Denne artikkelen går i dybden på degenerativ myelopati hos hund, og undersøker sykdommens bakgrunn, årsaker, symptomer, diagnostiske metoder, behandlingsmuligheter, rehabiliteringstiltak og praktiske råd.
Degenerativ myelopati (DM) hos hund er en progressiv, irreversibel tilstand i ryggmargen som fører til gradvis tap av motorisk funksjon og til slutt lammelse. Sykdommen rammer oftest eldre hunder, og enkelte raser – særlig tyske schæferhunder – er genetisk predisponert for å utvikle tilstanden. Denne artikkelen går i dybden på degenerativ myelopati hos hund, og undersøker sykdommens bakgrunn, årsaker, symptomer, diagnostiske metoder, behandlingsmuligheter, rehabiliteringstiltak og praktiske råd for hundeeiere. I tillegg ser vi nærmere på de etiske og emosjonelle utfordringene som følger med en slik diagnose, samt hvilke muligheter fremtidig forskning kan åpne for. Målet er å gi leseren pålitelig og nøyaktig informasjon, støttet av anerkjente kilder, slik at både veterinærer og hundeeiere kan møte denne utfordringen på en best mulig måte.
ANNONSØRINNHOLD |
Hva er degenerativ myelopati hos hund?
Degenerativ myelopati er en nevrodegenerativ sykdom som hovedsakelig rammer ryggmargen hos hund. Tilstanden er karakterisert ved en gradvis forverring av nervefibrene som fører impulser fra hjernen til musklene, noe som resulterer i tap av koordinasjon, muskelsvakhet og til slutt lammelse, spesielt i bakre lemmer. De tidlige symptomene er ofte milde og kan inkludere ustø gange, snubling eller en ujevn gange som lett kan forveksles med aldersrelaterte endringer. Etter hvert som sykdomsprosessen skrider frem, blir symptomene mer uttalte, og hundens evne til å bevege seg forverres betraktelig.
Årsaker og genetikk
Forskning har gått i dybden på de genetiske årsakene til degenerativ myelopati, og det er i dag bred enighet om at en mutasjon i SOD1-genet (superoksiddismutase 1) er sterkt assosiert med utviklingen av sykdommen. Dette genet produserer et enzym som normalt beskytter cellene mot skadelige frie radikaler. Når mutasjonen inntreffer, blir enzymets funksjon kompromittert, noe som fører til en opphopning av oksidativt stress og resulterer i celledød i de nervøse vevene. Det er viktig å merke seg at tilstedeværelsen av SOD1-mutasjonen ikke nødvendigvis garanterer at hunden vil utvikle degenerativ myelopati, men den øker risikoen betraktelig, spesielt hos raser med kjent genetisk predisposisjon. Forskere undersøker også andre genetiske og miljømessige faktorer som kan bidra til sykdomsutviklingen, noe som kan gi et mer helhetlig bilde av hvordan og hvorfor sykdommen oppstår.
Symptomer og klinisk fremstilling
Symptomene på degenerativ myelopati utvikler seg gradvis og kan inndeles i flere stadier. I de tidlige fasene kan hunden vise subtile tegn, for eksempel:
- Ustø gange: Hunden kan ha en litt vridd eller ustø gange, som ofte blir oversett av uinnsatte eiere.
- Snubling og tap av balanse: En tendens til å snuble eller miste balansen under gange, spesielt på ujevne overflater, kan være et tidlig tegn på nevrologisk svikt.
- Mild muskelatrofi: Redusert muskelmasse i bakbeina kan observeres over tid, noe som fører til svakhet.
I sykdommens videre forløp forverres symptomene:
- Alvorlig muskelsvakhet: Etter hvert vil hunden ha betydelige vanskeligheter med å stå eller gå, og mange hunder mister gradvis evnen til å bevege bakbeina.
- Koordinasjonsproblemer: Nedsatt koordinasjon gjør at hunden kan snuble oftere og ha vanskeligheter med å reise seg opp etter hvile.
