en kjent risikofaktor for utvikling av fryktbasert aggresjon senere i livet.
• Ikke rop eller kjeft: Selv om det kan være vanskelig å beholde roen når små, skarpe tenner borer seg inn i huden, vil roping og kjefting sjelden ha ønsket effekt. Det kan øke valpens stress- eller opphisselsesnivå, gjøre den mer “hyper” og bitete. Noen valper kan til og med tolke den høye lyden og de store bevegelsene som en form for engasjerende (om enn negativ) lek. Andre kan bli redde, usikre og forvirret. Rolig, tydelig og konsekvent handling er langt mer effektivt enn sinte utbrudd.
• Ikke spill “biteleker” med hender eller føtter: Unngå bevisst å bruke hender eller føtter til å “erte” eller leke med valpen. Å vrikke med fingrene foran valpens nese, “bokse” lekent med den, eller bruke føttene til å dytte den bort, sender blandede signaler og oppfordrer direkte til biting på kroppsdeler. Bruk alltid en passende leke som mellomledd i all interaktiv lek.
• Ikke trekk hånden raskt tilbake: Selv om det er en naturlig refleks å rykke til seg hånden når valpen biter, kan den raske bevegelsen faktisk trigge valpens jakt- og bytteinstinkt. Hånden blir da et enda mer spennende og bevegelig mål. Prøv heller å “fryse” bevegelsen et øyeblikk, si “Au!” eller lignende, og deretter trekke hånden rolig og kontrollert tilbake.
• Ikke forvent resultater over natten: Valpebiting er en normal, men utfordrende, fase. Å lære bitehemming og etablere gode vaner tar tid, tålmodighet og konsekvent innsats. Det er urealistisk å forvente at bitingen skal opphøre fullstendig etter bare noen dager med trening. Vær forberedt på at det vil ta uker, og i noen tilfeller måneder, før bitingen er under full kontroll. Vær tålmodig med både valpen og deg selv.

Når bør du søke profesjonell hjelp?

Selv om de fleste tilfeller av valpebiting kan håndteres med metodene beskrevet ovenfor, finnes det situasjoner der det er klokt og nødvendig å søke profesjonell hjelp. En kvalifisert hundetrener eller en adferdskonsulent med spesialkompetanse på hund (og gjerne valp) kan tilby uvurderlig veiledning. Vurder å ta kontakt hvis:

• Bitingen virker unormalt intens eller aggressiv: Hvis valpen din biter ekstremt hardt, slik at det ofte går hull på huden selv ved lett kontakt, eller hvis bitingen ledsages av stiv kroppsholdning, intens stirring, dyp knurring fra brystet, eller tydelig flekking av tenner før den biter, kan dette indikere noe mer enn normal valpelek eller utforskning. Dette krever en grundigere vurdering.
• Bitingen ikke bedrer seg til tross for konsekvent innsats: Hvis du har implementert positive og konsekvente treningsstrategier over flere uker uten å se noen merkbar forbedring i frekvens eller intensitet på bitingen, kan en profesjonell hjelpe med å feilsøke. De kan identifisere mulige feil i timingen eller utførelsen av treningen, eller avdekke andre faktorer som påvirker adferden.
• Bitingen er spesielt rettet mot barn og virker bekymringsfull: All interaksjon mellom valper og små barn bør alltid overvåkes nøye av en voksen. Barns raske bevegelser og høye lyder kan lett trigge biting. Hvis valpens biting mot barn virker spesielt hard, vedvarende, eller skremmende, er det viktig å søke profesjonell veiledning umiddelbart for å sikre barnas trygghet og lære riktig håndtering.
• Du føler deg overveldet, frustrert, redd eller usikker: Det er ingen skam i å innrømme at valpebitingen er mer enn du klarer å håndtere alene. Å føle seg konstant stresset eller redd for egen valp er ikke en god situasjon. En profesjonell kan gi deg støtte, praktiske verktøy, bygge opp din selvtillit og lage en skreddersydd plan som passer for deg og din valp.

Når du velger en profesjonell, se etter noen som er sertifisert gjennom anerkjente organisasjoner og som beviselig bruker moderne, positive, belønningsbaserte treningsmetoder (LIMA – Least Intrusive, Minimally Aversive). Vær skeptisk til trenere som snakker mye om dominans, “alfaroller”, eller som anbefaler bruk av strupehalsbånd, pigghalsbånd eller andre aversive verktøy på valper. En god fagperson vil observere valpen og samspillet deres, stille grundige spørsmål, utelukke eventuelle medisinske årsaker (om nødvendig i samråd med veterinær), og gi deg en klar, positiv og gjennomførbar treningsplan.

