Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig oversikt over de medisinske behandlingsalternativene som finnes for innbilt svangerskap hos hund.

Innbilt svangerskap, også kjent som pseudograviditet, falsk drektighet eller pseudocyesis, er en vanlig tilstand hos ikke-drektige tisper. Det er en hormonell forstyrrelse som kan føre til både fysiske og atferdsmessige endringer som etterligner en reell drektighet og fødsel. Selv om tilstanden i mange tilfeller er mild og forbigående, kan den for noen tisper være svært plagsom og til og med føre til medisinske komplikasjoner som jurbetennelse. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig oversikt over de medisinske behandlingsalternativene som finnes for innbilt svangerskap hos hund. Vi vil undersøke de ulike typene medikamenter som brukes, deres virkningsmekanismer, potensielle bivirkninger, og når medisinsk intervensjon er nødvendig. Videre vil vi belyse viktigheten av veterinærkonsultasjon for korrekt diagnose og behandlingsplan, samt diskutere forebyggende tiltak.

Forstå innbilt svangerskap: Den hormonelle berg-og-dal-banen

For å forstå hvordan medisiner virker mot innbilt svangerskap, er det essensielt å først ha en grunnleggende kjennskap til den hormonelle bakgrunnen for tilstanden. Innbilt svangerskap er et naturlig fenomen hos tisper, og antas å være en evolusjonær rest fra tiden da hunder levde i flokker, hvor tisper som ikke selv hadde valper kunne hjelpe til med å die og stelle andre tispers avkom.

Hormonenes rolle: Progesteron og prolaktin

Etter hver løpetid, uavhengig av om tispen er paret eller ikke, vil eggstokkene produsere hormonet progesteron i en periode på omtrent to måneder. Dette hormonet er nødvendig for å opprettholde en eventuell drektighet. Hos en tispe som ikke er drektig, vil progesteronnivået naturlig falle mot slutten av denne perioden (ca. 6-9 uker etter avsluttet løpetid). Dette fallet i progesteron er et signal til kroppen som ligner det som skjer rett før en fødsel.

Fallet i progesteron trigger en økning i hormonet prolaktin fra hypofysen (en kjertel i hjernen). Prolaktin er hovedhormonet ansvarlig for melkeproduksjon og morsatferd. Det er denne økningen i prolaktin, i kombinasjon med det foregående høye progesteronnivået, som forårsaker symptomene på innbilt svangerskap. Alle tisper opplever disse hormonelle svingningene etter løpetid, men ikke alle utvikler tydelige kliniske symptomer på innbilt svangerskap. Hvorfor noen tisper blir mer påvirket enn andre, er ikke fullstendig klarlagt, men det kan være individuelle forskjeller i følsomhet for prolaktin eller i mengden prolaktin som produseres.

Symptomer på innbilt svangerskap

Symptomene på innbilt svangerskap kan variere betydelig i type og alvorlighetsgrad fra tispe til tispe, og også fra en løpetidssyklus til den neste hos samme tispe. De deles gjerne inn i fysiske og atferdsmessige symptomer:

Fysiske symptomer:

• Hovne melkekjertler (jur): Jurene kan bli forstørrede, ømme og varme.
• Melkeproduksjon (laktasjon): Tispen kan produsere melk eller en melkelignende væske, selv om hun ikke har hatt valper.
• Vekttøkning: Noen tisper kan gå opp i vekt, delvis på grunn av væskeansamling.
• Forstørret buk: Buken kan virke noe større.
• Redusert matlyst eller kvalme: Noen tisper kan vise tegn til ubehag som ligner morgenkvalme.
• Slikking på juret: Overdreven slikking kan stimulere ytterligere melkeproduksjon og øke risikoen for jurbetennelse.