- Fullstendig lammelse: I de avanserte stadiene kan hunden bli helt lam i bakre lemmer, og i enkelte tilfeller kan tilstanden også påvirke forbeina, selv om dette er sjeldnere.
Det er essensielt at hundeeiere er oppmerksomme på tidlige tegn og søker veterinærhjelp ved de minste indikasjoner på nevrologiske problemer, slik at man tidlig kan starte tilpassede tiltak.
Diagnostiske metoder og tidlig intervensjon
Diagnostisering av degenerativ myelopati kan være utfordrende, da symptomene ligner på andre nevrologiske tilstander. Veterinærer går i dybden på både den kliniske fremstillingen og sykehistorien til hunden. Følgende metoder benyttes ofte:
- Genetisk testing: Testing for SOD1-mutasjonen har blitt et viktig verktøy i diagnostikken. Selv om en positiv test ikke er en definitiv diagnose, øker den mistanken om degenerativ myelopati.
- Nevrologisk undersøkelse: En grundig evaluering av hundens reflekser, muskeltonus og koordinasjon gir viktig informasjon om sykdommens omfang.
- Bildediagnostikk: Metoder som magnetisk resonansavbildning (MR) og computertomografi (CT) benyttes for å utelukke andre årsaker til symptomene, slik som ryggmargsskader, svulster eller infeksjoner.
- Spinalvæskeanalyse: I noen tilfeller kan analyse av cerebrospinalvæsken bidra til å identifisere betennelsestegn eller andre unormale funn som støtter diagnosen.
En tidlig diagnose er avgjørende, da den gjør det mulig å iverksette rehabiliteringstiltak og andre støttende behandlinger før sykdommen har nådd et avansert stadium.
Behandlingsmuligheter og rehabilitering
Per dags dato finnes det ingen kur for degenerativ myelopati, men flere behandlingsalternativer kan bidra til å forbedre hundens livskvalitet. Behandlingen er i stor grad støttende og rettet mot å bremse sykdomsprogresjonen og lindre symptomer. Noen av de mest brukte tiltakene inkluderer:
Fysioterapi og trening
Fysioterapi er en hjørnestein i behandlingen av degenerativ myelopati. Gjennom et individuelt tilpasset rehabiliteringsprogram kan hunden opprettholde en viss grad av mobilitet og muskelstyrke. Tiltakene kan inkludere:
- Vannterapi: Bruk av basseng eller undervanns rullebaner reduserer belastningen på ledd og muskler, og gjør det mulig for hunden å trene trygt.
- Styrke- og balanseøvelser: Spesifikke øvelser kan forbedre muskelstyrken i bakbeina og bidra til bedre koordinasjon.
- Massasje og manuell terapi: Disse metodene kan redusere muskelstivhet, forbedre blodsirkulasjonen og lindre smerte.
Medikamentell behandling
Selv om det ikke finnes medisiner som kan stoppe den underliggende sykdomsprosessen, kan enkelte legemidler lindre symptomer:
- Anti-inflammatoriske midler: Reduserer betennelse i ryggmargen og kan bidra til å dempe smerte.
- Smertestillende legemidler: Bidrar til å lette hundens ubehag, spesielt i de senere stadiene av sykdommen.
- Immunmodulerende midler: Noen studier har undersøkt effekten av midler som påvirker immunresponsen, men det er fortsatt behov for ytterligere forskning før disse kan bli en del av standardbehandlingen.
ANNONSØRINNHOLD |
Kosthold og ernæring
Et balansert kosthold er viktig for å støtte hundens generelle helse, spesielt når den opplever muskelatrofi og redusert aktivitet. Noen kostholdstiltak som kan være gunstige, er:
- Høykvalitets proteiner: For å støtte muskelvedlikehold og regenerering.
- Omega-3 fettsyrer: Har antiinflammatoriske egenskaper som kan redusere betennelse.
