Vi skal gå i dybden på hva valpeaggresjon egentlig innebærer, undersøke de mange mulige årsakene bak atferden, og belyse hvordan man kan identifisere tegnene tidlig.

Å ønske en ny valp velkommen inn i hjemmet er en spennende tid, fylt med forventninger om lek, kos og et livslangt vennskap. Men noen ganger blir gleden overskygget av bekymring når valpen viser tegn til aggresjon – knurring, glefsing, eller til og med biting. Aggresjon hos en så ung hund kan være forvirrende og skremmende for eiere. Det er imidlertid viktig å forstå at dette er et relativt vanlig problem, og med riktig kunnskap, tålmodighet og innsats, kan det i de fleste tilfeller håndteres effektivt.

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig gjennomgang av temaet aggresjon hos valper. Vi skal gå i dybden på hva valpeaggresjon egentlig innebærer, undersøke de mange mulige årsakene bak atferden, og belyse hvordan man kan identifisere tegnene tidlig. Videre vil vi tilby praktiske strategier og løsninger for eiere, diskutere når det er nødvendig å søke profesjonell hjelp, og se på forebyggende tiltak. Målet er å utstyre deg som valpeeier med den informasjonen og de verktøyene du trenger for å navigere denne utfordringen på en trygg og konstruktiv måte, og legge grunnlaget for et harmonisk forhold til din firbente venn. Vi prioriterer leserens behov ved å tilby konkrete råd og innsikt basert på moderne atferdsvitenskap og anerkjent praksis innen hundetrening.

Hva er egentlig aggresjon hos valper?

Før vi dykker dypere, er det essensielt å definere hva vi mener med aggresjon i denne konteksten. Aggresjon hos hunder, inkludert valper, er ikke én enkelt atferd, men et samlebegrep for en rekke handlinger som er ment å øke avstanden til noe valpen oppfatter som truende, ubehagelig eller skremmende, eller for å beholde kontroll over en ressurs. Det kan inkludere:

• Knurring
• Fleksing av tenner
• Stiv kroppsholdning
• Intens stirring
• Glefsing (snapping) i luften
• Napping eller biting (med varierende intensitet)
• Utfall (lunging)

Det er avgjørende å skille mellom ekte aggresjon og normal valpeatferd. Valper utforsker verden med munnen, og lekebiting er en naturlig del av utviklingen deres. De lærer bitehemming – hvor hardt de kan bite før leken stopper – gjennom interaksjon med mor, søsken og senere, mennesker. Overdreven lekebiting, selv om den kan være smertefull og frustrerende, er vanligvis ikke rotfestet i den samme motivasjonen som ekte aggresjon, som ofte drives av frykt, stress, smerte eller ressursforsvar. Denne artikkelen vil fokusere på atferd som går utover normal, om enn uønsket, lekebiting og viser tegn til underliggende problemer som frykt, angst eller et sterkt forsvar av ressurser.

Hvordan skille normal lekebiting fra problematisk aggresjon?

Å vite forskjellen er nøkkelen til riktig respons. Her er noen punkter å vurdere:

• Kontekst: Skjer bitingen under lek, eller i situasjoner der valpen virker redd, stresset, vokter noe (mat, leke, sted), eller blir håndtert på en måte den misliker? Lekebiting skjer typisk under oppspilt lek.
• Kroppsspråk: En lekende valp har ofte en avslappet kropp, logrende hale (kan være høy og rask), og et “lekefjes” (åpen munn, avslappet). En aggressiv valp kan virke stiv, fryse til, ha en lav eller stiv hale, legge ørene flatt bakover, vise tenner, og stirre intenst. Knurring under lek er vanlig, men tonen er ofte annerledes enn en advarende, dyp knurr.
• Intensitet: Lekebitt er vanligvis ikke ment å skade, selv om de kan være skarpe. Valpen lærer å justere trykket. Aggressive bitt er ofte raskere, hardere, og kan være ment for å skape avstand eller kontrollere situasjonen. Valpen slipper kanskje ikke taket umiddelbart.
• Frekvens og eskalering: Øker frekvensen eller intensiteten av knurring, glefsing eller biting over tid? Skjer det i stadig flere situasjoner? Dette kan tyde på et underliggende problem.

Hvis du er usikker, er det alltid best å være føre var og anta at atferden kan ha en aggressiv komponent, spesielt hvis den involverer knurring, stivhet eller tydelig ubehag hos valpen.