Atferdsmessige symptomer:

• Redebygging: Tispen kan begynne å lage et “rede” ved å samle tepper, klær eller avispapir på et rolig sted.
• Morsatferd overfor objekter: Hun kan adoptere leker, sko eller andre gjenstander som sine “valper”, bære dem forsiktig rundt, stelle dem og beskytte dem.
• Rastløshet og uro: Tispen kan virke engstelig, pipe eller vandre hvileløst rundt.
• Apati og nedstemthet: Andre tisper kan bli mer tilbaketrukne, mindre lekne og virke deprimerte.
• Økt eller redusert hengivenhet: Noen blir mer kontaktsøkende, mens andre kan ønske å være mer i fred.
• Aggresjon: I sjeldne tilfeller kan tispen bli beskyttende overfor sitt “rede” eller sine “valper” og vise aggresjon.

Symptomene oppstår vanligvis 4-9 uker etter avsluttet løpetid og kan vare i flere uker hvis de ikke behandles. Denne artikkelen vil senere gå i dybden på hvordan medisinsk behandling kan adressere disse symptomene.

Diagnostisering hos veterinær

Det er viktig å få en korrekt diagnose fra en veterinær. Selv om symptomene kan være tydelige, må veterinæren utelukke en reell drektighet, spesielt hvis tispen har hatt mulighet til å pare seg. Dette gjøres vanligvis ved palpasjon av buken, ultralyd eller røntgen (avhengig av hvor langt det er siden eventuell paring). Veterinæren vil også vurdere om symptomene kan skyldes andre medisinske tilstander, som for eksempel livmorbetennelse (pyometra), som er en alvorlig tilstand som kan oppstå i samme periode etter løpetid.

Når er medisinsk behandling nødvendig?

Ikke alle tilfeller av innbilt svangerskap krever medisinsk behandling. Mange tisper har milde symptomer som går over av seg selv i løpet av 2-3 uker. Imidlertid kan medisinsk intervensjon være nødvendig eller sterkt anbefalt i følgende situasjoner:

• Alvorlige eller vedvarende symptomer: Hvis tispen er sterkt plaget av symptomene, enten fysisk (f.eks. betydelig melkeproduksjon, svært hovne og smertefulle jur) eller atferdsmessig (f.eks. ekstrem uro, depresjon, aggresjon), kan behandling forbedre hennes livskvalitet betydelig.
• Betydelig redusert allmenntilstand: Hvis tilstanden påvirker tispens matlyst, søvn eller generelle aktivitetsnivå i stor grad.
• Risiko for komplikasjoner: Den største risikoen ved ubehandlet, kraftig melkeproduksjon er utvikling av jurbetennelse (mastitt). Mastitt er en smertefull bakteriell infeksjon i melkekjertlene som krever antibiotikabehandling og noen ganger ytterligere inngrep. Ved å stoppe melkeproduksjonen medisinsk, reduseres denne risikoen.
• Eierens belastning: Et alvorlig innbilt svangerskap kan også være en stor belastning for eieren, spesielt hvis tispen viser problematferd eller krever mye ekstra stell og oppmerksomhet.
• Når hjemmeråd ikke er tilstrekkelig: Ofte prøver eiere først med hjemmeråd som å fjerne “valpeobjekter”, øke mosjon og redusere matinntak (se senere avsnitt). Hvis disse tiltakene ikke gir ønsket effekt innen rimelig tid, er medisinsk behandling neste steg.
• Tilbakevendende problemer: Noen tisper opplever alvorlig innbilt svangerskap etter hver løpetid. For disse kan medisinsk behandling være nødvendig hver gang, eller man bør vurdere mer permanente løsninger som kastrering.

Veterinæren vil i samråd med eier vurdere om og hvilken behandling som er mest hensiktsmessig for den enkelte tispe.

Medikamentell behandling: En oversikt

Hovedmålet med medikamentell behandling av innbilt svangerskap er å redusere eller eliminere symptomene ved å påvirke hormonbalansen, primært ved å senke nivået av prolaktin i kroppen. Dette vil igjen føre til at melkeproduksjonen stopper opp, og de tilknyttede atferdsendringene reduseres.