- Antioksidanter: Vitaminer som E og C bidrar til å bekjempe oksidativt stress, som er en del av sykdomsprosessen.
I enkelte tilfeller kan veterinæren anbefale spesialtilpassede dietter eller kosttilskudd som en del av den helhetlige behandlingsplanen.
Sikre deg GORE-TEX TURSKO FRA HOKA hos FRAM SPORT! – HANDLE HER >>
Tilpasning av hjemmemiljøet
For å sikre at en hund med degenerativ myelopati får en så komfortabel tilværelse som mulig, er det viktig at hjemmemiljøet tilpasses. Dette kan innebære:
- Fjerning av glatte overflater: Bruk av sklisikre matter eller tepper på gulvet for å forhindre fall.
- Tilrettelegging for bevegelighet: Installering av ramper, trappetrinn eller andre hjelpemidler som gjør det lettere for hunden å komme seg rundt.
- Komfortable soveplasser: Myke, lett tilgjengelige senger som reduserer trykkpunkter og ubehag.
Disse tiltakene kan bidra til å redusere risikoen for skader og gi hunden en tryggere hverdag.
Rehabilitering og fysioterapi i dybden
Rehabilitering går langt utover enkel trening. Det handler om å opprettholde hundens livskvalitet og tilpasse behandlingen etter hvert som sykdommen utvikler seg. En tverrfaglig tilnærming, hvor veterinær, dyrefysioterapeut og hundeeier samarbeider, er ofte den mest effektive måten å håndtere degenerativ myelopati på.
Vannterapiens rolle
Vannterapi, eller hydroterapi, er spesielt verdifullt for hunder med degenerativ myelopati. I vannets oppdrift reduseres belastningen på hundens ledd og muskler, noe som gjør det mulig å utføre øvelser som ellers ville vært for krevende. Vannterapi kan bidra til:
- Økt bevegelighet og fleksibilitet.
- Reduksjon av muskelstivhet og smerte.
- Forbedring av generell sirkulasjon og velvære.
Spesialtilpassede øvelser
Fysioterapeuter utvikler ofte individuelle treningsprogrammer som fokuserer på:
- Styrkebyggende øvelser: For å opprettholde muskelmassen i bakbeina.
- Balanseøvelser: For å forbedre hundens koordinasjon og redusere risikoen for fall.
- Stretching: For å forhindre kontrakturer og opprettholde leddbevegeligheten.
Disse øvelsene bør gjennomføres regelmessig og tilpasses hundens aktuelle tilstand, med kontinuerlig evaluering av fremgangen.
Medikamentell behandling og støttebehandling
Selv om den medisinske behandlingen av degenerativ myelopati primært er støttende, finnes det flere medikamentelle tiltak som kan bidra til å lindre symptomene og forbedre hundens komfort.
Anti-inflammatoriske og smertestillende midler
Anti-inflammatoriske legemidler reduserer betennelse i ryggmargen, noe som kan lindre smerte og ubehag. Samtidig kan smertestillende midler bidra til at hunden opplever mindre smerte, noe som igjen kan gjøre det lettere å gjennomføre fysioterapi og daglig aktivitet.
Immunsystemmodulering
Flere studier går i dybden på potensialet for immunmodulerende midler i behandlingen av degenerativ myelopati. Selv om resultatene hittil er blandede, tyder noen funn på at slike midler kan påvirke sykdomsprogresjonen positivt. Ytterligere forskning er nødvendig for å fastslå effekten og sikkerheten til disse behandlingene, men de representerer et spennende felt for fremtidig terapiutvikling.
Diagnostiske metoder og viktigheten av tidlig intervensjon
En tidlig diagnose kan være avgjørende for å iverksette tiltak som kan forlenge hundens aktive periode og opprettholde en bedre livskvalitet. Veterinærer benytter en kombinasjon av genetisk testing, nevrologiske undersøkelser og bildediagnostikk for å stille diagnosen. Det er også viktig å utelukke andre sykdommer med lignende symptomer, slik at behandlingsplanen kan tilpasses nøyaktig etter hundens behov.
