Denne artikkelen går i dybden på temaet bjeffing hos Papillon, utforsker årsakene bak atferden, og tilbyr praktiske strategier og løsninger for å håndtere og forebygge uønsket gneldring.

Papillon, med sine karakteristiske sommerfuglører og livlige personlighet, er en elsket selskapshund verden over. Denne lille, intelligente og energiske rasen bringer mye glede inn i hjemmene den bor i. Men som mange små hunderaser, kan Papillonen også være kjent for sin vokale natur. Bjeffing er en naturlig del av hundens kommunikasjonsrepertoar, men når den blir overdreven eller problematisk, kan det skape frustrasjon for både eier og omgivelser. Denne artikkelen går i dybden på temaet bjeffing hos Papillon, utforsker årsakene bak atferden, og tilbyr praktiske strategier og løsninger for å håndtere og forebygge uønsket gneldring. Målet er å gi deg som Papillon-eier den kunnskapen og de verktøyene du trenger for et harmonisk samliv med din firbeinte venn.

Introduksjon til Papillon og dens vokale natur

For å forstå bjeffingen, er det nyttig å kjenne litt til rasens bakgrunn og iboende egenskaper. Papillonen tilhører gruppen kontinentale dverspaniels og har en lang historie som selskapshund for adelen i Europa, spesielt i Frankrike og Belgia. Deres lille størrelse og sjarmerende utseende gjorde dem populære i hoffkretser.

Rasens historie og temperament i korte trekk

Opprinnelig kjent som dverspaniel, fikk rasen navnet Papillon (fransk for sommerfugl) på grunn av de store, oppreiste ørene med lange hårfrynser som minner om sommerfuglvinger. Det finnes også en variant med hengende ører, kalt Phalène (fransk for nattmøll). Til tross for sitt delikate utseende, er Papillonen robust, aktiv og svært intelligent. De rangeres ofte høyt på lister over intelligente hunderaser og utmerker seg i hundesporter som agility og lydighet. De er kjent for å være lærevillige, lojale mot sin familie, og generelt vennlige, selv om de kan være noe reserverte overfor fremmede i starten. Deres våkne natur gjør dem også til gode, om enn små, vakthunder.

Er Papillon kjent for å bjeffe mye?

Ja, Papilloner kan ha en tendens til å bjeffe. Dette skyldes ofte en kombinasjon av faktorer knyttet til deres temperament og opprinnelige funksjon. Som små selskapshunder, utviklet de en evne til å varsle sine eiere om besøkende eller uvanlige hendelser. Deres våkenhet, kombinert med en iboende følsomhet for lyder og bevegelser i omgivelsene, kan føre til at de reagerer vokalt på det de oppfatter som potensielle “trusler” eller interessante hendelser. De er også intelligente og energiske, og hvis de ikke får tilstrekkelig mental og fysisk stimulering, kan bjeffing bli en måte å uttrykke kjedsomhet eller oppdemmet energi på. Det er imidlertid viktig å understreke at ikke alle Papilloner er “gneldrebikkjer”. Individuelle forskjeller, oppdragelse, sosialisering og miljø spiller en enorm rolle. En godt sosialisert og trent Papillon som får dekket sine behov, er mindre sannsynlig til å utvikle problematisk bjeffing enn en som er understimulert eller usikker.

Hvorfor bjeffer Papillonen? Vanlige årsaker

Bjeffing er sjelden uten grunn. For å kunne håndtere bjeffingen effektivt, må vi først forstå hvorfor hunden bjeffer i ulike situasjoner. Papillonens bjeffing kan ha mange ulike årsaker, og ofte er det en kombinasjon av flere faktorer.

Kommunikasjon: Mer enn bare støy

Først og fremst er bjeffing en form for kommunikasjon. Hunder bruker et variert vokabular av lyder – bjeff, knurring, uling, piping – for å uttrykke ulike følelser og behov. Et kort, skarpt bjeff kan bety noe helt annet enn en lang serie med høyfrekvente bjeff. Ved å observere konteksten og hundens kroppsspråk samtidig, kan vi lære å tolke hva Papillonen prøver å formidle. Er den glad og oppspilt? Er den redd eller usikker? Prøver den å varsle om noe?