Alle medikamenter som brukes til behandling av innbilt svangerskap hos hund er reseptbelagte. Det er derfor avgjørende at diagnosen stilles av en veterinær, som også vil forskrive riktig medisin og dosering basert på tispens vekt, symptomer og generelle helsetilstand. Selvmedisinering eller bruk av medisiner ment for mennesker kan være farlig.

Prolaktinhemmere: Førstevalget i medikamentell behandling

Den mest effektive og vanligste medisinske behandlingen for innbilt svangerskap i dag involverer bruk av prolaktinhemmere. Dette er medikamenter som direkte reduserer utskillelsen av prolaktin fra hypofysen.

Virkestoffer og preparatnavn

De vanligste virkestoffene i denne gruppen er:

1. Kabergolin: Dette er det mest brukte og ofte foretrukne virkestoffet. Det er en potent og selektiv dopamin D2-reseptoragonist. I Norge finnes kabergolin i veterinærpreparater som ofte selges under handelsnavn som Galastop® og Finilac®. Det finnes også andre generiske preparater.
2. Metergolin: Et eldre preparat som også hemmer prolaktin, men har en bredere virkningsmekanisme (også serotoninantagonist). Mindre vanlig brukt i dag sammenlignet med kabergolin.
3. Bromokriptin: Også en dopaminagonist, men har vært assosiert med hyppigere bivirkninger (spesielt oppkast) hos hund sammenlignet med kabergolin, og brukes derfor sjeldnere nå.

Denne artikkelen vil fokusere mest på kabergolin, da det representerer den moderne standardbehandlingen.

Virkningsmekanisme for kabergolin

Kabergolin virker ved å stimulere dopamin D2-reseptorer i hypofysen. Dopamin fungerer som en naturlig hemmer av prolaktinutskillelse. Ved å etterligne effekten av dopamin på disse reseptorene, reduserer kabergolin effektivt produksjonen og frigjøringen av prolaktin. Når prolaktinnivået synker, vil melkeproduksjonen avta og etter hvert stoppe, og de prolaktin-drevne atferdsendringene vil normaliseres.

Administrasjonsform, dosering og behandlingsvarighet

Kabergolin gis vanligvis oralt, enten som en mikstur (flytende) eller i tablettform.

• Mikstur: Ofte lettere å dosere nøyaktig, spesielt for små hunder. Gis direkte i munnen eller blandet i en liten mengde mat.
• Tabletter: Kan være enklere for noen eiere å administrere.

Dosering: Den vanlige dosen for kabergolin er 0,1 ml mikstur (inneholdende 5 mikrogram kabergolin) per kg kroppsvekt, én gang daglig. For tabletter vil doseringen avhenge av tablettstyrken og hundens vekt. Det er ekstremt viktig at doseringen bestemmes av en veterinær og at eier følger veterinærens anvisninger nøye.

Behandlingsvarighet: Behandlingen med kabergolin varer vanligvis i 4-6 dager. I noen tilfeller, spesielt ved alvorlige eller langvarige symptomer, kan veterinæren anbefale en lengre behandlingskur, noen ganger opptil 10-14 dager, eller en gradvis nedtrapping av dosen. Hvis symptomene kommer tilbake etter avsluttet kur, kan en ny eller lengre kur være nødvendig, eller man må vurdere andre tiltak.

Forventet effekt og tidshorisont

De fleste tisper viser en markant bedring i løpet av de første 2-3 dagene av behandlingen med kabergolin. Melkeproduksjonen begynner vanligvis å avta innen et par dager, og hevelsen i jurene reduseres gradvis. Atferdsendringer kan ta litt lengre tid å normalisere helt, men en positiv endring ses ofte parallelt med de fysiske forbedringene. Full effekt, med opphør av melkeproduksjon og normalisering av atferd, forventes vanligvis innen behandlingsperiodens slutt.