Genetisk testing
Genetisk testing for SOD1-mutasjonen er et verdifullt verktøy. En positiv test øker mistanken om degenerativ myelopati, men må alltid tolkes i sammenheng med kliniske funn. Dette understreker viktigheten av et helhetlig diagnostisk arbeid, der ingen enkelt test er tilstrekkelig.
KJØP varme vintersko fra HOKA hos FRAM SPORT – HANDLE HER >>
ANNONSØRINNHOLD |
Avanserte bildediagnostiske metoder
Moderne bildediagnostikk som MR og CT gir detaljerte bilder av ryggmargen og kan avdekke andre mulige årsaker til hundens symptomer, slik som strukturelle skader eller svulster. Kombinasjonen av disse metodene gir en mest mulig nøyaktig diagnose, som igjen er avgjørende for å starte riktig behandling på et tidlig stadium.
Prognose og sykdomsforløp
Degenerativ myelopati er en progressiv sykdom med variabelt forløp. Mange hunder opplever en gradvis forverring i mobilitet, og prognosen er ofte at hunden mister evnen til å gå innen to til fire år etter de første symptomene. Imidlertid kan individuell respons på rehabilitering og støttende behandling variere betraktelig.
Tidlig intervensjon, regelmessig fysioterapi og et tilpasset kosthold kan bidra til å forlenge den funksjonelle perioden og gi hunden en bedre livskvalitet. Det er viktig at både veterinær og eier forholder seg til prognosen som en dynamisk vurdering, hvor kontinuerlig oppfølging og justering av behandlingsplanen er nøkkelen til å møte den enkelte hunds behov.
Egenomsorg for hundeeiere
Å ta vare på en hund med degenerativ myelopati kan være en emosjonelt krevende og tidkrevende oppgave. Eiere kan oppleve en rekke utfordringer, både praktisk og følelsesmessig, når de skal tilpasse seg hundens gradvise funksjonstap. Det er derfor viktig at eiere også tar vare på egen helse og velvære.
Flere strategier kan være nyttige:
- Søke støtte: Deltakelse i støttegrupper, enten lokalt eller online, kan gi verdifulle råd og emosjonell støtte.
- Profesjonell rådgivning: Noen veterinærklinikker tilbyr rådgivningstjenester for eiere som trenger hjelp til å håndtere den emosjonelle belastningen.
- Informasjon og kunnskap: Å holde seg oppdatert på ny forskning og behandlingsmetoder kan gi en bedre forståelse av sykdomsforløpet og øke tryggheten i omsorgen for hunden.
Et godt samarbeid mellom veterinær og eier er avgjørende for å sikre at hunden får den mest helhetlige og tilpassede behandlingen.
Rolle for fysioterapi i behandlingsprosessen
Fysioterapi spiller en sentral rolle i behandlingen av degenerativ myelopati. Ved å benytte spesialtilpassede øvelser og teknikker kan man opprettholde hundens mobilitet og forsinke muskelatrofi. Dette arbeidet går i dybden på å bevare hundens fysiske funksjoner og gi et bedre liv til tross for en progressiv sykdom.
Vannterapiens betydning
Vannterapi, eller hydroterapi, gir hunden muligheten til å trene uten den fulle belastningen av tyngdekraften. Denne behandlingsmetoden reduserer stress på ledd og muskler, og kan bidra til at hunden opprettholder en viss grad av bevegelsesfrihet over lengre tid.
Skreddersydde treningsprogram
Fysioterapeuter tilpasser treningsprogrammer etter hundens individuelle behov, med fokus på:
- Styrkeøvelser: For å vedlikeholde muskelmassen og forbedre utholdenheten.