Varsling og territorial atferd

Dette er en svært vanlig årsak til bjeffing hos mange hunderaser, inkludert Papillon. Deres våkne natur gjør dem til effektive varslere. De kan bjeffe når noen nærmer seg huset, når de hører lyder utenfor, eller ser andre hunder eller mennesker passere vinduet. Dette er en instinktiv atferd knyttet til å beskytte sitt territorium og varsle flokken (familien) om potensielle inntrengere eller endringer i miljøet. Selv om dette kan være ønskelig til en viss grad, kan det bli problematisk hvis hunden bjeffer på absolutt alt og alle.

Frykt, angst og usikkerhet

Papilloner kan være følsomme sjeler. Ukjente lyder, plutselige bevegelser, fremmede mennesker eller hunder, eller nye og skremmende situasjoner kan utløse bjeffing basert på frykt eller usikkerhet. Bjeffingen fungerer da som en forsvarsmekanisme – et forsøk på å skremme bort det skumle, eller som et uttrykk for indre stress. Angstbjeffing er ofte høyfrekvent og kan ledsages av andre stress-signaler som skjelving, lav kroppsholdning, eller forsøk på å gjemme seg.

Kjedsomhet og understimulering

Som en svært intelligent og aktiv rase, krever Papillonen mental stimulering og regelmessig mosjon. Hvis de blir overlatt til seg selv for lenge uten tilstrekkelig aktivisering, kan de utvikle problematferd, inkludert overdreven bjeffing. Bjeffingen blir da en måte å få utløp for oppdemmet energi eller et forsøk på å skape litt “action” i en ellers kjedelig hverdag. De kan bjeffe på forbipasserende, lyder, eller tilsynelatende uten grunn, rett og slett fordi de ikke har noe bedre å ta seg til.

Separasjonsangst

Noen Papilloner utvikler sterk tilknytning til sine eiere og kan lide av separasjonsangst når de blir alene hjemme. Bjeffing, ofte vedvarende og fortvilet, er et vanlig symptom på dette, sammen med uling, destruktiv atferd (tygging på møbler, kloring på dører) og urenslighet. Dette er ikke trass eller ulydighet, men et uttrykk for panikk og stress hunden opplever ved å være adskilt fra sin trygghetsperson.

Gledesbjeffing og oppmerksomhetssøking

Papilloner kan også bjeffe av ren glede og opphisselse, for eksempel når eieren kommer hjem, under lek, eller i forventning om en tur eller godbit. Dette er vanligvis ikke problematisk, med mindre det blir ekstremt og ukontrollert. Noen ganger lærer hunden også at bjeffing fører til oppmerksomhet fra eieren. Selv negativ oppmerksomhet (kjefting) kan forsterke atferden hvis hundens primære mål var å få en reaksjon. Hunden tenker kanskje: “Hver gang jeg bjeffer, ser eieren på meg og snakker til meg!”

Medisinske årsaker (kort nevne)

Selv om det er mindre vanlig, kan noen medisinske tilstander forårsake økt bjeffing. Smerter, ubehag, kognitiv svikt hos eldre hunder (demens), eller nedsatt hørsel (som kan gjøre hunden mer skvetten) kan potensielt føre til endringer i vokalisering. Hvis bjeffingen oppstår plutselig uten noen åpenbar miljømessig årsak, eller hvis den ledsages av andre atferdsendringer eller sykdomstegn, er det lurt å konsultere en veterinær for å utelukke underliggende medisinske problemer.

Lært atferd

Hunder er smarte og lærer fort hva som lønner seg. Hvis en Papillon opplever at bjeffingen fører til noe positivt – enten det er oppmerksomhet, at den skumle postmannen “går bort” (selv om han ville gått uansett), eller at den får viljen sin – vil atferden sannsynligvis gjentas og forsterkes. Eiere kan ubevisst lære hunden å bjeffe ved å gi den oppmerksomhet eller trøst når den gneldrer.

Problematisk bjeffing

All bjeffing er ikke problematisk. Det er normalt for en hund å varsle når det ringer på døren eller å bjeffe litt under lek. Men når blir det for mye?

Når blir bjeffingen et problem?

Bjeffing anses gjerne som problematisk når den:

• Er overdreven og vedvarende, selv etter at den utløsende faktoren er borte.
• Skjer hyppig og forstyrrer husfreden eller nabolaget.
• Er et symptom på underliggende stress, angst eller frustrasjon hos hunden.
• Oppstår i upassende situasjoner (f.eks. konstant bjeffing på gjester).
• Ikke lar seg avbryte eller kontrollere av eieren.
• Påvirker hundens eller eierens livskvalitet negativt.