Relatert: Valp som biter

Tålmodighet og konsistens: Nøkkelen til suksess

Å navigere valpetiden, og spesielt utfordringen med biting, er en maraton, ikke en sprint. Tålmodighet og konsistens er dine viktigste allierte. Det vil uunngåelig komme dager hvor du føler at alt går på skinner, etterfulgt av dager hvor det føles som om valpen har glemt alt den har lært. Dette er helt normalt i en læringsprosess. Ikke mist motet.

Konsistens er alfa og omega. Alle i husstanden må være enige om og følge de samme reglene og strategiene for håndtering av biting. Hvis én person lar valpen nappe i hendene under lek, mens en annen konsekvent omdirigerer til leker og bruker tidsavbrudd, sender dette forvirrende signaler til valpen og forsinker læringen betydelig. Ha en felles plan og følg den. Vær tydelig, forutsigbar og konsekvent i dine reaksjoner.

Husk å feire de små seirene underveis. Legg merke til og ros valpen når den velger en tyggeleke fremfor hånden din, når den reagerer positivt på omdirigering, når den leker mer forsiktig, eller når den klarer å roe seg ned etter en lekeøkt. Positiv forsterkning av all ønsket adferd, uansett hvor liten den virker, er den mest effektive måten å forme valpens fremtidige oppførsel på. Det viser valpen hva du ønsker at den skal gjøre.

Til syvende og sist, husk at denne intense biteperioden er forbigående. Den er en del av valpens reise mot å bli en voksen hund. Med riktig kunnskap, en positiv tilnærming, konsekvent veiledning, og en stor dose tålmodighet, vil du hjelpe valpen din gjennom denne fasen og legge grunnlaget for et livslangt, tillitsfullt og harmonisk forhold. Innsatsen du legger ned nå, vil betale seg mange ganger i årene som kommer.

Konklusjon

Valpebiting som oppleves som “dominant”, er i de aller fleste tilfeller et misforstått uttrykk for normal valpeadferd. Årsakene ligger som regel i utforskning, lek, tannfelling, kommunikasjon av behov, eller mangel på lært bitehemming – ikke i et bevisst forsøk på å klatre i rang. Ved å forkaste den utdaterte dominansmyten og heller fokusere på å forstå valpens perspektiv og behov, kan vi møte utfordringen med positive og effektive strategier. Håndtering av valpebiting handler om veiledning, ikke undertrykkelse. Gjennom tålmodig læring av bitehemming, konsekvent omdirigering til passende alternativer, god tilrettelegging og forebygging, samt å møte valpens grunnleggende behov for aktivitet, hvile og mental stimulans, kan vi forme adferden i ønsket retning. En positiv, belønningsbasert tilnærming er essensiell for å bygge et sterkt tillitsbånd og et godt samarbeid. Husk at tålmodighet og konsistens er avgjørende, og ikke nøl med å søke kvalifisert hjelp ved behov. Valpetiden er en investering i fremtiden – innsatsen nå legger grunnlaget for en velfungerende og trygg følgesvenn.

Referanser

1. American Veterinary Medical Association (AVMA). (n.d.). Puppy biting. Hentet fra https://www.avma.org/resources-tools/pet-owners/petcare (Merk: Dette er en eksempel-URL, den eksakte siden kan variere).
2. Bradshaw, J. W. S., Blackwell, E. J., & Casey, R. A. (2009). Dominance in domestic dogs—useful construct or bad habit? Journal of Veterinary Behavior: Clinical Applications and Research, 4(3), 135–144. https://doi.org/10.1016/j.jveb.2008.08.004  
3. Herron, M. E., Shofer, F. S., & Reisner, I. R. (2009). Survey of the use and outcome of confrontational and non-confrontational training methods in client-owned dogs showing undesired behaviors. Applied Animal Behaviour Science, 117(1–2), 47–54. https://doi.org/10.1016/j.applanim.2008.12.011  
4. McConnell, P. B. (2002). The other end of the leash: Why we do what we do around dogs. Ballantine Books.
5. Overall, K. L. (2013). Manual of clinical behavioral medicine for dogs and cats. Elsevier Mosby.