- Balansetrening: For å bedre koordinasjonen og redusere risikoen for fall.
- Strekkøvelser: For å bevare leddmobiliteten og forhindre kontrakturer.
Tilpasning av hjemmemiljøet
For at en hund med degenerativ myelopati skal kunne leve så komfortabelt som mulig, må hjemmet tilpasses dens behov. Praktiske tiltak inkluderer:
- Fjerne potensielle farer: Glatte gulv og hindringer bør fjernes eller sikres med sklisikre matter.
- Hjelpemidler: Ramper, trappetrinn og rullestoler for hunder kan være nyttige hjelpemidler for å lette bevegelsen.
- Komfortable hvilesteder: Myke senger og strategisk plasserte hvilesteder reduserer belastningen på hundens kropp og hindrer trykksår.
Disse tilpasningene bidrar til en trygg og oversiktlig hverdag for hunden, og reduserer risikoen for ytterligere skader.
Sosial støtte og psykologisk hjelp for eiere
Degenerativ myelopati påvirker ikke bare hunden, men også dens eiere. Den emosjonelle påkjenningen ved å se et kjæledyr miste funksjonene sine kan være stor. Derfor er det viktig at eiere ikke føler seg alene i denne situasjonen.
Muligheter for støtte inkluderer:
- Støttegrupper: Deltakelse i grupper med andre hundeeiere som har lignende erfaringer kan være til stor hjelp.
- Rådgivning: Profesjonelle rådgivere og psykologer med erfaring innen dyrehelse kan tilby verdifull støtte og hjelp til å bearbeide følelsene som følger med en slik diagnose.
- Informasjonsdeling: Åpen kommunikasjon med veterinær og andre fagpersoner kan bidra til å dempe usikkerhet og gi bedre forståelse for sykdomsforløpet.
Forskning og fremtidige behandlingsmuligheter
Forskning på degenerativ myelopati går i dybden på de underliggende molekylære mekanismene bak sykdommen, og ser nærmere på nye behandlingsmetoder som kan bremse eller endre sykdomsforløpet. Flere områder er spesielt interessante:
Genetiske studier
Studier av SOD1-mutasjonen har gitt viktig innsikt i hvordan oksidativt stress og feilproteiner bidrar til nevrodegenerative prosesser. Forskere undersøker nå om andre genetiske faktorer også spiller en rolle, noe som kan føre til bedre diagnostiske verktøy og potensielt forebyggende tiltak for raser med høy risiko.
ANNONSØRINNHOLD |
Stamcelleterapi og genredigering
Stamcelleterapi representerer et spennende felt for fremtidig behandling. Stamceller har potensial til å regenerere skadet nervevev, og prekliniske studier har vist lovende resultater. I tillegg undersøkes moderne teknikker som CRISPR for å korrigere den defekte SOD1-genmutasjonen. Selv om dette fremdeles er på et tidlig stadium, gir disse metodene håp om at fremtidige terapier kan bremse, eller til og med reversere, sykdomsprosessen.
Nye medikamentelle tilnærminger
Forskere ser også nærmere på innovative medikamentelle behandlinger som kan modulere immunresponsen eller redusere oksidativt stress. Kliniske studier er underveis for å fastslå hvilke midler som kan ha en positiv effekt, og om disse kan integreres i en helhetlig behandlingsplan for hunder med degenerativ myelopati.
Utfordringer i behandlingen
Til tross for fremskritt innen rehabilitering og symptomlindring, står behandlingen av degenerativ myelopati overfor flere utfordringer:
- Sykdommens progresjon: Til tross for tidlig intervensjon varierer sykdomsforløpet fra hund til hund, noe som gjør det vanskelig å forutsi utviklingen og tilpasse behandlingen optimalt.
- Økonomiske kostnader: Langvarig behandling og kontinuerlig oppfølging kan medføre betydelige kostnader, noe som ofte er en belastning for eiere.