Det er viktig å vurdere intensiteten, frekvensen og varigheten av bjeffingen, samt konteksten den oppstår i.

Identifisere triggerne for bjeffing

Det første steget mot å løse et bjeffeproblem er å identifisere nøyaktig hva som utløser bjeffingen (triggerne). Dette krever observasjon og kanskje litt detektivarbeid. Før en “bjeffedagbok” i en periode:

• Når bjeffer hunden? (Tidspunkt på dagen)
• Hvor er hunden når den bjeffer? (Inne, ute, ved vinduet, ved døren)
• Hva skjer rett før bjeffingen starter? (Lyder, synsinntrykk, mennesker, dyr, alene hjemme)
• Hvordan bjeffer hunden? (Type bjeff, intensitet)
• Hva er hundens kroppsspråk? (Hale, ører, kroppsholdning)
• Hva får bjeffingen til å stoppe?

Ved å kartlegge disse faktorene, får du et mye klarere bilde av hvorfor Papillonen din bjeffer, noe som er avgjørende for å velge riktig treningsstrategi. Er det varsling ved vinduet? Reaksjon på lyder i gangen? Bjeffing for oppmerksomhet? Frykt for forbipasserende på tur?

Forstå hundens kroppsspråk i sammenheng med bjeffing

Bjeffingen alene forteller bare en del av historien. Hundens kroppsspråk er avgjørende for å tolke den underliggende følelsen.

• Varslings-/territorialbjeffing: Ofte selvsikker holdning, ørene frem, halen høyt (kanskje logrende stivt), stirrer mot triggeren. Kan ha en dypere tone.
• Frykt-/angstbjeffing: Ofte høyfrekvent, kan være skingrende. Ledsages av lav kroppsholdning, halen mellom beina, tilbaketrukne ører, skjelving, pesing, kanskje forsøk på å flykte eller gjemme seg.
• Kjedsomhetsbjeffing: Kan virke monoton og repetitiv, ofte uten en klar trigger. Hunden kan virke rastløs.
• Gledes-/opphisselsesbjeffing: Høyfrekvent, ofte kombinert med logrende hale, spretting, leken kroppsholdning (“lekebukk”).
• Oppmerksomhetssøkende bjeffing: Ofte rettet mot eieren, hunden ser gjerne på deg mens den bjeffer, kan kombinere bjeffing med å dulte borti deg eller hente en leke.

Ved å bli flinkere til å lese hundens totale kommunikasjon – både lyd og kroppsspråk – kan du bedre forstå årsaken og dermed adressere roten til problemet.

Relatert: Papillon valp

Praktiske strategier og treningsteknikker for å håndtere bjeffing

Når du har en idé om hvorfor Papillonen din bjeffer, kan du begynne å implementere målrettede strategier. Husk at konsistens og tålmodighet er nøkkelen. Å endre en etablert atferd tar tid. Bruk alltid positive, belønningsbaserte metoder – straff og kjefting vil ofte forverre problemet, spesielt hvis bjeffingen skyldes frykt eller usikkerhet.

Grunnleggende lydighetstrening som fundament

En hund som har lært grunnleggende lydighet (sitt, ligg, bli, kom) er generelt mer mottakelig for annen trening og har et bedre fokus på eieren. Et godt samarbeid og en god relasjon bygget på positiv forsterkning er et viktig fundament for all atferdsendring, inkludert bjeffekontroll. Å ha kommandoer som “sitt” eller “på plass” kan også brukes til å avlede hunden i situasjoner der den ellers ville begynt å bjeffe.

Sosialiseringens viktige rolle

God sosialisering fra valpestadiet er avgjørende for å forebygge frykt- og usikkerhetsbasert bjeffing. En valp som på en positiv og kontrollert måte blir eksponert for ulike mennesker, lyder, miljøer og andre trygge hunder, vil utvikle seg til en tryggere og mer robust voksen hund, mindre tilbøyelig til å bjeffe på alt som er nytt eller ukjent. Sosialiseringen bør fortsette gjennom hele hundens liv.