Relatert: Kan Lagotto være aggressiv

Undersøke årsakene: Hvorfor blir noen valper aggressive?

Aggresjon hos valper er sjelden et resultat av én enkelt faktor. Det er vanligvis et komplekst samspill mellom genetikk, tidlige erfaringer, læring, helse og miljø. Å forstå de potensielle årsakene er første skritt mot å finne effektive løsninger. La oss gå i dybden på de vanligste årsakene:

1. Frykt og angst

Dette er kanskje den vanligste årsaken til aggresjon hos både valper og voksne hunder. En valp som føler seg truet, usikker eller redd i en situasjon, kan bruke aggresjon som en forsvarsmekanisme for å få det skremmende til å forsvinne. Frykt kan utløses av:

• Ukjente mennesker eller dyr: Spesielt hvis valpen ikke er blitt sosialisert ordentlig.
• Høye lyder: Tordenvær, fyrverkeri, byggearbeid.
• Spesifikke objekter: Støvsugeren, søppelbøtter, hatter, paraplyer.
• Håndtering: Å bli løftet, kloklipp, børsting, veterinærbesøk, spesielt hvis valpen har hatt negative opplevelser tidligere eller ikke er vant til det.
• Nye miljøer: Et nytt hjem, ukjente steder.

Fryktaggresjon kjennetegnes ofte ved at valpen prøver å trekke seg unna først, men vil ty til knurring, glefsing eller biting hvis den føler seg trengt opp i et hjørne eller ikke kan unnslippe. Kroppsspråket viser tydelige tegn på frykt (lav kroppsholdning, halen mellom beina, ørene tilbake, unngår øyekontakt før et eventuelt utfall).

2. Ressursforsvar

Noen valper utvikler en tendens til å vokte ting de anser som verdifulle. Dette kan være matskålen, tyggebein, leker, et favorittsted (sofaen, sengen), eller til og med eieren sin. Valpen kan knurre, glefse eller bite hvis noen nærmer seg eller prøver å ta ressursen fra den. Dette starter ofte mildt, men kan eskalere hvis valpen opplever at trusselen (personen eller dyret som nærmer seg) faktisk fører til at den mister ressursen. Dette er en normal atferd hos ville dyr, men kan bli problematisk i et hjemmemiljø.

3. Smerte eller medisinsk årsak

Plutselig oppstått aggresjon, spesielt hvis den er ukarakteristisk for valpen, bør alltid føre til en grundig veterinærundersøkelse. Smerte er en vanlig trigger for aggresjon. Valpen kan ha vondt et sted (f.eks. ørebetennelse, tannpine, magesmerter, en skade) og reagerer aggressivt når noen berører det vonde området, eller generelt fordi den har det ubehagelig. Andre medisinske tilstander, som nevrologiske problemer eller hormonelle ubalanser (selv om det er sjeldnere hos unge valper), kan også påvirke atferd.

4. Mangel på sosialisering

Den kritiske sosialiseringsperioden for valper er omtrent fra 3 til 16 ukers alder. I denne perioden er valpen mest mottakelig for nye inntrykk og lærer hva som er trygt og normalt i verden rundt seg. Valper som ikke får tilstrekkelig positiv eksponering for ulike mennesker, hunder, lyder, steder og håndtering i denne perioden, har større risiko for å utvikle frykt og angst senere i livet, noe som igjen kan føre til aggresjon. Sosialisering handler ikke bare om eksponering, men om positiv og kontrollert eksponering, slik at valpen bygger gode assosiasjoner.

5. Genetikk og arv

Selv om miljø og læring spiller en enorm rolle, kan genetikk også påvirke en valps temperament og predisposisjon for visse atferdstrekk, inkludert reaktivitet og aggresjon. Noen raser eller linjer kan ha en lavere terskel for aggresjon enn andre. Dette understreker viktigheten av å velge valp fra ansvarlige oppdrettere som avler på mentalt stabile foreldredyr og som starter sosialiseringsprosessen tidlig. Det betyr imidlertid ikke at genetikk er en unnskyldning – alle hunder, uansett rase, trenger riktig oppdragelse, sosialisering og trening.