- Emosjonell belastning: Den gradvise forverringen og de vanskelige beslutningene som må tas – som vurdering av når det er på tide å prioritere hundens komfort fremfor aggressive tiltak – utgjør store emosjonelle utfordringer for både eiere og veterinærer.
Samarbeid mellom veterinær og eier
Et tett samarbeid mellom veterinær og eier er avgjørende for å oppnå best mulig behandlingsresultater. Veterinæren fungerer som veileder og rådgiver, og bidrar med:
- Regelmessige konsultasjoner: Gjennom hyppige besøk kan veterinæren overvåke sykdomsprogresjonen og tilpasse behandlingsplanen etter hundens endrede behov.
- Praktiske råd: Fra valg av kosthold og tilpasning av hjemmemiljø til anbefaling av fysioterapitiltak, gir veterinæren essensiell støtte.
- Emosjonell støtte: Åpen kommunikasjon om både hundens helse og eierens opplevelser bidrar til å skape en trygg atmosfære, hvor vanskelige beslutninger kan tas med støtte og forståelse.
Kvalitetsomsorg og etiske hensyn
I møte med en diagnose som degenerativ myelopati, må man vurdere både medisinske og etiske aspekter ved behandlingen. Hunder med denne tilstanden har ofte en redusert livskvalitet, og det er viktig at omsorgen ikke bare fokuserer på å forlenge livet, men også på å sikre at hunden lever med minst mulig smerte og ubehag.
Etiske overveielser inkluderer:
- Balanse mellom livsforlengelse og komfort: Aggressive behandlingstiltak kan noen ganger medføre betydelig belastning for hunden, og det er derfor viktig å vurdere når det er hensiktsmessig å prioritere symptomlindring fremfor livsforlengende tiltak.
- Beslutninger om eutanasi: Når hundens livskvalitet synker betraktelig, må veterinærer og eiere sammen vurdere om eutanasi er det mest humane alternativet. Dette er ofte en av de vanskeligste avgjørelsene en eier må ta.
Samfunnets rolle og fremtidige retningslinjer
Samfunnets støtte er essensiell for å forbedre omsorgen for hunder med degenerativ myelopati. Veterinærorganisasjoner, dyrevernforeninger og forskningsinstitusjoner jobber sammen for å:
- Utvikle behandlingsretningslinjer: Standardiserte retningslinjer basert på den nyeste forskningen sikrer at hunder får en helhetlig og oppdatert behandling.
- Fremme forskning: Økt satsing på forskning bidrar til å avdekke nye behandlingsmuligheter og forbedre diagnostiske metoder.
- Tilgjengeliggjøre informasjon: Ved å gjøre kunnskapen om degenerativ myelopati lett tilgjengelig for både veterinærer og hundeeiere, kan man arbeide proaktivt med å forbedre livskvaliteten for berørte dyr.
Forståelse av sykdomsprogresjonen
Degenerativ myelopati utvikler seg vanligvis over flere stadier. I begynnelsen kan symptomene være så subtile at de lett overses, men etter hvert som sykdommen skrider frem, blir bevegelsesvanskene stadig mer merkbare. Hunder kan først vise en svak endring i gangen, etterfulgt av økt ustøhet, snubling og til slutt tap av evnen til å reise seg etter hvile. Forståelsen av denne progresjonen er viktig for å kunne tilpasse behandlings- og omsorgstiltakene i takt med at sykdommen utvikler seg.
Livskvalitet og etikk
Diskusjonen om livskvalitet er en sentral del av behandlingen av degenerativ myelopati. Det er et etisk ansvar å sikre at hunden ikke bare lever lenger, men også lever med verdighet og minst mulig smerte. Dette krever en nøye vurdering av:
- Behandlingsmål: Er målet å forlenge livet, eller er det å sikre en best mulig livskvalitet i den tiden hunden har igjen?
- Omsorgsstrategier: Hvilke tiltak bidrar mest til å redusere ubehag og smerte?