Ignoreringsmetoden (for oppmerksomhetssøking)

Hvis du har identifisert at Papillonen bjeffer for å få oppmerksomhet, er den mest effektive metoden ofte å ignorere atferden fullstendig. Det betyr: ikke se på hunden, ikke snakk til den (verken ros eller kjeft), ikke ta på den. Snu ryggen til eller forlat rommet om nødvendig. I det øyeblikket hunden er stille (selv om det bare er for et sekund i starten), gi den rolig ros og oppmerksomhet. Hunden lærer da at stillhet, ikke bjeffing, er det som gir ønsket respons. Vær forberedt på at bjeffingen kan øke i starten (en “extinction burst”) før den avtar – det er viktig å være konsekvent og ikke gi etter.

“Takk for varselet”-metoden (for varslingsbjeffing)

For varslingsbjeffing (f.eks. når det ringer på døren eller noen går forbi vinduet), kan du lære hunden at et par bjeff er greit for å varsle, men at den deretter skal være stille.

1. Når hunden begynner å bjeffe på en trigger (f.eks. postmannen), gå rolig bort til hunden.
2. Anerkjenn varselet med en rolig frase som “Takk for at du sa ifra” eller “Jeg ser det”.
3. Få hundens oppmerksomhet (bruk navnet, vis en godbit).
4. Gi en kommando den kan, f.eks. “Sitt” eller “På plass”.
5. Belønn rikelig med ros og en ekstra god godbit når den er stille og utfører kommandoen. Målet er å lære hunden at du har kontroll over situasjonen etter at den har varslet, og at det lønner seg å være stille. Du kan også jobbe med å blokkere sikten ut av vinduer (frostet film, gardiner) hvis bjeffing på forbipasserende er et stort problem.

Desensitivisering og motbetinging (for frykt/reaktivitet)

Dette er effektive teknikker for bjeffing som skyldes frykt, angst eller reaktivitet mot spesifikke triggere (f.eks. andre hunder, syklister, lyder).

• Desensitivisering: Hunden eksponeres gradvis for triggeren på en så lav intensitet (f.eks. på lang avstand, lav lydstyrke) at den ikke reagerer med bjeffing eller frykt. Intensiteten økes svært langsomt over tid, alltid under hundens terskel for reaksjon.
• Motbetinging: Samtidig med desensitiviseringen, kobler man triggeren til noe positivt. Hver gang hunden ser/hører triggeren på en trygg avstand uten å reagere, får den en høyt verdsatt belønning (supergode godbiter, favorittleke). Målet er å endre hundens følelsesmessige respons til triggeren fra negativ (frykt/stress) til positiv (forventning om belønning).

Disse teknikkene krever tålmodighet og presisjon, og det kan være svært nyttig å få veiledning fra en kvalifisert hundetrener eller atferdskonsulent, spesielt ved sterk frykt eller aggresjon.

Øvelser for å lære “stille”-kommando

Du kan også lære hunden en spesifikk “stille”-kommando. Dette gjøres best i en kontrollert setting:

1. Få hunden til å bjeffe på kommando (f.eks. ved å få noen til å ringe på døren, eller bruke en “snakk”-kommando hvis den kan det).
2. Etter et par bjeff, hold en godbit foran hundens nese. De fleste hunder slutter å bjeffe for å lukte på godbiten.
3. I det øyeblikket den er stille, si “Stille” (eller valgt kommando) og gi godbiten umiddelbart.
4. Gjenta mange ganger, og øk gradvis tiden hunden må være stille før den får belønning. Tren i korte økter og generaliser treningen til ulike situasjoner etter hvert som hunden forstår kommandoen.

Mental stimulering og fysisk aktivitet

En understimulert Papillon er mer utsatt for å utvikle problematferd, inkludert bjeffing. Sørg for at hunden får dekket sine behov for både fysisk og mental aktivitet hver dag.

• Fysisk aktivitet: Daglige turer tilpasset hundens alder og kondisjon. Lek i hagen eller innendørs. Papilloner elsker ofte å løpe og leke.
• Mental stimulering: Like viktig som fysisk mosjon! Dette kan inkludere:
  • Lydighetstrening, triks-trening.
  • Nesearbeid (godbitsøk, spor).
  • Aktiviseringsleker og mat-puzzles.
  • Hundesporter som agility, rallylydighet.
  • Nye opplevelser og miljøer (på en trygg måte). En sliten og mentalt tilfreds hund er en roligere hund.