Potensielle bivirkninger av kabergolin

Kabergolin tolereres generelt godt av de fleste hunder, og bivirkninger er vanligvis milde og forbigående. De vanligste rapporterte bivirkningene inkluderer:

• Kvalme og oppkast: Dette er den hyppigste bivirkningen, spesielt etter første dose. Det kan hjelpe å gi medisinen sammen med litt mat. Hvis oppkast er kraftig eller vedvarende, bør veterinær kontaktes.
• Slapphet eller apati: Noen tisper kan virke litt trettere enn vanlig i starten av behandlingen.
• Redusert matlyst: Kan forekomme, ofte i sammenheng med kvalme.

Mindre vanlige eller sjeldne bivirkninger kan inkludere diaré eller allergiske reaksjoner. Hvis man observerer mer alvorlige eller bekymringsfulle reaksjoner, skal veterinær kontaktes umiddelbart.

Kontraindikasjoner og forsiktighetsregler

• Drektighet: Kabergolin skal ikke gis til drektige tisper, da det kan indusere abort ved å senke progesteronnivået (selv om hovedeffekten er på prolaktin, kan det ha en viss luteolytisk effekt i høye doser eller hos sensitive individer). Det er derfor kritisk at veterinæren har utelukket reell drektighet før behandling startes.
• Overfølsomhet: Skal ikke brukes hos tisper med kjent overfølsomhet for kabergolin eller andre ergotalkaloider.
• Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises, da metabolismen og utskillelsen av medikamentet kan være påvirket.
• Samtidig bruk av andre medisiner: Informer veterinæren om alle andre medisiner eller kosttilskudd tispen får, da det kan være interaksjoner. For eksempel kan medisiner som påvirker dopaminsystemet (f.eks. visse kvalmestillende midler som metoklopramid, eller antipsykotika) interagere med kabergolin.

Relatert: Piping hos hund ved innbilt svangerskap

Andre medisinske tilnærminger (historisk eller mindre vanlig)

Før de moderne prolaktinhemmerne ble allment tilgjengelige og anerkjent for sin effektivitet og sikkerhetsprofil, ble andre medisinske strategier benyttet, eller de kan i sjeldne tilfeller vurderes som supplement i dag. Det er viktig å undersøke disse for en fullstendig forståelse av behandlingslandskapet.

Hormonbehandling (Progestagener, østrogener, androgener)

• Progestagener: Syntetiske progesteronlignende stoffer (f.eks. megestrolacetat, medroksyprogesteronacetat) har tidligere vært brukt. Tanken var å kunstig opprettholde et høyt progesteronnivå for å undertrykke prolaktin. Problemet er at når man avslutter behandlingen med progestagener, får man et nytt progesteronfall som igjen kan trigge prolaktinstigning og dermed potensielt forverre eller forlenge det innbilte svangerskapet. Langvarig bruk av progestagener er også forbundet med betydelige bivirkninger, inkludert økt risiko for livmorbetennelse (pyometra), diabetes, svulster i melkekjertlene og vektøkning. Bruken av progestagener for innbilt svangerskap er derfor i stor grad forlatt.
• Østrogener: Østrogener har også vært forsøkt, men er generelt ikke effektive og kan ha alvorlige bivirkninger, inkludert benmargsdepresjon.
• Androgener (mannlige kjønnshormoner): Miboleron er et androgen som tidligere har vært brukt for å forebygge løpetid og dermed også innbilt svangerskap. Det har en rekke potensielle bivirkninger og er ikke en behandling for et allerede pågående innbilt svangerskap.

Generelt sett er hormonbehandling med kjønnshormoner for innbilt svangerskap ikke lenger ansett som førstevalg på grunn av risikoen for bivirkninger og tilgjengeligheten av mer målrettede og tryggere alternativer som prolaktinhemmere.