6. Lært atferd

Valper lærer raskt hva som fungerer. Hvis en valp knurrer når noen nærmer seg matskålen, og personen trekker seg tilbake, har valpen lært at knurring er en effektiv måte å beholde maten på. Hvis valpen glefser når den blir holdt fast for kloklipp, og personen slipper taket, har den lært at glefsing fører til at den ubehagelige situasjonen opphører. Selv om det er utilsiktet, kan eiere (eller andre) forsterke aggressiv atferd ved å gi etter for den. På samme måte kan bruk av straff eller hardhendt behandling øke frykt og angst, og dermed forverre aggresjonen.

7. Frustrasjon og overstimulering

Noen ganger kan aggresjon oppstå når en valp blir frustrert fordi den ikke får det den vil ha (f.eks. holdes tilbake i bånd fra å hilse på en annen hund) eller blir overstimulert og overveldet (f.eks. etter for mye lek eller for mange inntrykk). Dette kalles noen ganger “redirected aggression” (omdirigert aggresjon) hvis valpen retter frustrasjonen mot den som holder den igjen eller er nærmest.

Belyse tegnene: Slik identifiserer du tidlig varselsignaler

Hunder kommuniserer hele tiden gjennom kroppsspråk. Å lære seg å lese valpens signaler er avgjørende for å fange opp ubehag og potensiell aggresjon før det eskalerer til knurring eller biting. Tidlige tegn på stress, frykt eller ubehag kan være subtile:

• Slikking av snute/lepper (utenom måltider)
• Gjesping (utenom trøtthet)
• Vending av hodet eller kroppen bort
• “Hvaløyne” (viser det hvite i øynene)
• Senket kroppsholdning, kryper sammen
• Halen trukket inn under magen
• Ørene lagt flatt bakover
• Panting (når det ikke er varmt eller etter anstrengelse)
• Skjelving
• Stivner til (fryser)
• Pelsen reiser seg (langs ryggen og/eller ved haleroten)

Hvis du observerer disse tegnene, er det et signal om at valpen er ukomfortabel i situasjonen. Hvis disse signalene ignoreres eller valpen ikke får mulighet til å trekke seg unna, kan den føle seg tvunget til å eskalere til mer tydelige advarsler som knurring, fleksing av tenner, glefsing eller biting. Å respektere og respondere på de tidlige signalene ved å fjerne valpen fra situasjonen eller redusere presset, kan forhindre at aggresjonen utvikler seg.

Praktiske løsninger: Hva kan du gjøre som eier?

Når du står overfor en valp som viser aggressiv atferd, er det lett å føle seg maktesløs eller frustrert. Men det finnes effektive strategier du kan implementere. Husk at målet ikke er å “dominere” valpen, men å bygge tillit, endre valpens følelsesmessige respons på triggere, og lære den alternative, mer akseptable måter å kommunisere og håndtere situasjoner på.

1. Management: Forebygging er nøkkelen

Den første og viktigste strategien er management. Dette betyr å aktivt unngå situasjoner som du vet trigger valpens aggresjon, mens du jobber med underliggende årsaker.

• Ressursforsvar: Gi valpen mat og tyggebein på et rolig sted der den ikke blir forstyrret. Lær barn og andre kjæledyr å holde avstand. Ikke prøv å ta ting fra valpen med makt med mindre det er absolutt nødvendig for sikkerheten (og da med forsiktighet, gjerne ved å bytte med noe enda bedre).
• Frykt for fremmede/besøkende: Når det kommer besøk, ha valpen i bånd, i et eget rom med noe godt å tygge på, eller bak en grind, slik at den kan observere på trygg avstand uten å føle seg truet. Ikke tving den til å hilse.
• Frykt for håndtering: Unngå den typen håndtering som utløser aggresjon (f.eks. kloklipp) inntil du har jobbet systematisk med å gjøre det til en positiv opplevelse (se punkt 2). Bruk eventuelt profesjonell hjelp (veterinær, hundefrisør med erfaring med redde hunder) i mellomtiden.
• Aggresjon mot andre hunder: Unngå ukontrollerte møter. Hold avstand til andre hunder på tur.

Management løser ikke problemet i seg selv, men det forhindrer at valpen får øvd på den uønskede atferden og at noen blir bitt. Det skaper trygghet for alle parter og gir deg tid og rom til å jobbe med trening og atferdsmodifisering.