Miljøberikelse og forebygging av kjedsomhet

Gjør hundens miljø mer interessant, spesielt når den må være alene eller når du ikke kan gi den full oppmerksomhet.

• Roter på lekene slik at det alltid er noe “nytt”.
• Gi tilgang til trygge tyggeting.
• Bruk fôringsleker (f.eks. Kong fylt med våtfôr og fryst) for å gi langvarig aktivitet.
• Skjul godbiter rundt i huset som den kan lete etter.
• Sett på rolig musikk eller en radio hvis det hjelper hunden å slappe av når den er alene.

Håndtering av separasjonsangst (krever ofte egen innsats)

Hvis bjeffingen skyldes separasjonsangst, kreves en spesifikk tilnærming som fokuserer på å bygge hundens trygghet og toleranse for å være alene. Dette innebærer ofte:

• Å unngå å forlate hunden alene lenger enn den takler i starten (kanskje ved hjelp av hundepasser eller dagmamma).
• Gradvis tilvenning til å være alene, startende med svært korte perioder.
• Å gjøre avreiser og hjemkomster så udramatiske som mulig.
• Å skape en trygg og komfortabel hvileplass.
• Å sikre nok aktivitet og mental stimulering når du er hjemme. Separasjonsangst kan være komplekst, og profesjonell hjelp fra en veterinær eller atferdskonsulent med erfaring på området anbefales sterkt. Noen ganger kan støttende medikamenter være nødvendig i en periode, i kombinasjon med trening.

Forebygging av overdreven bjeffing hos valper og unghunder

Det er alltid lettere å forebygge enn å behandle et atferdsproblem. For Papillon-valper og unghunder er det flere ting du kan gjøre for å redusere sjansen for at overdreven bjeffing utvikler seg.

Tidlig sosialisering og miljøtrening

Som nevnt tidligere, er dette alfa og omega. En valp som får positive erfaringer med ulike syn, lyder, steder, mennesker og dyr i den kritiske sosialiseringsperioden (ca. 3-16 uker) og videre, bygger et solid grunnlag for trygghet og selvtillit. Dette reduserer sannsynligheten for fryktbasert bjeffing senere i livet. Sørg for at eksponeringen skjer gradvis og på valpens premisser – unngå å overvelde den.

Ikke belønn uønsket bjeffing (utilsiktet)

Vær bevisst på hvordan du reagerer når valpen bjeffer. Unngå å gi oppmerksomhet (verken kos, kjeft eller øyekontakt) hvis den bjeffer for å få kontakt eller for å kreve noe. Ikke gi den mat eller leker for å få den til å være stille, da lærer den at bjeffing lønner sig. Ros og belønn heller rolig og stille atferd.

Etablere rutiner og trygghet

Forutsigbare rutiner for mating, turer, lek og hvile kan bidra til å skape trygghet for valpen. En trygg valp er mindre tilbøyelig til å bjeffe av usikkerhet eller stress. Sørg også for at valpen har en egen, trygg hvileplass (bur, seng) der den kan trekke seg tilbake og være i fred.

Når bør man søke profesjonell hjelp?

Selv med de beste intensjoner og innsats, kan noen bjeffeproblemer være vanskelige å løse på egen hånd. Ikke nøl med å søke profesjonell hjelp hvis:

• Du ikke ser noen fremgang til tross for konsekvent trening.
• Bjeffingen er svært intens, hyppig eller virker å skyldes sterk frykt, angst eller aggresjon.
• Du er usikker på årsaken til bjeffingen eller hvordan du skal gå frem.
• Bjeffingen forårsaker store problemer i hverdagen eller for naboene.
• Du mistenker at bjeffingen kan ha medisinske årsaker.

Atferdskonsulenter og hundetrenere

En kvalifisert hundetrener eller en sertifisert atferdskonsulent for hund kan hjelpe deg med å:

• Analysere årsaken til bjeffingen mer nøyaktig.
• Utvikle en skreddersydd treningsplan basert på positive metoder.
• Gi praktisk veiledning og støtte underveis i treningen.
• Hjelpe med komplekse problemer som separasjonsangst eller reaktivitet. Sørg for å velge en fagperson som bruker moderne, vitenskapsbaserte og etisk forsvarlige metoder (positiv forsterkning). Spør gjerne om utdanning, sertifiseringer og erfaring.