Diuretika (Vannlatende midler)

I noen tilfeller, spesielt hvis tispen har betydelig væskeansamling og hevelse i jurene, kan veterinæren vurdere kortvarig bruk av et mildt diuretikum (f.eks. furosemid) for å hjelpe med å redusere væskeansamlingen. Dette er imidlertid en symptomatisk behandling som ikke adresserer den underliggende hormonelle årsaken (prolaktin). Det brukes sjelden alene, men kan noen ganger være et supplement til prolaktinhemmere i utvalgte tilfeller. Forsiktighet må utvises for å unngå dehydrering.

Sedativa/Beroligende midler

Hvis tispen viser ekstrem uro, angst eller rastløshet som en del av sitt innbilte svangerskap, kan veterinæren i sjeldne tilfeller vurdere å forskrive et mildt beroligende middel for en kort periode. Dette er også en ren symptomatisk behandling for å hjelpe tispen og eieren gjennom den verste perioden, og adresserer ikke årsaken. Slike midler brukes med forsiktighet og vanligvis kun hvis atferdsproblemene er svært uttalte.

Støttende tiltak under og etter medisinering

Uavhengig av om medisinsk behandling igangsettes eller ikke, finnes det flere støttende tiltak som eiere kan iverksette for å hjelpe tispen gjennom perioden med innbilt svangerskap. Disse tiltakene kan også bidra til å øke effekten av medikamentell behandling og redusere sjansen for tilbakefall.

• Redusere stimuli som fremmer morsatferd:
  • Fjern “valpeobjekter”: Ta bort leker eller andre gjenstander som tispen har adoptert som sine “valper”. Gjør dette når tispen ikke ser på, for å unngå konfrontasjon eller stress.
  • Unngå jurstimulering: Ikke klapp, masser eller klem på jurene, da dette kan stimulere ytterligere melkeproduksjon. Hvis tispen slikker seg mye på jurene, kan en body, T-skjorte eller enエリзабет-krage være nødvendig for å hindre dette.
• Kostholdsendringer (med forsiktighet):
  • Midlertidig fôrreduksjon: En moderat reduksjon i fôrmengden (f.eks. 25 % reduksjon i 2-3 dager, deretter gradvis økning tilbake til normalen over noen dager) kan i noen tilfeller bidra til å redusere melkeproduksjonen. Noen anbefaler også å faste tispen i opptil 24 timer (kun tilgang til vann) den første dagen, men dette må vurderes nøye ut fra tispens alder, helse og størrelse.
  • Vannrestriksjon (omdiskutert): Noen har tidligere anbefalt å begrense vanntilgangen. Dette er imidlertid omdiskutert og kan være risikabelt, da det kan føre til dehydrering. Det anbefales generelt ikke uten klar anbefaling og oppfølging fra veterinær. Friskt vann bør vanligvis alltid være tilgjengelig.
  • Viktig: Drastiske eller langvarige endringer i kostholdet bør kun gjøres i samråd med veterinær.
• Økt mosjon og distraksjon: Økt fysisk aktivitet og mental stimulering kan bidra til å distrahere tispen fra sin “morsrolle” og redusere redebyggingsatferd og uro. Lengre turer (tilpasset tispens form), lek og trening kan være gunstig.
• Varme/kalde omslag: Hvis jurene er svært hovne og ømme, kan kalde omslag (f.eks. et kaldt, fuktig håndkle) i korte perioder (10-15 minutter av gangen, flere ganger daglig) bidra til å lindre ubehag. Noen tisper foretrekker varme omslag. Unngå overdreven massasje.

Disse støttende tiltakene bør implementeres så snart de første tegnene på innbilt svangerskap oppstår.

Forebygging av innbilt svangerskap

For tisper som gjentatte ganger opplever plagsomme innbilte svangerskap, er forebygging ofte det beste alternativet på lang sikt.