2. Trening og atferdsmodifisering: Fokus på positiv forsterkning

Moderne, etisk hundetrening fokuserer på positiv forsterkning – å belønne ønsket atferd for å øke sannsynligheten for at den gjentas. Straff, spesielt fysisk straff eller skremming, anbefales sterkt ikke for aggresjonsproblemer. Det kan undertrykke advarselssignaler (som knurring), men øker ofte den underliggende frykten eller angsten, noe som kan gjøre aggresjonen verre og mer uforutsigbar på sikt.

• Grunnleggende lydighet: En valp som kan sitt, ligg, bli, og komme på innkalling er lettere å håndtere i ulike situasjoner. Treningen bygger også et samarbeidsforhold mellom deg og valpen.
• Bitehemming (hvis problemet er relatert til lek): Lær valpen at menneskehud er sensitiv. Når den biter for hardt under lek, si “au!” med lys stemme (ikke sint), og avslutt leken umiddelbart i 10-20 sekunder. Gi den deretter en passende tyggeleke. Vær konsekvent.
• Impulskontroll: Øvelser som lærer valpen å vente på “vær så god” før den tar mat eller går ut døren, kan hjelpe med generell selvkontroll.
• Motbetinging og desensitivisering (for frykt og ressursforsvar): Dette er kjernen i å endre den underliggende følelsen.
  • Motbetinging: Handler om å endre valpens assosiasjon til triggeren fra negativ til positiv. Dette gjøres ved å systematisk pare triggeren (f.eks. synet av en fremmed på avstand, hånden som nærmer seg matskålen) med noe valpen elsker (f.eks. ekstra gode godbiter). Triggeren må presenteres på et nivå der valpen ikke reagerer negativt (under terskel).
  • Desensitivisering: Handler om å gradvis venne valpen til triggeren på en så lav intensitet at den ikke reagerer med frykt eller aggresjon. Intensiteten økes svært gradvis etter hvert som valpen viser seg komfortabel.
  • Eksempel (ressursforsvar mat): Start med å gå forbi matskålen på god avstand mens valpen spiser, og kast en supergod godbit (bedre enn maten i skålen) mot den. Gjenta mange ganger. Gradvis, over dager og uker, kan du redusere avstanden så lenge valpen forblir avslappet. Målet er at valpen skal begynne å assosiere din nærhet under måltidet med noe positivt. Dette krever presisjon og bør ofte gjøres under veiledning av en profesjonell.
  • Eksempel (frykt for håndtering): Start med å bare vise børsten (eller klosaksen), gi en godbit. Berør valpen lett med børsten, gi godbit. Børst ett strøk, gi godbit. Hold øktene korte og positive, og stopp før valpen viser tegn til ubehag.

3. Kontrollert og positiv sosialisering

Selv om den primære sosialiseringsperioden er over, er det aldri for sent å jobbe med positive assosiasjoner. Fortsett å eksponere valpen for ulike syn, lyder og steder på en kontrollert måte, alltid på valpens premisser og på en avstand der den føler seg trygg. Belønn rolig og nøytral atferd i møte med nye ting. Unngå å overvelde valpen. Kvalitet over kvantitet er nøkkelen. Positive møter med trygge, voksne hunder kan også være verdifullt, men velg lekekamerater med omhu.

4. Miljøberikelse og mental stimulering

En valp som får dekket sine behov for både fysisk aktivitet og mental stimulering er ofte mer balansert og mindre utsatt for atferdsproblemer. Sørg for:

• Tilstrekkelig mosjon: Tilpasset valpens alder og rase.
• Mentale utfordringer: Nesearbeid (godbitsøk), enkle triks, interaktive leker, mat i aktiviseringsleker (f.eks. Kong).
• Tyggebehov: Gi tilgang til trygge tyggeting. Tygging er en naturlig og beroligende aktivitet for hunder.

5. Vær en trygg og forutsigbar leder

Dette handler ikke om dominans, men om å være en kilde til trygghet og veiledning for valpen. Vær konsekvent i regler og rutiner. Vær rolig og tålmodig, spesielt i stressende situasjoner. Din ro kan smitte over på valpen. Bygg et sterkt bånd basert på tillit og positiv interaksjon.

Relatert: Er jack russell terrier aggressiv

Når og hvorfor søke profesjonell hjelp?