Veterinærens rolle (utelukke medisinske årsaker)

Som nevnt, bør medisinske årsaker alltid utelukkes, spesielt ved plutselige atferdsendringer. Veterinæren kan undersøke hunden for smerter, nevrologiske problemer, hormonelle ubalanser eller andre tilstander som kan påvirke atferden. Veterinæren kan også henvise deg videre til en atferdsspesialist ved behov, og eventuelt diskutere støttende medisinering i visse tilfeller (f.eks. ved alvorlig angst).

Relatert: Røyting hos papillon

Myter og misforståelser om Papillon-bjeffing

Det finnes noen vanlige myter knyttet til bjeffing hos små hunder som det er verdt å adressere.

“Små hunder bjeffer alltid mye”

Dette er en generalisering som ikke stemmer. Mens noen små raser kan være mer tilbøyelige til å bjeffe (ofte på grunn av avl for varslingsegenskaper eller lavere terskel for reaksjon), er det ikke en universell sannhet. Mye avhenger av individ, oppdragelse, trening, sosialisering og miljø. En Papillon trenger ikke å være en “gneldrebikkje” bare fordi den er liten. Mange eiere av små hunder aksepterer kanskje mer bjeffing enn eiere av store hunder, eller de er mindre konsekvente med treningen, noe som kan bidra til å opprettholde myten.

“Det er umulig å trene en Papillon til å bjeffe mindre”

Dette er heller ikke sant. Papilloner er svært intelligente og lærevillige hunder. Med riktig tilnærming, tålmodighet, konsistens og positive treningsmetoder, er det absolutt mulig å lære en Papillon å kontrollere bjeffingen sin og redusere uønsket vokalisering betraktelig. Det krever innsats og forståelse for hundens behov og kommunikasjon, men det er fullt oppnåelig. Å avlære en dypt rotfestet vane tar tid, men det er sjelden umulig.

Konklusjon

Bjeffing er en naturlig del av det å være hund, og Papillonen, med sin våkne og livlige natur, er intet unntak. Overdreven eller problematisk bjeffing kan imidlertid skape utfordringer. Nøkkelen til et harmonisk liv med en vokal Papillon ligger i å forstå hvorfor den bjeffer – enten det er varsling, frykt, kjedsomhet, oppmerksomhetssøking eller andre årsaker. Ved å identifisere triggerne og tolke hundens kommunikasjon, kan man implementere målrettede og positive treningsstrategier. Konsistent trening, tilstrekkelig mental og fysisk stimulering, god sosialisering og et trygt miljø er avgjørende faktorer for å forebygge og håndtere uønsket bjeffing. Husk at tålmodighet og positiv forsterkning er dine viktigste verktøy. Ikke nøl med å søke profesjonell hjelp fra en kvalifisert trener eller veterinær hvis du står fast. Med riktig innsats og forståelse er det fullt mulig å lære din Papillon å kommunisere på en måte som fungerer godt for både hund og eier, og sikre et fredelig og gledesfylt samliv.

Referanser

1. American Kennel Club. (u.å.). Papillon. Hentet fra https://www.akc.org/dog-breeds/papillon/
2. Coren, S. (2006). The Intelligence of Dogs: A Guide to the Thoughts, Emotions, and Inner Lives of Our Canine Companions. Atria Books.
3. Horowitz, A. (2009). Inside of a Dog: What Dogs See, Smell, and Know. Scribner.
4. Lindsay, S. R. (2001). Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume 2: Etiology and Assessment of Behavior Problems. Blackwell Publishing.
5. Norsk Kennel Klub. (u.å.). Papillon og Phalène. Hentet fra https://www.nkk.no/hunderaser-og-kjop-av-hund/rasevelger/raser/papillon
6. Overall, K. L. (2013). Manual of Clinical Behavioral Medicine for Dogs and Cats. Elsevier Mosby.
7. Pongrácz, P., Molnár, C., & Miklósi, Á. (2006). Acoustic parameters of dog barks carry emotional information for humans. Applied Animal Behaviour Science, 100(3-4), 228-240. https://doi.org/10.1016/j.applanim.2005.12.007
8. Rugaas, T. (2005). På talefot med hunden: De dempende signalene. Canis Forlag.
9. Yin, S. A. (2009). Low Stress Handling, Restraint and Behavior Modification of Dogs & Cats. CattleDog Publishing.