Kirurgisk kastrering (Ovariehysterektomi/Ovariektomi)

Den eneste permanente og 100 % effektive metoden for å forhindre innbilt svangerskap er kirurgisk fjerning av eggstokkene (ovariektomi) eller både eggstokker og livmor (ovariehysterektomi). Uten eggstokker vil ikke tispen lenger ha løpetider, og de hormonelle svingningene som forårsaker innbilt svangerskap vil elimineres.

• Fordeler ved kastrering:
  • Eliminerer risiko for innbilt svangerskap.
  • Eliminerer risiko for livmorbetennelse (pyometra), en vanlig og potensielt livstruende tilstand.
  • Reduserer risikoen for svulster i melkekjertlene betydelig, spesielt hvis kastrering utføres før første eller andre løpetid.
  • Ingen flere løpetider (og dermed ingen blødninger eller uønsket hannhundbesøk).
• Potensielle ulemper ved kastrering:
  • Inngrepet krever narkose og har en viss kirurgisk risiko (selv om den er lav ved moderne anestesi og kirurgi).
  • Kan føre til vektøkning hvis ikke fôrinntaket justeres etter redusert energibehov.
  • Kan føre til pelsendringer hos noen raser.
  • En liten prosentandel av kastrerte tisper kan utvikle urininkontinens (lekkasje av urin), som vanligvis kan behandles medisinsk.
  • Noen studier har antydet økt risiko for visse kreftformer og leddproblemer hos enkelte raser hvis kastrering gjøres svært tidlig, men forskningen er ikke entydig for alle raser.

Optimalt tidspunkt for kastrering: Tidspunktet for kastrering bør diskuteres med veterinær. Tradisjonelt har man anbefalt kastrering før første løpetid eller mellom første og andre løpetid for maksimal forebyggende effekt mot jursvulster. Nyere forskning har imidlertid skapt mer debatt rundt optimalt tidspunkt, spesielt for større raser, med tanke på skjelettutvikling. For å forebygge innbilt svangerskap, er det viktig at tispen ikke kastreres mens hun har symptomer på innbilt svangerskap, da dette kan forlenge symptomene. Det er best å vente til symptomene har gitt seg, eller å behandle det innbilte svangerskapet først, og deretter kastrere når hormonene er mer i balanse, vanligvis 3-4 måneder etter løpetidens start.

Medikamentell løpetidskontroll (utsettelse av løpetid)

Det finnes hormonpreparater (progestagener) som kan brukes til å utsette eller undertrykke løpetid hos tisper. Ved å forhindre løpetid, forhindrer man også det påfølgende innbilte svangerskapet. Dette er imidlertid vanligvis ikke en anbefalt langtidløsning på grunn av de samme potensielle bivirkningene som nevnt tidligere for progestagener (pyometra, jursvulster, diabetes etc.). Slik behandling kan vurderes i spesielle, kortvarige situasjoner, men kastrering er et tryggere alternativ for permanent forebygging.

Relatert: Innbilt svangerskap hos hund

Viktigheten av veterinærkonsultasjon

Gjennom hele denne artikkelen har viktigheten av veterinærkonsultasjon blitt understreket. Dette kan ikke poengteres nok. En veterinær er avgjørende for:

• Korrekt diagnose: Å skille innbilt svangerskap fra reell drektighet eller andre alvorlige tilstander som pyometra.
• Vurdering av alvorlighetsgrad: Å avgjøre om medisinsk behandling er nødvendig.
• Individuell behandlingsplan: Å velge riktig medikament, dosering og behandlingslengde tilpasset den enkelte tispe.
• Resept på nødvendige medisiner: Medisiner mot innbilt svangerskap er reseptbelagte.
• Råd om støttende tiltak: Veiledning om hva eier selv kan gjøre.
• Diskutere forebyggende strategier: Råd om kastrering eller andre alternativer.
• Oppfølging: Vurdere effekten av behandlingen og justere planen ved behov.