Selv om mange tilfeller av mild valpeaggresjon kan håndteres av eier med riktig kunnskap og innsats, er det situasjoner der profesjonell hjelp er avgjørende. Ikke nøl med å søke hjelp hvis:

• Aggresjonen er alvorlig: Biting som punkterer hud, høy intensitet, angrep uten tydelig forvarsel.
• Aggresjonen eskalerer: Blir hyppigere eller mer intens til tross for din innsats.
• Du føler deg utrygg eller redd for valpen.
• Aggresjonen er rettet mot barn. Dette krever umiddelbar og profesjonell intervensjon.
• Du er usikker på årsaken eller hvordan du skal gå frem.
• Aggresjonen oppstår plutselig (utelukk først medisinske årsaker hos veterinær).

Hvem kan hjelpe?

1. Veterinær: Ditt første stoppested bør alltid være veterinæren for å utelukke underliggende medisinske årsaker til aggresjonen. Veterinæren kan også henvise deg videre.
2. Sertifisert hundetrener med spesialisering i atferd: Se etter trenere som bruker positive, belønningsbaserte metoder og har dokumentert erfaring og utdanning innen atferdsproblemer, inkludert aggresjon. Spør spesifikt om deres erfaring med valpeaggresjon. Unngå trenere som anbefaler straff, dominansbaserte metoder, eller bruker utstyr som strupehalsbånd eller strømhalsbånd for aggresjonsproblemer.
3. Atferdskonsulent for hund: Dette er ofte personer med mer spesialisert utdanning innen dyreatferd.
4. Veterinær med videreutdanning i atferd: Noen veterinærer har tatt spesialisert videreutdanning i dyreatferd og kan tilby både medisinsk og atferdsmessig ekspertise.

En kvalifisert profesjonell vil kunne foreta en grundig vurdering av valpen og situasjonen, identifisere årsakene til aggresjonen, utvikle en skreddersydd plan for management og atferdsmodifisering, og veilede deg trygt gjennom prosessen.

Forebygging: Legge grunnlaget for en trygg hund

Selv om det ikke finnes garantier, kan mye gjøres for å redusere risikoen for at en valp utvikler aggresjonsproblemer:

• Velg riktig oppdretter: Kjøp valp fra en seriøs oppdretter som prioriterer helse og godt gemytt hos avlsdyrene, og som starter sosialiseringsprosessen tidlig og på en god måte. Møt gjerne valpens mor (og far, om mulig) for å få et inntrykk av deres temperament.
• Tidlig og positiv sosialisering: Fortsett sosialiseringsarbeidet når du får valpen hjem. Introduser den gradvis og positivt for ulike mennesker, trygge hunder, lyder og miljøer. Meld deg på valpekurs hos en positiv-forsterkningsbasert instruktør.
• Lær valpen å tolerere håndtering: Gjør kloklipp, børsting, helsesjekk og generell håndtering til en positiv opplevelse fra starten av, ved hjelp av godbiter og korte, hyggelige økter.
• Tren med positive metoder: Bygg et tillitsfullt forhold gjennom belønningsbasert trening. Unngå straff og metoder som skaper frykt eller smerte.
• Lær å lese hundens språk: Forstå de subtile signalene på stress og ubehag, og respekter dem.
• Beskytt valpen mot skremmende opplevelser: Unngå å sette valpen i situasjoner den åpenbart ikke takler.

Misforståelser og myter rundt aggresjon

Det er viktig å avklare noen vanlige misforståelser:

• “Valpen er dominant”: Dominansbegrepet er ofte misbrukt og misforstått i hundetrening. Aggresjon er sjelden et forsøk på å “dominere” eieren i hierarkisk forstand. Det er langt oftere drevet av frykt, usikkerhet, smerte eller forsvar av ressurser. Å fokusere på dominans leder ofte til konfronterende og straffebaserte metoder som kan forverre problemet.
• “Man må vise valpen hvem som er sjefen”: Metoder som “alpha roll” (å tvinge valpen over på rygg) eller annen fysisk korrigering er ikke bare utdatert og basert på feilaktig tolkning av ulveatferd, men de er også farlige. De kan ødelegge tilliten, øke frykten og provosere frem en defensiv aggressiv respons.
• “Aggresjon kan kureres helt”: Mens aggresjon ofte kan reduseres betydelig og håndteres trygt med riktig management og trening, er det ikke alltid mulig å “kurere” den helt, spesielt hvis den har genetiske eller dyptliggende årsaker fra tidlig alder. Målet er ofte å redusere hyppighet og intensitet, øke valpens terskel for reaksjon, og gi eieren verktøy for trygg håndtering.