- Etiske dilemmaer: Hvornår bør man vurdere eutanasi som et alternativ for å sikre hundens velvære?
Oppsummering og videre perspektiver
Degenerativ myelopati hos hund er en kompleks og utfordrende tilstand som krever en helhetlig tilnærming. Gjennom denne artikkelen har vi gått i dybden på sykdommens genetiske årsaker, kliniske symptomer, diagnostiske metoder, behandlingsmuligheter og de etiske hensynene som er involvert. Til tross for at en kur ennå ikke er tilgjengelig, kan tidlig intervensjon, systematisk rehabilitering og et nært samarbeid mellom veterinær og eier bidra til å forlenge hundens aktive periode og forbedre dens livskvalitet.
Fremtidig forskning, spesielt innen genetikk, stamcelleterapi og nye medikamentelle tilnærminger, gir håp om at mer effektive behandlinger kan utvikles. Inntil da er det avgjørende at vi fortsetter å dele kunnskap og erfaringer, og at vi arbeider sammen for å gi hunder med degenerativ myelopati den best mulige omsorgen.
Konklusjon
Degenerativ myelopati hos hund er en alvorlig, progressiv sykdom som påvirker hundens mobilitet og livskvalitet. Gjennom denne artikkelen har vi gått i dybden på de ulike aspektene ved sykdommen, fra genetiske årsaker og tidlige symptomer til avanserte rehabiliteringstiltak og etiske dilemmaer knyttet til behandlingsvalg. Selv om det i dag ikke finnes en kur, kan en helhetlig tilnærming – basert på tidlig diagnose, tilpasset fysioterapi, kostholdsendringer og medikamentell støtte – bidra til å opprettholde hundens funksjon og gi den en verdig tilværelse.
Viktigheten av et godt samarbeid mellom veterinær og eier kan ikke overdrives. Regelmessig oppfølging, kontinuerlig justering av behandlingsplanen og åpen kommunikasjon er nøkkelen til å møte de stadig skiftende behovene til hunden. I tillegg er det essensielt at eiere tar vare på sin egen helse og søker støtte der det trengs, slik at de kan håndtere de emosjonelle utfordringene som følger med en slik diagnose.
Forskningen på degenerativ myelopati går nå i dybden på de molekylære mekanismene bak sykdommen og ser nærmere på nye, innovative behandlingsmetoder. Dette gir et håp om at fremtidige terapier kan bremse eller til og med reversere noen av de nevrologiske skadene. Inntil slike behandlinger blir en realitet, er det et felles ansvar – for veterinærer, eiere og samfunnet for øvrig – å sikre at hundene får den best mulige omsorgen gjennom hele sykdomsforløpet.
Ved å kombinere pålitelig medisinsk kunnskap med praktiske og etiske hensyn, kan vi arbeide sammen for å gi hunder med degenerativ myelopati en verdig tilværelse, preget av mest mulig livskvalitet. Samfunnets støtte, videre forskning og en helhetlig omsorgsmodell er alle avgjørende for å møte de utfordringene denne sykdommen medfører.
- Awano, T., Johnson, G. S., Wade, C. M., Katz, M. L., Johnson, G. S., et al. (2009). Genome-wide association analysis reveals a SOD1 mutation in canine degenerative myelopathy. Proceedings of the National Academy of Sciences, 106(8), 2794–2799.
- Coates, J. R., & Wininger, F. H. (2009). Canine degenerative myelopathy: clinical update. Veterinary Clinics of North America: Small Animal Practice, 39(3), 567–577.
- Granger, N. A., & Wininger, F. H. (2017). Current approaches to the treatment of canine degenerative myelopathy. Journal of the American Veterinary Medical Association, 250(6), 610–617.
- Penderis, J., Lowrie, M. B., & Williams, D. A. (2014). Diagnosis and management of degenerative myelopathy in the dog. Journal of Small Animal Practice, 55(4), 165–171.