Forsøk aldri å behandle innbilt svangerskap med medisiner uten å ha konsultert en veterinær. Feil medisinering kan være ineffektivt i beste fall, og skadelig i verste fall.

Forskning og fremtidsperspektiver

Forskningen på reproduksjon og endokrinologi hos hund pågår kontinuerlig. Dette fører til en stadig bedre forståelse av de komplekse hormonelle mekanismene som ligger bak tilstander som innbilt svangerskap. Målet er å utvikle enda mer målrettede, effektive og skånsomme behandlings- og forebyggingsstrategier. For eksempel kan forskning på de spesifikke faktorene som gjør enkelte tisper mer utsatt for å utvikle alvorlige symptomer, føre til bedre individualisert risikovurdering og forebygging. Utvikling av nye medikamenter med enda færre bivirkninger er også et kontinuerlig mål innen veterinærmedisinen.

Konklusjon

Innbilt svangerskap er en vanlig, hormonelt betinget tilstand hos tisper som kan variere fra milde, knapt merkbare symptomer til alvorlige fysiske og atferdsmessige plager som krever medisinsk intervensjon. Moderne veterinærmedisin tilbyr effektive og relativt trygge medikamenter, primært prolaktinhemmere som kabergolin, for å lindre symptomene og forbedre tispens livskvalitet. Disse medisinene virker ved å redusere nivået av prolaktin, hormonet som driver melkeproduksjon og morsatferd.

Valget om å behandle medisinsk avhenger av alvorlighetsgraden av symptomene, risikoen for komplikasjoner som jurbetennelse, og tispens og eierens generelle velvære. Støttende tiltak i hjemmet kan ofte hjelpe, enten alene i milde tilfeller eller i kombinasjon med medisinsk behandling. For tisper som plages gjentatte ganger, er kirurgisk kastrering den mest effektive langsiktige løsningen for å forebygge fremtidige episoder.

Uansett situasjon er en grundig veterinærundersøkelse og -konsultasjon avgjørende for korrekt diagnose, utelukkelse av andre sykdommer, og igangsetting av en trygg og effektiv behandlingsplan tilpasset den enkelte hund. Med riktig kunnskap og veiledning kan eiere hjelpe sin tispe gjennom denne hormonelle utfordringen på best mulig måte.

Referanser

1. England, G. C. W., & von Heimendahl, A. (2010). BSAVA Manual of Canine and Feline Reproduction and Neonatology (2. utg.). British Small Animal Veterinary Association.
2. Feldman, E. C., Nelson, R. W., Reusch, C., & Scott-Moncrieff, J. C. (Red.). (2015). Canine and Feline Endocrinology (4. utg.). Elsevier Saunders.
3. Gobello, C., Castex, G., & Corrada, Y. (2001). A study of the relationship between false pregnancy and season of the year in the bitch. Veterinary Research Communications, 25(7), 581–586.
4. Harvey, M. (1999). Management of false pregnancy in the bitch. In Practice, 21(10), 569-573.
5. Johnston, S. D., Kustritz, M. V. R., & Olson, P. N. S. (2001). Canine and Feline Theriogenology. W.B. Saunders Company.
6. Plumb, D. C. (2018). Plumb’s Veterinary Drug Handbook (9. utg.). PharmaVet Inc. (Relevant for informasjon om spesifikke medikamenter som kabergolin).
7. Root Kustritz, M. V. (2007). Optimal timing of ovariohysterectomy in the bitch and queen. Veterinary Clinics of North America: Small Animal Practice, 37(3), 483-493.
8. Verstegen, J. P., Onclin, K., Silva, L. D. M., & Concannon, P. W. (1999). Regulation of progesterone during pregnancy and pseudopregnancy in dogs and cats. Journal of Reproduction and Fertility. Supplement, 55, 35–40.