Et langsiktig perspektiv

Å jobbe med en valp som viser aggresjon krever tid, tålmodighet, konsekvens og ofte profesjonell veiledning. Det er viktig å ha realistiske forventninger. Fremgangen kan komme i rykk og napp, og det kan være tilbakefall. Feir de små seirene underveis.

I noen svært sjeldne og alvorlige tilfeller, til tross for eiers og profesjonelles beste innsats, kan aggresjonen være så alvorlig, uforutsigbar og utgjøre en så stor risiko for omgivelsene (spesielt hvis det er barn i bildet) at omplassering til et svært erfarent hjem uten barn/andre dyr, eller i verste fall, avlivning av sikkerhetsmessige årsaker, må vurderes. Dette er imidlertid absolutt siste utvei og en avgjørelse som tas i samråd med veterinær og atferdsspesialist etter at alle andre muligheter er grundig utprøvd. For de aller fleste valper med aggresjonsproblemer er prognosen god med riktig tilnærming.

Konklusjon

Aggresjon hos valper er et komplekst tema som krever en gjennomtenkt og informert tilnærming. Ved å gå i dybden på årsakene, lære å gjenkjenne tidlige tegn, og implementere strategier basert på positiv forsterkning og god management, kan eiere gjøre en stor forskjell. Det er avgjørende å skille normal valpeatferd fra problematisk aggresjon og å unngå straffebaserte metoder som kan forverre situasjonen. Å søke hjelp fra kvalifiserte fagfolk som veterinærer og sertifiserte hundetrenere/atferdskonsulenter er et tegn på ansvarlig eierskap når man står overfor utfordringer. Med tålmodighet, forståelse og riktig veiledning er det fullt mulig å hjelpe en aggressiv valp til å bli en tryggere og mer veltilpasset hund, og gjenopprette harmonien i hjemmet.

Referanser

1. Blackwell, E. J., Twells, C., Seawright, A., & Casey, R. A. (2008). The relationship between training methods and the occurrence of behavior problems, as reported by owners, in a population of domestic dogs. Journal of Veterinary Behavior: Clinical Applications and Research, 3(5), 207-217.
2. Bradshaw, J. W. S. (2018). Dog Sense: How the New Science of Dog Behavior Can Make You a Better Friend to Your Pet. Basic Books.
3. Case, L. P. (2005). The Dog: Its Behavior, Nutrition, and Health. Wiley-Blackwell.
4. Coren, S. (2006). The Intelligence of Dogs. Free Press.
5. Donaldson, J. (1996). The Culture Clash. James & Kenneth Publishers.
6. Fisher, J. (2017). Dogwise: The Natural Way to Train Your Dog. David & Charles.
7. Freedman, D. G., King, J. A., & Elliot, O. (1961). Critical period in the social development of dogs. Science, 133(3457), 1016-1017.
8. Herron, M. E., Shofer, F. S., & Reisner, I. R. (2009). Retrospective evaluation of the effects of diazepam in dogs with anxiety-related behavior problems. Journal of the American Veterinary Medical Association, 234(11), 1427-1431.
9. Horwitz, D., & Mills, D. (2009). BSAVA Manual of Canine and Feline Behavioural Medicine (2nd ed.). BSAVA.
10. Landsberg, G., Hunthausen, W., & Ackerman, L. (2013). Behavior Problems of the Dog and Cat (3rd ed.). Saunders Ltd.
11. Lindsay, S. R. (2001). Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume Two: Etiology and Assessment of Behavior Problems. Iowa State University Press.
12. McConnell, P. B. (2002). The Other End of the Leash: Why We Do What We Do Around Dogs. Ballantine Books.
13. Mills, D. S. (2005). Medical paradigms for the study of problem behaviour: A critical review. Applied Animal Behaviour Science, 81(3), 265-277.
14. Overall, K. L. (2013). Manual of Clinical Behavioral Medicine for Dogs and Cats. Elsevier.
15. Pryor, K. (2009). Reaching the Animal Mind: Clicker Training and What It Teaches Us About All Animals. Scribner.
16. Yin, S. (2007). Perfect Puppy in 7 Days: How to Start Your Puppy Off Right. CattleDog Publishing.